Hvorfor skal vanlige mennesker støtte en venstreside som er mer opptatt av rasisme, islamofobi og væpnede konflikter på den andre siden av kloden enn hverdagen til folk i dette landet?

Nylig kunne Dagsavisen berette om hvordan en arbeidsgiver har benyttet seg av sin styringsrett til å omplassere en brysom tillitsvalgt. Utrolig nok ser LO-ledelsen også ut til å ha støttet omplasseringen og truet den tillitsvalgte med eksklusjon. Jevnfør følgende lenke:

http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1014/thread214430/

Hvorfor reagerer ikke folk på venstresiden på denne historien? Hvorfor skriver de ikke støtteerklæringer til den tillitsvalgte her på nettet?

Når det gjelder å diskutere temaer som innvandring, asylpolitikk, rasisme, islamofobi, Palestina, Afghanistan, Irak og debattkulturen på internett er det ikke måte på venstresidens engasjement og skrivekløe. Med unntak for et par betraktninger om hvordan finanskrisen kan påvirke livet til vanlige mennesker her i landet gir folk på venstresiden derimot totalt blanke i forhold som angår folk flest, for eksempel arbeidstakeres faglige rettigheter og behovet for å skape sterke fagforeninger.

Hvorfor skal vanlige mennesker støtte en venstreside som er totalt fraværende i forhold til deres hverdag?

Ved å vise at ofre og overgripere fantes blant alle partene i den jugoslaviske borgerkrigen legger dokumentaren dertil grunnlag for forsoning mellom folkegruppene på Balkan.

Dagsavisen har trykket flere innlegg som kritiserer NRKs visning av et dokumentarprogram om massakren i Srebrenica i 1995 («Byen som kunne ofres», vist 29/4). Denne kritikken er urimelig. Dokumentaren benekter på ingen måte selve massakren, men prøver å forklare hvorfor den kunne finne sted. Store deler av dokumentaren består av intervjuer med sentrale aktører som var involvert i begivenhetene som førte fram til massakren. Dette er historieformidling på sitt aller beste.

Ved å vise at ofre og overgripere fantes blant alle partene i den jugoslaviske borgerkrigen legger dokumentaren dertil grunnlag for forsoning mellom folkegruppene på Balkan. Det er å håpe at denne type dokumentarprogrammer vil bli vist for dem som først og fremst trenger innsikten de kan gi: befolkningen i det tidligere Jugoslavia.
At Dagsavisen i en situasjon der det pågår en organisert kampanje rettet mot dokumentaren om massakren i Srebrenica, trykker oppfordringer til NRK om å beklage visningen av programmet, er skremmende. Denne type offentlig framsatte, kampanjeaktige oppfordringer om å beklage påståtte feil minner faktisk om forholdene i autoritære regimer.

Flere av dem som angriper dokumentaren om massakren i Srebrenica betegner seg som menneskerettighetsforkjemper. Det er forunderlig at de bruker sin energi på å angripe et TV-program. Menneskerettighetssituasjonen i verden blir verken verre eller bedre av hvilket syn nordmenn måtte ha på en krig som heldigvis for lengst er over. Hadde det ikke vært fornuftigere å be en diktator om å løslate et par politiske fanger?

Det skulle forresten vært interessant å få vite hvorfor det er så farlig at nordmenn nå er i ferd med å få et mer nyansert bilde av den tragiske oppløsningen av Folkerepublikken Jugoslavia, og at den ensidige fordømmelsen av Serbia og serbere må vike for mer sammensatte oppfatninger. For farlig må det jo være siden det føres en kampanje for å holde folk fast i gamle stereotypier.

Vestlige regjeringer og ikke-statlige organisasjoner hevder at de forsvarer menneskerettighetene. Det gjør de ikke. Årets fredspristildeling til den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo – som selvsagt hverken dreier seg om fred eller menneskerettigheter, men om frykt for et sterkt Kina – er bare ett eksempel på hvordan Vesten bruker anklager om brudd på menneskerettighetene som et våpen i kampen mot sine rivaler. Det er knapt noen sammenheng mellom Vestens engasjement for menneskerettighetene og de faktiske forholdene menneskene i ulike deler av verden lever under.

