Fortjener personer som Per Fuggeli som vil kaste sine meningsmotstandere i fengsel, ytringsfrihetspriser?

Det spesielle med Norge må være at vi tildeler ytringsfrihetspriser til folk som vil fengsle sine meningsmotstandere. Jevnfør Per Fuggelis utsagn i Dagsnytt atten 13. mai 2013, da han ble gratulert med Fritt Ord-prisen, om at folk som ville deportere sigøynere (romfolket), burde kastes i fengsel.

Her er lenke til den aktuelle Dagsnytt atten-sendingen (intervjuet med Fuggeli kommer ca 50 minutter ut i sendingen):

http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/nnfa56051313/13-05-2013

At den norske befolkning tvinges til å finansiere hatpropaganda mot Russland er en skandale. NRKs planlagte tv-serie "Okkupert" må stanses.

Nylig ble det avslørt at NRK skal lage tv-serien ”Okkupert” om et Norge okkupert av Russland. Hva er hensikten med en slik serie? Russland er i dag en viktig handelspartner for Norge, og betydningen av det økonomiske samkvemmet mellom Norge og Russland vil trolig øke i årene som kommer. Noen sier at norsk oljeindustris fremtid befinner seg i Russland. I en slik situasjon burde vi alle bestrebe oss på å utvikle et best mulig forhold til vårt naboland i øst. Hvorfor trekker NRK frem gamle skjeletter fra den kalde krigens dager ved å lage en tv-serie om et Norge okkupert av Russland?

Spesielt graverende blir denne saken ved at NRK ikke er et vanlig tv-selskap, men et statsdrevet kringkastingsselskap som befolkningen er tvunget til å finansiere via fjernsynslisensen. Tv-serien er dessuten sponset av det statlige organet Norsk filminstitutt. Gjennom fjernsynslisensen og over skatteseddelen er det norske folk altså tvunget til å finansiere det som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn hatpropaganda mot et naboland.

Hva vil folk i Nord-Norge der mange ennå vil huske hvordan Den røde armé høsten 1944 befridde Finnmark, mene om denne tv-serien? Er ikke en tv-serie om et Norge okkupert av Russland en direkte hån mot millioner av sovjetborgere som ofret livet under annen verdenskrig for at vi og andre okkuperte folk skulle få vår frihet? Er ikke en slik serie å tråkke på gravene til de over 2000 sovjetiske soldatene som falt på norsk jord under befrielsen av Finnmark?

Tv-serien om et Norge okkupert av Russland er en skandale og bør ikke bli laget.

Trykket i Klassekampen 27. april 2013.

NRK kan knapt karakteriseres som noe annet enn en tvangsfinansiert statlig propagandasentral. Om det også blir innført kringkastingsavgift på pc-er og mobiltelefoner, vil den norske stat bryte diverse menneskerettighetserklæringer vi hevdes å følge.

I en situasjon der et lisensfinansiert, offentlig eid kringkastningsselskap ikke lenger er nødvendig av tekniske eller økonomiske grunner, kan NRK knapt betegnes som noe annet enn en tvangsfinansiert statlig propagandasentral. Om det også blir innført kringkastingsavgift på pc-er og mobiltelefoner – slik NRK har tatt til orde for, og Kulturdepartementet nå utreder – vil den norske stat bryte både FNs erklæring om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som begge sier at borgerne har rett til å skaffe seg informasjon uten at myndighetene legger hindringer i veien for dette.

NRK og institusjonens politiske støttespillere tar det tydeligvis for gitt at alle som har ikke bare tv, men også pc og mobiltelefon, ønsker å se på NRKs programmer. Dette stemmer selvfølgelig ikke. Jeg har ikke hatt tv siden jeg for over tyve år siden ble ferdig med å studere og flyttet fra studenthjemmet der det var tv, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg overhodet ikke savner NRKs tilbud. Jeg stoler ikke på NRKs måte å formidle det som skjer i verden, og jeg ser derfor ikke på Dagsrevyen. Poirot, Derrick og lignende kan jeg like gjerne se på Youtube som på NRKs hjemmeside. Hadde hele NRK forsvunnet i et sort hull, hadde jeg knapt merket det.

