Den farligste dagen i et barns liv er den dagen det blir født. Over én million barn dør hvert år innen de fyller 24 timer.

Innlegget er skrevet sammen med Marit Heiberg, leder Den norske jordmorforening.

Tenk deg at vannet går, men at du ikke oppsøker klinikken fordi det koster penger du ikke har. Tenk deg at det ikke finnes en eneste helsearbeider eller jordmor der du bor. Tenk deg at du ligger der helt alene når du føder ditt første barn.

Situasjonen er heldigvis utenkelig i Norge. Dessverre er den ikke det for mange kvinner i utviklingsland. Barn og mødre dør fordi de ikke har tilgang på grunnleggende helsehjelp i de mest sårbare timene. Dette er dypt urettferdig og et klart brudd på FNs barnekonvensjon.

Fra 1990 til 2011 sank tallet på barn som dør før de fyller fem år fra 11,6 til 6,9 millioner. Denne positive utviklingen har Norge bidratt til gjennom satsing på vaksiner og innsats gjennom FNs kampanje for kvinners og barns helse. Vaksiner er bra og denne innsatsen må fortsette, men vaksiner forhindrer ikke at mor eller barn dør enten under eller rett etter fødselen. Vi mener det er på tide å sette fokus på nyfødthelse.

Årlig dør cirka tre millioner barn i løpet av de første 28 dagene av livet, og mer enn én million dør innen de første 24 timene. Det utgjør en stor andel av de barna som dør før de fyller fem år. I tillegg har vi årlig 2,6 millioner dødfødsler, og 287.000 kvinner dør i forbindelse med fødsel. Disse tallene kommer fram i en ny Redd Barna-rapport.

Skal vi hindre disse tragediene, må vi se en kraftig økning i jordmødre spesielt og helsearbeidere generelt. Livsviktige og ofte enkle tiltak som kan settes inn for å hindre de fleste av disse dødsfallene krever innsatsen til flere kvalifiserte, bedre utstyrte og anstendig lønnede helsearbeidere.

Den aller viktigste personen for effektiv omsorg og oppfølging under fødsel er jordmoren. Uten kvalifisert fødselshjelp kan tilstander som ellers enkelt kan behandles, få dødelig utgang. Verden mangler 350.000 jordmødre, og mer enn fire millioner helsearbeidere totalt.

Ingen mødre skal behøve å risikere sitt eget eller barnets liv ved å føde uten kvalifisert fødselshjelp. Men realiteten er at hvert år føder 48 millioner kvinner uten kvalifisert fødselshjelp. To millioner føder helt alene. Det har vært satset altfor lite på nyfødthelse og tilgang til integrerte mor/barn-tjenester. En innsats her kan skape ringvirkninger ved å redde flere nyfødte og mødre, redusere antall dødfødsler og styrker helsesystemene.

Høye egenandeler på helsetjenester hindrer de fattigste i å oppsøke hjelp. Ifølge Verdens Helseorganisasjon driver dette 100 millioner mennesker ut i fattigdom årlig. Det er uakseptabelt at de fattigste kvinnene og barna i verden skal betale for grunnleggende helsetjenester.

Det positive arbeidet Norge gjør gjennom skatt for utvikling kan kombineres med politisk dialog om helse for alle og støtte til reformer som sikrer gratis helsetjenester for mor og barn. Den norske helsesystemmodellen og reformene Sierra Leone innførte i 2010 er gode eksempler på hvordan man kan sikre lik og rettferdig tilgang til helsetjenester.

Utviklingsland må selv investere mer i helse, men det er også et stort behov for bistand som gis på en måte som sikrer langsiktig styrking av helsesystemer og tilbyr gratis mor/barn-tjenester. Mange utviklingsland har planer, men mangler midler til gjennomføring.

Vi oppfordrer politikerne til å følge opp de tydelige anbefalingene et samlet Stortinget har gitt om at Norge skal ha en «sterkere satsing på oppbygging av helsetjenester for gravide, fødende og nyfødte» og «gi høy prioritet til investeringer i nasjonale planer som kan sikre tilgang til helsearbeidere og et helsevesen for alle».

FN har slått fast at i 2035 kan vi leve i en verden hvor ingen barn dør av årsaker som kan forhindres. Vi vet hva som skal til. Det står på politisk vilje blant verdens ledere. Redd Barna lanserer i dag kampanjen «9 måneder igjen», for å engasjere nordmenn i kampen mot barnedødelighet og bidra til å sikre en nødvendig prioritering av nyfødthelse og flere helsearbeidere.

Gjennom en videreføring og styrking av Norges innsats kan vi sikre en revolusjon innen barne- og mødrehelse i vår generasjon. Bli med!

Norsk bistands- og utviklingspolitikk må baseres på utviklingslands egne prioriteringer, og støtte opp om demokratisk utvikling, inkludert folkelige bevegelser.

Der er Redd Barna og Norsk Folkehjelp helt enige.Derfor opplever vi debatten som oppkonstruert og påstandene som kommer som uriktige.

