verdensmester: Norge har for tredje gang på rad blitt kåret til verdens beste land å være mamma i. Men vi må ikke tillate oss å hvile på laurbærene.

Hurra for verdens beste mammaland

Tove R. Wang

Generalsekretær i Redd Barna

verdensmester: Norge har for tredje gang på rad blitt kåret til verdens beste land å være mamma i. Men vi må ikke tillate oss å hvile på laurbærene.

I dag vil vi sende en gratulasjon til regjeringen og Stortinget. Denne gangen er det grunn til dobbel, ja faktisk trippel feiring, for i samme slengen tar vi med oss to andre 1.-plasser, nemlig for verdens beste ammeland og verdens beste land å være kvinne i. Det viser rapporten State of World Mothers 2012, som Redd Barna lanserer i dag. Dette er en bekreftelse på at norsk likestillingspolitikk, barnepolitikk og foreldrepolitikk virker. Målrettet arbeid og politisk vilje har båret frukter.

Vi skal glede oss over statistikken og være stolt av at vi har en regjering som er verdensledende på barn- og mødrehelse. Men det å være best innebærer også en stor forpliktelse. En forpliktelse til å stå på for at barn og mødre som ikke bor i Norge, også får oppleve å bli tatt vare på i livets sårbare faser.

Et barns framtid, og faktisk en nasjons framtid, avgjøres i stor grad av hvor god ernæring barnet får de første 1.000 dagene etter unnfangelsen. Perioden fra begynnelsen av graviditeten til barnets andre fødselsdag er en kritisk tid. Barnets hjerne og kropp utvikler seg raskt, og god ernæring er avgjørende for å skape grunnlag for en sunn og produktiv framtid. Hvis barn ikke får de riktige næringsstoffene i denne perioden, påføres de ofte uopprettelige skader.

Underernæring er underliggende årsak til at 2,6 millioner barn dør hvert eneste år. 27 prosent av alle verdens barn er veksthemmede, noe som betyr at kroppen og hjernen er påført uopprettelige skader som følge av underernæring. Klarer vi å forstå rekkevidden av samfunnskonsekvenser dette bringer med seg? Av tapt mulighet til læring, tapte inntekter, tapte muligheter?

I kampen for en bedre ernæring for mor og barn er det viktig å holde to typer tiltak i hodet samtidig, de langsiktige og de kortsiktige. Jeg skal la argumentene om en rettferdig handels- og jordbrukspolitikk ligge i denne omgang, og heller fokusere på tiltakene som kan redde barn fra dag én.

Vi vet hvordan vi kan redde millioner av barn. Redd Barna har identifisert seks kostnadseffektive ernæringstiltak som kan redde et barns liv de første 1.000 dager og videre. Enkle tiltak som jern/folat, amming, kunnskap om gradvis introduksjon av fast føde, A-vitamin, sink, og hygiene, vil kunne hindre to millioner mor og barn-dødsfall hvert år. Hele livredningspakken kan leveres for mindre enn 12 dollar per barn. Disse løsningene koster ikke mye, og det er en tragedie at millioner av mødre og barn ikke får tilgang på dem.

Stortingsmelding 11 (2011-2012) om global helse understreker at ernæring og helse skal kobles tettere sammen i arbeidet med å redusere mødre- og barnedødelighet. Rapporten State of World Mothers 2012 viser hvordan det kan gjøres. Norge er verdensledende på å fremme vaksinering av barn, men har ikke særlig å vise til når det gjelder investering i ernæring. Vi oppfordrer regjeringen til å øke Norges investeringer i direkte ernæringstiltak som har dokumentert effekt mot barnedødelighet, og i sosiale sikkerhetsnett for fattige familier for å sikre mot underernæring.

Helsearbeidere er avgjørende for å lykkes. I fattige lokalsamfunn i utviklingsland er leger og sykehus ofte utilgjengelige, for langt unna eller for dyre. Lokale helsearbeidere dekker livsviktige behov i disse lokalsamfunnene ved å oppdage underernæring, behandle diaré, fremme amming, dele ut vitaminer og gi råd til mødre om balansert kosthold, hygiene og sanitære forhold. Alle «de seks livredderne» som presenteres i rapporten kan leveres til avsidesliggende, fattige områder av lokale helsearbeidere som har fått den riktige opplæringen og det riktige utstyret. I Kambodsja, Malawi og Nepal har slike helsearbeidere bidratt til store framskritt når det gjelder å bekjempe underernæring og redde liv.

Vi oppfordrer regjeringen til å øke Norges investeringer i helsepersonell i land med høy barne- og mødredødelighet for å sikre tilgang til helsetjenester og ernæringsoppfølging for gravide fødende, mødre nyfødte og barn opp til to år.

