Solidaritet handler om å stå på de svakestes side. Det krever at samfunnet legger fra seg de nyrikes premiss for felleskap for å gjenfinne kjærligheten til de som falt utenfor.

Arbeid og fast lønn gir automatisk tilgang til samfunnsgodene. Da er sjansen for å bli ekskludert fra familieliv, ferie og fritid minsket. Mens middelklassen har opparbeidet seg en overbevisende økonomi i oljealderen, har en ny gruppe fattige falt utenfor. De er desintegrerte og lever på et eksistensminimum i en sivilisasjon som betraktes som økonomisk fruktbar.

Vi må derfor finne et praktisk svar på tanken om fellesskap og samhold. Hvorfor profiterer de rike på banklån til bil, hus og rikdommens friheter? På den andre siden står enslige som hverdagsslaver uten formue- og utestengt fra boligmarkedet. De er prisgitt høye husleier både på det private og kommunale markedet. Har du ikke fast jobb- eller jobb med høy inntekt, er også lånemarkedet stengt for deg. Vi trenger med andre ord en direkte beskrivelse av den praktiske realitet før ideen om felleskapet kan ta form.

Vi har utviklet et samfunnshierarki som består av en middelklasse med fast arbeid, og en stor gruppe mennesker- av "sekundær orden"- som vi har glemt. Det er snakk om enslige personer, vikarer, folk uten utdanning, flyktninger, rumenere, syke mennesker og rusavhengige som klamrer seg til sine liv. De svakeste er utelatt fra lederposisjoner og politiske lederverv, slik at de ikke har noen som taler deres sak. Den fornuftige omverdenen har i flere henseende en "infantil" reaksjon i forhold til  fattige og nekter for at de er syke, fattige og forfulgte.

Solidaritet handler ikke om å være lojal mot sine "egne", men tvert i mot vise solidaritet med de som mangler tilgang på godene. Denne gruppen blir språklig merket med brutale termer som "trygdemisbrukere" , "barnemishandlere" og  "papirløse, ulovlige flyktninger", termer som ikke gjenspeiler en sann realitet. Det er den nyrike middelklassen som omhyggelig definerer de fattige, og har meninger om dem, i en monolog som de profiterer på, og som beveger seg i lukket sirkel. Middelklassen profiterer på at de fattigste holdes utenfor. Det opprettholder hierarkiet.

Verden er organisert i bilder , på godt og ondt. Beskrivelsen som foretas av middelklassen selv, må  føres tilbake til en ideologi og en teori. Et utgangspunkt er teorien om egoet som  har en lang tradisjon i vår vestlige del av verden. I lys av denne teorien praktiseres tanken om "fellesskap" "samhold" og "frihet" for en bestemt gruppe mennesker på bekostning av andre. Det rike fellesskapets meninger understøttes innenfor fellesomeråder som utgjør premisset for den nyrike middelklassen.

Arkitekten av en horisontal  samfunnsstruktur kan ikke utelukkende ta utgangspunkt i mål om "fellesskap" "samhold" og frihet", men også midlene som angår det praktiske omeråde. Kunnskap om det rike premisset- som utgjør problemets kjerne- er en forutsetning for å kunne realisere en mer kompleks samfunnsstruktur. Idealiteten i visjonen om felleskapet må finne sin løsning i praktikken i den virkelige verden.

I dagsrevyen i kveld hørte vi eldre, syke mennesker rope om hjelp på sykehjemmene. Det er snakk om ekstremt skjøre personer med angst for å bli forlatt. Personene lenkes til sengen, dopes ned og er ikke annet enn en skygge.

Sykehjemmene mener å ha løst problemet ved å dope ned eldre, uten å forstå at medisinen både gir avhengighet og indre uro. Om ropene stilnes og bevegelsene stilles i bero, vil angsten likevel herje på innsiden ut fra en egen indre dynamikk. Den eldres smerteerfaring  forblir imidlertid uoppdaget ettersom vedkommende er hensatt i en sløv, avmektig  tilstand, ute av stand til å gjøre rede for seg. 

Når medisinen gis ved tvang, uten den eldres samtykke eller viten, blir vedkommende umiddelbart fanget av systemet. Pasientene underkastes en avhengighet som de vanskelig kan komme ut av. I denne tvangen er det lett å lese en avstandstagen til den uærlige pilleløsningen som springer ut av en mektig og sterk pengeindustri.  På den andre siden haster helsearbeiderne til og fra, med lav sosial status og bundet av arbeidets tyngde.