Redd Barna har rost regjeringen, nettopp fordi de ønsker å støtte og styrke demokratiske barne- og ungdomsorganisasjoner i land i Sør. Slik kan barn og unge selv definere sine politiske krav og fremme sine rettigheter overfor egne myndigheter. Altså fremme endring "nedenfra".

I tillegg har nesten alle verdens landselv valgt å slutte seg til FNs barnekonvensjon som sier at alle barn har like rettigheter. Dette inkluderer retten til å overleve og utvikle seg, retten til beskyttelse mot vold og overgrep og lik rett til helse og utdanning. Vi mener det er viktig og riktig at Norge støtter både myndigheter og organisasjoner i utviklingsland som ønsker å kjempe for, og å innfri disse rettighetene.

Bistanden gir ikke Norge rett til å bestemme andre lands prioriteringer, eller å kreve at alle skal bli som oss. Men de gir en mulighet til å fremme universelle menneskerettigheter sammen med befolkningen i andre land. Barns rettigheter er altså ikke norske eksportartikler som skal presses på andre land, men universelle rettigheter som nær alle verdens land har forpliktet seg til å innfri.

Myndigheter i enkelte land ønsker ikke å realisere barns rettigheter fullt ut. I disse tilfellene er vår erfaring at det som regel ikke skyldes at rettighetene representerer verdier som påtvinges myndighetene utenfra. Det skyldes heller at de opplever sin maktposisjon som truet. Spør man lokalbefolkningen, så ønsker de selv sine menneskerettigheter innfridd. Barn ønsker å gå på skole og lære (retten til utdanning) og å få legehjelp når de er syke (retten til helse). Og barn og ungdom ønsker å kunne si sin mening uten å risikere tortur eller forfølgelse. Derfor er det avgjørende at Norge ikke kun gir bistand direkte til lands myndigheter. Norge må også støtte arbeidet barn og unge, og det øvrige sivilsamfunnet i utviklingsland selv gjør for å sikre rettighetene til de mest marginaliserte. Det er ikke tilfeldig hvilke barn som ikke får oppfylt sine rettigheter. Det er de mest marginaliserte. Hvis de lærer å lese og skrive, vil det gjøre dem til en sterkere politisk stemme. Derfor er arbeidet med å innfri deres rettigheter også et arbeid for å endre maktforholdene i samfunnet. 

I et innlegg på «Nye meninger» uttrykker generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Liv Tørres, sin frustrasjon over at barnerettighetsorganisasjoner som Redd Barna jobber for at barn skal være prioritert i norsk utviklingspolitikk.

Hun beskriver «en oppstandelse i deler av bistandsmiljøet» og at «folk fra bistandsbransjen» sier de ikke vil støtte Arbeiderpartiet «hvis de ikke gjør som Høyre og prioriterer barn i sitt nye partiprogram». Dette er i tilfelle en oppstandelse som nok har gått de fleste hus forbi. Men vi kan kanskje kalle det tilløp til sjelden valgkamptemperatur på et politikkfelt som vanligvis og dessverre vies lite oppmerksomhet. Når det gjelder støtte til Høyre eller AP, støtter ikke Redd Barna noen av dem, eller andre partier for den saks skyld. Med FNs barnekonvensjon som vårt «program» er vi på parti med barna. Når partiene fører god barnepolitikk, så applauderer vi. Når de ikke gjør det, sier vi fra.

La meg så forsøke å svare på noen av Tørres’ argumenter mot barn som prioritet i utviklingspolitikken.

For det første skriver Tørres at «gruppetenkning setter fokus på virkninger istedenfor årsakene til fattigdom». Det er jeg uenig i. Alle politikere prioriterer både målgrupper og temaer. Politikk er kampen om hvem og hva som settes øverst på lista, som får mest oppmerksomhet og derfor mest penger. I regjeringens nye stortingsmelding «Dele for å skape» om rettferdig fordeling, framheves både enkeltgrupper og temaer. Det er bra. For å kunne gjøre noe med årsakene til ulikhet, må en nemlig vite hvem som er ulike og hvorfor.Politikk som gir gode resultater er basert på økonomiske og sosiale maktanalyser.

Det er derfor helt nødvendig å fokusere på enkeltgrupper for å få økt kunnskap og for å utvikle politikk som endrer strukturene som holder dem nede, og for å kunne etterprøve at politikken som utvikles virker etter intensjonen. I Norge har kvinner kjempet for sine rettigheter. Man har bevisst jobbet for likestilling, og som et resultat utviklet samfunnsordninger som gjør at kvinner i Norge er aktive i yrkeslivet på en helt annen måte enn i andre land. Dette bidrar til både egen og Norges økonomi. Stoltenberg har sagt at «den norske modellen er utenkelig uten likestilling og kvinners deltakelse i arbeidslivet».

På samme måte mener vi målrettet politikk for barns rettigheter vil være avgjørende for demokratibygging.Barn er under 18 år og uten rett til deltakelse i det formelle demokratiet gjennom valg. Derfor blir de oftere også en uinteressant pressgruppe for politikere. Satsning på demokratisk deltakelse for disse gruppene må være målrettet, hvis ikke havner de utenfor. Det har stortingsmeldingen tatt på alvor, og varsler støtte til demokratiske barne- og ungdomsorganisasjoner.

