Minnestedet blir et utsiktspunkt.

Et minne, et stillbilde av en øy. Det er trist at øya ikke fredes som et minnested.Trærne har bedre hukommelse. Minnene lagres som årringer på innsiden. Kunnskap fra langt tilbake, fra før byene tok form.

Utøya er også smertens sted. Stedet der folket ikke tør nærme seg, annet enn på avstand, en avstand som gir rom til marerittene, som i medias søkelys.

Når det våres blir det overvintrede gresset tørrere, og det går an å sitte på.Gå langs stiene -under greinene i ly for en altfor sterk sol.

Naturen leges av seg selv, og vårtegnene viser seg, full av tillit.

Fugleungene piper og venter på mammaen sin. Det største finnes i disse minste. Fugleungene vet at mammaen er i nærheten, for ellers hadde de ikke pepet. De lager et salig spetakkel.

Landskapet tar på nytt sin vårkjole på, i skoglysningen.

Et minnested er et sted der vi går stille, lyttende.

Himmelen er over, og vi vet- inni oss -hva som er rett.

Fire små barn døde i Afghanistan i påsken. Et nattlig angrep fra nato-styrker traff dem. Når staten innvaderer andres land, vet vi at barn blir ofre. Og vi tåler ikke å se det.

 Angrepet skjer om natten da ingen ser barnet foran seg, kun skyggene fra sin egen frykt. Angrepene skjer i mørket fordi de ikke tåler dagens lys. Slik la også Judas planer om å ta Jesus, om natten, da han trodde at ingen så han.

 Men Jesus så, og visste, før det skjedde. Han bøyde seg helt ned til bakken, og vasket disiplenes føtter. Han visste at ikke alle var rene.

Presidenten i Afghanistan- Hamid Karzai- uttalte at han ikke ønsker at Nato-soldatene skal dra på leting etter fiender om natten. Angrepene rammer små barn som sover. Barn med rene uskyldige drømmer. 

Dette vet presidenten og Nato. Og de vet hvilket kaos som råder når ingen lenger hører, eller ser, hvem som er hvem. Når situasjonen er uoversiktlig, når den andre kun er en kontur, eller bevegelig skikkelse mot en murvegg, bak en dør.

Norge deltar med militært opplæringsprogram i Afghanistan. Menneskets fremmedgjøring fra andre, og seg selv, og fellesskapet. Krigføring oppløser felleskapet, og våpenet sprer frykt blant barna, kvinnene og de eldre.

Norge lærer unge afghanere å skyte skarpt.

Når soldatene drar ut på sine nattlige tokter, uttaler Natos ledelse at "ingen utenlandske styrker var innblandet". Nato har trenet de afghanske soldatene, og forsynt dem med våpen, men har altså sitt "på det tørre". De opererer også i mørket, som Judas, og tror at ingen ser dem, og vet. 

Men Jesus vet, og gir forlatelse. Gjennom sin lidelse, sitt offer.

Bloggen som refererte detaljer fra livet til det tidligere kjendisparet Tone Damli Aaberge og Axel Hennie, ble slettet av norsk rett, mens sexfikserte bilder fortsetter å pryde forsidene i media. Kvinnene mister kontroll over kroppen sin.

Tone Damli Aaberge har gått til sak mot blogger Christian Burmeister fordi han skrev en blogg med detaljer fra hennes og Axels Hennies privatliv.  Ingen av leserne har mulighet til å verifisere sannhetsgehalten i bloggens fortløpende referater, men mange har allerede et nokså nærgående bilde av privatlivet til kjendisene som er hyppig gjengitt i mediene.

Christian Burmeister tapte rettssaken og må fjerne bloggen fra nettstedet, i tillegg til å betale saksomkostningene. Begrunnelsen for dommen var at Tone Damli Aaberge, Axel Hennie og folk flest skal beskyttes fra å lese private eller intime fakta om seg selv og andre i mediene. Spørsmålet er om noen kjører dobbelt bokholderi ved å kontrollere bloggeren på den ene siden, samtidig som det legges ut en rekke useriøse bilder av seksualisert og kontroversiell karakter.

