Det er på tide å få litt realisme inn i debatten om Israels okkupasjon av Palestina. Og det første en må gjøre er å innse at tanken om en tostatsløsning er død, i beste fall på dødsleiet. Og den amerikanske beslutningen om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad gjør ikke situasjonen bedre. I den forbindelsen nevnes stadig at dette påvirker «fredsprosessen» negativt. Men pr. dato finnes ingen slik prosess. Nå bringes faktisk stadig oftere «enstatsløsning» inn i ordskiftet.
Det er mange grunner til at en tostatsløsning ikke lenger synes mulig. Den viktigste grunnen er at Israel ikke har en tostatsløsning som aktuell politikk. Netanyahu har hele tiden vært mot en tostatsløsning, og hans regjeringsparti Likud vedtok allerede i 1999 «-ingen palestinsk stat vest for Jordanelven» og «- Jerusalem er Israels evige og udelelige hovedstad». Dette passer naturlig inn i en rekke planer Israel har hatt i lang tid om «utvikling» av «Samaria» og «Judea» (de bruker ikke begrepet Palestina), og denne utviklingen inkluderer ikke palestinere, men er planer om bosettinger, infrastruktur, industrialisering og jordbruk. Bosettingene er altså en naturlig konsekvens av de israelske planene. Nå bor det nesten 700.000 israelere på Vestbredden og rundt Jerusalem. Allerede nå vil det reise seg en rekke problemer med en tostatsløsning som er nesten umulig å løse: Hva med bosetterne, skal de være palestinske eller israelske borgere? Og hva med bosettingene og de industrielle områdene, skal de være israelske eller palestinske? Eller skal alle bosettingene nedlegges og innbyggerne flytte inn i Israel? Hvis beboerne skal bli i Palestina, hva slags jurisdiksjon skal de underlegges. Hvordan skal sikkerheten til bosettingene være hvis bosettingene skal fortsette å være der? Det hevdes at bosettingene egentlig ikke er noe problem, arealmessig utgjør de rundt 2,5 % av det palestinske landområdet. Men det er ikke arealet som er problemet, det er bosettingenes konsekvenser for det palestinske samfunnet, inklusive terroren fra bosetterne mot sine palestinske naboer. I forbindelse med markeringene av at det er femti år siden okkupasjonen, har Netanyahu gang på gang uttalt at «det er uaktuelt å flytte en eneste jøde ut av Judea og Samaria».
Da Osloavtalen ble framforhandlet ble som en midlertidig ordning Palestina delt i tre områder: A-området, ca 19 %, og besto av de store palestinske byene og tett befolkede områder, her skulle det være palestinsk sivil kontroll, B-området, også ca 19 % som består for det meste av spredt bebyggelse og utmark, skulle være under felles kontroll av partene, og C- område, noe over 60 %, som skulle være under israelsk militær og sivil kontroll. Avtalen baserte seg på at FN-resolusjon 242/67 om tilbaketrekking av soldater fra okkupert palestinsk territorium skulle være grunnlaget. Men slik har det ikke gått, Israel okkuperer fortsatt og det er uenighet om hvordan resolusjonen skal tolkes. All israelsk ekspansjon i Palestina skjer i C-områdene og Øst-Jerusalem (som er en selvstendig palestinsk enhet utenfor områdene i Osloavtalen). Og i C-områdene og i Øst-Jerusalem er det i praksis ulovlig for palestinere å bygge nytt eller å bygge på eksisterende bolig og det er her hundrevis av palestinske boliger rives, uten kompensasjon til palestinere som får huset sitt revet. Dermed tvinges palestinerne ut av C-områdene og Øst-Jerusalem og inn i A-områdene. Resultatet er at man etter hvert får reservater for palestinerne lik de som var for svarte i Sør-Afrika. Det er nå planer om å innlemme noen av bosettingene i Øst-Jerusalem i Israel. I mange politiske kretser i Israel snakkes det om også å innlemme alle C-områdene i Israel. Dermed vil en få en rekke palestinske reservater som nevnt, fattige, fragmentert og uten mulighet for en statsdannelse.
Det finnes ingen insentiver for at Israel skal endre politikk. Og så lenge verden svarer at konflikten må løses ved forhandlinger går det Israels veg. De vil ikke gi noe, og trenger ikke gi noe, mens Palestina ikke har noe å gi Israel i Palestina. De har allerede mistet altfor mye. Slik sett er det ingen ting å forhandle om.
For endringer må en lære av alt som gikk galt i Oslo-prosessen. I forhandlingene var Israel den sterke parten. Israel satte fram krav. Mens Palestina var den svakeste, de satte fram ønsker. Det endte med at den sterkeste parten, Israel, bestemte premissene, og nordmennene endte opp som budbærere fra israelerne til palestinerne med stadige krav om at palestinerne måtte gi etter eller så ble det ingen avtale. Dermed fikk man en avtale som har vist seg å bli en katastrofe for palestinerne.
Det er det internasjonale samfunnet gjennom FN og den internasjonale domstolen i Haag som har slått fast at Israel er en okkupant, at bosettingene skal stoppes og de israelske soldatene trekkes tilbake. Da må også det internasjonale samfunn ta ansvar for at dette skjer. Posisjonen med «forhandlinger» er i virkeligheten at ansvaret for at internasjonale vedtak og respekt for folkeretten skyves over på en meget svak part, nemlig Palestina. Når det gjelder krav overfor Israel må det internasjonale samfunnet ta det samme ansvaret som f.eks. overfor Nord-Korea, Iran og andre, nemlig at dersom en ikke retter seg etter vedtak innføres sanksjoner. Det kan ikke fortsette slik som nå der man iverksetter sanksjoner kun overfor land Vesten ikke liker. Og er det noe Israel virkelig frykter, så er det den pågående BDS-kampanjen (Boicott – deinvestments- sanctions), og de bruker store ressurser mot kampanjen.
Dermed er kravet åpenbart: Israel må stanse utvidelse av bosettingene samt ikke etablere nye, soldatene må trekkes ut og alt krav om land i Palestina frafalles. Skjer ikke dette innen fastsatt dato blir Israel utsatt for sanksjoner som vi ser overfor andre land som bryter folkeretten og FN-resolusjoner. Når palestinerne ikke lenger har en pistol mot tinningen, bokstavelig talt, kan partene sette seg ved forhandlingsbordet. Hva løsningen blir vet ingen. All okkupasjon ender før eller siden med forferdelse. Den andre intifadaen (2000–2005) viser voldspotensialet konflikten bærer i seg.