For det andre argumenterer Tørres for at barn er fattige, fordi deres foreldre er fattige. Hun skriver: «Skal vi da i utviklingspolitikken prioritere bidrag til disse barna, eller bidra til at foreldrene deres kan få en jobb å leve av og selv ta ansvaret for sine barn?». At foreldre får en jobb og leve av er viktig for å bekjempe ulikheter i inntekt som gjør at barn vokser opp i fattige familier. Men det adresserer ikke andre årsaker til at barn er og forblir fattige resten av livet; ulikhetene i tilgang til grunnleggende velferdsgoder og i beskyttelse mot vold og overgrep. Barn har i følge FNs barnekonvensjon egne rettigheter, som retten til liv, beskyttelse, helse og gratis grunnutdanning. Å støtte myndigheter, folkebevegelser og organisasjoner som vil sikre barns rett til lik og rettferdig tilgang til helse og utdanning og til beskyttelse mot overgrep, er et viktig bidrag til å utjevne forskjeller i tillegg til å satse på arbeid for foreldrene.

For det tredje setter Tørres prioritering av barn og utdanning opp mot «å styrke sterke levende demokratier ute, (…) med (…) systemer hvor folk selv kan bestemme sine egne prioriteringer, velge sine kjernesaker og definere sine sårbare grupper». Der tar hun feil. En slik prioritering er tvert i mot å støtte opp om mange lands egne utviklingsstrategier. I dag opplever mange land som selv prioriterer utdanning høyt, at givere trekker sin utdanningsbistand. Fattige land har i dag ikke ressurser nok til å sørge for gratis og god utdanning til alle. Om de i framtiden får økte inntekter gjennom bedre skattesystem, kan de betale for det selv. Beregninger viser at dette vil ta tiår. I mellomtiden kan ikke generasjoner av barn stå uten utdanningstilbud. Statene må samarbeide med det internasjonale samfunnet for å dekke gapet, ved å støtte land i arbeidet med å bygge utdanningssystemer som når de fattigste, som er gratis og av så god kvalitet at barna faktisk lærer.

Itillegg til at utdanning er en rettighet som nesten alle stater har forpliktet seg til å oppfylle, er det er et helt sentralt virkemiddel for å endre samfunnsstrukturene som reproduserer fattigdom og ulikhet. Grunnleggende utdanning er en forutsetning for deltakelse i et anstendig arbeidsliv. Arbeidere som kan lese og kjenner sine rettigheter, kan forhandle om bedre arbeidsvilkår.Vi vetat når alle barn har mulighet til å lære og opparbeide seg ferdigheter, så kan dette spille en viktig rolle i å oppnå en likere fordeling av fremtidig inntekt. Land som Sør Korea, som vokste samtidig som de hadde relativt lav inntektsulikhet, klarte dette delvis på grunn av veldig utjevnende utdanningssystemer.Internasjonal forskning viser at innretningen på utdanningssystemet har stor betydning for om barn fra lavinntektsfamilier selv unngår å ende opp med lav inntekt som voksne («Growing Unequal?», OECD 2008).

At alle barn får innfridd sin rett til utdanning er et mål for utvikling. Men det er i like stor grad et middel. Få samfunnsarenaer har historisk sett spilt en så viktig politisk rolle for enten å forsterke eller utjevne ulikheter. Norge bør derfor prioritere både politiske og økonomiske investeringer i utdanning hjemme som ute.

For det fjerde skriver Tørres at «det er ingen tvil om at barn, funksjonshemmede og andre sårbare grupper, under spesielle omstendigheter, som krig og konflikt, vil trenge og fortjene særskilt oppmerksomhet». Barn kan nok i mange krevende kontekster være sårbare og trenge særlig beskyttelse. Men Redd Barnas utgangspunkt er ikke at barn og unge er offer, men tvert i mot store ressurser. 

En mer rettferdig verden er utenkelig uten barns deltakelse. Derfor må barn og unge prioriteres i utviklingspolitikken.Vi må jobbe for mer rettferdig skattlegging og mindre økonomiske forskjeller både mellom og innad i land. Samtidig må vi jobbe for at ulikhetene i muligheter blir mindre.Ulikheten mellom barn og unge i dagens helse og utdanningssystem er morgendagens ulikhet i makt, inntekt og velferd.

Og når det gjelder Arbeiderpartiet: Partiets nylig vedtatte program sier at deres utviklingspolitikk vil prioritere barn og deres rett til helse og utdanning. Det applauderer Redd Barna.

En rapport lansert av Redd Barna i dag viser at amming på verdensbasis er undervurdert og at sterke lokale, nasjonale og internasjonale krefter motarbeider barns rett til å bli ammet.

De siste to tiårene har vi sett en formidabel nedgang i antall barn under fem år som dør. Fem millioner færre barn døde i 2011 sammenlignet med 1990. Vi står nå ved et veiskille. Spiller vi alle på samme lag, kan en verden hvor barn ikke dør av sykdommer som kan forhindres, bli en realitet.