Dommernes begrunnelse reiser spørsmål om vi også bør beskyttes fra detaljfokus på kjendisenes underliv i mediejungelen. Det finnes utallige bilder av intime kroppsdeler i flere norske aviser, som et ledd i markedsføringen. Lederne for mediehusene- som skal forvalte medienes offentlge samfunnsoppgave-har et slapt forhold til denne problematikken. Ikke minst brenner potensen i dagbladet, som gir et usunt bilde av kvinnen som kjønnsprodukt på markedet. Kvinnene mister kontroll over kroppen sin. Det bidrar til forakt for kvinner og nedvurdering av det kvinnelige kjønn. Overgrep og voldtekter følger av denne markedsføringen.

Bør ikke kjendisene- og spesielt de unge- også beskyttes mot seg selv  gjennom lovreguleringer? Skal kjendisene - likhet med Christian Burmeister- kunne bøtlegges om de utsetter offentligheten for sitt underliv, eller sexfokuserte positurer? Er det flaut eller pinlig for offentligheten å bli eksponert for dette? Og, hvem skal i tilfelle ta ut tiltale for denne mangel på blueferdighet? Ungdom trenger å skjermes fra å bli redusert til  instrument for det annet kjønn, for den offentlige lyst, og de bør frigjøres fra strevet med å måle seg med andre.

Vi må tenke på framtidens unge jenter og deres bilder av seg selv og kroppens sin. Hva skjer med deres selvfølelse? Jenter danner seg en falsk forestilling på nettet av noe de tror de trenger, en konstant erotisk kroppsfiksering som tar bort den naturlige uskylden deres. Kroppen blir framstilt som et produkt, en forfalsket positur i samme kategori som reklame, som skal selges. Det fører til usunn og utrygg holdning til kropp, følelser og egen verdighet. De unge jentene blir usikre fordi de reduseres til seksualiserte objekter.  

Dagsavisen har begynt å tigge ved døren. For å lese min kommentar til dagens leder, må medlemmene på nettstedet betale mynter.

Skal jeg få lønn for mine kommentarer nå?

Ja, for dagens leder sier ingenting, bortsett fra å lire ut av seg noen e-coli-bjeff til konkurrenten nrk.

Forbannelsen fylte tv-linsen i det Fredrik Skavlan- og de andre machomennene- skjøt sine forgiftede piler inn i den eldre kvinnen som var invitert som gjest i programmet fredag kveld. Var det meningen, Fredrik Skavlan?

Krimforfatteren Jon Michelet hadde allerede snakket seg hes om de unge prostituerte kvinnene han hadde fart  over på sine mange båtreiser i sin ungdoms tid. Var det meningen at han skulle snakke om egen ungdomskriminalitet, Skavlan?

Den andre gjesten var en toppbyråkrat fra Finland- som skrøt uhemmet av sine uttallige sportsevner. Videre fortalte han om sine bokbragder som handlet om EU og sport. Ikke minst skrøt han av skoleprestasjonene i sitt eget land. Med stort  glis.

Anna Wahlgren var kvinnen som entret det røffe selskapet. Hun var også den eldste blant dem, og ga til og med ros til Jon Michelet for hans studiofortelling.

Anna Wahlgren har oppdratt ti barn alene, og hun har skrevet barnebok til nytte og oppmuntring for mange nybakte mødre. Hennes tanker om barneoppdragelse var nyskapende i sin tid, og derfor gikk boka som varmt hvetebrød i hjemmene. Annas tanker om barn sentrerte seg om å se det unike ved hvert enkelt, personligheten, og la den vokse rolig fram uten forstyrrelser, og for mange korrigeringer.

Barnet var ikke et blankt ark som skulle fylles med den voksnes kunnskap og rolletildeling. Barnet har noe iboende i seg, skriver hun, som foreldren må lete seg fram til, finne og verdsette.

Anna Wahlgrens ide står i sterk kontrast til den russiske sjakkspilleren som  gjestet Skavlan til slutt. Sjakkspillerens far, en psykolog, hadde eksperimentert med sine barn, og bestemte seg - før barna var født- at han skulle dyrke fram en spesialitet hos hver av dem. De skulle bli "vinnere" på hvert sitt felt . Feltet skulle han selv peke ut for dem. Psykologen styrte barna fullstendig i hans retning.