 Det klareste eksempelet på hvordan Vesten bruker menneskerettighetene som et våpen, er forholdet til Russland. På 1990-tallet, da landet gikk fullstendig i oppløsning, ble Russland styrt av en bajas (Jeltsin) som gjorde omtrent alt Vesten ville ha ham til å gjøre. At bajasen brukte tanks mot folkevalgte politikere og sendte utrente 18-åringer til å bekjempe islamistiske opprørskrigere/terrorister var det knapt noen i Vesten som brydde seg om. Det var heller ingen som brydde seg om de 200-300 000 menneskene som måtte flykte fra det islamistiske skrekkregimet en paralysert sentralregjering hadde latt vokse frem i Tsjetsjenia. Det eneste Vesten var bekymret for, var at kommunistene eller Zjirinovskij skulle komme til makten. Nå som Russland er i ferd med å komme seg opp av grøfta det befant seg i på 1990-tallet, et konstitusjonelt styre holder på å gå seg til, og ro og orden har blitt gjenopprettet i Tsjetsjenia, er det derimot knapt noen grenser for hvor opptatt Vesten er av påståtte menneskerettighetsbrudd i landet.

Hva med forholdene i andre tidligere sovjetrepublikker? I Estland og Latvia har et stort antall etniske russere fortsatt status som ikke-borgere, det vil si at de ikke har stemmerett eller kan utøve visse yrker. Burde ikke denne formen for apartheid engasjere vestlige menneskerettighetsforkjempere? Hvor er de? Hvor er vårt eget utenriksdepartement? Hvor er Helsingforskomiteen? Eller hva med den knallharde ukrainifiseringspolitikken til ”demokraten” Viktor Jusjtsjenko (han som kom til makten ved hjelp av Oransjerevolusjonen), en politikk som omfattet forsøk på å forby russisk tv og radio, tvangsnedleggelser av russiskspråklige skoler og forsøk på å forby skolebarn å snakke russisk selv i friminuttene? Hvor var det vestlige engasjementet i forhold til disse menneskerettighetsbruddene? At Hviterusslands president, Aleksander Lukasjenko, er ”Europas siste diktator” er alle i Vesten derimot enige om. Skyldes dette at menneskerettighetssituasjonen er verre i Hviterussland enn i andre tidligere sovjetrepublikker, eller at Lukasjenko trosset Vesten ved å alliere seg med Moskva og føre en selvstendig økonomisk politikk?

Jeg har vært på diverse møter om Ukraina og Hviterussland organisert av norske organisasjoner og politiske partier, angivelig for å forsvare menneskerettighetene. Der har nasjonalister som åpent erklærte at ukrainsk eller hviterussisk burde bli det eneste lovlige språk i deres hjemland, og at folk som snakket russisk, snakket feil språk, blitt presentert som demokrater og menneskerettighetsforkjempere. Noen av disse ”demokratene” virket nærmest mentalt forstyrret. Med russisk kjæreste og sympati for Russland orker jeg ikke lenger å gå på denne type arrangementer – jeg har fått nok av å føle meg som en neger på et Ku Klux Klan-møte.

Eller hva med den tragiske oppløsningen av Jugoslavia? Etniske rensninger og andre overgrep begått av serberne ble fordømt av vestlige politikere og menneskerettighetsforkjempere. At hundretusener av serbere ble fordrevet fra Kroatia og Kosovo var det ingen som brydde seg om. I 1999 gjennomført Nato, herunder Norge, en folkerettsstridig bombekrig mot Rest-Jugoslavia, angivelig som et svar på serbiske sikkerhetsstyrkers overgrep mot den kosovo-albanske sivilbefolkningen. Denne aksjonen resulterte i at hundretusener av serbere, sigøynere og andre folkegrupper ble fordrevet fra Kosovo. Noen av de fordrevne havnet også i Norge. Og hva gjør norske myndigheter i forhold til disse menneskene? De sender dem tilbake. Ikke til Kosovo – det er umulig, men til Serbia. Altså til en stat Norge og andre vestlige land mener ikke lenger har suverenitet over Kosovo – og som følgelig heller ikke kan ha ansvar for flyktninger derfra. Er det mulig å opptre mer kynisk og hyklerisk? Og hvor er Helsingforskomiteen og andre menneskerettighetsforkjempere?

Overgrepene til det terroristiske prestestyret i Iran blir utførlig omtalt i vestlige massemedier og fordømt av vestlige politikere. Minst like omfattende overgrep utført av det provestlige saudi-arabiske regimet blir hverken omtalt eller fordømt. Eller hva med de 750-900 000 palestinerne som ble fordrevet som en følge av opprettelsen av staten Israel i 1948, og deres etterkommere, idag 4-5 millioner mennesker? Har vi lov til å snakke om menneskerettigheter og fordømme regimer som bryter disse, når vi i praksis ikke foretar oss noe som helst for at flere millioner ofre for etnisk rensning skal få vende tilbake til sine hjem? Israel er totalt avhengig av Vesten, og vi kan derfor ikke unnskylde oss med at vi er maktesløse i forhold til det palestinske flyktningproblemet. En handelsboikott av Israel er alt som skal til for å løse problemet.