Medisinering er legevitenskapens "store oppdagelse". Teorier om fremskrittet antar at piller leger fysiske smerter samtidig som den hjelper mot psykiske lidelser, angst og ensomhet. Derfor bruker helsemyndighetene samme metode på vidt forskjellige fagfelt;  bruk av kjemiske stoffer som grenser til fanatisme. Det kan på mange måter betraktes som et uredelig, og langt fra enkelt, arbeid.

Noe av årsaken til den økende medisinbruken er at institusjonen  er underlagt krav om effektivitet og lønnsomhet, og derfor er det blitt nødvendig å dope ned angsten, uten av det er til pasientens gode. Den medisinske løsningen frigjør helsemyndighetene fra den tunge, alvorlige forpliktelsen som åpner  for tilpasning, tjenestevirke og kjærlighet. Her er det faktisk helsesystemet som skal tilpasse seg pasientene, ikke omvendt!

Alle er fattige i lidelsen. Sykepleieren og hjelpepleieren har nøkkelen til deltakelse i lidelsen. De skaper ro og balanse ved sitt pleiende nærvær uten å ty til noe sensasjonelt. Å få en teppe lagt omkring skuldrene, ledsaget av varm omtanke, er mer verdt enn nybretta hånduker. For eldre som har levd en stund, er nettopp nærhet og fortrolighet det som gir livet verdi. Sykehjemmet er slik sett et priviligert sted for omsorg, og et forbilde for tjenesten.

Hun er utrøstelig .Hennes salige gråt er en elv som lar oss kjenne hva som virkelig er rett å følge.

Møtet med den etterlatte moren i "Brennpunkt" viste oss kjærlighet. En mor som hadde mistet sin datter, vendte seg til oss med barmhjertighet. Hvem kan noensinne se en annen vei?

Alle som har mistet noen, kjenner ansiktet til den nødstilte som ikke har et hjem å gå til. Smerten har ikke noe sted å søke ly, gråten har ingen adresse. Men jeg hører deg, kjære, i din sorg som martrer deg så. Jeg skal ikke svikte deg.

De unge som kom tilbake, kunne jo ha lagt seg, men noen av dem sover ikke. De hører godt fra det stedet de er.  Bilen står under regnet som tipler på ruten. Mildt nå. Lindrende.   

Dagsavisen har innført politisk sensur på nettsidene. Kritiske kommentarer fjernes før de kommer på trykk, og tilbake står dagsavisens egne referat av statsrådenes uttalelser. Denne form for mediesensur foregår også i Tyrkia og Irak.

En kommentar omhandlet Hanne Bjurstrøms uttalelser om de såkalte "trygdesvindlerne" på nettavisens  innenriksside. Jeg påpekte at Nav, som hadde rapportert om "svindlerne", har et hermetisk lukket system som lett kan føre til overtredelser av de mange paragrafene. De fattige- trygdede- som har overtrådt reglene- var i overkant av 1000 personer, og jeg fant det hensynsløst av arbeidsministeren å henge ut den fattige gruppen på medias førsteside.

Denne kommentaren skrev jeg på vegne av de fattige som ble stemplet som kriminelle. Det er grunn til å tro at de ikke har maktet å overholde reglene til punkt og prikke i Nav- systemet ettersom etaten bærer preg av et tungrodd byråkrati som også skaper problemer internt. Pensjonister har for eksempel ikke fått tilbakebetalt pensjon fordi brevene fra Nav var for vanskelige å lese for eldre. Når arbeidsministeren velger å henge ut de 1000 fattige personene som "svindlere" vitner det både om en frekk og en  utilstrekkelig tilnærming til saken.

At Dagsavisens ledelse velger å sensurere min kritikk av arbeidsministerens uttalelse, viser at ledelsen utøver sterk politisk sensur som kun tillater Ap-vennlige synspunkter å komme fram. Nettredaksjonen har "fengslet" mine kommentarer, og "snappet dem til seg". Journalistene selv bedriver referansejournalistikk på innenriks mer enn analyser, og det finnes heller ingen utpreget kritisk journalistikk.

Min kritiske stemme kuttet de over.        

