Debatt

Trygghet i Trumps verden

Det hjelper ikke å være redd. Hvis katastrofen inntreffer må du være klar.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

2016 tok de fleste av oss på senga og vi vet lite om hva 2017 vil bringe. I morgen blir Donald Trump president i USA. For første gang i NATOs historie aner vi ikke hva vår nærmeste allierte vil mene om sentrale sikkerhetspolitiske spørsmål. NATOs generalsekretær uttalte sommeren 2016 at verden er blitt et farligere sted, blant annet på grunn av Putins Russland. Verden er også blitt mer uforutsigbar med Brexit, terrorangrep der vi minst ventet det og høyrepopulister på frammarsj.

Hva gjør vi i Norge når verden blir mer usikker? Må vi tenke nytt om sikkerhet og beredskap?

I forrige uke hadde jeg gleden av høre på blant andre Jotuns konsernsjef Morten Fon på DNBs industrikonferanse. Jotun lager maling i mer enn 23 land, de fleste er langt utenfor standardtilbudet til charteroperatørene. Tidligere brukte Jotun mye ressurser på å forsøke å forstå og forutsi risikobildet i landene de opererte. Det fungerte dårlig. Deres erfaring var at ekspertene ofte bommet, og sjelden forutså hvor og når det ville oppstå kriser: Bare måneder før den arabiske våren ble Libya oppfattet som et fredelig sted og Jotun investerte i en stor fabrikk i Brasil rett før den brasilianske økonomien kollapset i 2015. De siste årene har vist at terrorangrep kan komme der vi minst venter det.

Erfaringene har gjort at Jotun nå bruker mindre tid og krefter på å forsøke å forutse mulige trusler og hva som kan skje. I stedet jobber de med å bli bedre på å håndtere uforutsette hendelser. De har lært at de må være trygge på hvordan de skal reagere. Alle som jobber på deres fabrikker må få – og ta – ansvar. En viktig del av Jotuns forretningsmodell er derfor å innføre det vi kaller norsk bedriftskultur eller den norske modellen på alle sine fabrikker. Det betyr for eksempel at en fagarbeider får ansvar og myndighet til å ta beslutninger som i mange andre land må fattes av sjefer og ingeniører. Det er korte avstander mellom ledelse og ansatte, og det forventes at medarbeidere kommer med forslag til forbedringer hvis de ser at det ville være bra for virksomheten. De jobber også mye med å forankre selskapets verdier og holdninger. På den måten vil de styrke selskapets evne til å gjøre de riktige tingene når det oppstår en krise. Uansett hvor den kommer fra, og hvor den inntreffer.

Kan Norge tenke litt mer som Jotun?

Det er selvsagt forskjell på å lage maling og å styre land, men folk virker ganske likt uavhengig av hvor de jobber og hva de jobber med. I nyere tid har vi dessverre hatt flere kriser der det offentlige Norge ikke levde opp til våre forventinger om effektiv krisehåndtering.

Etter tsunamien i romjula 2004 måtte norsk utenrikstjeneste for første gang håndtere en krise der flere tusen nordmenn på ferie i Thailand og Sri Lanka var rammet. Selv jobbet jeg som norsk diplomat på ambassaden i Jakarta. Store deler av provinsen Ache nord i landet ble jevnet med jorda og over 100.000 mennesker mistet livet. Selv om det var et stort og omfattende arbeid, var det likevel ting Norge hadde bidratt med tidligere i lignende situasjoner, og vi kunne bygge på kollegers erfaringer.

Men hjemme i Utenriksdepartementet var de uforberedt på en så stor krise. Departementet hadde ikke systemer og rutiner som slo inn. De første ukene var preget av kaos og forvirring.

Terrorangrepet i 2011 avdekket også at store deler av det offentlige Norge ikke var klare når vi trengte det mest. Rapporten fra 22. juli-kommisjonen viser stadig til «ressursene som ikke fant hverandre». Mangel på god kommunikasjon og folk som hadde og tok helhetlig ansvar, førte til at mye som burde bli gjort, ikke skjedde.

Eksemplene er mange: Da antallet flyktninger som kom til Norge plutselig ble mangedoblet, tok det lang tid før det offentlige Norge kastet seg rundt og håndterte situasjonen. Da det plutselig dukket opp flyktninger på sykkel ved Storskog høsten 2015, så vi igjen en manglende evne til effektiv krisehåndtering.

I en mer usikker og uforutsigbar verden må vi være bedre forberedt på uforutsette hendelser, enten de skjer på Storskog, i Oslo sentrum eller rammer nordmenn utenfor Norges grenser. Det kommer til å bli vanskelig, og vi kommer helt sikkert til å gjøre feil i framtida også. Men vi bør tenke nytt om hvordan vi best forbereder oss på å håndtere uforutsette hendelser.

I slike situasjoner nytter det lite med sinnrike hierarkier der sjefen må sette godkjentstempel før noe kan skje. Beslutninger må tas raskt og under usikkerhet. Det er helt avgjørende at folk tar ansvar, og ikke tenker at jobben er gjort idet informasjonen er sendt videre.

Det er mye som tyder på at deler av det offentlige Norge bør lære av norsk industri, som gir mye større handlingsrom, ansvar og tillit til sine ansatte enn det vi ofte ser i offentlig sektor. Tankesmien Agenda har jobbet mye med den norske modellen, og noe av det mest slående vi ser er at den er høyst levende i norsk industri, men nesten fraværende i offentlig sektor. I stedet for å gi tillit og ansvar til høyt utdannede offentlig ansatte, har vi utviklet et omfattende måle- og rapporteringssystem som nærmest tar utgangspunkt i at de som jobber der hverken kan eller vil gjøre jobben sin. Gjørv-rapporten om 22. juli konkluderte med at det ikke var mangel på ressurser som var problemet vårt, men trakk fram at fokuset på det som kunne måles og rapporteres, gjorde helheten til taperen.

En god beredskap er avhengig av at det enkelte mennesket opplever at de har ansvar og kan handle når det trengs. Da er det avgjørende at vi ikke har systemer som styrer folk i motsatt retning. Det tåler vi ikke i 2017.

Mer fra: Debatt