Morsmelk er barnas «supermat». Dessverre er amme-ratene lave i mange land som følge av sosiale, kulturelle barrierer og mangel på kvalifisert, motivert og betalt helsepersonell. I tillegg fremmer internasjonale barnematprodusenter morsmelkerstatning på bekostning av amming. Rapporten anslår at over 800 000 liv kan reddes dersom nyfødte blir ammet innen den første timen etter fødsel. Hvis barn i tillegg blir full-ammet i de seks første månedene har de 15 ganger mindre risiko for å få lungebetennelse og 11 ganger mindre risiko for å få diaré; de to vanligste årsakene til at barn under fem år dør.

Barnemat er ‘big business’. Internasjonale aktører tjener godt på at mødre gir morsmelkerstatning fremfor å amme. På verdensbasis er barnematindustrien verdt mer enn 200 milliarder kroner, hvorav morsmelkerstatninger utgjør 140 milliarder kroner. Det er forventet at verdien vil øke ytterligere og at økningen primært vil skje i Asia. Rapporten fra Redd Barna dokumenterer særlig aggressiv markedsføring og klare brudd på Verdens helseorganisasjon (WHO) sin etablerte markedsføringskode. Koden ble vedtatt i 1981. Norge og en rekke andre land har skrevet under på koden, som betyr at industrien har ikke lov til å reklamere for eller gi informasjon om morsmelkerstatning som undergraver amming. Dette er ikke tilfellet i alle land i verden hvor morsmelkerstatning selges.

I Pakistan rapporterer en av fem helsearbeidere at de har mottatt gaver fra selskaper som produserer morsmelkerstatning. I Kina rapporterte 40 % av mødrene som ble intervjuet at de hadde blitt kontaktet av barnematselskaper enten på sykehuset eller via telefon. 79 % av mødrene rapporterte at hadde mottatt gratisprøver. Liknende eksempler finner vi i mange andre land i verden. Noen aktører i den mektige barnematindustrien fremmer sine interesser gjennom påvirkning av myndigheter slik at man ikke vedtar lovverk som er til hinder for markedsføring av morsmelkerstatning.

For å redusere barnedødeligheten ytterligere og sikre at barn blir ammet, må alle gjøre sitt. Kvinners status må bedres slik at de selv kan bestemme over sin kropp og sine barn. Myndigheter og givere må sikre tilgang til flere, utdannede, betalte og motiverte helsearbeidere som kan veilede og bistå kvinner før, under og etter fødsel. De må også legge til rette for at mødre kan amme så lenge som mulig ved å følge den Internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, sine anbefalinger om minst 14 uker mammapermisjon. Barnematprodusentene må avstå fra å reklamere for morsmelkerstatninger slik WHO-koden fastslår. De har et etisk ansvar for å følge koden uavhengig av om et land har integrert den i nasjonalt lovverk eller ikke.

Det er på høy tid at lokale, nasjonale og internasjonale aktører setter barns overlevelse og helse øverst på agendaen.

Sterke krefter mener fortsatt at tradisjon, kultur og religion må komme først.

Innlegget er skrevet sammen med Gro Lindstad, daglig leder Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) og Anne-Marie 
Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

I dag er den internasjonale dagen for bekjempelse av kjønnslemlestelse. Hvert år blir om lag tre millioner jenter utsatt for praksisen. Over 140 millioner kvinner er berørt, og flere tusen dør som følge av inngrepet. I 2012 vedtok FNs Generalforsamling for første gang en resolusjon som fordømmer kjønnslemlestelse. Men kampen er langt fra vunnet. Sterke krefter mener fortsatt at tradisjon, kultur og religion må komme først.

Resolusjonen «Intensifying global efforts for the elimination of female genital mutilations» er en viktig milepæl for å få slutt på dette overgrepet. Den oppfordrer alle land til å innføre regelverk og sette i gang tiltak for å få til holdningsendringer gjennom økt kunnskap og mobilisering av lokalsamfunn og religiøse ledere. Men å endre holdninger tar tid. Det vil ta flere generasjoner å avskaffe kjønnslemlestelse, noe som vil kreve systematisk innsats, midler og politisk vilje.

Kjønnslemlestelse innebærer at man helt eller delvis fjerner de indre og/eller de ytre delene av det kvinnelige kjønnsorganet. Inngrepet har ingen medisinsk begrunnelse, men er utelukkende en skadelig kulturell praksis, ikke et religiøst fenomen, som krenker jenter og kvinners menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse foretas ofte etter landsbytradisjoner med utstyr som oftest ikke er sterile. Handlingen påfører livsvarige skader og er en reell trussel mot jenter og kvinners helse som ikke minst bidrar til høy barne- og mødredødelighet. Økt innsats på global helse vil ikke være tilstrekkelig uten økt politisk oppmerksomhet og støtte til arbeidet mot praksisen. Jenter og kvinners individuelle menneskerettigheter skal ikke underordnes slekten og kollektivets skadelige tradisjoner. Retten til et liv uten vold må styrkes og forsvares.

