For den jevne iraner har atomavtalen vært en skuffelse. Den økonomiske oppturen ble ikke som ventet. I fjor var veksten 3.5 prosent, og Verdensbankens anslag for 2018 og 2019 er på omtrent samme nivå. Når utgangspunktet er beskjedent og befolkningen vokser er ikke det all verden. Arbeidsledigheten er offisielt 12 prosent og blant de yngste 25 prosent, og i tillegg er det mye skjult ledighet. Korrupsjonen vedvarer, prisene stiger og ulikhetene øker. Mange merker ingen forbedringer og for noen har det gått gale veien. Atomavtalen ble solgt inn med urealistisk høye forventninger, og uroen i forrige uke var en reaksjon på brutte løfter.
Arbeiderne har protestert og streiket i mange år mot lave lønninger, dårlige arbeidsforhold og økende priser. De unge føler de har lite å tape. Så da president Rouhani la fram sitt budsjettforslag for neste år (begynner 21. mars), som innebar mindre støtte til de fattige, fjerning av subsidier og økte priser på mat og bensin, kom det en bølge av demonstrasjoner.
Først begynte det i Mashhad, oppmuntret av de konservative og rettet mot moderate Rouhani som den fremste ansvarlige for økonomien. Deretter kom det til et 60-tall andre byer. Parolene ble etter hvert mange: Mot ressursbruken i Syria, korrupsjonen og Øverste leder – «ned med diktatoren»; Ali Khamenei er upopulær – men økonomien var det viktigste. Opptøyene var lite koordinert og uten ledelse og derfor ingen trussel mot regimet, som ikke behøvde å bruke mye makt mot demonstrantene. Rouhani understreket at folk hadde rett til å vise sin misnøye, men at man ville slå hardt ned på lovbrudd.
Myndighetene sier at i 15.000 deltok i demonstrasjonene. Andre mener det var opp mot 50.000. Etter valget i 2009, da reformbevegelsen protesterte mot antatt valgjuks, var det flere millioner. Denne gangen deltok ikke middelklassen og reformistene, som tok avstand fra bruk av vold. I Teheran, hvor demonstrasjonene var massive i 2009, var det ganske stille denne gangen.
Rouhani har strevd med å skape arbeidsplasser for de unge både gjennom innenlandske og utenlandske investeringer. Hvert år kommer 800.000 nye arbeidssøkere inn på markedet. Utenlandsinvesteringene har kommet langsommere enn forventet, bl.a. fordi amerikanerne stikker kjepper i hjulene så godt de kan. Nå er Rouhani under fornyet press for å komme demonstrantene i møte.
Det gir ham et problem, men også en interessant mulighet. I den interne rivaliseringen med de konservative har han en sjanse til å vise at han står opp for de arbeidsledige og vanskeligstilte, ikke bare ved å endre budsjettforslaget, men ved å foreslå justeringer i det politiske systemet til fordel for de valgte institusjonene, dvs. regjeringen og parlamentet. Det kan gi demokratisk gevinst og større kraft til den økonomiske reformpolitikken. Begge deler vil være populært, og avvisning vil være et problem for de konservative.
EU advarte Iran mot bruk av makt. Derfor var det viktig å håndtere demonstrasjonene på mildest mulige måte for ikke å støte europeerne fra seg. De internasjonale reaksjonene kan likevel bli sterkere enn omfanget av uroen skulle tilsi, for USA utnytter det inntrufne for alt det er verdt. Trumps Midtøsten-politikk har én fellesnevner – bekjempelse av Iran – og regimeskifte står høyere i kurs enn på lenge. Det amerikanske vrengebildet av Midtøsten når stadig nye høyder, med hudfletting av alt det islamske regimet står for og reservasjonsløs støtte til Saudi-Arabia og andre vennligsinnede land i regionen. Det siste er det mest hårreisende. Da uroen startet innkalte Trump til et hastemøte i Sikkerhetsrådet, men da møtet omsider kom i stand endte det i splittelse og uten konklusjon.
Innen en uke må Trump bestemme seg hva han vil gjøre med atomavtalen. Demonstrasjonene gir ham et påskudd til å gjøre det han lenge har hatt lyst til: Å trekke seg ut. Under enhver omstendighet vil han innføre flere sanksjoner. I forrige uke annonserte han nye sanksjoner mot Irans rakettprogram, og samtidig varslet han skjerpede sanksjoner for brudd på menneskerettighetene. Gjeninn-fører han sanksjoner mot atomprogrammet er han ute av avtalen.
EU vil holde seg til avtalen selv om USA trekker seg ut, men flere europeiske ledere har antydet at de kan bli med på nye sanksjoner på andre felter. Når det spriker i det grunnleggende spørsmålet er det fristende å gå sammen om noe annet for å unngå full skjæring. Allierte land har dårlig råd til det. Kanskje vil de også vise seg føyelige hvis det er det som skal til for å holde USA inne i avtalen.
USA prøver å tvinge Nord-Korea i kne ved hjelp av økonomiske sanksjoner, demonstrasjon av overlegen militær makt og krigstrusler. Det er tydelige tegn til samme oppskrift mot Iran, men da må atomavtalen ryddes av veien. Oppskriften er feilslått og farlig, men se opp: Den er gangbar i Trumps Amerika.