Tildelingen av årets fredspris til en kinesisk regimekritiker har tilsynelatende kun fått vanlige kinesere til å slutte mer opp om sine myndigheter. Vestlige anklager om brudd på menneskerettighetene har heller ikke svekket dagens russiske regime. Kanskje har folk i andre deler av verden gjennomskuet og fått nok av Vestens hykleriske misbruk av menneskerettighetene, slik at påstander om brudd på disse virker kontraproduktivt i forhold til å fremme vestlige interesser? Kanskje bør vi nøye oss med selv å respektere menneskerettighetene og la mennesker i andre deler av verden innrette

En kronikk om angivelig statlig rasisme (”Hvem tror du at du er?” 30.11.2010) knyttet til en farget professors møte med norsk utlendingsforvaltning har utløst mange kommentarer. Mye av kritikken mot kronikken har dreiet seg om at den er basert på et spinkelt kildegrunnlag, at forholdene som omtales, er bagatellmessige, og at det er for lettvint å fremsette rasismeanklager. En annen, og etter min mening viktigere, innvending er at kronikken gir de ansatte i utlendingsforvaltningen – og ikke en innvandringspolitikk vi nesten alle støtter – skylden for det ublide møtet med samfunnet vårt mange utlendinger utvilsomt fra tid til annen opplever.

I likhet med andre vestlige land fører Norge en innvandringspolitikk som har til hensikt å holde fargede mennesker fra fattige land ute. Og dette er selvfølgelig institusjonalisert statlig rasisme. Men det er en form for rasisme vi nesten alle, meg selv inkludert, støtter. Blir det ikke da for enkelt, ja nærmest hyklerisk å henge ut de ansatte i utlendingsforvaltningen, altså personer som stenger ute mennesker vi nesten alle vil at skal stenges ute, for at folk som kommer hit, til tider blir dårlig behandlet? Burde vi ikke være glade for at de ansatte i utlendingsforvaltningen utfører et arbeid de fleste av oss er glade for at vi slipper å utføre, men som vi nesten alle vil at noen skal utføre? Er ikke behandlingen av folk som kommer hit, bare en konsekvens av den asyl- og innvandringspolitikken vi fører?

De ansatte i utlendingsforvaltningen må daglig forholde seg til et stort antall personer som prøver å omgå et regelverk vi andre har satt dem til å håndheve, de opplever at folk lyver, de blir presentert for forfalskede dokumenter, etc. Ville ikke de aller fleste av oss under slike forhold bli skeptiske i forhold til personer vi antok hadde til hensikt å omgå regelverket, kreve en annen dokumentasjon fra sorte enn fra hvite personer, reagere negativt om vi trodde noen fremla et forfalsket dokument, eller lignende? Skal vi gjøre hverdagen til de ansatte i utlendingsforvaltningen enda vanskeligere ved å anklage dem for rasisme om de ikke utøver en eksemplarisk likebehandling vi knapt finner noe annet sted i samfunnet?

De aller fleste av oss er tilhengere av å holde mennesker fra visse deler av verden ute. Da bør vi være ærlige nok til å innrømme at dette ikke bare fører til at folk blir ulikt behandlet når de kommer hit, men også – dette er selvsagt langt mer graverende – til at personer med behov for asyl blir avvist. De som synes dette er uakseptabelt, bør arbeide for en annen asyl- og innvandringspolitikk, ikke henge ut mennesker som utfører et arbeid vi har satt dem til å utføre, som rasister.

Som andre anstendige mennesker er jeg forbannet over at sogneprest Einar Gelius har blitt presset til å si opp. Ikke fordi jeg har noe forhold til statskirken eller kristendommen – som ateist burde jeg kanskje heller være glad for at kirken har kvittet seg med en person som fikk mange mennesker til å oppsøke dens tjenester. Jeg er forbannet fordi jeg mener ingen bør ha lov til å behandle sine medmennesker på den måten biskop Kvarme har behandlet Gelius på, fordi jeg ikke liker kynisk maktutøvelse fariseisk fremstilt som forsøk på å løse en vanskelig situasjon. Vanskelig for hvem? Gelius har jo støtte fra sin egen menighet! Kunne ikke de som liker Gelius, ha fått beholde ham som prest, og de andre ha oppsøkt andre prester? Er det ikke nok av idioter og hengehoder i Den norske kirke?