En utdannet mamma får et friskere barn. Å hjelpe jenter til å begynne på og fullføre skolen, er derfor en svært effektiv måte å bekjempe underernæring på. Både formell utdanning og uformell opplæring gir jenter kunnskap, selvtillit, praktiske ferdigheter og håp om en lys framtid. Dette er kraftige verktøy som kan bidra til å utsette giftermål og fødsler til et tidspunkt som er bedre både for jentene og for barna. Vi oppfordrer derfor regjeringen til å investere mer i utdanning, med et spesielt fokus på jenter.

Det er all grunn til å applaudere innsatsen for mødre og barn i landet vårt. Men når applausen har lagt seg og ammetåken lettet, må vi brette ermene opp og fortsette det gode arbeidet - til glede for flere enn oss selv.

l Les også side 14

«Et barns framtid, og faktisk en nasjons framtid, avgjøres i stor grad av hvor god ernæring barnet får de første 1.000 dagene etter unnfangelsen.»

Kampen mot økende forskjeller i hele verden må være hovedsaken for Norge i debatten om hva som skal erstatte FNs tusenårsmål.

Middelklassen i Tanzania trekker stigen opp etter seg og lar det fattige flertallet forbli fattige. Det skriver Halle Jørn Hanssen i Dagsavisen 29. februar. Han fremhever hvordan forskjellen øker i flere afrikanske land. Trenden Hanssen beskriver er ikke kun afrikansk. Globalt øker nå forskjellene mellom fattige og rike. Dette må få konsekvenser for norsk utviklingspolitikk.

FNs rapport om menneskelig utvikling og forskning fra anerkjente International Development Institute viser at vekst har blitt fulgt av økende forskjeller i de fleste regioner. Ikke bare øker inntektsforskjellene. Ulikhetene blir også større når det gjelder tilgang til grunnleggende velferdstjenester. Forskjellen i barnedødelighet mellom rike og fattige stiger i mange land. 

Norsk utviklingspolitikk må tilpasses en global virkelighet der økonomisk vekst følges av økende forskjeller både mellom og innad i land. Norges bør føre en internasjonal politikk som fremmer like rettigheter og sosial utjevning. En politikk som kan sikre at de fattigste barna også får ta del i velstandsveksten. En viktig arena der Norge bør spille en slik rolle er i den internasjonale debatten om hva som skal erstatte FNs tusenårsmål - de åtte felles målsetningene for fattigdomsreduksjon som verden har satt fram mot 2015.

FNs tusenårsmål er gjennomsnittsmål som ikke stiller krav om at man tar hensyn til rettighetene til de aller fattigste. Målene virker positivt i den forstand at de er enkle å forstå og lette å mobilisere støtte til. Men for å nå tusenårsmålene gjennomfører mange land de letteste tiltakene først. De fattigste befolkningsgruppene står da fremdeles uten utdanning, helse eller andre grunnleggende rettigheter. I mellominntektslandet India er for eksempel feilernæring hos barn dobbelt så stor som i Afrika sør for Sahara.

En ny utviklingsagenda etter 2015 må sikre at alle land stilles til ansvar for at også de fattigste får det de har krav på - uavhengig av om det er et rikt land som Norge, et mellominntektsland som India eller et lavinntektsland som Uganda.

Når regjeringen setter asylvedtak opp mot barns rettigheter, synder den mot eget lovverk.

Statssekretær Pål Lønseth svarer i Dagsavisen 15.02 på Erling Borgens harde kritikk av regjeringens inhumane asylpolitikk. I helgen fortalte Dagsavisen om de om lag 450 barna som står i fare for å bli kastet ut av Norge. Disse barna har bodd på asylmottak i Norge i mer enn tre år, og har fått endelig avslag på asylsøknaden. Flere har bodd her hele livet. Justisminister Grete Faremos svar er at foreldrene er ansvarlige for at barnas liv settes på vent og at regjeringen vil fortsette sin konsekvente returpolitikk. Regjeringens mantra om en rettferdig, human og konsekvent asylpolitikk også for barna, forsvares med at man ikke skal undergrave asylsystemet. I Norge skal ingen som ikke har reelt beskyttelsesbehov fristes til å bli, det skal kun gis beskyttelse til de som trenger det. De som får avslag på asylsøknaden, må returnere til hjemlandet. Redd Barna mener heller ikke at alle barn som kommer til Norge skal få bli. Men når regjeringen setter asylvedtak opp mot barns rettigheter, synder den mot eget lovverk.