Mine venner, som stort sett har tv, ser på Dagsrevyen og en eller to tv-serier i uken (som slett ikke behøver å være de seriene NRK tilbyr). Jeg kjenner ingen som sitter klistret foran tv-skjermen flere timer hver kveld. Særlig mye betyr NRK altså ikke for mine venner, og de kan knapt sies å få særlig mye igjen for de over to tusen kronene de betaler i kringkastingsavgift i året. Klare seg uten NRK ville de i hvert fall. Nyheter og underholdning kan alle uten problemer finne på nettet. For inntil et par år siden følte jeg meg litt rar når jeg sa at jeg ikke hadde tv. I dag sier mange at de ikke skjønner hvorfor de selv har tv, og at de vurderer å kvitte seg med tv-en.

Det er heller ingen som tvinger NRK til vederlagsfritt å tilby en stor del av programmene sine på internett, slik at alle med pc eller mobiltelefon kan se på dem. NRK kunne ha latt være å legge programmene sine ut på nettet, eller programmene kunne ha vært sperret for folk som ikke betalte kringkastingsavgift. Når NRK selv velger å legge programmene sine ut på nettet uten å ta betaling for dem, blir det grovt urimelig å kreve at alle som har pc eller mobiltelefon, skal betale kringkastingsavgift.

I en verden der en statlig kringkaster ikke er nødvendig av tekniske eller økonomiske grunner, og der en betydelig og trolig økende andel av befolkningen knapt har noe forhold til NRK, kan kringkastingsavgiften knapt oppfattes som noe annet enn en tvangsskatt brukt til å finansiere en statlig propagandasentral. Å utvide kringkastingsavgiften til også å omfatte pc-er og mobiltelefoner, altså til redskaper befolkningen er avhengig av for å skaffe seg informasjon og kommunisere med omverdenen, vil i dagens informasjonssamfunn være det samme som å innføre en kopfskatt (hodeskatt), altså den mest usosiale form for skatt.

En slik statlig hodeskatt knyttet til redskaper befolkningen er avhengig av for å skaffe seg informasjon og kommunisere med omverdenen kan knapt være i samsvar med FNs erklæring om sivile og politiske rettigheter eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som begge sier at folk har rett til fritt å skaffe seg tilgang på informasjon.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sier riktignok at innkreving av kringkastingsavgift ikke er i strid med prinsippet om fri tilgang til informasjon. Men dette må forstås som at kringkastingsavgift er legitimt når en lisensfinansiert kringkasting er nødvendig av tekniske eller økonomiske grunner – ikke som at et hvilket som helst redskap folk trenger for å kommunisere med omverdenen, skal kunne avgiftsbelegges for å finansiere et opplysnings- og kulturspredningsprosjekt myndighetene anser som påkrevd.

Trykket i Vårt Land 25. april 2013.

En rettsstat kan ikke ofre én mulig uskyldig for at ti eller hundre skal få oppreisning. Med mindre det blir fremlagt utvetydige bevis for at han er skyldig, må Rune Øygard derfor frikjennes fra anklagene om sexovergrep mot en mindreårig jente.

For noen måneder siden ble den tidligere ordføreren i Vågå, Rune Øygard, av Sør-Gudbrandsdal tingrett dømt til fire års fengsel for omfattende seksuelle overgrep mot en mindreårig jente. Rettens begrunnelse for dommen var at Øygards forklaring, ikke minst på diverse seksualiserte Skype-samtaler og tekstmeldinger, virket lite troverdig, mens den fornærmede jenta forklarte seg på en overbevisende måte. Siden retten trodde på jenta, og ikke på Øygard, ble alle jentas påstander om overgrep ansett for å være sanne.

En slik dom kan knapt være noe annet enn en undergravning av selve grunnlaget for rettstaten som sier at ingen skal kunne dømmes uten at det er bevist hinsides enhver rimelig tvil at vedkommende er skyldig i de forhold han eller hun er anklaget for. Etter det som fremkom i retten, fremtrer Øygards påstand om at han var en slags farsfigur for den fornærmede jenta som lite troverdig. Et seksualisert forhold til en mindreårig, slik det ble avdekket i Skype-samtalene og tekstmeldingene, er uakseptabelt og kanskje i seg selv straffbart. Men er det dermed bevist at Øygard har gjennomført flere titalls samleier med den fornærmede jenta, inkludert et samleie som skal ha funnet sted da jenta var under 14 år?

