Kultur

Trygge stillinger 
gir trygge sykehus

For to år siden hadde jeg en interpellasjon i Stortinget til helseministeren. Hun slo da fast at hun jobbet for å få flest mulig faste stillinger for sykehusleger. Siden det er lite skjedd.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Konsekvensene bæres ikke bare av leger i usikre ansettelsesforhold, men også av pasientene.

Dagsavisen har i det siste satt prisverdig fokus på det enorme omfanget av midlertidige stillinger for norske leger, som rammer nesten halvparten av legene. Særlig gjelder det leger i spesialisering - for dem er dette status for hele 9 av 10.

Alt dette til tross for at helseministeren har slått fast at fast ansettelse skal være hovedregel. For dette er ikke en ny problemstilling, men manglende politisk evne eller vilje til å redusere andelen gjør at den igjen dukker opp - med pasientsikkerhet som bakteppe.

Ingen kan tro at sykehusene vil fungere til det beste når arbeidsmiljøet svikter. Som Johan Torgersen, leder i Yngre Legers Forening, skrev her i Dagsavisen sist fredag: Flere faste ansettelser for leger handler om trygghet - både for leger og pasienter.

Legene er allerede unntatt fra en rekke bestemmelser i Arbeidsmiljøloven, fordi dens strikte og rigide bestemmelser ikke er kompatible med et helsevesen som yter forsvarlig hjelp.

Kvalitetssystemene i organisasjoner som sykehus er skjøre. At folk melder fra om feil og mangler, forutsetter at de har tillit til at det håndteres riktig.

En ung lege i spesialisering kan oppleve den midlertidige ansettelsen som å jobbe med kniven på strupen. Som pasientombud Knut Fredrik Thorne sa i Dagsavisen sist uke, truer det pasientsikkerheten. Det hever terskelen for å si i fra om feil; ikke bare egne, men også andres, og ikke minst overordnedes. Det undergraver den åpenhetskulturen vi forsøker å skape.

Én ting hadde vært om de bare slet med den utryggheten en usikker ansettelse betyr, men dette forholdet brukes som grunnlag for dårlig behandling. Som gravide kvinner som ikke får forlenget vikariater etter at den gledelige nyheten blir kjent for ledelsen.

Det er en bevisst prioritering fra ledelsen å ikke tilby faste ansettelser. Det er et politisk ansvar å sende signaler om at dette ikke fungerer, og å forme insentivene deretter. Stillstanden de siste årene viser at regjeringen gjør for lite, og løftene forblir løfter. Ettersom staten eier sykehusene, er dette også et statlig ansvar.

Midlertidige stillinger er ikke i seg selv alltid et problem, men når konsekvensene blir slik de blir her, må noe gjøres. Effektene av ansettelsespolitikken må ikke skape utrygghet for pasientene. Men det er resultatet i dag.

Mer fra: Kultur