I den nye utlendingsloven fra 2010 ble barnets særskilte behov for beskyttelse lovfestet. I bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn skal barnets beste være et grunnleggende prinsipp, og barnets rett til å bli hørt er ytterligere styrket. Barnets tilknytning til riket skal også telle i vurderingen. Lovteksten og intensjonen om å ivareta asylbarns rettigheter er bra. Det er denne intensjonen regjeringen viser til i sin argumentasjon om en human og rettferdig asylpolitikk. Men det hjelper ikke med gode intensjoner når praksis viser noe helt annet. Norge har de siste årene ført en stadig tøffere asylpolitikk, også overfor barn. Bakgrunnen er at regjeringen vil redusere antall asylsøkere. Konsekvensen er at de har innført en rekke innstramningstiltak som ikke er forenlig med statens forpliktelser. Hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn blir satt opp mot hverandre, og sistnevnte vinner. Dette betyr at barn stiller svakere hvis det kommer mange asylsøkere.

Det er ikke bare Redd Barna og andre menneskerettighetsorganisasjoner som har kritisert regjeringen for å bryte asylbarnas rettigheter. Ida Børresen, direktør i UDI, mener at regjeringens politikk er for streng og vil ha oppmykningstiltak for barna. Terje Sjeggestad, direktør i UNE, spør om barnepraksis er blitt strengere. FNs barnekomité har kritisert Norge på flere punkter når det gjelder behandlingen av asylbarn. Komiteen uttrykker bekymring for at barn som har tilbrakt mange år i Norge, blir sendt ut av landet og returnert til hjemlandet, på tross av forskriften som sier at tilknytning til Norge skal vektlegges.

Når regjeringen sier de ønsker en konsekvent asylpolitikk, mener de blant annet at alle skal returnere til hjemlandet når de får avslag. Redd Barna er ikke mot retur, men mener at det ofte er en grunn til at asylsøkere ikke returnerer. Vi ser at barnets individuelle rettigheter og beskyttelsesbehov settes til side ved tvangsretur. For at retur skal gjennomføres i tråd med FNs barnekonvensjon, må det gjøres grundige vurderinger som sikrer barnas rettigheter. FN fraråder å returnere barn til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter og der sikkerhetssituasjonen er ustabil. Å være konsekvent må ikke gå på bekostning av å være rettferdig og human.

Redd Barna mener at det er nødvendig med en nærmere undersøkelse av dagens praksis. På oppdrag fra BLD har førsteamanuensis Søvig utredet forholdet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rettspraksis. I denne utredningen ble utlendingsloven unntatt fordi den var ny. Vi har nå over to års praksis av loven, og har grunnlag for å ta en gjennomgang som klargjør Norges forpliktelser og asylbarns rettigheter. Forholdet mellom barnets beste, tilknytning til riket, sterke menneskelige hensyn og innvandringsregulering må sees nærmere på. Det er også viktig å undersøke i hvilken grad barn blir hørt og om barnets mening blir tillagt vekt i utlendingsforvaltningen. Slik kan regjeringen dokumentere om behandlingen av asylbarn virkelig er rettferdig, human og konsekvent.

Nina Witoszek skriver at koseprinsippet styrer norsk bistands- og fredspolitikk, samt forskningen på denne innsatsen. Mens bistand dessverre blir omtalt i ufarlig ordelag, er få felt i realiteten så politisk komplekse og potensielt eksplosive.

Kjernen i bistand og utviklingsarbeid er handling for å bekjempe grove menneskerettighetsbrudd og økonomisk urettferdighet. Mennesker som lever i ekstrem fattigdom, uten tilgang til utdanning og helsetjenester, som opplever overgrep eller diskriminering er alle eksempler på at rettigheter ikke ivaretas av de som har plikt til det – enten disse er nasjonale myndigheter, næringslivsaktører eller andre.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fortjener ros for å ha flyttet norsk diskurs om bistand og utviklingspolitikk i en retning som reflekterer dette alvoret. Han har flyttet fokus fra kos eller veldedighet til innsats for å bekjempe årsakene til fattigdom: tiltak mot kapitalflukt og økonomisk urettferdighet, klima og konfliktløsning. Dessverre har ikke konsekvensene av å realisere politikken Solheim artikulerer i tilstrekkelig grad gått opp for regjeringens øvrige medlemmer og departementene de styrer. Nina Witoszeks oppfordring om mindre kos og mer reell politisk handling for fattigdomsreduksjon og menneskerettigheter (Dagsavisen, 4/1), går derfor til dem.