Det er et viktig internasjonalt politisk signal at FN setter kjønnslemlestelse på dagsorden, og at fenomenet diskuteres i FNs hovedforsamling der alle medlemslandene møter. Dette er resultatet av det mangeårige, utrettelige arbeidet til både kvinne- og andre organisasjoner i land der kjønnslemlestelse utføres, samt til den internasjonale kvinnebevegelsen. Steg for steg har de klart å sette denne skadelige praksisen på den internasjonale politiske agendaen. Men for at en resolusjon skal ha noen effekt, må den føre til økt innsats på alle nivåer, ikke minst på grasrota der den skadelige tradisjonen opprettholdes.

Selv om praksisen fortsatt lever i beste velgående, er det likevel en positiv utvikling å spore. 19 av 28 land der kjønnslemlestelse praktiseres har vedtatt lovforbud mot praksisen. Og arbeidet til kvinneorganisasjonene har ført til at færre jenter og kvinner blir utsatt for overgrepet.

Norge har gjennom flere år bidratt i kampen mot kjønnslemlestelse, ikke minst ved å støtte organisasjoner som FOKUS, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna. Lokale partnere i utsatte land bruker diverse virkemidler for å endre folks syn på denne skadelige tradisjonen. Eksempler på dette er samtaler med befolkningen på landsbynivå, opplæring av religiøse og tradisjonelle ledere, holdningsendrende arbeid med ungdom, omskolering av omskjærere og opprettelse av alternative overgangsritualer. I tillegg jobber både norske og lokale organisasjoner aktivt for å få myndighetene til å håndheve lovene de har vedtatt.

Samtidig som FNs generalforsamling høsten 2012 arbeidet med resolusjonen mot kjønnslemlestelse, pågikk det harde forhandlinger om utarbeidelse av en omfattende resolusjon mot vold mot kvinner. Den uhellige alliansen mellom Russland, flere arabiske stater og andre land i G77-gruppen forsøkte å hindre alle henvisninger til tradisjon og kultur som årsak til noen typer vold mot kvinner, for eksempel kjønnslemlestelse. Heldigvis fikk ikke alliansen gjennomslag.

I mars møtes alle verdens land igjen på det årlige kvinnekommisjonens møte i FN. Resolusjonene mot kjønnslemlestelse og mot vold mot kvinner blir avgjørende når kommisjonen skal bestemme hvordan verdenssamfunnet og FN skal jobbe videre med disse temaene. Russland og likesinnede stater vil trolig igjen prøve å bagatellisere alvorlige overgrep mot kvinner når de begås i kulturens navn. Norges og andre progressive lands utfordring blir dermed å forbli årvåkne under kvinnekommisjonen. Verdenssamfunnet må aldri bortforklare vold mot kvinner, inkludert kjønnslemlestelse, med henvisning til tradisjon, kultur eller religion. Det er viktig at all vold mot kvinner blir definert som det den er, nemlig kriminell og uakseptabel.

NRKs nye serie "Den gode viljen" har satt kritisk søkelys på norsk bistandshistorie. Det gir imidlertid lite mening å diskutere om man er for eller mot bistand. Derimot gir serien anledning til å diskutere hva som er god og dårlig bistandspolitikk.

De beste resultatene finner vi innenfor sosial sektor. Utviklingsminister Heikki Holmås gjør en god jobb med å få fram dette poenget, og med å vise at bistand bare er ett av flere virkemidler for sosial og økonomisk utvikling. Heikki Holmås viser til at mange millioner barn verden over har fått bedre liv på grunn av helsetjenester og　 skolegang. Derfor er det vanskelig å forstå at han ikke vil satse mer på sosial sektor.

Av 30 milliarder bistandskroner, går bare cirka fem prosent til utdanning Det er andre og «tyngre» sektorer som prioriteres. Det er ikke nødvendigvis uredelig å bruke framgang på utdanningsfeltet som argument for hvorfor bistand virker, men det er　 heller ikke spesielt troverdig. Holmås sier nemlig stadig at utdanning er bra, men at det ikke er et godt bistandsformål, men noe　 det enkelte land selv må gjøres i stand til å finansiere. Men målet må være å gjøre enhver form for bistand overflødig, ikke bare utdanningsstøtte?

Utviklingsministeren har selvsagt rett i at økte inntekter, gode skattesystemer og velfungerende stater er nødvendig for å sikre sosial utvikling. Redd Barna støtter helhjertet opp om hans innsats på dette området. Det er uakseptable forskjeller innad i mange fattige land, og forskjellene rammer barn hardere enn voksne. Det har store konsekvenser for barns utviklingsmuligheter, selvrespekt, helse og velferd. Men hvorfor er ikke gratis, universell skole en del av denne systemtilnærmingen?

Vi har i hvert fall ikke registrert noen systematisk innsats for et sosialt inkluderende skolesystem der alle barn har like muligheter, uavhengig av foreldrenes bakgrunn. Utdanning er et gode som må fordeles, men det er også en forutsetning for rettferdig fordeling. Fellesskolen er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, med små forskjeller, skattefinansiert velferd, og sosialt sikkerhetsnett. Likevel er det ikke noe stort engasjement å spore for at de fattigste barna i verden skal kunne ta del i de samme godene. Det er neppe fordi utdanning ikke ville være en riktig satsing, når vi vet hvor effektivt det er?