Ingen ville dømme en person for en serie med butikktyverier fordi vedkommende fremstod som mindre troverdig enn butikkeieren som hadde anmeldt tyveriene, for eksempel på grunn av tidligere dommer for naskeri. Butikkeieren kunne ha vært brakt til ruin på grunn av tyveriene og ha hele samfunnets sympati. Tilnærmet alle kunne mene at den anklagede butikktyven var skyldig. Like fullt ville den påståtte tyven måtte frifinnes om vedkommende ikke utvetydig kunne knyttes til tyveriene, for eksempel ved at tyvegodset var blitt funnet hos vedkommende.

I forhold til sedelighetssaker ser imidlertid prinsippet om at det er bedre at hundre skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt ikke ut til å gjelde. Tilsynelatende er logikken i disse sakene at det er like ille at en som har blitt utsatt for et overgrep, ikke blir trodd og får oppreisning ved at gjerningsmannen dømmes, som at en uskyldig dømmes for overgrep. Altså at det er riktig å dømme en person for overgrep så sant det fremtrer som mer sannsynlig enn usannsynlig at vedkommende er skyldig.

Psykologisk sett er dette kanskje riktig. Kanskje er det like vondt for en – eller ti – som har blitt utsatt for et overgrep, å måtte godta at gjerningsmannen går fri som for en uskyldig å måtte sitte i fengsel. Men i en rettsstat kan vi ikke ofre én mulig uskyldig for at ti eller hundre skal få oppreisning.

Trykket i Lillehammer Byavis 25. april 2013.

EU begynte som et idealistisk og vakkert prosjekt. Det har endt i noe som virkelige kannibaler trolig hadde følt avsky i forhold til.

I novellen ”Kannibaler på toget” skildrer den amerikanske forfatteren Mark Twain hvordan en togulykke gjør en gruppe mennesker til kannibaler. Novellen kunne like gjerne ha vært en skildring av hvordan EU-statene i møtet med finanskrisen oppfører seg som de rene kannibaler mot hverandre.

Et tog kjører seg fast i en snøstorm langt ute i ødemarken. Ingen hjelp kommer, og etter seks dager skjønner passasjerene at noe må gjøres. En av dem må ofres for at de andre skal få mat. Etter en del krangel og stridigheter klarer passasjerene å enes om en kandidat til det høyst nødvendige menneskeofferet, en viss herr Harris. Alle bortsett fra herr Harris stemmer for at herr Harris skal spises. Det foreslås da at herr Harris skal velges ved akklamasjon. Også dette mislykkes på grunn av én motstemme. Herr Harris ender like fullt med å bli spist. Hjelpen uteblir, og stadig nye passasjerer må ofres. De svakeste passasjerene søker tilflukt hos de sterkeste i håp om ikke å bli spist. Grupperinger av passasjerer forhandler med hverandre om kandidater for kommende måltider.

Måten EU-statene i dag opptrer mot hverandre adskiller seg knapt fra oppførselen til de innesnødde passasjerene på toget. Ved å kreve at kypriotiske banker skal konfiskere en betydelig andel av innskyternes penger som betingelse for å tilby Kypros et hardt tiltrengt kriselån ruinerer EU i realiteten middelhavsøya. Ingen vil sette en rubel, euro eller dollar inn i en kypriotisk bank etter en slik beslagleggelse av innskyternes penger. Den kypriotiske nasjonalforsamlingen avviste da også enstemmig kravet fra EU. Presset mot Kypros fortsetter like fullt, og det hele ender trolig med at kypriotene må godta kravet om å beslaglegge bankkundenes penger.

Hele EU har forent seg mot Kypros. Håpet er tydeligvis å redde EUs finanssystem ved å ofre Kypros. Trolig vil det imidlertid bli nødvendig å ofre flere enn Kypros. Hvor mange og hvem er i dag uklart. Resten av historien vil trolig også utvikle seg omtrent som i Mark Twains novelle. De svakeste av landene vil alliere seg med de sterkeste i håp om ikke å bli ofret. Hvem som skal bli tvunget til å gjennomføre ødeleggende sparetiltak og lignende, vil først og fremst bli avgjort av de sterkeste landene. Alle vil bli glade når de har funnet en som kan ofres, i håp om at dette vil være slutten på krisen.