Problemet er at den norske satsingen på utvikling i for stor grad stanser ved Jonas Gahr Støres og Solheims utenriksdepartement. For å sikre en helhetlig norsk politikk for økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og realisering av menneskerettigheter må departementer som Olje og energi-, Justis-, Nærings- og handel- og Finansdepartementet ansvarliggjøres. Ser man helhetlig på den norske utviklingspolitikken, møter man straks en lang rekke paradokser:

Norges klimagassutslipp på hjemmebane øker, samtidig som Norge er en internasjonal forkjemper i klimaforhandlingene. Konsekvensene av norske klimagassutslipp rammer ikke først og fremst oss selv, men millioner av fattige barn som omkommer eller skades i møte med et stadig mer ekstremt vær. 
Norge vil sende fattige barn alene tilbake til Afghanistan, ett av verdens fattigste og farligste land for barn, fordi innvandringsregulerende hensyn gis fortrinn for menneskerettighetsforpliktelser. Dette er tiltak som har blitt kraftig kritisert av både FNs barnekomité og Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter.
Norge tjener milliarder hvert år på å selge våpen og ammunisjon. På grunn av manglende erklæring på sluttbruk av våpen vi selger til NATO-land, kan regjeringen ikke garantere at disse våpnene ikke brukes i folkerettsstridige kriger eller til å bryte menneskerettighetene.
Norge vekker oppsikt internasjonalt med å nøle i forhandlingene om å sikre barn klageadgang når deres rettigheter brytes, av redsel for innskrenkninger i det norske politiske handlingsrommet.

Lista kan gjøres lang. Poenget er at en helhetlig norsk innsats for fred og utvikling ikke er et politisk harmonisk område, men potensielt politisk eksplosivt. Om norske politikere virkelig tok utviklingsspørsmål på alvor, ville vi se stor debatt og dragkamp mellom departementer og innad i en regjering. Norsk oljepolitikk, våpeneksport og innvandringstiltak er områder som ville måtte diskuteres med nye perspektiver. Stillheten rapporten «Doublethink» ble møtt med i den norske offentligheten, noe Witoszek også viser til, tyder dessverre på at dette er debatter regjeringen ikke er villige til å ta.

Et av Witoszeks hovedanliggender er mer kritisk og uavhengig utviklingsforskning. Da må også forskningen se på det samlede norske fotavtrykket for internasjonal vekst, utvikling og fred. Det innebærer å forske på konsekvensene av norske klimagassutslipp, norsk våpeneksport eller handelspolitikk for fattige mennesker i utviklingsland. I tillegg må Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen sikre at ansvaret for en ansvarlig politikk for utvikling, fattigdomsreduksjon og menneskeretter er hele regjeringens ansvar, ikke kun Solheims og Støres.

Barn engasjerer seg i fred. Både i Norge og i Liberia bidrar utdanning til å gi barn en bakgrunn og ryggrad til å engasjere seg på en god måte.

Åtte 7.-klassinger fra Sagene skole får møte årets tre fredsprisvinnere og stille dem spørsmål under Redd Barnas fredsprisfest lørdag. Alt foregår på engelsk, og barna bruker deler av skoleåret på å sette seg inn i prisvinnernes situasjon. Barn har en veldig sterk rettferdighetssans og synes fredsprisvinnerne i år er modige som har tatt ansvar for å få slutt på krigen i landene de kommer fra.

Årets tre fredsprisvinnere har alle fått sin rett til utdanning oppfylt. Tawakkul Karman fra Jemen, Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee fra Liberia har alle tre kjempet en kamp om å bli hørt, sett og anerkjent - som medborger og kvinne. Hadde disse tre kvinnene bidratt til å påvirke sine samfunn på denne måten uten en grunnleggende utdanning? Hadde disse tre kvinnene kommet til Oslo denne uka for å motta årets fredspris uten en grunnleggende utdanning?

 - Hvis noe kan åpne våre øyne for en bedre og fredeligere fremtid så er det utdanning. Jeg har selv sett virkningen av utdanning her i Liberia. En god lærer kan ikke bare vise elevene sine hvordan de skriver ord riktig eller hvordan man skal regne - de kan inspirere og vise barna hvilke muligheter de har i livet, sier fredsprisvinner Ellen Johnson Sirleaf i et forord til Redd Barna-rapporten Where Peace Begins i 2008.

32 tidligere fredsprisvinnere skrev det året under på et opprop til verdens ledere hvor nettopp viktigheten av utdanning var temaet. De skrev under på at man bør sørge for at alle barn har tilgang til god og inkluderende utdanning på tvers av folkegrupper, religion og språk. At alle barn kan lære uten frykt for å bli rekruttert av væpnede styrker og uten frykt for angrep eller trakassering. I tillegg understreket de at utvikling av et godt og inkluderende utdanningssystem bør være en integrert del av alle fredsprosesser.

Også barn og unge som bor i land rammet av krig og voldelige konflikter kan og har sterke ønsker om å bidra til å bygge et bedre og fredelig samfunn. Barn og unge har sine erfaringer, andre innfallsvinkler og annen forståelse enn voksne, noe som gjør dem til ressurser i fredsarbeidet. Redd Barna kan vise til hvordan skolebarn i Nepal forhandlet med lokale Maoist ledere da de mente at deres rett til utdanning ble brutt på grunn av konflikten. Fra Uganda finns det eksempler på hvordan barn og unge fikk innflytelse på fredsavtalen mellom landets regjering og Lord’s Resistance Army. God utdanning kan være neste generasjons våpen mot krig og konflikt.

