Hvert år kommer debatten om hvorvidt arbeidernes dag 1. mai har gått ut på dato. Dersom man er mest opptatt av å sikre seg rettigheter i dag, for så å dra stigen opp etter seg, har den ikke det. Vi som er alvorlig bekymret for velferdsstatens bærekraft, nettopp fordi vi vet at når den svikter, svikter den dem som trenger den mest, mener kravene har gått ut på dato og solidariteten er for lengst erstattet av oljesmurt egoisme.
Svaret på de store spørsmålene i en tid der de fleste andre vestlige land står midt i den største økonomiske omstillingen i vår tid, er kamp mot nettopp omstilling. Offentlig overforbruk og misbruk av fellesskapets midler har ført land som Hellas ut i dyp krise, der de som er mest avhengige av offentlig velferd, er de som opplever krisen sterkest.
I boka «The tipping point» - vippepunktet på norsk - forsøkte Malcolm Gladwell å beskrive det magiske punktet der en idé, trend eller adferd når en gitt terskel og vipper over og tar av. Vippepunktet i dette tilfellet var for å identifisere suksessfull introduksjon og spredning av produkter og ideer. Men hva om vi tenkte det motsatte. Identifisere vippepunktet der en tjeneste, et produkt eller idè kræsjer fordi den ikke var bærekraftig nok. Velkommen til det norske sosialdemokratiet anno 2030.
Ifølge framskrivninger fra SSB vil inntektene fra petroleumssektoren gå ned samtidig som eldrebølgen for alvor begynner å ta av rundt 2030. De siste åtte årene har Norge hatt en unik mulighet til skånsomt å tilpasse oss til en ikke altfor fjern fremtid. Mens europeiske land er i den største økonomiske omstillingen i vår tid, ser norske sosialdemokrater ingen grunn til å vurdere bærekraften i vår oljesmurte økonomi. Alle skal ha mer.
Samtidig viser tall fra OECD at lønnsnivået nå er rundt 60 prosent over snittet i OECD. Altså ikke Kina, men land som ligger langt nærmere oss i økonomisk utvikling. Vi kan trøste oss med at om vi er dyre i drift, så jobber vi i hvert fall ikke så mye. Norge ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder.
Vi ser på at resten av den vestlige verden omstiller seg for å sikre fremtidig konkurransekraft, verdiskaping og dermed også velferd og sosiale sikkerhetsnett. Men velferdsstatens bærekraft er ikke et tema for arbeidernes internasjonale kampdag. Dette er en kampdag viet de fagorganisertes rettigheter, der spørsmålet ikke gjelder om de har rett - men at deres rettigheter skal styrkes og vernes.
På Wikipedia står det at arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) er en dag for å vise arbeiderklassens styrke og føre fram viktige saker for arbeidsfolk i dag. Viktige saker i dag, skal jeg tro LO i Oslos utvalgte paroler, er nei til en borgerlig regjering, innføring av eiendomsskatt, nei til søndagsåpne butikker og boikott av staten Israel.
Gå gjerne i tog og syng sanger om samhold på 1. mai. Det er i så fall en ren nostalgisk øvelse som arbeiderbevegelsen gjerne må fortsette med. Jeg er ikke den som takker nei til en fridag. Jeg bruker den gjerne til å samle krefter for å jobbe mot det bestående - samfunnstoppene, politikerne og fagforeningslederne - som er mest opptatt av å bevare det de har, på bekostning av våre muligheter for fremtiden.