Tre kriser, felles løsning.

Lenge før folk flest og media begynte å snakke om klimakrisen var vi allerede dypt inne i en vel så alvorlig krise: biodiversitetskrisen. Menneskehetens adferd og aktivitet utrydder andre arter katastrofalt mye raskere enn den naturlige bakgrunnsraten. I biodiversitetskrisen er klimakrisen bare et subsett av problemstillingen, for klimaendringene er også en alvorlig trussel mot livet på jorden slik vi kjenner det. Biodiversitetskrisen, og nå også klimakrisen som en av flere faktorer, truer menneskenes evne til å leve på jorden, våre samfunns evne til å fungere, og alt som gir livskvalitet og noe å glede seg over i livet.

En av de viktigste grunnene til å bry seg om klimakrisen er at den truer alle arters muligheter for å overleve på jorden, sammen med menneskenes overdrevne arealbruk og fragmenteringen av andre arters leveområder, overbeskatningen av andre arter, spredningen av invaderende, fremmede arter, og forurensning og andre aktiviteter som ødelegger og forringer andre arters leveområder. Klimaendringene virker i interaksjon med de andre faktorene og gjør den samlede effekten verre, for eksempel når landskapet er så oppstykket av menneskelig aktivitet at arter ikke kan forflytte seg i forhold til klimaendringene og når de ikke klarer å tilpasse seg endringene fordi vi allerede har desimert bestandene og forringet deres leveområder. Menneskenes utslipp av CO2 skaper ikke bare ubalanse i jordens varme-utvekslingen, men også i forskyvninger i syrebalansen som gir forsuring av verdenshavene og truer alt livet som er avhengig av det økologiske samspillet i og med havet. Klimakrisen både forverrer og forverres av biodiversitetskrisen. Menneskehetens samlede økologiske fotavtrykk domineres ikke bare av klimaendringene, men av økologisk ikke-bærekraftige aktiviteter i menneskehetens jordbruk, fiske, bosetningsmønster og samferdsel, industri, livsstil—kort sagt, total-effekten av all menneskelig aktivitet, det som faller innenfor vår økonomi i bred forstand.

Biodiversitetskrisen og klimakrisen henger sammen med den tredje krisen: en økonomisk krise som har som bakteppe at dagens økonomiske system og pengesystemet ikke tåler fraværet av vekst, samtidig som vi begynner å butte opp mot grensene for vekst og i flere henseende allerede har oversteget disse grensene dramatisk. Økologien setter grensene for størrelsen på økonomien, på samme måte som den setter grenser for hva vi kan tillate oss i forhold til andre arter og avgjør hvordan klimaendringene vil forløpe og oppleves for alt liv på jorden, inklusive oss mennesker. Økonomisk vekst på globalt plan kan være noe som hører fortiden til og da trenger vi et mer robust system, et system hvor både naturen og velferden overlever og hvor ikke stadig gjenvendende økonomiske og finansielle kriser er innebygd.

Når økonomien har svellet slik at den butter mot eller overstiger naturens tåleevne, kan vi bare fortsette den økonomiske veksten ved å effektivisere slik at vår økonomiske aktivitets effekter på omverdenen faktisk krymper, eller vi kan fortsette med det som egentlig er uøkonomisk vekst inntil det fremskynder et kræsj og et økologisk og/eller økonomisk kollaps. Uøkonomisk vekst er økninger i kumulativt BNP som ikke fører til at vi får det bedre, men tvert imot betyr at mye av den økonomiske aktiviteten er forbundet med kostnadene av veksten—BNP summerer nemlig bare opp pengeverdien av all økonomisk aktivitet selv om mye av aktiviteten skyldes skadeeffekter eller gjør skade: miljøødeleggelser og deres ringvirkninger, sosiale kostnader, folkehelse-effekter, osv.

Det er imidlertid også grenser for vår evne til å effektivisere. For å krympe vårt økologiske fotavtrykk må effektiviseringen stadig gå raskere enn den samlede effekten av befolkningsvekst og forbruksvekst. Dessverre har også det meste av effektiviseringen historisk ikke gått på våre effekter på omverdenen, men fokusert på arbeidskraft og kapitalkostnader. Utslipp og andre miljøødeleggelser har vært så “billige” at det ikke har vært noe incentiv til å effektivisere med hensyn på disse. Uten reguleringer vil heller ikke bruk av energi, land, mineraler, naturressurser etc. bli dyrt før de blir kritisk begrensende, og da kan det på mange måter være for sent.

Heldigvis, kan en nesten si, har vår adferd hittil vært så enormt sløsende og unødvendig ødeleggende at det fortsatt er et stort forbedringspotensiale. Enormt mye kan fortsatt gjøres med energiøkonomisering og ny teknologi, men det haster. Tenk på en bunntrål som skraper havbunnen, meier ned for fote og ødelegger alt i sin vei, dreper uselektivt, for å høste noen få utvalgte fiskearter eller krepsdyr mens resten kastes overbord, som regel dødt eller døende. Det er som å dra på hjortejakt med bulldozer. Århundrer med avskogning og andre ødeleggelser gjør at vi har et stort potensiale i å restaurere ødelagte økosystemer, enten det er blomsterenger, elveleier, tareskog og korallrev, edelløvskog eller rikmyr. På enorme arealer kan skog og andre naturtyper komme tilbake, og de fleste steder kan trær få stå og legge på seg så skog og jordsmonn kan binde stadig mer karbon. Vi kan begrense våre naturødeleggelser og vår rovdrift på “ressurser”, men det haster. Og det har hastet lenge.

Menneskeheten er ikke vant til å forholde seg til “tipping points”. Vi er ikke flinke til å ta inn over oss at det finnes situasjoner hvor det brått kan bli for sent. Hele vår evolusjonære forhistorie har vært levd på liten skala, og tidligere har vi alltid kunnet forflytte oss hvis ett sted er blitt overbeskattet. Vi er vant til at de fleste ting kan bøtes på i ettertid. Kanskje det er derfor vi har avfunnet oss med et politisk spill som er så ubehjelpelig når vi står overfor en overhengende katastrofe. Mye av systemet ser ut til å være rigget slik at ikke så mye skal endre seg. På mange områder i samfunnet er ikke det kritisk. Men det er et enormt problem når man står der og virkelig trenger et system som vet hvordan man får noe gjort. I en full verden, og en globalisert verden hvor menneskelig tilstedeværelse gjør seg gjeldende overalt, er det ikke flere steder å gå og vi må være obs på muligheten for uopprettelig skade. Derfor gjelder det å ikke slå seg til tåls med “business as usual”. Vi må ta nye og effektfulle grep, hjemme og internasjonalt. Belønningen kan være en lysere og vakrere fremtid, en verden hvor mennesker og andre arter kan trives og sameksistere, med reell livskvalitet for alle og frihet fra frykten om hvordan verden vil bli om vi ikke lykkes. Tre kriser samtidig kan virke overveldende, men det er tre kriser som løses samlet.