I «Sagaen om laksdølene» kan man lese om Gudrun Osviverdatter på Island. Hun blir gift en rekke ganger, første gang med Torvald, en mann hun ikke har noen grunn til å ha kjær. Kort tid etter at han har slått henne i fjeset, skiller hun seg fra ham. Hun har fått råd av sin kommende ektemann, Tord, om å sy mannen en skjorte som er så nedringa i halsen at brystvortene hans syns. Det er lovlig grunn til skilsmisse om en mann viser seg slik. Hun gjør så, og blir skilt. Året etter egger hun Tord til å skille seg fra sin kone, Aud. Hun går med bukser, sier Gudrun. Det er like god grunn som skjorter med lav skjæring for menn. Tord blir skilt, og de to kan kort tid etter gå inn i et lykkelig, men akk så kort giftemål.
Sagaen om laksdølene handler om forhold på Island, Norge og til dels Irland over en periode på nesten 200 år, fra slutten av 800 tallet til 1000 tallet. Den er nylig oversatt på ny til norsk av Birgit Nyborg og utgitt som en del av en samleutgave i fem bind. Etter å ha lest meg gjennom snart to bind med islandsagaer er det to ting som slår meg. En ny oversettelse til dagens nynorsk og bokmål, gir en helt annen inngang til tekstene. Å lese sagaene på bruksspråket gir kanskje mindre følelse av dikt og høytid enn eldre oversettelser til riksmål eller høynorsk, men til gjengjeld gir det leseren en reell mulighet til å følge handlingen og lese for gledens skyld. Det andre er hvor nært disse hendelsene for over tusen år tilbake kjennes. Landnåmsmennene (og kvinnene) kom fra vestkysten av Norge, gården deres, grøden, ekteskap og konflikter skildres i detalj. Fortellingene er forma av generasjoner med muntlig overlevering, og samfunnsforholdene i den kristne tiden de blei skrevet ned. Like fullt gir de en sterk følelse av troverdighet og samtidighet. Vi ser deres tid, og med den kan vi se de samme stedene, gårdene og landskapene på nytt i vår tid.
Mens jeg leser dette pågår det en debatt om betydningen av humaniora i Norge. Humaniora, altså de akademiske fagene knytta til språk, historie, filosofi og kultur sliter i motvind. I Japan legges fakultetene ned, og i Norge spør regjeringen om hvilken nytte samfunnet kan ha av dem. Trenger vi i det hele tatt humaniora? Jeg sliter med å forstå spørsmålet. Å spørre om samfunnet trenger humaniora er som å spørre om mennesket trenger sin hukommelse. Uten er vi ingenting.
Vi er heldige som har disse sagaene. De blei skrevet ned etter at kristendommen hadde kommet med skriftspråk og den europeiske lærdomskulturen, men før det gamle levesettet var glemt. I Vest-Afrika, som har en vel så lang kulturhistorie som Norden, begynte man ikke å skrive ned historien før langt ut i kolonitiden. Det gjør at den lange historien til folkene i et land som Nigeria, er skjult for oss, og for dem. Da europeerne ødela de store byene langs Afrikas kyst, forsvant gradvis også minnet om dem. De var ikke beskrevet. Og mens vi diskuterer hvor mye humanistisk vitenskap vi har råd til å holde oss med, lengter unge nigerianere etter overskudd til å utvikle sin egen historieskriving, språkhistorie, filosofi og kunst.
Kanskje er også synet vårt på vitenskapen rammet av et overflodsproblem. Vi har hatt så mye humaniora, så mange små fragmenterte fag, litteraturvitenskap, teatervitenskap, kunsthistorie. Så mange mikrostudier av fragmenter av vår kultur, og så mye teori for teoriens del at vi har glemt det overordna i det vi driver med. Humaniora er kjernen i hukommelsen om vår menneskelige historie. Om hvordan vi har levd, hvordan vi har skrevet, snakka, tenkt og handla i tusener av år.
Denne hukommelsen har ingen nytteverdi i seg sjøl, den kan ikke spises eller selges. Den bygger ingen maskiner og kurerer ingen sykdom. Men uten den virker ingenting. Vår felles historie binder oss sammen til samfunn, våre språk gjør oss i stand til å snakke og tenke, vår tenkning skaper de store og små oppfinnelsene. Ingenting kan selges uten kommunikasjon, ingenting spises uten visshet om hva som er mat, ingen medisiner vokser fram av ingenting og ingen maskiner er språkløse.
Den kinesiske professoren i litteratur og historie, Wang Hui, sa da han var på Litteraturhuset for nesten et tiår siden at: «Et samfunn som ikke er i stand til å forstå historien på den egne premisser, setter seg selv ut av stand til å kritisere sin samtid». Det er en oppsummering av humanioras betydning. For å forstå historien trenger vi alle de redskapene humaniora gir oss. Vi gjør det for å lære om fortida, for å forstå hvordan vi har blitt det vi er, men også for å kunne forme framtida. Om vi ikke prøver å se hvordan samfunnet, kulturen, litteraturen, språket og tenkninga har utvikla seg fram til det punktet vi er i dag, har vi ingen mulighet til å forutse det som ligger foran oss. Om vi avvikler humaniora blir vi historiens gullfisk, svømmende rundt i vår egen tid med et like enfoldig og måpende uttrykk hver gang vi passerer en milepæl.
Følg Dagsavisen på
[ Facebook ]
og
[ Twitter ]
!