I dag er det 67 millioner barn som ikke får muligheten til å gå på skole. Over 40 prosent av disse barna lever i land rammet av krig og konflikt. Barn og deres familie ber gjentatte ganger om utdanning. De vet at utdanning betyr en fremtid. Gode lærere og relevant pensum gir barn et alternativ til konflikt og et håp om en bedre fremtid.

Når UNE behandler saker der de skal vurdere barns tilknytning til Norge, viser praksis at innvandringsregulerende hensyn veier tyngre.

Innlegget er skrevet sammen med Janne Raanes, leder Redd Barnas Norgesprogram.

I sin kronikk i Dagsavisen 9. november stiller UNEs direktør Terje Sjeggestad følgende spørsmål: «Er barnepraksis blitt strengere?» Svaret er ja. Myndighetene tar mer hensyn til å regulere innvandring enn til barnets beste. Dette bekymrer Redd Barna.

UNEs direktør vil bidra til å synliggjøre utviklingen i asylsaker som omhandler barnefamilier og barns tilknytning til Norge, men mener det ikke er hans rolle å vurdere den. Det er heller ikke det som er sentralt her. Det sentrale er at det i dag lever flere hundre barn på vent i norske mottak, med uavklart status.

Per i dag har i overkant av 220 barn bodd mer enn fire år i mottak. Barna kommer fra land som er preget av væpnede konflikter og uro, der de ikke får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter. Oftest kan de ikke tvangsreturneres, og foreldrene opplever faren ved retur så dramatisk at de velger å bli værende i Norge, tross sin vanskelige livssituasjon. Barna har ikke valgt sin skjebne, de blir ofre for foreldrenes valg og myndighetenes politikk. Barna har etter flere år i Norge utviklet en sterk tilknytning til Norge. Likevel lever de med usikkerhet og kun vage håp om ei framtid hvor de kan føle trygghet og leve uten frykt.

I saker som UNE behandler, der de skal vurdere barns tilknytning til Norge, viser praksis at innvandringsregulerende hensyn veier tyngre. Dette strider imot forskriften som regjeringen innførte i 2007. Her står det at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt når det gjelder oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I forarbeidet til den nye utlendingsloven som trådte i kraft i januar 2010, ble det lagt sterke føringer fra Stortinget knyttet til asylsøkerbarn og ivaretakelsen av barns rettigheter. I ettertid ser vi at regjeringens innstramninger i asylpolitikken blir gjennomført i strid med barnekonvensjonen. Det er viktigere å regulere innvandringen enn å ta hensyn til barnets beste. Sjeggestad sier at det er et politisk spørsmål om man ønsker denne utviklingen, eller om det skal defineres klare regler for hva som skal veie for eller imot en oppholdstillatelse.

Redd Barna mener at det er nødvendig med en nærmere undersøkelse av dagens praksis for å sikre at asylsøkerbarns rettigheter blir ivaretatt. Forholdet mellom barnets beste, barnets tilknytning til Norge, innvandringsregulering og sterke menneskelige hensyn trenger en nærmere analyse for å klargjøre Norges forpliktelser og barns rettigheter. Det er også viktig å undersøke i hvilken grad barn blir hørt og hvorvidt barnets mening blir tillagt vekt i utlendingsforvaltningen.

FNs barnekomité har kritisert Norge på flere punkter når det gjelder behandlingen av asylsøkerbarn. Komiteen uttrykker bekymring for at barn som har tilbrakt mange år i Norge blir returnert til hjemlandet, på tross av forskriften som sier at tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt. Norsk asylpolitikk er i dag preget av et sterkt fokus på retur. Retur i seg selv er ikke negativt, men det er fare for at barnets individuelle rettigheter og beskyttelsesbehov forsømmes ved en asylpolitikk som vil regulere innvandring med retur.

Skal internasjonale forpliktelser og barns rettigheter og behov tas på alvor, så kan ikke ansvaret kun ligge på foreldrene for å løse situasjonen. Staten har et ansvar for å utvikle gode standarder og tiltak for å forhindre at barn havner i situasjoner som påfører dem lidelse.

Spørsmålet til Sjeggestad kommer på tampen av regjeringens arbeid med Stortingsmeldingen om «Barn på flukt». Det er store forventninger til innholdet i denne meldingen. Knut Storberget har flere ganger uttalt at han ønsker å sikre at barnets beste blir ivaretatt i asylprosessen, og at han går inn for å være best i Europa på vegne av asylbarna. Redd Barna håper den nye justisministeren Grete Faremo vil jobbe videre for dette, og sikre tiltak som gir en langsiktig løsning for de lengeværende barna. Det må settes en grense for hvor lenge et barn kan leve uten avklart status i Norge.

