Debatt

Trumps trumf og triumf

Det verste marerittet er ikke Trump som president. Men Trump som en suksess.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi er en uke unna å kunne markere Donald Trumps første halvår som verdens mektigste mann. Den iskalde dagen i januar i Washington da han presenterte seg og sin ambisjon som USAs president, sendte sjokkbølger over en hel verden. Alt rom for tvil var borte, USA hadde fått en reaksjonær, egosentrisk og opprustningskåt leder. «Vi» gispet etter luft.

For oss opplyste europeere ser han ut som en flopp allerede. Hvor lenge kan han sitte, har vært spørsmålet. Hans stil, sjargong og framtoning bryter med alt vi forventer av en statsmann, en leder for verdens mektigste nasjon og største demokrati. Meningsmålingene tyder på at amerikanerne har gjennomskuet ham også. Ratingen hans som president er på et «all time low». Ingen president har noen gang vært like lite anerkjent i sin samtid. Konklusjonen virker åpenbar, han er ferdig. Men Trumps planer for gjenvalg er langt framskredne. Han sikter på fire nye år, og det er slett ingen umulighet. Selv om det om mulig virker enda mer uvirkelig enn at han ble valgt i utgangspunktet. Det er smertefullt lenge til november 2020. Og er det noe det siste året har vist oss, er det at alt, absolutt alt, kan skje. Og som sittende president, har Trump evnen til å styre begivenhetene. Han kan få alt til å skje.

Oppslutningen rundt Trump er heller ikke så dårlig som den burde vært. Den har gått radikalt tilbake fra dag én, men siden mars har ratingen hans vært stabil. Oppsiktsvekkende stabil. Amerikanerne måler presidentens stilling nesten hver dag, og målinga fra begynnelsen av denne uka viser at 44 prosent støtter Trump. Det er knallbra sett med Trumps øyne, etter et halvår der han har snudd opp ned på alt vi kjenner og oppført seg som en tulling uten språk. 50 millioner amerikanere liker det de har fått servert fra Det hvite hus: nepotisme, presidentens egen berikelse, løsmunnet svada og millioner truet med å leve uten helseforsikring. Det er verdt å minne om at han ble valgt med 46 prosent av stemmene.

Til tross for alle hans feil og mangler, så spiller han og rådgiver Steve Bannon spillet godt. Den åpenbare, tøylesløse og eskalerende krigen mot de etablerte mediene er styggere enn noen hadde trodd var mulig. Trumps videotweet av ham selv hamrende løs på CNN og hans verbale angrep på de to NBC-vertene Mika Brzezinski og Joe Scarborough, der særlig Brzezinski som kvinne fikk gjennomgå, har tatt det til et nivå det er vanskelig å komme opp igjen fra. Men hvem har definert reglene for denne uverdige slåsskampen? Trump har fått fighten dit han vil, ut på gata, ned i gørra, uten hansker. Det er Trump som vinner på galskapen. Hans angrep på de liberale TV-kanalene CNN og NBC, og østkystavisene New York Times og Washington Post, elskes av hans kjernevelgere som et oppgjør med elitene. Skandalene funker. Det vet Trump, han har levd av, for og med dem hele livet. I boka «Art of the Deal» skriver Trump: «God PR er bedre enn dårlig, men dårlig PR er bedre enn ingen. Kontroverser selger, ganske enkelt». Det hvite hus vet at det liberale Amerika aldri kan overvinnes, målet er derfor å slutte rekkene og skjerpe skillet mellom Trumps folk og de andre. Et grunnfjell av 50 millioner er et solid fundament å bygge på.

Trump snakker direkte til sine 33 millioner følgere på Twitter, og han har sluttet å gjøre intervjuer eller pressekonferanser der han kan bli satt på plass av journalister med vanskelige spørsmål. Han styrer regien. Derfor har han ikke hatt et åpent pressemøte siden 16. februar da han tok et famøst halvannen times oppgjør med medienes dekning av de første ukene av hans regime. «It’s all fake news», var hans dom. Den linja har han holdt kompromissløst, uansett hvor vanvittig en sånn holdning til den frie pressen er. De siste to månedene har han kun gitt TV-intervjuer til støttespillerne i Fox News. Mediene han angriper har relativ suksess. TV-ratingene stiger, abonnementstallene fyker i været. Men de preker for koret. Sterke, kritiske medier overbeviser ikke Trumps velgere om at presidenten er en løs kanon. Når CNN måtte gi tre reportere sparken for urettmessige påstander om Trump og Russland-sporet, og Washington Post nylig kunne avsløre at Obama-administrasjonen i mange måneder visste om Russlands forsøk på å påvirke valget, er Trumps påstander om forfølgelse og «failed media» i ferd med å få faktisk feste. I tillegg har han vunnet en reell politisk seier ved at høyesterett har godkjent et moderert innreiseforbud for muslimer. Det er nesten blitt borte i viraken. Hvis Russland-etterforskningen av Trump fisler ut i ingenting, vil Trumps offer-fortelling styrke seg. I manges øyne bekreftes bildet av en forfulgt leder.

Men hva får den jevne amerikaner egentlig med seg av kontroversene rundt Trump? Ifølge en høyt anerkjent valgundersøkelse gjort av universitetene i Stanford og Michigan, gjengitt i The Economist, så bryr velgerne seg lite, de følger generelt dårlig med. De er lite politisk interesserte. 30 prosent av amerikanere vet ikke forskjellen på Demokratenes og Republikanernes holdning til statens rolle i samfunnet. 94 prosent av Trumps velgere var ikke på et politisk arrangement i fjor. For motkandidat Hillary Clinton var tallet 90. Selv 36 prosent av Clintons velgere tror amerikanske myndigheter visste om angrepet 11. september, og generelt går amerikanere ut fra at politikere lyver – Trump bryter derfor ikke med forventningen til Washington. Bare 20 prosent følger nøye med på politikk. Engasjementet er størst i ytterkantene. Det betyr at 80 prosent av velgerne flyter litt uengasjert og uinformert i midten.

Mange biter på Trumps tvitring om at han hjelper kreftsyke barn fra England å få hjelp i USA, om oppsving i økonomien (fakta er irrelevant) og at bensinprisene ikke har vært lavere på ti år. Det går som det heter rett hjem. Når støtten til Trump er på 44 prosent, skal det ikke mye til for å bli gjenvalgt. En krig, både Iran og Nord-Korea peker seg ut som anledninger, kan gjøre underverker for en leders posisjon. Det er Trumps trumf. Og mulige triumf.

Mer fra: Debatt