Til forskjell fra passasjerene på det innesnødde toget som var fullstendig isolert, vil EU-statene kunne komme til å kaste seg over stater utenfor unionen, for eksempel Syria. Ikke fordi de nødvendigvis oppnår så mye ved å ”spise” dem, men fordi oppmerksomheten til befolkningen i medlemsstatene må ledes bort fra de kannibalistiske prosessene som foregår innenfor unionen.

EU begynte som et idealistisk og vakkert prosjekt. Det har endt i noe som virkelige kannibaler trolig hadde følt avsky i forhold til.

Trykket i Klassekampen 9. april 2013

Diskusjoner om palestinakonflikten fører sjelden til noe konstruktivt. Det som derimot kunne være interessant å diskutere, er hvorfor amerikanere er langt mer israelvennlige enn de fleste europeere – og hva dette betyr for internasjonal politikk.

I håp om å sette i gang en slik diskusjon har jeg tillatt meg å føre opp en del forhold jeg antar kan bidra til å forklare hvorfor amerikanere er mer israelvennlige enn europeere:

1)      I USA finnes det mange jøder og en kraftig jødisk lobby som samarbeider med en kristenkonservativ lobby om å forsvare Israel. Knapt noen amerikanske politikere tør å gå imot disse miljøene. Resultatet er at den amerikanske Kongressen en rekke ganger tilnærmet enstemmig har vedtatt resolusjoner som er mer israelvennlige enn de israelske politikere selv vedtar. I Europa finnes det få jøder (de ble drept av nazistene eller utvandret til Israel etter annen verdenskrig) og ingen slike mektige jødiske lobbyer.

2)      Amerikanere er langt mer religiøse enn europeere. For mange amerikanere virker det rimelig at Palestina tilhører jødene fordi det i Bibelen står at Gud gav Israel til denne folkegruppen. For de fleste europeere virker denne type argumentasjon absurd.

3)      Europeere er bedre utdannet og mer informert om det som skjer i verden enn amerikanere. For eksempel vet ganske mange europeere at en okkupasjonsmakt ikke har lov til å bosette egne innbyggere på okkupert territorium, og at de israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden derfor er ulovlige. Svært få amerikanere vet dette, og de som vet det, tør med få unntak ikke å snakke høyt om det.

4)      Som etterkommere av folk som en gang befant seg i fort og vognborger beleiret av blodtørstige indianere, er det lett for amerikanere å kjenne seg igjen i dagens israelere som jo befinner seg i et slags fort omgitt av en fiendtlig arabisk omverden. Denne villvest-arven har ikke vi europeere. Derimot er det grunn til å tro at presset i form av ikke-vestlig innvandring og diverse konflikter med den muslimske verden, herunder egne innvandrere, vil gjøre at mange europeere i årene fremover vil få en følelse av at de selv er utsatt for en form for beleiring fra en fiendtlig, muslimsk omverden. Dette vil trolig gjøre at mange europeere vil få større sympati med israelernes situasjon. Jevnfør hvordan personer som er kritiske til ikke-vestlig innvandring, ofte skriver sterkt pro-israelske innlegg i debattfora som dette.

5)      Europa befinner seg i en langt mer utsatt posisjon i forhold til Midtøsten og den muslimske verden enn USA. Mange europeiske land er langt mer avhengige av import av olje og gass fra Midtøsten enn USA. Dessuten er myndighetene i diverse vesteuropeiske land redd for å provosere sine ikke ubetydelige muslimske og arabiske befolkningselementer, blant annet for å unngå terror. Resultatet er at USA på en demonstrativ måte kan komme til å opptre til støtte for Israel, for eksempel ved å flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, mens det er utenkelig at et europeisk land skulle gjøre noe slikt.

Listen kunne sikkert ha vært utvidet. Arven etter den kalde krigen der USA støttet Israel og Sovjet araberstatene, kan være med på å forklare amerikanernes israelvennlighet. Båndene gamle kolonimakter som England og Frankrike har til diverse stater i Midtøsten kan trolig forklare at de i diverse sammenhenger støtter araberstatene i konflikten med Israel. Økonomiske interesser virker opplagt inn på hvordan både USA og de europeiske statene opptrer i Midtøsten – og på hvordan amerikanere og europeere oppfatter denne delen av verden. Det forhold at de fleste europeiske folk, til forskjell fra amerikanerne, har opplevd okkupasjon kan gjøre at de har lettere for å identifisere seg med et okkupert folk som palestinerne.