Redd Barna håper at den pågående debatten om hvilken bistand som nytter kan gi utviklingsministeren inspirasjon til å stå på for at flere skal få ta del i den gode skole.

Redd Barna er glade for å se at Norge varsler en økning på 75 millioner til utdanning i krise i kommende statsbudsjett. Det Norge nå gjør er ikke nok, men det sender et godt signal til andre nasjoner om at man må satse på utdanning.

Utdanning for alle barn innen 2015 er ett av FNs åtte tusenårsmål for å bekjempe fattigdom. Over 40 millioner flere barn har fått skoleplass de siste 15 årene, men framgangen avtok i 2004 og stanset helt opp i 2008. Antallet barn utenfor skolen har vært stabilt på 61 millioner siden da.

Dette er bakteppet når FNs generalsekretær Ban Ki-moon lanserer initiativet «Education first» under FNs generalforsamling 26.9. Med på laget har han fått blant andre Storbritannias forrige statsminister Gordon Brown. Men vi er mange flere som må forplikte oss, hvis vi skal lykkes. Nå er vi glade for å se at Norge varsler en økning på 75 millioner til utdanning i krise i kommende statsbudsjett. Det Norge nå gjør er ikke nok, men det sender et godt signal til andre nasjoner om at man må satse på utdanning.

Mange av barna som ikke får utdanning i dag, lever i konflikt- og kriseutsatte områder. Vi når ikke målet om utdanning for alle uten at vi adresserer dette. I 2005 lanserte Redd Barna kampanjen «Rewrite the Future» for å sikre et kvalitativt godt skoletilbud til barn i konfliktutsatte områder. Kampanjen nådde 1, 6 millioner barn som ikke gikk på skolen fra før, og bidro til å heve kvaliteten på opplæringen for over 10 millioner barn.

Minst like viktig var det for oss å angripe forestillingen om at utdanningsbistand til konfliktberørte land ikke var mulig eller «bortkastet».  Det er tvert i mot! I konflikt og kriser trenger barn skolen mer enn noen gang. Skolen kan være en stabiliserende faktor i en kaotisk hverdag. Skolen kan bidra til bedre framtidsutsikter ved at barn tilegner seg kunnskaper de trenger i en gjenoppbyggings- og forsoningsfase. Mange kriser varer i flere tiår. Å nedprioritere utdanning kan bety å gi opp flere generasjoner skolebarn.  For Redd Barna er utdanning en rettighet vi ikke kompromisser med. Barn har ikke valgt å vokse opp i krig og konflikt, det er vår plikt som voksne å oppfylle deres rett til utdanning.

Sammen med lokale partnere og UNICEF utviklet vi konseptet «Skoler som fredssoner» i Nepal under borgerkrigen. Ett av elementene i konseptet var at de stridende partene måtte respektere skolen og skoleveien som ikke-voldsområde, og man satte opp lokale mekanismer for å overvåke avtalen. Selv om det er noen tilbakeslag, går nå 93 prosent av barna på skole i Nepal. Andre land har latt seg inspirere og søker å utvikle egne varianter av modellen. Gjennom pionervirksomhet som dette får vi erfaringer som kan deles med flere.

Alle de ledende utdanningsaktørene globalt, samt utviklingsministre fra Norge og Danmark, går sammen om å arrangere et møte om utdanning i konflikt og kriser i forkant av «Education first» lanseringen.  Mitt budskap under dette møtet er enkelt: Utdanning i konflikt og kriser er ikke et privilegium, men en forutsetning for å nå målet om grunnskole til alle barn. Utdanning kan også vise vei utav konflikten.

Redd Barna arbeider med å øke aksepten for at utdanning må være en del av den internasjonale responsen til humanitære kriser. Sammen med UNICEF koordinerer vi den internasjonale nødhjelpsinnsatsen for utdanning. Vi vet at utdanning knapt har vært inkludert i responsen til de pågående krisene i Øst- og Vest Afrika. Dette er områder med lav skoledekning i utgangspunktet. Å svekke dette ytterligere ved ikke å innrømme barna skolegang i en matvarekrise, er ikke bare umoralsk, det er også uklokt. Skolen kan også være en arena for å spre livsviktig informasjon, eller iverksette ernærings- og hygienetiltak. Likevel er det svært vanskelig å få penger til utdanning i nødhjelp. Derfor er utdanning i humanitære situasjoner et prioritert område for Redd Barna nå.

Vi ønsker Ban Ki-moon sitt utdanningsinitiativ velkommen, og skal gjøre vårt for å sikre alle barn utdanning. Det gjelder særlig de mest marginaliserte – de trenger det mest. Jeg appellerer til norske myndigheter om å være med. I tillegg til å øke utdanningsbistanden kan Norge delta enda mer aktivt i den globale utdanningsdialogen. Norske statsråder er blant de få i verden som er utdannet i den offentlige skolen og som har egne barn i fellesskolen. I de fleste andre land sender eliten barna sine på privatskoler. Disse lederne vil aldri bli sterke talspersoner for en gratis, inkluderende skole der elevene treffes på tvers av sosial og økonomisk bakgrunn. Jeg skulle ønske at norske politikere viste større stolthet over egne skoletradisjoner og større indignasjon på vegne av barn som ekskluderes fra en god skole. Redd Barna lover å være både en pådriver og en alliert.

