Vi trenger en politikk som bevisst fremmer fagorganisering, for når organisasjonsgraden faller truer det hele vår samfunnsmodell – den nordiske modellen.
På oppdrag for SAMAK (Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité) har den svenske tenketanken Tiden foretatt en stor gjennomgang av utfordringene de nordiske landenes fagbevegelse står overfor. Rapporten «Facket och den nordiska modellens framtid» ble lansert i slutten av forrige måned. Den peker på ulikheter mellom de nordiske landene, men den identifiserer også utfordringer som er felles for hele regionen.
En sterk fagbevegelse er avgjørende for at arbeidstakere skal ha innflytelse over egne lønns- og arbeidsvilkår. Men mange fagorganiserte er ikke bare avgjørende for en rimelig maktbalanse på den enkelte arbeidsplass, de setter også standarden for resten av arbeidslivet. De er altså fundamentet i den nordiske modellen. Norden utmerker seg med høy organisasjonsgrad sammenlignet med resten av verden og har lenge blitt sett på som et forbilde for likestilling og velferd. I Europa er det bare i Belgia, bortsett fra de nordiske landene, at mer enn halvparten av arbeidstakerne er fagorganiserte.
Men organisasjonsgraden har sunket i hele Norden. I Norge så man en markant nedgang i organisasjonsgraden på begynnelsen av 2000-tallet. I Sverige sank organisasjonsgraden påtakelig i årene etter 2006. I Danmark og Finland har organisasjonsgraden sunket siden midten av 1990-tallet. Bare Island skiller seg ut som et land meg uforandret faglig styrke. Det er framfor alt i LO-gruppene organisasjonsgraden har sunket.
De fagforeningene og de arbeidsgiverne som inngår tariffavtaler regulerer ikke bare lønns- og arbeidsvilkår, men også velferdsordninger slik som Avtalefestet pensjon. De nordiske fagbevegelsene er ikke bare forkjempere for arbeidstakeres interesser. Vi er en integrert del av samfunnsstrukturen gjennom vårt engasjement for blant annet fag- og yrkesopplæring, bistand, og deltakelse i en rekke partssammensatte organer. En lavere organisasjonsgrad svekker arbeidstakeres posisjon og risikerer å rokke ved hele denne samfunnsstrukturen.
Fra politisk hold kan det gjøres mye mer for å fremme fagorganisering. Det kreves politiske lovendringer for å bremse økningen i midlertidig ansatte. Arbeidstakere som ikke er fast ansatte er mindre tilbøyelige til å fagorganisere seg. Mange våger ikke å bli medlem i en fagforening av frykt for å legge seg ut med arbeidsgiver. Utrygge og midlertidig ansettelser er også langt vanligere innen merkantile yrker og servicesektoren især.
Samtidig med at fagforeningsfradraget ble innført i Norge i 1977, ble inntektsfradrag for arbeidsgiveres kontingent til arbeidsgiverforening innført. Hele den politiske ideen bak var å støtte opp under et organisert arbeidsliv. Både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden skulle ha økonomiske insitamenter for å organisere seg.
Mens arbeidsgiver kan trekke fra hele kontingenten, er fagforeningsfradraget langt lavere og har også reelt sett blitt kuttet i fem år på rad. For å senke den økonomiske terskelen for å organisere seg, ønsker LO et økt skattefradrag for fagforeningskontingent. Fradraget må for fremtiden reguleres minst i takt med den generelle lønnsveksten. Økt fagforeningsfradrag vil gjøre at organiserte arbeidstakere må bære litt mindre av kostnaden for å bevare den nordiske modellen.
Lønnsdannelsen i Norge er blant de mest fleksible i verden. Moderat lønnsvekst har muliggjort lave renter og svak kronekurs. Sammen har dette forbedret konkurranseevnen målt ved timelønnskostnadene i norsk industri relativt til handelspartnerne med 16 prosent. Disse uvurderlige fortrinnene ved norsk økonomi er et resultat av frontfagsmodellen og de betinger en høy organisasjonsgrad.
Fagbevegelsens arbeid er avgjørende for oppslutningen om den nordiske modellen i befolkningen. Sammen med arbeidsgiverorganisasjonene spiller fagbevegelsen en avgjørende rolle i utformingen av lover og regelverk som styrer vilkår i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. At arbeidslivets parter er en så integrert del av samfunnsstrukturen og er med på å ta et så stort samfunnsansvar, har bidratt til likestilling, omstillingsevne og produktivitet. Det er avgjørende for den nordiske modellens framtid at våre politikere forsvarer og utvikler nettopp dette.