Den politiske ledelse skyver politiet foran seg i et forsøk på å bryte ned grensen til psykiatrien. I Morgenbladet leser vi at politiets utlendingsenhet hentet asylsøkeren Aaron mens han ennå var suicidal og innlagt til behandling i akuttpsykiatrien

Politiets private metode svekker balansen mellom faggruppene på bakgrunn av en politisk beslutning. De offisielle reglene som sikrer syke asylsøkere rett til behandling, er kraftig overtrådt. Behandlingsinstistusjonens grense ble overhodet ikke respektert  ettersom PU så bort fra behandlende lege og fratok en alvorlig syk pasient behandling. Morgenbladet skriver:

"I journalen heter det at Politiets utlendingsenhet mandag kveld ringte og informerte om at de ville hente palestineren samme kveld fordi han skulle uttransporteres dagen etter. Videre står det: «Dette er ikke klarert med noen i avdelingen." MB 6.1. 

 PUs  fornufststridige metoder går drastisk inn på psykiatriens område, og degraderer dens faglige integritet og myndighet. Saksforholdet tåkelegges ytterligere ved at det skal ha blitt "funnet" informasjon som går ut på at pasienten skal ha vært involvert i "internasjonal  terrorisme" , og at han har "grove forhold" på rullebladet fra Norge. Informasjonen har ingen avsender, ettersom den ikke kan tilbakeføres til verken politi, sykehus eller annen myndighet, i følge Aarons advokat Cecilie Schjatvet:

"Det er ingen opplysninger i politisaken som kan gi grunnlag for en assosiasjon til internasjonal terrorisme. Han har heller ingen domfellelser, og det er derfor uforståelig at han skal ha forhold på rullebladet overhodet her i Norge. Det er i seg selv kritikkverdig at slike påstander havner i en medisinsk journal, og opplysningene er dessuten helt feilaktige og svært stigmatiserende" MB.6.1

Den spontane handlingen skjer  i kjølvannet av terrorsaken der nettopp psykiatrien har gittt betydningsmessig kunnskap som ikke er helt identisk med "regelrettheten" i dagens system, og der straffespørsmålet har glimret med sitt fravær. Dette har ført til mange og til dels sterke reaksjoner som har virket stimulerende på omverdenen. Dernest kom kravet om ny sakkyndig vurdering der avstraffelsen kunne ha mulighet til å nå sitt fullstendige klimaks. 

Den syke pasienten ble transportert av politiet og underlagt myndighetenes ritualer for syke asylsøkere; total isolasjon i et fangehull på Trandum. Advokat Cecilie Schatvet, som er medlem av advokatens menneskerettighetsutvalg, beskrev fangehullet slik:

"Isolatet er et mørkt og grått betonghull på to ganger to meter delvis under bakkenivå. Om lag to meter opp langs veggen er det en liten glugge med pleksiglass der du ser himmelen. Det er derfor ikke mulig å orientere seg ordentlig om tid og sted mens en sitter der inne. "MB.6.1 Advokaten understreker at Norge har blitt kritisert for  standarden på internatet av Europarådets og FNs torturkomitè.

Myndighetene har i denne saken utvist inkonsekvens, og ikke respektert faglige grenser. Påstanden om terrorisme har ingen kilde, og kunne de derfor anses som plantet for å skaffe legitimitet til utvisningen av Aaron? Det er flere irregulære elementer når det gjelder forholdet mellom Aarons helse og politienhetens uventede metoder. Pasienten var alvorlig syk, og ble fratatt behandlingen som er en universell menneskerett, uansett kulturell tilhørighet og hudfarge. Han ble plassert i et mørkt fangehull  tross sin syke tilstand, og deretter sendt ut i usikkerhet, med stor frykt.

 Det er en sak for menneskerettighetsdomstolen.

Palestinske Aaron Ara ble i dag arrestert av norske myndigheter. Han har ikke gjort noe annet enn å søke asyl i Norge. Aaron ble værende i Norge fordi han fryktet å bli tilbakesendt til hjemlandet der flere av hans venner har blitt drept.

Norske myndigheter arresterte Aaron Ara som om nøden og frykten han bar på, er kriminell. Vi har å gjøre med en militært definert styresmakt som bruker ekstreme virkemidler for å  skille seg fra personer som ber om hjelp og beskyttelse mot diktatoriske regimer. Myndighetenes praksis skyldes at det er justisdepartementet som håndterer regelverket, asylsøknader, og bortvisningen av personer som har fått avslag på sine asylsøknader.