Under dagens FN-toppmøte om kvinners og barn helse må Stoltenberg love økt satsing på helsearbeidere som kan redde liv.

Statsminister Jens Stoltenberg taler i dag på et FN-toppmøte om barns og kvinners helse. Han har en unik mulighet til å love en sterk, norsk satsing for å møte den internasjonale helsearbeiderkrisen. Kvinner og barn dør hver dag fordi verden mangler 3,5 millioner helsearbeidere. Flere leger, sykepleiere og jordmødre er nøkkelen til å redde mødre og barns liv i mange utviklingsland.

Stoltenberg har gått i bresjen internasjonalt for å sikre barn vaksiner. Det er bra. Men ikke nok. De siste årenes internasjonale satsing mot barne- og mødredødelighet har vært preget av innsatsfaktorer i helsevesenet som vaksiner, medisiner, malarianett. Uten tilsvarende satsing på opplæring og ansettelse av helsearbeidere vil ikke hjelpen nå kvinnene og barna som trenger det mest. Svært mange barn og deres mødre dør i forbindelse med graviditet eller fødsel. De mangler tilgang til en kvalifisert helsearbeider som kunne fulgt dem opp gjennom familieplanlegging, graviditet, fødsel og i de første barndomsårene. Kvinner må ha muligheter til å kontrollere sin egen helse og fertilitet og søke den hjelp de trenger.

Redd Barna lanserte i går en rapport som viser hvordan barns og mødres overlevelse er avhengig av tilgang til kvalifisert helsehjelp. I Somalia dør nesten hvert femte barn før de fyller fem år. Det finnes kun 1,5 leger, sykepleiere eller jordmødre per 10.000 innbyggere. I Norge er barnedødeligheten heldigvis lav. Her har vi 188 helsearbeidere per 10.000 innbygger. Med Norges privilegerte posisjon, følger et ansvar for å jobbe politisk og økonomisk for å sikre et globalt løft for flere helsearbeidere og å styrke helsevesenet i utviklingsland.

Mangelen på helsearbeidere må i hovedsak møtes på tre måter: For det første må det utdannes og rekrutteres flere helsearbeidere i land med høy mødre- og barnedødelighet. For det andre må de helsearbeiderne som finnes, distribueres rettferdig så de også når de fattigste og mest utsatte kvinnene og barna. For det tredje må helsearbeidere sikres faglig støtte og bedre arbeidsbetingelser. Disse tiltakene krever økt finansiering og politisk prioritering. Dette er et budskap Stoltenberg bør fremme på dagens FN-møte.

Mange utviklingsland med høy barne- og mødredødelighet må selv investere mer både i helsearbeidere og for et bedre og mer tilgjengelig helsevesen. Men samarbeidspartnere som Norge må også være med på denne globale dugnaden.

Helsearbeidere er livreddere. De er vår viktigste ressurs for å bedre helsen og sikre livet til millioner av mødre og barn. Tiden er inne for handling. Norge har spilt en internasjonal lederrolle for å få på plass en FN-strategi for kvinners og barns helse, men har ikke forpliktet seg til en satsing på helsearbeidere. Stoltenberg bør i dag igjen gå foran og legge politisk trykk for en økt, internasjonal innsats for å sikre de fattigste mødrene og barna tilgang til kvalifiserte helsearbeidere. Han må også love økt norsk bistand til å finansiere denne dugnaden. Nye penger fra Norge nå vil være første steg på å realisere kravet fra flere norske helse- og bistandsorganisasjoner om en ekstra bistandsmilliard til helse.

Barna og kvinnene som dør av sult på Afrikas horn, viser hvor avgjørende det er med forebyggende innsats mot barne- og mødredødelighet. Regjeringen må nå satse stort på helsearbeidere og styrking av helsevesenet i utviklingsland.

Innlegget er skrevet sammen med Torunn Janbu, president i Den norske legeforening, Lisbeth Normann, formann i Norsk Sykepleierforbund, Marit Heiberg, leder i Den norske jordmorforening og Torild Skogsholm, generalsekretær i Care.

I disse dager ser vi sterke bilder fra Afrikas horn av barn som er underernærte og omkommer av sult. I Somalia alene står én million barn i fare for å dø. Det er rystende å vite at i tillegg til denne akutte sultkatastrofen dør det globalt over åtte millioner barn og 350.000 mødre hvert år. De fleste dør av sykdommer som kunne vært forebygget eller behandlet.

