Ondskapen ville bli hørt, men gidder vi å høre?

- Tabloidene
For 18 siden ble Varg Vikanes, også kjent som "Count Grishnakh", pågrepet for drap og kirkebranner. Den gangen gikk massemediene inn i en kollektiv psykose og bidro til en ellevill blest rundt hans person og virke. Han lot seg villig intervjue, og vi kunne lese om hans barndom og liv, men ikke minst om hans ekstreme hatske tanker. Han fikk solgt flere plater enn noen sinne i tiden som fulgte. Grishnakh-effekten var skapt.

Etter massedrapene på Utøya og i Oslo, tenker jeg spesiellt på de som er berørt. Og jeg er glad for at så mange stilte opp i fakkeltoget. Det var rørende. Jeg ingen ekspert i psykologi, men forstår at mange er svært sårbare i denne tiden, og i tiden som kommer. Selv har jeg følt det som et sjokk de siste dagene, slik jeg tror vi alle sammen har. Jeg hatt vanskelig for å fatte omfanget av det som har skjedd. Det begynner å gå opp for meg litt etter litt, og da tenker jeg også på hvordan vi kollektivt reagerer. Det finnes nemlig en kollektiv psykologi, noe som rammer alle og som påvirker hele samfunnet på ulike måter.

Jeg ser reaksjoner av forskjellig slag hos mine medmennesker, og det er trist, men forståelig. Den kollektive effekten fungerer litt annerledes, og her spiller media en meget stor rolle, men vi må huske at media er også enkeltmennesker som opererer i et felleskap. Derfor må vi til enhver tid følge med, og ikke minst kritisere, massemedienes reaksjoner. Det gjelder ikke minst etter slike grufulle hendelser. Journalister og skribenter og andre som ytrer seg, spiller på et farlig instrument. Vi som er kritikere, må noen ganger forsøke å stemme instrumentet, eller dempe det, og det er nettopp det jeg ønsker nå.

Nøytrale massemedier kan fungere som ondskapens løpergutter, uten at de selv ønsker eller forstår det. Jeg kommer ikke til å skrive navnet til den personen som alle nå snakker om, fordi det navnet ønsker jeg rett og slett ikke å høre mer. Massemorderens høyeste ønske var å ikke bli glemt, men å bli hatet og husket. Publisiteten som nå skapes, er etter alt å dømme en motivasjon for de grusomme handlinger vi nå har sett, og det ser dessverre ut til at hans høyeste ønske er i ferd med å bli oppfylt. Når det gjelder pressen og den kollektive psykosen, så fungerer dette temmelig forutsigbart. Historien gjentar seg. Forskjellen er at denne historien er mye mer omfattende og tragisk, enn det vi var vitne til på 90-tallet med satanist-feberen, men Grishnakh-effekten er den samme i dag, som den gang.

Vi er alle preget av det som har skjedd. Journalister, eksperter, forskere, og alle de som mener ett eller annet om den unevnelige massemorderen, er preget på sin måte. Denne massemorderen har altså skrevet flere innlegg på nettet, slik både jeg og mange andre gjør. De politiske synspunktene hans virker som de kommer fra en fantasiverden, men det er ikke det jeg ønsker å diskutere nå. Jeg har ikke lest hans manifest, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Jeg anbefaler at ingen leser det. En kunne like godt lest Mein Kampf, eller Oklahoma-bomberen sitt manifest. Det er sikkert like kjedelig.

Jeg vil forsåvidt ha sagt at det er helt legitimt å ha ulike meninger om Islam eller innvandring. Eller problemene rundt makteliten i Norge, som jeg selv er kritiker av. Og slike diskusjoner må det fortsettes med, i en fremtid der vi alle kan tale fritt. Vi må ikke la oss bli brakt til taushet av den ondskapen vi nå har vært vitne til, men vi må ta det litt med ro og ikke skape hysteri. Dette er ikke rette tiden for å gå inn i diskusjon om disse betente sakene. Selv om mange gjør det. Det er nettopp derfor jeg ønsker å sette søkelys på media, og det hysteriet som følger i kjølvannet av slike tragedier.