Hvor ofte tenker vi at noen andre sikkert tar tak i dette?

Hva gjør vi når vi er bekymret for et barn? Når bryr vi oss virkelig om nabojenta som alltid leker alene ute i gata, den stille gutten i barnehagen eller den utagerende eleven i klassen? Hvor ofte tenker vi at noen andre sikkert tar tak i dette? Hvem sitt ansvar er det å bry seg? De fleste av oss velger altfor sjelden å forstyrre.

I dag er det FNs internasjonale dag for barn utsatt for vold og overgrep. Dagen skal bidra til større oppmerksomhet om barn som utsettes for fysisk, psykisk eller emosjonelt misbruk. Redd Barna arrangerer forstyrringsuker for å belyse tematikken og sørge for at utsatte barn får bedre beskyttelse. Altfor mange barn føler seg ikke trygge i eget hjem fordi de blir utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep.

Forskning viser at så mange som åtte prosent av alle barn utsettes for grov vold fra én eller begge foreldre. Volden kan være fysisk eller psykisk, det kan dreie seg om seksuelle overgrep, omsorgssvikt, at barn er vitne til vold i hjemmet eller utsettes for bruk av fysisk og psykisk ydmykende straff i oppdragelsen. Spedbarn og små barn er mest utsatte. Forskning vise at mange barn blir utsatt for gjentakende grov vold, og både gutter og jenter rammes. Barnas muligheter til trygg utvikling, læring og god helse rammes hardt. Skal vi innfri barns rett til en trygg oppvekst her i Norge, må vi styrke innsatsen mot vold betydelig.

Gutten møter opp på skolen hver dag, men er uoppmerksom og læreren sliter med å nå fram. Fotballtreneren må nesten alltid sette ham på benken fordi han sloss på banen. Naboen hører ofte gutten hyle i leiligheten ved siden av. Læreren, treneren og naboen går rundt med en uro i magen. De har hver sin brikke av det store bildet. Men alle er usikre, og lar være å handle. Hadde flere av oss voksne sagt fra når vi er bekymret - delt vår ene brikke - kunne mottakeren av bekymringsmeldingen lagt puslespillet og sett hele bildet. En voksen som bryr seg er det som skal til for at gutten får hjelp.

Vi må innse at små barn utsettes for vold, og at verdien av privatlivets fred også har sine klare begrensninger. Du trenger ikke å ha klare bevis for å melde en sak, og det er heller ikke din oppgave å foreta undersøkelser. Dersom du er usikker på om du bør melde, bør du ringe og drøfte bekymringen anonymt med barnevernet. Det er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Privatpersoner kan melde inn en bekymring anonymt. Også barn kan melde gjennom Alarmtelefonen for barn og unge 116 111.

Altfor mange barn går gjennom livet med frykt og såre minner uten at noen oppdager det. Når ingen voksne spør, holder barn ofte det som er vanskelig for seg selv. Frykten for at overgriperen blir sint, gjør at barn holder på de vonde hemmelighetene. Vi vet ikke akkurat hvor mange barn som lever med disse hemmelighetene. Forskningen er mangelfull, men vi vet at det er store mørketall.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har ansvar for at de som jobber med barn vet hvordan man håndterer alle tilfeller av omsorgssvikt. Dette må være obligatorisk pensum på alle høyskoler. I dag er det opp til hver enkelt utdanningsinstitusjon å velge hvor mye studentene skal lære. Det som læres bort er både for lite og for tilfeldig. Studenter bekrefter dette i en Redd Barna-studie. De sier selv at de lærer for lite om vold og overgrep, og at de er usikre på hvordan de skal håndtere vanskelige saker. Det må komme tydelige nasjonale krav til utdanningen, slik at studentene kommer ut som trygge og handlingsretta fagpersoner.

Redd Barna håper at det å forstyrre kan bidra til at barna bak lukkede dører får hjelp. At barn blir sett, hørt og trodd. Slik kan vi alle bidra til et tryggere samfunn for barn og unge. Hvis kunnskapsministeren tilrettelegger for at de som jobber med barn vet hvordan de skal håndtere de vanskelige situasjonene, er vi kommet langt på vei. Men det er ikke nok. Alle voksne har et ansvar. Ikke vær redde for å ta feil. Vi ser det ikke før vi tror det. Vi må ta inn over oss at grov vold mot barn finner sted, også i vårt nærmiljø. Vennligst forstyrr.

verdensmester: Norge har for tredje gang på rad blitt kåret til verdens beste land å være mamma i. Men vi må ikke tillate oss å hvile på laurbærene.

Hurra for verdens beste mammaland

Tove R. Wang

Generalsekretær i Redd Barna

verdensmester: Norge har for tredje gang på rad blitt kåret til verdens beste land å være mamma i. Men vi må ikke tillate oss å hvile på laurbærene.