Internasjonalt vokser nå kravet om å gjøre grunnleggende helsetjenester tilgjengelig for alle. I forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling i september vil over 250 organisasjoner kreve at det internasjonale samfunnet forplikter seg til å utdanne og ansette flere helsearbeidere. I Norge ber organisasjoner og enkeltpersoner om at regjeringen gir en ekstra bistandsmilliard til samme formål.

Vi har stor respekt for den internasjonale lederrollen Norge spiller for å fremme kvinners og barns helse. Vi mottok også med glede nyheten fra Jens Stoltenberg tidligere i sommer om at Norge nå øker sin støtte til GAVIs vaksinesatsing til nær en milliard kroner i året. Men om denne satsingen tas innenfor dagens ramme for bistandsbudsjettet til helse, vil nesten alle norske midler gå til vaksinesatsinger eller fond for spesifikke sykdommer. Vi gjennomfører derfor i disse dager en underskriftskampanje der vi ber om at regjeringen øker bistanden til helse med 1 milliard kroner. Slik vil man i tillegg til vaksiner kunne satse stort på styrking av helsevesenet samt på utdanning og ansettelse av flere helsearbeidere i utviklingsland.

Vi er bekymret for at regjeringen skal få et for ensidig søkelys på vaksiner. Ifølge FN mangler verden i dag 3,5 millioner helsearbeidere. Helsearbeidere er ryggraden i ethvert helsevesen. Flere helsearbeidere som kan følge opp kvinner og barn gjennom familieplanlegging, graviditet, fødsel og i de første barndomsårene er resepten for å redde liv og oppnå FNs tusenårsmål om redusert barne- og mødredødelighet.

Om lag halvparten av barna som dør årlig, dør i forbindelse med fødsel eller i sin første levemåned. Mødrene dør i forbindelse med graviditet eller fødsel. Å forhindre sykdom og unødvendige dødsfall krever ikke dyr, ny teknologi. Det krever et helsevesen som sikrer oppfølging under graviditet, fødsel og i barnas første år – en oppfølging som er helt avhengig av omsorgsfulle, motiverte helsearbeidere med tilgang til riktig utstyr.
Norges prisverdige satsing på vaksiner må derfor støttes opp av en storsatsing på helsearbeidere. I tillegg bør regjeringen øke støtten slik at utviklingsland får styrket sitt helsevesen så det blir tilgjengelig for alle fattige kvinner og barn.

En langsiktig innsats mot underernæring og for et bedre helsetilbud er viktige innsatsområder for å redusere barnedødelighet og hindre høye dødstall også når naturkatastrofer rammer, som i tørkekatastrofen på Afrikas horn. Over en tredjedel av verdens barn som dør før de fyller fem år, dør som følge av underernæring. Mødre og barn som nå sulter på Afrikas horn, har ofte vært underernærte i mange år. De færreste har tilgang til et fungerende helsevesen. Dette gjør dem mer sårbare når en akutt krise rammer. En langsiktig satsing på å utdanne og ansette helsearbeidere og styrke helsevesenet i de utsatte områdene må nå settes i gang. Det vil styrke motstandsdyktigheten til både kvinner og barn i framtidige tørkeperioder.

Alle land må ha nok helsearbeidere og en velfungerende primærhelsetjeneste for å forebygge barne- og mødredødelighet. Dette er også nødvendig for å få fullt utbytte av store vaksinesatsinger. Vaksiner setter ikke seg selv. Framover må Norge øke sin satsing på helsearbeiderne som forebygger og behandler sykdommer, sikrer trygge fødsler og gir vaksiner. 

En ny dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slår fast at Norge ikke kan la nasjonale interesser gå foran hensynet til hva som er best for et enkelt barn.

En ny stortingsmelding om barn på flukt er på vei, og mange organisasjoner forsøker å få denne meldingen til å sette barns behov først. Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandringspolitiske prioriteringer. Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer. Justisministeren sier at han ønsker å sikre at barn blir ivaretatt i asylprosesser, men i praksis er det lite som viser dette.

Justisdepartementet har det siste året jobbet med en stortingsmelding om barn på flukt, som tar for seg viktige tema knyttet til norsk asylpolitikk. Justisministeren har i den forbindelse flere ganger uttalt i media at han ønsker å sikre at barnets beste blir ivaretatt i asylprosessen, og at han nå går inn for å være best i Europa på vegne av asylbarna. Han framhever kortere saksbehandlingstid og særordninger for barnefamilier som politiske mål.

Hittil har vi dessverre sett lite av disse politiske signalene gjennomført i praksis. I januar i år hadde over 300 barn bodd mer enn tre år på asylmottak. Barn blir returnert til land der myndighetene vet at asylsøkeres rettigheter ikke blir ivaretatt. For eksempel sendes fortsatt barn tilbake til Italia, selv om italienske myndigheter har store kapasitetsproblemer og har bedt andre europeiske land om hjelp. 