- Taushet
Frykten for at ingen kommer til å bry seg med å lese det jeg skriver er for meg overkommelig, men frykten er der. Kastet jeg bort flere timer nå?  Det jeg nå skriver kan havne et sted inni nettboblen, ensomt og forlatt. Eller det kan komme noen og kommentere, og linke det videre andre steder på nett. Det er alltid positivt når en får oppmerksomhet. Paradokset er altså at hvis jeg hadde gjort noe grusomt, slik den unevnelige massemorderen gjorde, da ville dette innlegget fått millioner av treff. Jeg hadde blitt lest og diskutert av "elitemenneskene" og såkalte "eksperter" i uker og måneder. Kanskje i flere år. Det er det jeg nå frykter skal skje med skribleriene til denne massemorderen. Disse elleville kommentatorne er allerede i gang med å diskutere en massemorders politike tilbøyeligheter i det vide og brede. Det gjør situasjonen enda mer tragisk, fordi det er jo slik han ønsket at samfunnet skulle reagere.

Det er alltid irriterende for oss som skriver noe, når ingen gidder å lese det vi skriver. Det er alltid provoserende når maktmenneskene i samfunnet overhodet ikke bryr seg, og oss med politisk ukorrekte synspunkter blir tiet ihjel. Det verste er altså å bli brakt til taushet, og det er en kjent taktikk i fra maktmenneskene å tie i hjel sine motstandere. Massemorderen fryktet det samme som meg og mange andre gjør, men på feigt og uhyrlig vis skapte han blest om seg selv. Det er så provoserende, og så tragisk. 

-Virkemidler
Jeg skriker opp - Et skrik som ikke gir noe ekko, men som overdøves av kolosser av politikere, eksperter, kjemper og troll som skriker enda høyere. Min stemme forsvinner i det store havet av galskap, der små bølger av fornuft skylles bort. Jeg blir glemt, men aksepterer det, og innser at jeg må prøve hardere. Har jeg for høye tanker om meg selv? Kanskje må jeg la noen slå meg i hodet meg janteloven.  Kanskje må jeg finne bedre virkemidler, dersom jeg skal nå fram. Hvor langt skal jeg gå? - Skal jeg hente fram noen interressante begreper eller dikte opp noen nye ord? Mens jeg grubler over dette, har en eller annen kjent person overdøvet all fornuftig debatt og gått ut med et tåpelig utspill, som folk finner meget underholdende å prate om. Det snakkes på lunchrommene og ved middagsbordene i de tusen hjem.
Dette handler om publisitet og det brukes utallige virkemidler, men ofte er det status som avgjør dette. Ja, jeg rakker gjerne ned på kjendiser eller forståsegpåere. Når visse personer åpner kjeften, da svermer folk til som fluer på en kuruke, uansett hvor intetsigende eller idiotisk det de sier er.

- Demokratiet
Jeg skriker igjen. Denne gangen høyere. Vi er mange som skriker. En om gangen takk. Første ut er Statsminister Jens Stoltenberg, som jeg så mange ganger har følt forargelse over, men som jeg nå føler dyp medfølelse og sympati for. "Vi må svare med mer demokrati" - var Statsministeren sin første reaksjon. Han var naturligvis i sjokk slik vi alle sammen var, men jeg synes det var bra sagt. Jeg kan bare håpe han vil følge opp. Avstanden mellom oss har økt dag etter dag. Disse ulike verdener er nå så langt fra hverandre at vi ikke lenger kan forstå hverandre. Når Statsministeren sier at vi må stå sammen i dette lille landet, så er det første vi må gjøre å minske denne avstanden. Jeg håper Statsminsteren holder ord og innfører et mer åpent demokrati, slik han sa.  Ellers blir det vanskelig for oss å stå sammen i fremtiden. Det er ikke slik at vi skal stå bak han, men vi må stå sammen med han. Spesiellt nå, i denne tiden som vi vet han har det meget tungt. Det kan kanskje komme noe godt ut av det på sikt, selv det føles vondt nå. Medfølelse er en rar ting sånn sett. Vi har levd i totalt ulike verdener, Statsministeren og meg, men vi er litt nærmere i dag.