I dag vil vi sende en gratulasjon til regjeringen og Stortinget. Denne gangen er det grunn til dobbel, ja faktisk trippel feiring, for i samme slengen tar vi med oss to andre 1.-plasser, nemlig for verdens beste ammeland og verdens beste land å være kvinne i. Det viser rapporten State of World Mothers 2012, som Redd Barna lanserer i dag. Dette er en bekreftelse på at norsk likestillingspolitikk, barnepolitikk og foreldrepolitikk virker. Målrettet arbeid og politisk vilje har båret frukter.

Vi skal glede oss over statistikken og være stolt av at vi har en regjering som er verdensledende på barn- og mødrehelse. Men det å være best innebærer også en stor forpliktelse. En forpliktelse til å stå på for at barn og mødre som ikke bor i Norge, også får oppleve å bli tatt vare på i livets sårbare faser.

Et barns framtid, og faktisk en nasjons framtid, avgjøres i stor grad av hvor god ernæring barnet får de første 1.000 dagene etter unnfangelsen. Perioden fra begynnelsen av graviditeten til barnets andre fødselsdag er en kritisk tid. Barnets hjerne og kropp utvikler seg raskt, og god ernæring er avgjørende for å skape grunnlag for en sunn og produktiv framtid. Hvis barn ikke får de riktige næringsstoffene i denne perioden, påføres de ofte uopprettelige skader.

Underernæring er underliggende årsak til at 2,6 millioner barn dør hvert eneste år. 27 prosent av alle verdens barn er veksthemmede, noe som betyr at kroppen og hjernen er påført uopprettelige skader som følge av underernæring. Klarer vi å forstå rekkevidden av samfunnskonsekvenser dette bringer med seg? Av tapt mulighet til læring, tapte inntekter, tapte muligheter?

I kampen for en bedre ernæring for mor og barn er det viktig å holde to typer tiltak i hodet samtidig, de langsiktige og de kortsiktige. Jeg skal la argumentene om en rettferdig handels- og jordbrukspolitikk ligge i denne omgang, og heller fokusere på tiltakene som kan redde barn fra dag én.

Vi vet hvordan vi kan redde millioner av barn. Redd Barna har identifisert seks kostnadseffektive ernæringstiltak som kan redde et barns liv de første 1.000 dager og videre. Enkle tiltak som jern/folat, amming, kunnskap om gradvis introduksjon av fast føde, A-vitamin, sink, og hygiene, vil kunne hindre to millioner mor og barn-dødsfall hvert år. Hele livredningspakken kan leveres for mindre enn 12 dollar per barn. Disse løsningene koster ikke mye, og det er en tragedie at millioner av mødre og barn ikke får tilgang på dem.

Stortingsmelding 11 (2011-2012) om global helse understreker at ernæring og helse skal kobles tettere sammen i arbeidet med å redusere mødre- og barnedødelighet. Rapporten State of World Mothers 2012 viser hvordan det kan gjøres. Norge er verdensledende på å fremme vaksinering av barn, men har ikke særlig å vise til når det gjelder investering i ernæring. Vi oppfordrer regjeringen til å øke Norges investeringer i direkte ernæringstiltak som har dokumentert effekt mot barnedødelighet, og i sosiale sikkerhetsnett for fattige familier for å sikre mot underernæring.

Helsearbeidere er avgjørende for å lykkes. I fattige lokalsamfunn i utviklingsland er leger og sykehus ofte utilgjengelige, for langt unna eller for dyre. Lokale helsearbeidere dekker livsviktige behov i disse lokalsamfunnene ved å oppdage underernæring, behandle diaré, fremme amming, dele ut vitaminer og gi råd til mødre om balansert kosthold, hygiene og sanitære forhold. Alle «de seks livredderne» som presenteres i rapporten kan leveres til avsidesliggende, fattige områder av lokale helsearbeidere som har fått den riktige opplæringen og det riktige utstyret. I Kambodsja, Malawi og Nepal har slike helsearbeidere bidratt til store framskritt når det gjelder å bekjempe underernæring og redde liv.

Vi oppfordrer regjeringen til å øke Norges investeringer i helsepersonell i land med høy barne- og mødredødelighet for å sikre tilgang til helsetjenester og ernæringsoppfølging for gravide fødende, mødre nyfødte og barn opp til to år.

En utdannet mamma får et friskere barn. Å hjelpe jenter til å begynne på og fullføre skolen, er derfor en svært effektiv måte å bekjempe underernæring på. Både formell utdanning og uformell opplæring gir jenter kunnskap, selvtillit, praktiske ferdigheter og håp om en lys framtid. Dette er kraftige verktøy som kan bidra til å utsette giftermål og fødsler til et tidspunkt som er bedre både for jentene og for barna. Vi oppfordrer derfor regjeringen til å investere mer i utdanning, med et spesielt fokus på jenter.

Det er all grunn til å applaudere innsatsen for mødre og barn i landet vårt. Men når applausen har lagt seg og ammetåken lettet, må vi brette ermene opp og fortsette det gode arbeidet - til glede for flere enn oss selv.

l Les også side 14

«Et barns framtid, og faktisk en nasjons framtid, avgjøres i stor grad av hvor god ernæring barnet får de første 1.000 dagene etter unnfangelsen.»