Hva med fremtiden? Alt tyder på at palestinakonflikten vil forbli uløst og forpeste både Midtøsten og resten av verden. Ved å opprette egne bosettinger på den okkuperte Vestbredden har Israel i praksis umuliggjort en tostatsløsning (Israel og Palestina). Israel vil neppe oppnå fred med sine arabiske naboer, og landet vil måtte ta i bruk stadig hardere midler for å holde den okkuperte arabiske befolkningen under kontroll. All verdens islamister vil bruke eksistensen av Israel og den brutale behandlingen av palestinerne som et bevis på at Vesten forsøker å knuse den islamske verden. Trolig vil vi komme til å oppleve terror på europeisk jord med tilknytning til konfliktene i Midtøsten.

I en slik situasjon vil regjeringene i de fleste europeiske land og de fleste europeere trolig ta avstand fra Israel som en kilde til evige problemer og en trussel mot verdensfreden de helst så at sank i havet. At de fleste europeiske land ikke for lengst har brutt med Israel skyldes trolig at de ikke ønsker en konflikt med USA som opptrer som Israels beskytter. Samtidig er det, som tidligere nevnt, grunn til å tro at presset mot Europa i form av ikke-vestlig innvandring vil gjøre at en betydelig andel europeere vil begynne å sympatisere med Israel. Trolig vil vi havne i en situasjon der myndighetene og flertallet av befolkningen i de fleste europeiske land er anti-israelske, mens en høyrepopulistisk opposisjon er pro-israelsk.

Hva som vil skje med USAs forhold til Israel er mer vanskelig å si. Både amerikanske politikere og amerikanere flest er veldig pro-israelske. Samtidig utgjør koblingen til Israel en opplagt belastning for USA i den globale kampen om makt, penger og innflytelse, og USAs globale hegemoni er under press. Trolig må to betingelser være oppfylt for at USA skal bryte med den ensidige støtten til Israel: USA må oppleve et spektakulært nederlag i internasjonal politikk som en følge av støtten til Israel, for eksempel at islamister kom til makten i Saudi-Arabia og begynte å selge olje til Kina i stedet for til USA. Og USA må samtidig ha en sterk president ingen kan anklage for å være ukristelig eller uamerikansk, som makter å sette USAs egne interesser foran Israels interesser.

At USA vil komme til å oppleve tilbakeslag på grunn av støtten til Israel er nærmest unngåelig. Om landet vil ha sterke ledere som vil bryte med Israel før den jødiske staten om noen tiår trolig vil gå under som en følge av demografiske forhold, en selvmorderisk okkupasjonspolitikk og utvandring av sekulære og godt utdannede israelere som ikke orker å leve i en apartheidstat, er mer usikkert.

Den konservative samfunnsdebattanten Jon Hustad har utløst en mengde spetakkel ved å hevde at kulturminister Hadia Tajik utgjør en trussel mot norsk kultur. Har Hustad noe grunnlag for sitt angrep? Svaret er etter min mening nei. Det som fremstilles som tradisjonelle norske verdier, er trolig under press. Men de som angriper og presser dem, er hvite radikale og liberale personer som Kristin Halvorsen og Hege Ulstein – ikke ”kokosnøtter” som Tajik. Folk som betrakter Tajik som en trussel mot norsk kultur, må være paranoide eller idioter.

Det som omtales som den politiske og kulturelle eliten, har liten sans for tradisjonelle, kristelige verdier. Et klart uttrykk for dette er hvordan et stort politisk flertall, anført av kulturradikalere i partier som SV og Venstre, støttet av en tilnærmet samstemt presse, vedtok å innføre en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning og å gi homofile rett til å adoptere barn, til tross for at dette utvilsomt var å tråkke på oppfatningene til konservative og kristelige nordmenn. Om man betrakter tradisjonelle, kristelige verdier som de egentlig norske verdiene, er det grunn til å oppfatte den kulturradikale eliten som en trussel mot norske verdier.