En person som på brutalt og ondskapsfullt vis henretter en masse ungdommer, og som sitter inne med en rekke uinterressante meninger som han vil ha blest rundt,
skal ikke få lukke samfunnet og skape større avstander mellom oss. Vi skal ha mer demokrati og åpenhet, og det er ikke bare Statsministeren som sier. Massemorderens tanker og meninger må ikke bli toneangivende i media nå. Det er det verste som kan skje. Skjerp dere, mediefolk! La nå Grishnakh-effekten og ondskapens banaliteter krype bort i sin mørke krok. Dette er det siste jeg kommer til å skrive om massemorderen. Han er glemt. De som ofret livet, vil vi huske for all tid.

av Tormod Lid, mediekritiker og fredsaktivist

"Ingen er så håpløst en slave blitt, enn den som feilaktig tror at en er fri." - Johann Wolfgang von Goethe



1.1. Voksenverden.

Siden barndommen har jeg, som de fleste andre, prøvd å forstå denne verden. "Voksenverden" var ganske spennende, men det var mye som jeg ikke forstod den gang. Jeg trodde at når jeg vokste opp, ville jeg forstå alt sammen. Faktum er derimot at jeg aldri kommer til å forstå det helt. Det en viktig erkjennelse, når en filosoferer over hvordan vi skal se verden. Vi lar oss gjerne henge opp i små ting, og vi blir forledet, bevisst eller ubevisst manipulert, til hjernen slutter å fungere som det enestående verktøy det opprinnelig var.

Aristoteles sa en gang at «mennesket er et politisk dyr». Jeg skal ikke gå så mye inn på de etablerte filosofene og deres teser her, men jeg vil ta utgangspunkt i at politikk ikke handler om partier, ideologier, kommiteer og utvalg, men det handler om oss mennesker og den innflytelse vi har over våre liv, eller mangel på sådan. I ungdomsårene ble jeg presentert overfor et marxistisk verdensbilde, og som så mange andre ble jeg dratt med på ulike aktiviteter av idealistisk og følelsesladet karakter. Jeg fikk også kjennskap til et liberalistisk verdensbilde, den kritiske og frie tanke, samtidig som jeg har blitt pådyttet dette etablerte "Norge er best i verden" - bildet gjennom mainstream media, som kanskje flere kjenner seg igjen i. Dette selvforherligende bildet er en popularisert avart av en vestlig måte å tenke på. Når disse ulike verdensbildene etterhvert rakner, og avslører seg selv som naive og utopiske forestillinger, foreldede halvreligiøse skriblerier, halvsannheter eller løgner, hva sitter en da igjen med?

1.2 Den frie tanke.

En må sortere tankene sine litt rundt dette tema, og være ekstremt selvkritiske. Systemkritikk er vanskelig. Media har en enorm påvirkningskraft. Likeledes har utdanningsinstitusjoner det. Sosiale og politiske miljøer tar seg også av en del av sosialiseringen, som vi eksponeres for gjennom hele livet. Når vi er blitt voksne mennesker, da er vi «sånn passelig formet», og oppdratt til mye annet enn å praktisere den frie tanke. Når det i vår tid ikke oppmuntres til fri og kritisk tankegang, i disse sosialiserende miljøene, da er det fare på ferde.

Det er en vanskelig oppgave å tenke fritt, tatt i betraktning det bombardementet av informasjon vi utsettes for i det moderne samfunnet. Når dette virker vanskelig, prøv da først å være kritisk til det som jeg skriver her for eksempel. Husk på at også jeg har blitt utsatt for eksempelvis marxistiske og liberalistiske måter å se verden på, og at det vil påvirke det jeg skriver. Når du leser noe, bør du alltid tenke; Hvorfor skriver denne personen akkurat dette? Da kan det være lurt å gå litt inn i seg selv og sortere tankene omkring de verdensbilder en selv gjerne har hatt troen på. Det er ikke sikkert at det du har trodd var rett, alltid er rett. I min verden tjener alle på at frie tanker får vokse i fred. For meg er dette viktigere enn alle de andre tema som diskuteres, fordi det er en forutsetning for en fornuftig diskusjon.

