Debatt

Trikketelefonen

En trikkesjåfør, en trikkesjåfør, det er en mann med godt humør. Nei. Ikke spesielt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er bussjåførene som har godt humør, sånn var det. For noen uker siden hadde vi i Dagsavisen en nydelig, liten sak om bussjåføren Per Bakke. Han var så blid på jobb at passasjerer ringte politiet for promillekontroll. Min erfaring med transportgutta var med et noe annet fortegn denne uka. Mistanken om promille var dog parallell. Mens publikum har uttalt ting som «Hvem er sjåfør på 21-bussen retning Helsfyr som er ved Københavngata nå? Fantastisk type!» om Bakke, var min mann av en helt annen støpning.

Det var mandag, denne gustne, grå og blaute mandagen vi hadde i hovedstaden denne uka. Sykkelen var satt igjen hjemme. Det er greit de vårdagene da snøfiller svære som knyttnever faller fra himmelen. Jeg klemte meg inn på trikken i firetida på Jernbanetorget. Med retning hjemmets lune varme. Det var en dag det var godt å bli ferdig med. Jeg fikk til og med sitteplass. Jeg satte meg godt til rette, og forsvant inn i en oppskrytt amerikansk podkast. Dagen tok seg opp.

Før vi hadde kommet oss av gårde kom en kvinne heseblesende inn frontdøra på trikken. Hun fikk kjeft for å ha dårlig tid. Men var glad hun kom med, og bukket nakken og tok imot kritikken fra herren bak spakene. Kanskje lovte hun bot og bedring. Jeg forsvant inn i mitt eget univers igjen og glemte ettermiddagskakafonien fra vogna.

Jeg bråvåkna på neste stopp. Plutselig kom mannen i front bakover. Jeg kasta et blikk ned, hvor har jeg beina mine?! Heldigvis pyntelig i gulvet. To rader bak meg satt ei halvvoksen jente og snakket i mobiltelefon. Ganske høyt, og ganske privat, men ikke verre enn det man er blitt vant med i det offentlige rom. Som man må utstå. Trikkesjåføren var ikke vant med det, og ikke beredt på å utstå det, og nå skulle han snart få ut all gørr. All irritasjon over treige damer som så vidt rekker trikken og folk som selvisk og uten omtanke for andre snakker høyt i telefonen. Hit, men ikke lenger. Han hadde nådd sin Rubicon. Irritert ut av sitt gode skinn var det nå på tide å oppdra ungdommen, stoppe forfallet. Det var et primalskrik. Et øyeblikk av galskap.

«Kan du dempe deg litt?! Jeg går ut fra at det er privat», brølte den svære mannen mot den lille jenta. Hun kikka opp. Sa ja, da. Og fortsatte! Litt lavere. Hun hadde snakka høyt, men mannen i uniform gikk langt over streken. Han var for brysk og høylytt. Men han hadde et poeng. Og min egentlige sympati. Men jeg ble mest bekymra for han og jobben hans og mentalhygienen, nå som vi står på randen av 1. mai. Det er ingen grenser for å bruke telefon på offentlig plass. Det er et formelt og sosialt uregulert territorium. Jo da, irriterende, jo da, litt frekt, og det er lite empatisk ikke å bry seg om at man forstyrrer folk rundt seg.

Jeg så for meg dagene hans. Alle ungdommene med telefoner og beina i seter og frekke og høye ord og fingre i nesa. Alle de gamle som går så uendelig treigt. Treige på, treige av. Alle de andre som burde vite bedre. Det er ikke rart arbeidsdagene på trikken blir lange hvis man skal prøve å oppdra folk. Det er en kamp man taper.

Mer fra: Debatt