Ansatte i Justisdepartementets har  begrenset kompetanse i å vurdere asylsøkerernes bakgrunn og individuelle historier, siden de forholder seg til en juridisk begrenset virkelighet hvor dramatikken i det individuelle livet synes fremmed og fjern.  Livshistorien til asylsøkerne overgår imidlertid alltid paragrafene, og derfor kreves det langt mer menneskelige tilnærminger til asylspørsmålet.

I kveld var sekretær i justisdepartementet, Pål Lønseth,  på dagsnytt atten sammen med leder for flyktningehjelpen. Hun kritiserte Lønseth fordi departementet har vedatt å halvere den økonomiske støtten til asylsøkere som har fått avslag, og som lever under eksistensminimum på mottak. Slik blir asylsøkerer presset fra alle hold, både fra de norske og de utenlandske styresmaktene. På den ene siden kjenner de dødsfrykten for å reise tilbake til regimer som henretter sine innbyggere- og på den andre siden tæres de av utsultingen som er iverksatt av norske, priviligerte myndigheter.

En stor gruppe asylsøkere, som Aaron, faller mellom to stoler. Det er opp til enkeltpersonerå hjelpe siden det offentlige Norge fraskriver seg ansvaret. Aaron, som har skrevet ned livshistorien sin her på Nye Meninger- har etterhvert fått mange venner som i kveld protesterer mot myndighetenes militante arrestasjon.

Framgangsmåten minner om nazistenes systematiske innhenting og deportasjon av jøder under andre verdenskrig. Sammenligningen er brennbar aktuell for asylsøkere som risikerer å bli sendt tilbake til omstendigheter og  regimer som henretter sine innbyggere. Ved å unnlate å lytte til asylsøkerenes dramatiske ord, og tvangsreturnere han eller henne, er norske myndigheter direkte ansvarlig for alt det som diktatoriske tendenser og systemer i andre land foretar seg i forhold til personen.  

Til slutt vil jeg komme med et lite apropos  når det gjelder kveldens sending fra dagsnytt atten. Sendingen ble plutselig avbrutt  kl. 18:30 fordi sporten skulle vise alpint. Dette forteller hva  slags prioriteringer norske medier har. Behovet for underholdning har en urovekkende tendens til å  bedøve den kollektive bevisstheten slik at ytterst få reagerer på overtredelser overfor personer som Aaron og hans likesinnede.     

UDI står for et tankesystem som i første rekke bevarer selvrespekten og fritar dem fra ansvaret for å hjelpe mennesker i nød. Et slikt innbilt system er motstandsdyktig og hindrer samfunnets behov for forklarende og vernende systemer .

I Trondheim har en iransk kvinne søkt kirkeasyl i Nidarosdomen. Hun har fått avslag på

 sin asylsøknad, og frykter nå for å bli steinet dersom hun sendes tilbake til Iran. UDI

 har unnlatt å forholde seg til hennes ord og følelser når de har foretatt en

 vurdering av  saken, men  lener seg på en antagelse om trygge tilstander i Iran. Dette

 til tross for at det å søke asyl blir ansett som en forbrytelse i seg selv  i Iran. Samtidig

 vet vi at Iran har en tradisjon med  foreta  massive henrettelser av mennesker rundt

juletider, som en "julehilsen" til de kristne. Hvorfor overser norske myndigheter dette

 brutale faktum?

Tidligere i år tvangsreturnerte norske myndigheter en ung iransk  gutt -Rahim Rostami-

 som fryktet for sitt liv.  NY TID dekkket saken slik:

"23. mars kunne Ny Tid avsløre at 19-årige Rahim Rostami, kjent fra NRK Brennpunkt og som søkte asyl i Norge som 17-åring, den 9. februar ble tvangsreturnert til Iran. Der ble han satt rett på isolat i det beryktede Evin-fengselet utenfor Teheran. Det er nå uklart hvordan Rostamis skjebne blir. «Det er ingen tvil om at tiltalen og dødsdommen mot Rahim Rostami er reell, og at returen til Iran har satt livet hans i fare,» uttalte hans norske advokat Cecilie Schjatvet til Ny Tid 24. juni." Og videre:

"Bare den siste måneden har det blitt foretatt omtrent 50 herettelser i Iran. Senest onsdag forrige uke gikk bildene av Alireza Mollasoltani verden rundt. 17-åringen ble hengt offentlig i Karaj, utenfor hovedstaden Teheran.