1.3. Demokrati

Vi lever i det som kalles et demokrati, og jeg understreker 'kalles'. Det er et representativt system der vi kan velge ulike representanter fra et utvalg av partier. Du kan lese mer om teknikalitetene rundt dette i samfunnsfagsbøker, eller andre steder på nettet. Jeg er derimot ikke så opptatt av teknikaliteter, men fokuserer mer på de prinsipper som eksisterer og hvordan vi forholder oss til samfunnet. Min påstand er at majoriteten forholder seg alt for passivt, men hva skyldes det?

Når du har lagt stemmen din nedi urnen og spaserer fornøyd ut av valglokalet, kan det være du har stilt deg spørsmålet; Hva får jeg tilbake? Eller kanskje du heller har tenkt mer på prinsipielle og moralske problemstillinger og rusler fornøyd ut av valglokalet med god samvittighet fordi du har gjort din borgerplikt. Uansett hva slags seddel du tok, eller hva du tenkte på, så vil jeg si - Det spiller liten rolle.

Du går hjem, slår på TV-en og ser på valgkamp og spiser popcorn, eller noe sunn mat. Det er et vanvittig show, spennende saker og festligheter. Så antar du at de som vinner vil tjene sitt folk etter beste evne, eller du antar at de er korrupte folk som kun er ute etter makt. Greit nok, det er en helt ålreit måte å forholde seg til disse tingene på, og mange av oss gjør dette, men det skaper ikke noe demokrati. Det blir omtrent som valg i DDR, med litt mindre gråfarge, litt mindre hemmelig politi, og mye mer showbiz.

Navlebeskuende som vi er, sitter vi her på berget og tror at vi er best i verden på dette med folkestyre og demokrati. At vi er så vanvittig demokratiske er den første myten vi må slå ihjel. Systemet i Norge og i EU-landene er kollektiv galskap satt i system, og de fleste mediene kjører på med den vanlige leksen om at «vi er best i verden», som om alle sammen var idioter som ikke kan tenke selv. Så kommer det vedtekter, absurde lover og korrektiver og moraliserende autorativt prat som behandler oss som idioter, som ikke kan passe på oss selv. De kaller det kanksje demokrati, men uansett er det maktmennesker som ønsker kontroll over deg og meg. Det demokratiske underskuddet, at majoriteten forholder seg så passivt, skyldes først og fremst politikerne godt hjulpet av media.

Demokrati og folkestyre er derimot når vi mennesker har innflytelse over våre egne liv. Når vi kan kontrollere statens makt, og beskytte oss mot maktmisbruk fra samfunnets elite. En kan legge til grunn den amerikanske grunnloven som dokumenterer slike rettigheter, men da må det også nevnes at i USA har disse prinsippene for lenge siden tapt i kampen mot makteliten. Enkelte flotte mennesker har beholdt troen på ekte demokrati heldigvis, og det siste slaget der folket vant mot makteliten i USA, var da Martin Luther King Jr. holdt sin berømte tale i 1962. Det var et voldsomt engasjert folk som reiste seg mot makten, og krevde apartheidregimet nedlagt. Samme skjedde med Sør-Afrika på 90-tallet. Når slike ting skjer, da snakker vi om demokrati i praksis.  I dag virker vi mer lobotomerte.

1.4. Staten

Nå skal jeg forsøke å komme meg ned på bakkenivå igjen, selv om det kan være vanskelig i en slik diskusjon. En kan ta noe så banalt som når klokken er 17:55 på en Lørdag, og du har dårlig tid. Hvorfor har folk dårlig tid kl. 17:55 på en Lørdag? Hvis du ikke allerede vet det, kan du sende en epost til skjenkemyndighetene og spørre dem. Ja, det anbefaler jeg at alle sammen gjør uansett. Kollektiv galskap satt i system har altså laget regler for hvor tid du og jeg kan gjøre ditt og datt. Dette kan kanskje høres ut som en mindre viktig problemstilling, men det illustrerer et poeng - Nemlig at vi mister kontroll over våre egne liv.

Et kollektivistisk og autorativt system ønsker altså å styre over våre personlige anliggender. Javel - Er det problematisk da? De vil jo bare vårt beste. Staten er jo alltid så snill! Vi har mat på bordet. Vi har velferdstat. Vi har all slags underholdning og sport på TV. Brann og Vålerenga, Sex and the City, World of Warcraft. Ja, vi koser oss i overflod, men vi har ikke kontroll over våre egne liv. Du skal tenke sånn... gjøre sånn... og for all del, mene sånn!