Problemet oppsto når den kvinnelige sjakkspilleren fikk egne barn, og hun ikke kunne "vinne" hele tiden. Ville det bli hennes identitets totale sammenbrudd? Og barnas?

Fredrik Skavlan frydet seg når den unge kvinnelige sjakkspilleren fortalte om sin råskap, sitt vinnerinstinkt og erobringer. Når den eldre Anna Wahlgren fortalte om sitt bristende hjertet, var ansiktene til  Fredrik Skavlan og de mannlige erobrerne full av gift. 

Jon Michelet uttaler i dagens utgave av Aftenposten at det var pinlig å høre Anna Wahlgren fortelle om sitt private liv. Hvordan tror -Jon Michelet- at  vi syntes det var å høre om hans  kjønnserobringer og jakt på prositituerte  i hver en havn han besøkte i sin ungdoms tid?

Et springende punkt i vestlige, kapitalistiske demokratier er bortfallet av verdier. Kapital og krig legitimeres, og blir umiddelbart akseptert av både forskere og folk, helt uten grunn. Bryr vi oss om hvordan det går med utviklingen i landet?

På den amerikanske dollaren står det skrevet: "In good we trust". Inskripsjonen er et "misbruk av Guds navn" som kom i 1956, i en atmosfære av kald krig mellom øst og vest. Meningen var å skjelne den amerikanske kulturen til den russiske som ble oppfattet som korrupt. En religiøs valør ble dermed verdien på den amerikanske kapitalen.

 Dollaren -den nye guden i Amerika.

Parallelt med den kapitalistiske framveksten i USA kom våpenkappløp og krigsdannelser. Nato ble opprettet i 1949 i Washington DC,  en allianse  mellom USA og en rekke europeiske land. Maktbalansen i Europa besto ukritisk av kjernefysiske våpen, til tross for avspenningen som etterhvert fant sted mellom øst og vest. 

Siden den gang har Nato operert i den arabiske verdensdelen, der Norge har deltatt en rekke ganger. Muslimene er "den nye trusselen" som vesten har rettet sine våpen mot. I nettopp den arabiske verdenen fantes oljerikdommer som representerte ytterligere materielle goder for den rike mann. Her har stormaktene hatt private særinteresser som har bidratt til en mer aggressiv militærpolitikk. 

Maren Sæbø skrev følgende om oljeinteressene i tilknytning til Irak i klassekampen 12. nov. 2002: "Kampen mellom oljeselskapene tilspisses i disse dager både i London og Washington. The Economist varslet forrige måned et mulig «Klondyke» hvis Saddam blir felt. Lord Browne mener Storbritannia er i ferd med å bli presset ut av dette kappløpet for å sikre seg Iraks olje."

USA og Natos "out of area operations"  i 2003, førte til ufattelige 650 000 sivile ofre i Irak, uten at grunnlaget for invasjon var tilstede. I 2010 uttalte Robert Gates, amerikansk forsvarsminister, følgende ord: "Forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig" . Norske våpen var involvert i  krigen mot Irak.

Alliansen mellom USA og europeiske land speiler alliansen mellom krig og kapital. Krigsindustrien har hatt stor økning  i skyggen av krigene, og militære invasjoner legger grunnen for utvikling av vestlig oljeeventyr i arabiske land. Statoil, med et ekstra antall statlige eierandeler, er et eksempel.  Espen Søbye skrev innlegget "Korrupt olje" i dagbladet, oktober 2007:"Nå er både Hydro og Statoil for lengst etablert internasjonalt i fattige land uten demokrati. Statoil innrømmet korrupsjon i Iran. De skulle betalte 115 millioner kroner til en mann fordi han hadde posisjoner i makthierarki uten en avtale om hva han skulle levere for pengene. " 

Dagens Næringsliv omtaler statsminister Jens Stoltenbergs møte med næringslivstoppene på NHOs årskonferanse i dag. Han uttaler seg om "det norske oljeeventyret" og sier følgende: " Det har vært en suksesshistorie. Det skal vi takke Vår Herre for". Statsministeren følger- kanskje uten å vite det-  Amerikas fingerte eksempel i det Gud kuppes - eller påkalles?- på NHOs årskonferanse.  Årskonferansen handler som kjent om makt, økonomi og eierskap.