Denne uken ble det også klart at en ny forskrift pålegger utlendingsmyndighetene å skriftliggjøre hvilke hensyn man har tatt i asylsaker som har konsekvenser for barn. Organisasjonene ønsker denne endringen velkommen. Dette vil øke barns rettssikkerhet noe.

Men det alvorligste rettssikkerhetsproblem for asylbarn er ikke mangel på skriftliggjøring av vedtak, men de faktiske konsekvensene av vedtakene. Asylbarns problem er at regjeringens asylpolitiske linje kjennetegnes av innvandringspolitiske hensyn mer enn en forståelse av barns rettigheter og behov. Den nye Stortingsmeldingen må snu denne trenden.

Vi har de siste årene sett en klar trend i Norge med innstramninger i asylpolitikken. På UDIs vårkonferanse uttalte statssekretæren at innstramningstiltakene fra 2008 som direkte berører barn vil bestå. Opprettelsen av omsorgssenter i Kabul vil gjennomføres, slik at enslige mindreårige asylsøkere raskt kan returneres til opprinnelseslandet selv om man ikke kan oppspore deres foreldre.

Dette er et tiltak som har blitt kraftig kritisert av både Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter og FNs barnekomité. I sine merknader til Norge uttrykker barnekomiteen en sterk bekymring om Norges planer om å etablere omsorgssentre i hjemland, da disse barna kommer fra områder som er preget av krig og konflikt der beskyttelse ikke kan garanteres.

FNs barnekomité har kritisert Norge på flere punkter når det gjelder behandlingen av asylsøkerbarn. Blant annet påpeker komiteen at barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Samtidig viser de bekymring for at barn som har tilbrakt mange år i Norge blir sendt ut av landet og returnert til hjemlandet, på tross av forskriften som tilsier at tilknytning til riket skal tillegges vekt.

Norsk asylpolitikk er i dag preget av et sterkt returfokus. Retur i seg selv er ikke negativt, men det er fare for at barnets individuelle rettigheter og beskyttelsesbehov forsømmes ved en asylpolitikk der innvandringsregulering gjennom retur er hovedprioriteringen. Grundige rettighetsbaserte vurderinger er dermed essensielt for å sikre at returer gjennomføres i tråd med internasjonale forpliktelser nedfelt i FNs barnekonvensjon og flyktningkonvensjonen.

Det kan virke som justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå fram som et godt eksempel i Europa, noe som et rikt, velfungerende land som Norge absolutt har råd til. Vi håper at den nye stortingsmeldingen vil kunne snu denne trenden, og at justisdepartementet følger opp med handling der menneske- og barnerettigheter settes foran andre politiske hensyn. Mange organisasjoner, som jobber aktivt for en mer human asylpolitikk i Norge, har derfor gått sammen og skrevet en rapport med konkrete innspill til stortingsmeldingen. I denne fremmes flere spesifikke krav for å sikre et barnerettslig perspektiv i stortingsmeldingen. Blant annet krever organisasjonene at regjeringen: 
Iverksetter tiltak som sikrer en langsiktig løsning for de lengeværende barna, og at det settes en grense på hvor lenge et barn kan leve uten oppholdstillatelse i Norge.
Utarbeider en forskriftsbestemmelse som vil sikre at barnets beste og tilknytning til riket i praksis vektlegges tyngre enn innvandringspolitiske hensyn.
Etablerer en uavhengig, landsdekkende vergeordning med ansvar for rekruttering, opplæring og oppfølging av hjelpeverger for enslige mindreårige asylsøkere.
Sikrer at retur av barn kun gjennomføres etter en grundig vurdering av barnets beste, og at barn ikke returneres til land der man vet at de ikke får oppfylt sine menneskerettigheter.

For å føre en human og rettferdig asylpolitikk i forhold til barn må Justisdepartementet legge FNs barnekonvensjon til grunn i utformingen av sin politikk og sikre at barn, som er spesielt sårbare i en fluktsituasjon, får sine rettigheter oppfylt. Dette kan gjøres gjennom målrettede tiltak som setter barnets behov først. Vi forventer at denne stortingsmeldingen vil reflektere en mer rettferdig og menneskerettslig forankret asylpolitikk der regjeringen tar barnas behov på alvor.

Koronikken er skrevet sammen med: Orrvar Dalby, generalsekretær i Norsk folkehjelp; Kari Helene Partapouli, leder av Antirasistisk Senter; Line Ruud Vollebæk, Landsforeningen for oppsøkende Sosialt arbeid; Ann-Margit Austenå, generalsekretær i NOAS; Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen; Tirill Sjøvoll, leder av Press (Redd Barna Ungdom); Knut Sverre, leder av Røde Kors ungdom og Jon-Ole Martinsen, Selvhjelp for Innvandrere og flyktninger.