I en tale til universitet i Kansas i 1968 sa Robert Kennedy at «Brutto nasjonalprodukt inkluderer luftforurensning, sigarettreklame og (…) ødeleggelsen av Redwoodskogen. Det tar ikke med våre barns helse, kvaliteten på deres utdanning eller deres glede over lek, (…) det måler ikke vår kunnskap, vår læring eller vår omtanke for andre. (…) Det måler med andre ord alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.» Kennedy peker på noe viktig. Likevel har vi fortsatt brutto nasjonalprodukt (BNP) som det viktigste målet for samfunnsutviklingen.
KrF mener at det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere målt i BNP siden 1950, har vi ikke blitt noe særlig lykkeligere, om vi skal tro forskerne. Folk i rike land er gjennomsnittlig lykkeligere enn folk i fattige land, men forskning viser at inntektsøkning ut over det nivået rike land nådde på 1950–1960-tallet, ikke gir særlig mer lykke. Rike mennesker er gjennomsnittlig lykkeligere enn fattige mennesker, men så snart man har nok penger til mat, klær og hus, så begynner hver ekstra krone å bety mindre og mindre. Årsaken er kanskje at velstand er et relativt begrep. Vi sammenlikner oss med naboen.
Forskning tyder på at det som gir oss livskvalitet ikke først og fremst er penger eller ting, men snarere familie og venner og det å ha arbeid. Gleden består i å bety noe for andre, å være sammen – i hjemmet, på arbeidsplassen og blant venner. Vi skal fortsatt ha et mål om størst mulig bærekraftig verdiskaping for å finansiere velferd, skape arbeidsplasser og gi den enkelte mulighet til selvrealisering og økonomisk handlefrihet. Men det betyr ikke at vi ikke også bør utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet.
Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Som Kennedy var inne på, målet om vekst i økonomien alene tar ikke med mange av de andre tingene som gjør oss lykkelige. Økonomisk vekst kan også innebære forhold som gjør oss ulykkelige, slik som kjøpepress og forurensning. Samtidig kan det i mange tilfeller være slik at et bredere fokus på livskvalitet og hele menneskets behov, kan gi mer velfungerende samfunn og dermed også høyere reell verdiskaping.
Forskning viser for eksempel at et aktivt frivillig organisasjonsliv der den enkelte får bidra med sine ressurser, kan øke samfunnets sosiale kapital og tilliten mellom folk, gi lavere kriminalitet, bedre helse og utdanning, høyere verdiskaping og mer trivsel og livskvalitet. Forskning viser at dersom man er ensom og røyker, er det vanskelig å si hva som vil øke forventet levealder mest – å kutte røyken eller å bli med i en klubb eller forening. Hvis man kunne velge mellom 10 pst. flere politimenn og -kvinner eller 10 pst. flere innbyggere som kjente naboenes fornavn, er det sistnevnte alternativ som er mest kriminalitetsforebyggende.
Derfor har blant andre økonomiprofessor Richard Layard ved London School of Economics oppfordret til å måle borgernes livskvalitet. OECD har i den såkalte «Bedre liv-indeksen» utarbeidet indikatorer på en rekke områder fra sysselsetting og bolig til frivillig aktivitetsliv og miljø, for å forsøke å måle livskvalitet i ulike land. KrF fremmet forslag i Stortinget i 2009 om at også Norge burde gjøre dette. Dette har resultert i en omtale av livskvalitetsindikatorer i Nasjonalbudsjettet.
Vi er imidlertid ikke i mål med dette. Rett før Stortinget gikk fra hverandre før sommeren fremmet vi forslaget på nytt, sammen med Miljøpartiet De Grønne. Vi må tenke nytt og utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet – som et tillegg til BNP – for bedre å måle det som gir livene våre mening. Vi trenger en nasjonal livskvalitetsindeks for Norge. Indeksen skal kunne gi oss kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av fremtidens samfunn. Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gir oss livskvalitet. Derfor utfordrer vi regjeringen til snarest å utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt.
Livskvalitet er både et personlig og et offentlig ansvar. Stortinget kan ikke vedta at folk skal være lykkelige. Politikerne kan ikke gi mennesker det gode liv alene. Men politikerne kan gjøre mer for innbyggerne hvis hovedmålet er livskvalitet, enn hvis det er økonomisk vekst alene.