"In God we trust"  er langt fra noe hyrdebilde, men en skisse av den økonomiske/ militære alliansen, blant annet mellom USA og Norge. Kupphistorien handler om dominans, tanks og oljeeventyr. Miljø-retorikken blant topplederne i politikk og næringsliv fungerer som et raffinert allibi. Det springende punkt er statens dominerende styrke stilt overfor mennesket og kjennskap til dets egenverdi. Kapital og våpen har ført til  "falsk autonomi"( Ratzinger) 

Den rike mann er blitt slave av markedet og våpenet, og lever i en kombinasjon av materiell og beregnet kynisme.

På den annen side lever det søndeknuste folket i ruinene av vestmaktens bombinger. De finnes der, men ingen her har noe forhold til dem. 

Kilde: Gilbert Burnham, Riyadh Lafta, Shannong Doocy og Les Roberts; Mortality after the 2003 invasion of Iraq: a cross-sectional cluster sample survey; The Lancet 2006; 368:1421-1428; doi:10.1016/S0140-6736(06)69491-9.

Historiens elv strømmer forbi landegrensene, ei livsåre som påskynder utviklingsprosessene. Historien og tradisjonene kan ikke slettes ut, men gir landet et ankerpunkt i en økende vilkårlig verden.

I grunnlovens paragraf 2 leser vi:« Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.» Historen om Norge viser hvilket fundament landet bygger sin kulturelle identitet på.

Når mennesker blir spurt om hva som særpreger den norske kulturen, får vi ofte til svar: «brunost» eller «ski», «bunad og 17. mai», «fjorder og fjell» eller «pinnekjøtt». Dette har utspring i nasjonalfølelsen og gir opplevelser av hjemlighet. Kultur handler om «å høre til».

Når Norge ble fri fra unionen med Danmark i 1814, var nettopp hjemlighet en drivkraft som gikk parallelt med den politiske, statlige frigjøringen. Kunst, litteratur og folkemusikk skulle gi folk følelsen av egenverd og fellesskap. Språket skulle samle og viske ut sosiale skiller. Nasjonalromantikken hentet sin inspirasjon fra den tyske kunstretningen, og den norske fjellheimen. Eventyret om Askeladden speilte det norske folkeeventyret på 1800-tallet. De små fortellingene er muntlige overleveringer fra andre land, og ble tilpasset det norske skoglandskap. Folkehelten vant halve kongeriket.

En egen grunnlov ble gitt i riksforsamlingen i 1814 på Eidsvoll. Grunnloven var inspirert av opplysningstida, av revolusjonene i Europa, og Montesquieus lære om maktfordeling. Storting ble innført, og makten delt mellom kongen og den folkevalgte forsamlingen.

Sentral i grunnlovens første paragraf var friheten og uavhengigheten. Deretter ble det kristne verdigrunnlaget, i paragraf 2, fundamental i etableringen av en sivilisert kultur i den nye norske institusjonen. Kristendommen var arven som skulle sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Hvordan skal det kristne, humanistiske verdigrunnlaget inkorporeres i statsinstitusjonene og øke respekten for menneskeverdet?

Kristningen av Norge var i sin tid en logisk konsekvens av mangler på kultur og verdier for menneskene. Dette er grunnen til at kristendommen ble nedfelt i den norske grunnloven fra begynnelsen av. Den kristne meningsgrunn gir barnet fortrinn. Det vernes om menneskets sosiale retter, og arbeidstakernes frihet fra slaveri, i arbeidsliv. Staten er forpliktet til å hjelpe fattige. Den kristne verdiorientering vil endre kommunikasjonsformene i institusjonen, og utformingen av domstolene.

Universaliteten i grunnlovens kristne basis gir beskyttelse på tvers av landegrensene. Det berører spørsmålet om hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å sikre miljø, kultur og mennesker på det nasjonale og internasjonale området. Hvordan kan vi etterleve verdigrunnlaget slik det kommer til uttrykk i den norske grunnloven?

Herodes tok livet av alle små barn i sin forfølgelse av Jesus, fordi han ville være enehersker i sitt rike. I dag ble et asylbarn- den 9-årige Mahdi- feid ut av det norske riket.