- Stay in line! Finn din plass i systemet, og la oss som kan dette styre med det - Det er ønsket fra makteliten. Det er også en av fascismens viktigste forutsetninger.

Vi liker kanskje å innbille oss at det har noe å si hva for parti vi stemmer inn til vår lovgivende forsamling, eller regjering, men også her må vi kalle en spade for en spade og undersøke hva som er virkeligheten rundt disse partiene og hvordan maktapparatet ivaretar seg selv. Her bør vi bruke vår egen evne til fritt å ressonere, basert på fakta som vi kan samle inn fra alternative kilder. (dvs. annet en mainstream media) Det spiller egentlig ikke så stor rolle hvilket parti som vinner valgene eller hvem som inntar ministerposter. De er til forveksling ganske like når det kommer til stykket, og det er meget begrenset hva disse kan forandre. Ansikter som skal se bra ut på TV lokker oss til det ene eller det andre, og forer oss med parfymert oksemøkk. Virkeligheten er partimaktkamper, posisjonering, stemmekveg og pisker, og et teorem som alle disse partiene benytter seg av i dag. Det kalles demokratisk sentralisme, og ble utviklet i Sovjetunionen av Lenin.

1.5 Den store «Konspirasjonen»

Ja nå trodde du kanskje at jeg skulle komme med en hårreisende konspirasjonsteori? Hold beina plantet på bakken, og prøv å se verden litt i skråvinkel. Gullars kan ikke fly. Det kan ikke vi heller. Du står midt oppi verden, og det kan være lett å bli forvirret eller forledet. Det er viktig å forstå at dette ikke er en konspirasjon der det sitter noen skumle gråfrakker ala DDR sammen med Gro Harlem Bruntland og Kåre Willoch inni en lukket bunkers og planlegger verdens maktovertakelse, men at det vi i virkeligheten har å gjøre med, er et system som er så innarbeidet, så gjennomsyret av kollektiv galskap, at vi ikke klarer å se det klart. Et så inngrodd samrøre av utallige byråkratiske mekanismer, at det er meget vanskelig å sette fingeren på hva som er galt; Gro og Kåre var bare deler av maskineriet, som endrer seg hitt og pist, etterhvert som deler byttes ut. De gode intensjoner råtner på rot, mens maskinen bare går og går. Til og med for de som sitter på Stortinget vil det være vanskelig å gjøre noe fra eller til, eller for de som sitter i Brussel og driver med akkurat det samme. De er også bare utbyttelige deler av maskinen, og de byttes ut etterhvert som avvik registreres. Rørt inn i en suppe av kvasi-demokrati og politisk spill befinner altså dette abstrakte fenomenet «Staten» seg. Wesensteen sitt «Supperåd» er kanskje ikke så langt unna virkeligheten likevel?

Nå tenker du kanskje at jeg burde roe meg litt ned. Greit nok... Jeg skal ikke kalle hele røkla for korrupte svindlere, selv om det helt sikkert finnes nok av dem. De som sitter på Stortinget er jo også mennesker som deg og meg, ofte naive sådan, med idealistiske tanker og meninger, men de vil også ha problemer med å forstå hvordan denne galskapen henger sammen, før de selv blir en del av det. De er ikke nødvendigvis trent i å tenke fritt. Tvert om, er de ofte inndoktinerte gjennom det massive apparatet. Partiene er farlige institusjoner som sådan. Mekanismer i staten sørger for at dersom noen avviker fra den kollektive galskapen, da har de ikke noen framtid på den arenaen. Det er utallige eksempler på det. Systemet opprettholder seg selv på den måten. "Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner", sa Samuel Johnson - En britisk forfatter som levde i sjørøvertiden.

1.6 Hva skal vi tro?

Det er ikke lett å si hva en skal tro. Tro ikke på alt jeg sier, for all del! En bør i hvert fall ikke stole på de etablerte partier, profesjonelle retorikere i makteliten og andre folk som uttaler seg på vegne av dette systemet, men en bør heller stole på mer enkeltmennesker, og ikke minst - Stol på deg selv!

Også publisert på min blogg:

http://denfrietanke.blogg.no/