Jeg er også forbannet fordi den rød-grønne regjeringen har latt denne saken få utfolde seg som en moderne hekseprosess. Burde ikke biskop Kvarme ha fått beskjed om at det faktisk er vanlige mennesker i dette land som betaler for driften av statskirken, inkludert hans egen lønn, og at de fleste av dem ikke liker mobbingen av Gelius? Hva med ytringsfriheten, skal en person kunne sies opp i dagens Norge for å ha skrevet en omdiskutert bok?

Skal mobbing og maktmisbruk få vinne frem? Er det ikke mulig å gjøre noe? Jo, det er det faktisk. Under krigen boikottet skikkelige folk de ”lojale” prestene Quisling-regimet hadde utnevnt. Nå bør folk boikotte biskop Kvarme og den ”lojale” presten han vil prøve å innsette i Vålerengen menighet.

Biskop Ole Christian Kvarme ønsker å reise avskjedssak mot sogneprest Einar Gelius fordi denne har skrevet en bok om sex i bibelen.

De av oss som trodde vi levde i et demokratisk og sekulært samfunn der alle, inkludert prester, har den samme selvfølgelige rett til frimodig å ytre seg om alt fra sex til fluefiske, blir forferdet når vi hører om denne type saker. Samtidig bør vi merke oss hva kirken velger å slå ned på.

Flere prester har offentlig uttalt at store deler av bibelen må forstås allegorisk, at de ikke tror på dette med helvete, etc. De tar altså avstand fra mye av det statskirken offisielt står for. Slike personer behandles relativt pent. De fleste av dem får fortsette som prester – kanskje fordi deres foresatte heller ikke tror på alt de ifølge kirkens lære er forpliktet til å tro på (mye av det er det jo unektelig også vanskelig å tro på)? Eller de blir statsstipendiater. Om en prest skriver en bok om sex, risikerer vedkommende derimot å få avskjed på grått papir.

Viser ikke dette at religion, også for vår statskirke, ikke så mye dreier seg om hva mennesker tror på som om hvordan de velger å innrette sitt jordiske liv, herunder ikke minst hvilket forhold de har til sex? Finnes det en annen forklaring på at en prest som skriver om sex i bibelen, behandles dårligere enn prester som sier at de ikke tror på store deler av den såkalte hellige skrift?

Er religiøse ledere, også i statskirken, en gjeng sexfikserte gubber?  Og hvor lenge skal vi la disse gubbene herje med oss?

Som en følge av overvåkningsskandalen knyttet til den amerikanske ambassaden diskuterer norske politikere karanteneordninger for ansatte i politiet, altså at det skal være begrensninger knyttet til hva slags arbeid politifolk skal kunne påta seg når de går av med pensjon. Et langt bedre tiltak ville være å heve pensjonsalderen for politifolk som idag er 60 år (noen av dem går av enda tidligere).

Slik det fremgår av de siste dagers avsløringer, har et betydelig antall polititjenestemenn arbeidet for den amerikanske ambassaden etter at de gikk av for aldersgrensen. Andre pensjonerte politifolk arbeider for private vaktselskaper. Dette viser med all mulig tydelighet at mange politifolk – kanskje de fleste – har en mengde ubrukte krefter når de pensjonerer seg. Det er ikke så rart. Mange politifolk utfører helt ordinært kontorarbeid – kun et mindretall slåss med narkotikaselgere i skumle bakgater. Kan noen egentlig ha en mer bekvem arbeidsdag enn for eksempel tjenestemenn i Politiets sikkerhetstjeneste? Tilsynelatende gjør mange av dem ikke noe annet enn å sitte ved datamaskinene sine, lytte til lydbåndopptak eller lignende. Om noe er vernet arbeid, må det være dette. En hvilken som helst ungdomsskolelærer må da ha en arbeidsdag som er minst fem ganger så hard?

Fremveksten av private vaktselskaper er et betydelig samfunnsproblem. Om pensjonsalderen for ansatte i politiet var 67 år som for andre yrkesgrupper, ville det bli flere politifolk og dermed mindre behov for private vaktselskaper. Det ville også bli færre fullt arbeidsdyktige pensjonerte politifolk vaktselskapene kunne rekruttere. Og vi behøvde trolig heller ikke å lage karanteneordninger for å hindre at tidligere politifolk begynte å arbeide for private etterforskningsbyråer, utenlandske ambassader eller lignende.