Da Jesus ble født i Bethlehem, prøvde Herodes- som var konge i Judea- å bestikke de vise menn. De hadde fått øye på Bethlehemstjerna i øst, og kongen spurte dem nøye ut om stjernas posisjon på himmelen slik det står skrevet i Matteusevangeliet.

Han ba også  mennene om å dra til Bethlehem for å  finne ut mer om det hellige barnet. Deretter skulle de komme tilbake med opplysninger. Han planla å legge feller for dem.

De tre vise menn fikk plutselig en drøm i Bethlehem. Drømmen fortalte dem at de skulle ta en annen vei tilbake, for å unngå Herodes granskende spørsmål. Det samme skjedde med Josef og Maria; de ble også varslet - via en drøm- om at de skulle ta med seg barnet og flykte fra Judea, til Egypt. Slik unngikk de fiendens klør.

Jesus var i stor fare under kong Herodes herredømme. Herodes var rasende for det som hadde skjedd, og drepte derfor alle små guttebarn i et forsøk på å ta Jesus av dage. Han- som var konge i Judea, tålte ikke at en ny konge- en Frelser- var blitt født.

Den helliges komme i verden var blitt forutsett i profetskriften, noe de vise menn tidlig berettet om for Herodes. Men det hellige barnet som ble født i en stall, i fattigkåret, var en trussel mot den verdslige kongemakt. Derfor ville den utrydde barnet.

Mahdi heter et annet barn som er her i dag. En ni år gammel gutt med foreldre fra Iran, som har bodd hele livet sitt i Norge. Mahdi har nylig vært involvert i en rettssak fordi han vil bli boende i landet han har vokst opp i. I dag falt dommen i høyesterett; Mahdi tapte for statsmakten.  

Norske myndigheter har ikke rom i herberget for barnet Mahid, som lever i landflyktighet. Han kastes ut av landet som har vært hans hjem, og overlates i usikkerhet i Iran. Han- et lite barn- overgis sine fiender - de som familien en gang flyktet fra.

Mahdi og asylbarna blir forsøkt utryddet av myndighetene.

I dokumentaren fra Utøya hørtes fuglesang i bakgrunnen mens ungdommen fortalte rolig om det som har hendt.

Filmskaperne renset bort støybildet slik at vi fikk se det skjønne stedet på Utøya og høre om hendelsene som utspant seg den 22. juli i fjor. De unge fortellerne brakte oss tilbake, og leide hånden vår gjennom smerten, frykten og pekte på sårene med fingertuppene sine.

Vi kjenner sannheten når vi ser den, og den er ikke farlig. Utøya framsto som et hjem slik det opprinnelig var.

Den fineste ungdom forteller vart som for å skåne oss, selv om opplevelsen rystet dem i sjel og kropp den gang. Deres fortelling rommer historien om mennesket, svak, såret og forkommen, og fullstendig avhengig. Dette er  utgangspunktet for enhver av oss; sårbar og overgitt  fra første stund.

En ungdom, Dana, ville ikke forlate Utøya, og sto igjen på berget da båten dro. Han ville finne søstrene sine, og fant dem. (Den som leter, finner). Han var ikke redd for døden, og seiret over frykten. Han gjenfant søstrene faren sa han skulle passe på. Lydig mot sin far gikk han tilbake, uten å vite helt hva som ventet han.

Jenta i kråa inne i huset ventet på den ukjente mannen som til slutt dukket opp mellom skapene, i døråpningen. Hun var forsvarsløs, men hørte og så. Hun så at han ikke så.

Ei anna jente hørte han rope lenger overfor henne. Hun så  mot han, hun også, før hun ble borte. Ei satt rolig på berget ved pumphuset, og ei satt på huk i skråninga. De soner for oss, full av nåde i fortellingene sine.

Ei jente i strandkanten kunne ikke komme i fra. Hun ga sin utsatthet, og overga seg til skjebnen. Vi kommer ikke nærmere et menneske. Hun hørte føtter ved øret...

Den utrolige ungdommen som gir av sine innerste historier, er befridd fra hat, også de som ble truffet av kulene. Dana tok et øyeblikk opp en stein, men slapp den. Han ble istedet værende med de andre. Han rev remser av klær og forbandt sår. Han gikk tilbake... 

Jesus tar bort våre synder og renser våre sår.