Generalsekretær i NOAS, Ann-Magrit Austenå, mener det er grunn til å bekymre seg for returer til Iran.

– Iran er en av verstingene når det kommer til henrettelser og brudd på menneskerettighetene. Jeg kjenner ikke konkrete detaljer i sakene til de fire asylsøkerne som planlegges utsendt, men det finnes fler eksempler på at UNE har returnert iranere til tortur i hjemlandet, sier NOAS-leder Austenå til Ny Tid."

 I dag, dagen før adventstida innledes, var Mohammed på vei til Youngstorget for

 å delta i  LOs markering mot rasisme. På veien dit ble han arrestert av sivilkledd politi.

 Mohammad kommer fra vestbreddden der både israelske styrker og palestinske

 sikkerhetstjenester forfølger enkeltmennesker.

Jeg spør, er Norge en politistat i likhet med Israel? Hvor finnes  solidariteten,

følsomheten og empatien i forvaltningsapparatet? Er det ikke et paradoks at en ung

 gutt fra vestbredden på vei til LOs markering mot rasisme, blir arrestert av norsk

 politi? Hvordan kan LO og regjeringen tillate seg å holde taler mot rasisme samtidig  

som myndighetene utøver grov rasisme i praksis? Å unnlate å hjelpe personer med en

 annen hudfarge, og arrestere dem, representerer en universell form for rasisme som

 har eksistert lenge i historien.

Justisminister Storberget uttalte at Anders Behring Breivik ble pågrepet fem minutter senere enn først antatt. Ved å fokusere på denne detaljen tar Storberget fokus vekk fra den grove svikten i sikkerhetsapparatet han har ansvar for.

Justisministeren unngikk å fokusere på at sikkerheten 22.7 gikk i fullstendig oppløsning i gjennomgangen i Stortinget i dag. Den omstendelige orienteringen om de fem minuttene fritar justisministeren fra ansvaret.  Den alvorlige systemsvikten førte til at langt flere ungdommer måtte bøte med livet enn nødvendig.

Ikke et helikopter hadde politiet tilgjengelig, ikke en båt var å oppdrive. Dagbladets journalister fløy derimot rundt Uttøya i et helikopter som filmet Anders Behring Breivik mens han utførte udåden i strandkanten. Feriegjester på andre siden av Uttøya tok sine små båter, trosset frykten og reddet mange ungdommer som hadde lagt på svøm.

Den politiske opposisjonen venter enn så lenge på kommsjonens rapport som om den skulle romme overraskelser. Vi vet at ingenting fungerte denne dagen, og i stedenfor å ta på seg ansvaret for den virkelige svikten som er kjent langt utover våre landegrenser, redegjorde justisministeren kjølig om de fem minuttene som sannsynligvis representerte en form for lettelse blant de tilstedeværende i Stortinget på grunn av menneskets frykt for kaos.  

Når man jobber som politiker i et regjeringsbygg, kan virkeligheten fortone seg langt borte. Prinsippene- som er ufruktbare- hjelper ikke den lille gutten som lengter etter moren sin. Han er usigelig trist.

En ungdom tente på institusjonen på Hitra i desperasjon over å bli tvangsflyttet fra sin mor, mens politikeren bar dokumentveska til kontoret.

Ragnhild døde mens hun bodde på barnevernsinstitusjon i Bergen. Da satte politikeren ned en komite for å undersøke "Det biologiske prinsipp" i barnevernet.

En ung gutt ble sendt langt vekk fra moren sin til Jæren. Han var fortvilet og sluttet å spise,  mens politikeren spiste juleribbe med familien sin.

Ei lita jente måtte tvangsflyttes til en lærer, og ble forvirret da klassekameratene spurte hvem moren var. Læreren eller mammaen? Da var politikeren på besøk hos sin mor.

En liten gutt gråter seg i søvn og lengter etter mamma som tok han med til Disney on Ice i Oslo.  Et eventyr.  Politikeren står fram i Dagsrevyen og forteller at det biologiske prinsipp har hatt altfor stor betydning i barnevernet