Sp går fram med 1,8 prosentpoeng til 8,3 prosent. Med unntak av valget i 1973 da den kommende EU-avstemningen fikk partiet opp til 16,7 prosent, har ikke Sp vært over 8-tallet ved noe stortingsvalg siden 1977. «Bygdedyret» Trygve Slagsvold Vedum har all grunn til å glise bredt. Kommentatorene holder ham fram som en sikker vinner ved høstens stortingsvalg.
Frp-leder Siv Jensen har også grunn til å være godt fornøyd. Frp havner på 16,3 prosent. Med det tallet tangerer Frp valgresultatet fra 2013. I øyeblikket virker det ikke som om regjeringsslitasjen biter på Frp. Oppturen skyldes neppe at partiet har byttet justisminister og oljeminister. Det skyldes heller Sylvi Listhaug.
Regjeringsslitasjen kan ha tatt tak i Høyre. Partiet faller til en oppslutning på 23,3 prosent. Det er 3,5 prosentpoeng svakere enn valgresultatet. Det virker som om også Ap er bitt av regjeringsslitasje. Partiet får på denne målingen 34 prosent. Venstre faller under sperregrensen med 3,7 prosent. Flertallet på Stortinget hadde da vippet over til venstresiden hvis SV hadde kommet over grensen. Men fordi SV er under med 3,6 prosent, beholder regjeringssiden et knapt flertall med 86 mandater.
At «protestpartiene» Sp og Frp øker oppslutningen setter fart på diskusjonen om det blåser en «Trumpvind» og «brexitvind» over landet. Populismens påstand om at elitene står mot folket, slo godt an under folkeavstemningen i Storbritannia og i den amerikanske valgkampen. Forakten for eliten er fanget opp av Frps Sylvi Listhaug på en kynisk måte. Det kommer også godt med for Frp at partiet enda en gang har fått sving på asyldebatten i en tid der det nesten ikke kommer asylsøkere til landet.
Trygve Slagsvold Vedum har også gjort folks skepsis mot eliten til sin sak blant ved å angripe Oslo-eliten. Sp blir i det hele tatt mer og mer et slags bygdepopulistisk parti med harde utfall mot det meste som kommer fra regjeringskontorene i hovedstaden.
Sp har fått servert gode valgkampsaker på løpende bånd med Frps jordbrukspolitikk, kommunesammenslåinger og sentralisering av sykehus og politi. En gryende EØS-debatt i kjølvannet av brexit hjelper også på Sps framgang. Og ulvestriden ikke minst. Kampen om ulven viser ifølge Sp at eliten ikke forstår noen ting av det folket i distriktene er opptatt av.
En ting skal Trygve Slagsvold Vedum ha, og det er at han er blitt Stortingets mest synlige opposisjonspolitiker og medienes yndling. Han har tatt den rollen som lederen for det største opposisjonspartiet Ap burde ha hatt.
Denne målingen er et varsku til Ap. 34 prosent holder ikke til valgseier. Skal Jonas Gahr Støre bli statsminister må Ap ved høstens valg ha en oppslutning på om lag 38 prosent. Det er ikke umulig å komme dit. På enkelte meningsmålinger har partiet vært omtrent der. Men hvis Frp og Sp fortsetter å vokse vil det gå på bekostning av oppslutningen om Ap. Og hvis i tillegg SV faller under sperregrensen slik partiet gjør på denne målingen, er regjeringsløpet kjørt. Da blir det fortsatt borgerlig flertall på Stortinget.
Ap må rett og slett skjerpe seg. Tre år i opposisjon har ikke gjort partiet mye bedre. Ap opptrer for ofte fortsatt som det var et regjeringsparti.
Fram mot valget må Ap få fram saker som kan begeistre. Lofoten-kompromisset gjør for eksempel ikke det. Forklaringen som gis på Aps ofte neddempede stil, i motsetning til Sp som er høy og mørk, er at man venter på landsmøtet og et nytt partiprogram. Landsmøter i Ap har ofte vært i stand til å tenne gnisten. Men det kommer mange meningsmålinger før man er framme ved landsmøtet i slutten av april. Gode målinger er en tiger på tanken for partiorganisasjonen. Og framgang avler framgang. Et parti som skal fram må være synlig og i stand til å ta ballen på sparket. Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum kan det. Det gir resultater.