Forsvarere av tradisjonelle, religiøst baserte verdier har rett i at den kulturradikale eliten ofte opererer med et slags dobbelt bokholderi. Samtidig som denne eliten innfører kjønnsnøytral ekteskapslovgivning og driver klappjakt på de siste motstanderne av kvinnelige prester, oppviser dens representanter gjerne en ukritisk toleranse i forhold til selv de mest middelalderske og patriarkalske av ”de andre”s, ikke minst muslimenes, troer og skikker. Muslimske menigheter og foreninger som praktiserer det rene kjønnsapartheid, og som korresponderer med gærne teologer i Midtøsten om hvorvidt homofile bør dømmes til døden, finansieres over statsbudsjettet uten at andre enn påståtte rasister på høyresiden protesterer. Velmenende ”sekstiåttere” kan gå i tog både for homofiles og kvinners rettigheter og for at muslimske kvinner skal få synliggjøre sin tro ved hjelp av hijabbruk, altså at gamle gubber skal få styre kvinners livsutfoldelse. Undervisningsminister Kristin Halvorsen, som trolig hadde fått spader om hun kom over en lærebok der det stod at far leser avisen mens mor vasker opp, later som hun ikke er klar over at jentunger helt ned i bleiealderen tvinges til å gå med skaut (hijab) i norske barnehager og skoler.

At angrep på det de oppfatter som sine kjæreste verdier, kombinert med dette dobbelte bokholderiet, får mange konservative og kristelige nordmenn til å utvikle en intens aversjon mot den kulturradikale eliten er fullt forståelig. At konservative ideologer som Jon Hustad fremstiller personer som Tajik som en trussel mot norsk kultur tyder derimot på sviktende dømmekraft.

Det kan godt hende at Tajik var mer involvert i hijabtabben i Justisdepartementet for noen år siden enn hun i ettertid vil snakke om. Men i så fall har hun brent seg grundig og vil utvilsomt vokte seg vel for å gjøre noe som kan oppfattes som støtte til muslimske verdier eller særkrav fra innvandrermiljøer. Tvert imot er det mye som tyder på at Tajik har forstått at hennes fremtid som politiker er som ”kokosnøtt”, altså som en farget person som gjør seg til forsvarer av ”hvite” verdier. Jevnfør hvordan hun etter å ha blitt utnevnt til kulturminister utvetydig stod opp for ytringsfriheten, og hvordan hun konsekvent har unnlatt å kommentere sitt eget eventuelle forhold til religion. Det er derfor grunn til å tro at Tajik vil gjøre hva hun kan for å fremtre som en troverdig forsvarer av norsk kultur, inkludert det som oppfattes som de mest tradisjonelle uttrykkene for norsk kultur, og at folk de fleste av oss ler av når vi ser dem på ”Norge rundt” (personer som spikker juletreet sitt selv og lignende), vil gå gode tider og rikelige bevilgninger imøte.

Det er farlig å spå. Jeg våger meg like fullt på en spådom. Neste gang vi får en arbeiderpartidominert regjering, altså om fire eller åtte år, vil Hadia Tajik bli utnevnt til innvandrings- og integreringsminister, og hun vil da komme til å stå for en asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk som vil være så streng at knapt noen hvit politiker, ikke engang i Fremskrittspartiet, ville tørre å foreslå noe lignende.

Vesten bruker i dag menneskerettigheter som et utenrikspolitisk instrument for å svekke regimer vestlige ledere ikke liker. Vestens selektive og instrumentelle bruk av menneskerettighetene gjør imidlertid at våre anklager om menneskerettighetsbrudd ikke har særlig stor troverdighet i resten av verden og følgelig ikke tjener til å fremme vestlige interesser. Vi bør derfor legge menneskerettighetene på hyllen. Anklager om menneskerettighetsbrudd gjør tilsynelatende heller ikke særlig inntrykk på de regimene som utsettes for slike anklager. Trolig bidrar de mest til å diskreditere lokale menneskerettighetsaktivister.

Kina og Russland er de klareste eksemplene på hvordan Vesten misbruker menneskerettighetene til å fremme egne interesser. Det kan knapt være noen tvil om at vestlige anklager om brudd på menneskerettighetene i disse landene skyldes at de har regimer som på en effektiv måte forsvarer nasjonale interesser, noe Vesten oppfatter som en geopolitisk og økonomisk trussel, og ikke den faktiske menneskerettighetssituasjonen som har blitt radikalt forbedret i de senere årene. Et annet eksempel på vestlig misbruk av menneskerettighetene er hvordan anklager om undertrykkelse og overgrep brukes til å kvitte seg med regimer i Den tredje verden Vesten ikke liker. Jevnfør den senere tids tildragelser i Libya og Syria.

