Hva annet enn året som gikk kan man skrive om på nyttårsaften? Ja, bortsett fra neste år da, men det orker jeg ikke tanken på. Nei, det er bedre å se bakover enn framover akkurat nå.
Det amerikanske ukesmagasinet Time har i snart 80 år kåret årets navn i verden. Helt fram til 1999 var det Årets MANN, men nå er det årets person. Et lite bevis på at verden faktisk har gått framover. Å kaste blikket tilbake ti år i denne føljetongen, er en interessant øvelse. Funnet er ganske illustrerende.
Men først må vi tilbake til 1938. Da var Adolf Hitler årets mann. Noen måneder senere invaderte han Polen. En gedigen jurytabbe som magasinet rødmende har måttet leve med i snart 80 år. Året etter falt valget på Josef Stalin, som rett etter inngikk en pakt med djevelen, altså årets mann fra 1938. Stalin skulle kåres igjen i 1942, da hadde han snudd den leie tendensen i forholdet til den samme 1938-mannen. Men imellom hadde Churchill og Roosevelt kilt seg inn. Og det hele gikk godt til slutt. Som verdenstermometer er Time ganske godt.
For ti år siden var det vi, oss, deg og meg som ble kåret til Årets navn. 2006 hadde sett framveksten av YouTube, MySpace og Wikipedia. Brukerstyrt innhold på nettet var trenden som satt både krig, fred og verdens ledere i skyggen. Det var året da menige småfolk tok kontrollen over internett, og med det makta i universet. Virket det som. Time Magazine kåret derfor – You! – til årets navn. «Det handler om flertallet som tvinger til seg makta fra de få, om å hjelpe hverandre uten tanke på penger og om hvordan dette ikke bare vil forandre verden, men også forandre måten verden endres på», skrev Time-journalist Lev Grossman som begrunnelse for årets navn. Det brukerstyrte nettet hadde knyttet hundretalls millioner av mennesker sammen i et finmasket globalt nettverk – på tvers av kjønn, alder, religion og nasjonalitet – der de møttes for å dele sin musikk, sin kunst, sine tanker, sine innfall eller sine mest absurde videosnutter. Det var et demokratisk gjennombrudd. En slags fredelig, kreativ revolusjon. Folket hadde tatt grep om produksjonsmidlene.
I all min optimistiske naivitet skrev jeg en kommentar om dette fenomenet. Med året 2016 i kroppen ser den ut som en stil skrevet av en noe uopplyst ungdomsskoleelev. Men den er likevel interessant akkurat nå. Jeg skrev, altså: «For hadde man hatt YouTube - som sprer videoer på nettet i en hastighet du knapt kan forestille seg - på 1930-tallet, ville en styggedom som nazismen aldri kunnet få spre seg. Kompromitterende videobilder ville vært spredd til datamaskiner raskere enn nazistene hadde sagt prost. Hitler og hans kumpaner ville vært avslørt som de brutale lavpannene de var, lenge før de kom seg ut av ølkjelleren i München.»
Ja, jeg trodde faktisk på det demokratiske, maktutfordrende i disse nye mediene. Hvis bevisene ble spredd umiddelbart, så ville overgrep og krig og tilløp til kjellerstuesammensvergelser måtte stanses umiddelbart. Det ville bli umulig. Tenkte jeg. Hvis vi alle bare sto sammen i ett nettverk ville vi være uovervinnelig sterke. Ti år etter har vi en krig i Syria som ikke har manglet bilder og videoer. I dag brukes de samme sosiale mediene til å bryte opp strukturene, bygge ned tilliten og skape kaos gjennom spredning av falske nyheter, manipulerte virkeligheter. De har blitt demokratiets problem. Bildene av Hitler på bar ville bare flimret forbi oss. Som en hvilken som helst annen tøysevideo.
På ti år har jeg, du, vi, deg, meg, You!, gått fra å være årets navn til årets klovn. Nyttige idioter.