Hva Vesten kan oppnå ved hjelp av anklager om menneskerettighetsbrudd er imidlertid begrenset. Det er lite trolig at slike anklager skal kunne utløse ”fargerevolusjoner” i Kina, Russland og andre land Vesten oppfatter som konkurrenter. Ikke engang Aleksandr Lukasjenkos regime i Hviterussland har Vesten klart å kvitte seg med, nettopp på grunn av støtte fra Russland. Kina, Russland, India og diverse andre land samarbeider dessuten økonomisk og utenrikspolitisk, og grunnlaget for dette samarbeidet er prinsippet om statlig suverenitet og ikke-innblanding i indre forhold. Det eneste Vesten vil oppnå i forhold til disse landene ved å kritisere brudd på menneskerettighetene, er å få dem til å samarbeide enda tettere og å stille seg selv utenfor raskt voksende økonomier og markeder.

På 1990-tallet kunne USA etter Sovjetunionens sammenbrudd opptre som eneste supermakt og påtvinge resten av verden sine verdier og spilleregler. Dette var tiden for bombastiske erklæringer om historiens slutt, spredning av demokrati, kapitalisme og menneskerettigheter, humanitære intervensjoner, ”fargerevolusjoner” og bombekriger. Den senere tids vestlige innblanding i diverse land i Midtøsten må kunne oppfattes som ettervirkninger av USAs inntil nylig totalt dominerende posisjon.

Vestens hegemoni er imidlertid under press. De nye makthaverne Vesten har hjulpet til makten, er slett ikke alltid lydige redskaper for vestlige interesser. Tvert imot har de i Libya og andre steder vist seg å være antivestlige islamister. Folk i andre deler av verden er dessuten så opplyste at de skjønner at vestlige slagord om demokrati og menneskerettigheter knapt er noe annet enn forsøk på å undergrave regimer Vesten oppfatter som brysomme. Resultatet er at Vesten selv fremstår som isolert og latterlig. Det er latterlig når USAs utenriksminister, Hillary Clinton, på et møte for den såkalte støttegruppen for Syria, altså en forsamling av en håndfull vestlige og arabiske stater, erklærte at verden vil straffe Russland og Kina for deres svik i forhold til den regimefiendtlige opposisjonen i Syria. Hvilken verden skulle dette i så fall være, når hverken Kina, Russland, India eller det store flertall av statene i verden inngår i denne? Snart vil også Kina, Russland, India og diverse andre stater for alvor tre inn i den globale kampen om råstoffer og markeder.

Vesten bør i denne situasjonen legge menneskerettighetene på hyllen. Skal vi kunne handle med folk i andre deler av verden, og det er vi nødt til om vi skal opprettholde vår levestandard, kan vi ikke fortelle dem hvordan de skal innrette seg.

Et godt eksempel er vårt forhold til diverse stater i Sentral-Asia. Disse statene er rike på gass, olje og andre naturressurser, men myndighetene bruker brutale politistatsmetoder i forhold til sin egen befolkning, blant annet for å bekjempe islamister. Om vi i Vesten i denne situasjonen påtaler menneskerettighetsbrudd, vil vi knapt kunne ha forhåpninger om å få adgang til naturressursene, ikke minst fordi Russland og Kina ikke legger seg bort i landenes interne affærer.

I forhold til et land som Russland gjør vestlige anklager om menneskerettighetsbrudd knapt noe inntrykk. Dagens russiske regime har støtte fra et stort flertall av befolkningen, det har fått på plass et lovverk som gjør det vanskelig for utenlandske såkalte menneskerettighetsaktivister å bedrive sin undergravende virksomhet, blant annet ved å kreve åpenhet om utenlandsk finansiering av russiske organisasjoner, og befolkningen betrakter utenlandsk innblanding i russiske forhold med misnøye. Hvor lite dagens russiske makthavere bryr seg om anklager om manglende demokrati og brudd på menneskerettighetene fremgår av at de knapt bryr seg om å svare på denne kritikken.

Det eneste Vesten i en slik situasjon oppnår ved å bruke angivelige brudd på menneskerettighetene som et påskudd til å blande seg inn i indre russiske forhold, for eksempel ved å sponse personer og grupperinger som prøver å svekke dagens regime, er å diskreditere ærlige russiske borgere som arbeider for å bedre forholdene i sitt hjemland, for eksempel ved å avsløre korrupsjon og maktmisbruk.

Befolkningen i Kina, Iran og diverse andre stater ser neppe heller med særlig blide øyne på vestlig innblanding i deres interne forhold. Slik innblanding vil bare vanskeliggjøre arbeidet til lokale menneskerettighetsaktivister.

Moralen må bli at tiden for vestlig eksport av demokrati og menneskerettigheter er over, slik kanonbåtdiplomatiets tidsalder er over, og at folk i andre deler av verden får innrette seg slik de vil eller kan.

Trykket i Klassekampen 1. desember 2012.

Nylig ble det kjent at islamisten, palestinaaktivisten og legen Trond Ali Lindstad skulle tildeles Kongens fortjenestemedalje for sitt sosiale og kulturelle arbeid på Oslos østkant. Som en følge av kraftige protester fra norske politikere, forskere og intellektuelle – og også fra jøder og jødiske organisasjoner i inn- og utland – knyttet til Lindstads oppfatninger om jøder, homofile og prestestyret i Iran har medaljen blitt trukket tilbake. Dette kan knapt oppfattes som noe annet enn et anslag mot ytringsfriheten.

Begrunnelsen for å trekke tilbake medaljen kan ikke være noen annen enn at Lindstad anses som uverdig for å motta den. Man kan være uenig med mange av Lindstads oppfatninger eller oppfatte dem som krenkende. Men er han mer uverdig enn en rekke andre personer som har blitt tildelt Kongens fortjenestemedalje? Profilerte abortmotstandere og kritikere av homofili og homofile, altså personer som utvilsomt har tråkket på et stort antall mennesker, figurerer blant medaljemottakerne. Det samme gjør personer som er dømt for underslag.

Forklaringen på at medaljen er trukket tilbake, kan knapt være noen annen enn Lindstads uttalelser om jøder. Å forsvare det iranske prestestyret er i en norsk sammenheng så absurd at knapt noen ville organisere en kampanje for å nekte en person en utmerkelse på grunn av vedkommendes pro-iranske oppfatninger. Det ville være som å kreve at en forvirret sjel på venstresiden skulle nektes en medalje fordi vedkommende ikke hadde tatt avstand fra sitt ungdommelige svermeri for kommunistiske despoter. Lindstads angrep på homofili adskiller seg knapt fra utsagn en rekke mottakere av Kongens fortjenestemedalje har disket opp med. Vi sitter altså igjen med Lindstads uttalelser om jøder. Å påstå at jøder har mye makt og bruker denne til å forsvare Israel, tidvis ved hjelp av fordekte metoder, burde imidlertid være trygt innenfor rammen av hva som kan sies offentlig. Ikke minst når det kombineres med positive utsagn om jøder som tar avstand fra Israel.

Tilbaketrekningen av medaljen til Lindstad kan knapt oppfattes som annet enn en hevn fordi han har gitt uttrykk for ”feil” oppfatninger om jøder i tilknytning til den israelsk-palestinske konflikten. Paradoksalt nok bekrefter behandlingen av Lindstad, herunder Holocaustsenterets, Wiesenthalsenterets og norske jøders innblanding i saken, tilsynelatende hans oppfatninger av jøder som en farlig kraft som hevner seg på folk som går mot jødiske interesser. Slik sett vil behandlingen av Lindstad kunne gi grobunn for antisemittisme.

Lindstad er ikke – og det bør være sakens hovedpoeng – foreslått noen medalje for sitt syn på jøder, homofile eller det iranske prestestyret, men for sitt sosiale og kulturelle arbeid. Om en medalje trekkes tilbake på grunn av medaljekandidatens politiske eller religiøse oppfatninger, skaper vi et klima som oppmuntrer til heksejakt på folk med ”gale” meninger. Hva om Lindstad ikke var innstilt til en medalje, men var blitt innvalgt i et bydelsutvalg? Skulle han da ha blitt tvunget til å trekke seg på grunn av sine kontroversielle oppfatninger? Eller bør han som lege ekskluderes fra offentlige støtteordninger for pasientene på grunn av sitt negative syn på homofili?

Det er langt viktigere å markere at vi ønsker et samfunn der folk uten frykt skal kunne gi uttrykk for oppfatninger de fleste betrakter som absurde eller avskyelige, enn å ta avstand fra Lindstads uttalelser. Behandlingen av Lindstad er skammelig og et nederlag for ytringsfriheten.

Trykket i forkortet form i Klassekampen 17. november 2012.