Torgeir Larsen
Viser innlegg | Se kommentarer (1)Det er viktigere enn noen gang med oppmerksomhet om de mange grunnleggende bruddene på demokratiske rettigheter i Hviterussland.
I «Mørket i Minsk» (Dagsavisen 22/3) etterlyser Norske PEN, Human Rights House Foundation og Helsingforskomiteen et sterkere engasjement fra norske myndigheter for å bidra til en positiv demokratisk utvikling i Hviterussland.
Situasjonen i landet er alarmerende, og det er få tegn til snarlig bedring. Det er derfor viktigere enn noen gang med oppmerksomhet om de mange grunnleggende bruddene på demokratiske rettigheter i Hviterussland. En åpen debatt om hvordan Norge best kan bidra, er like viktig. Her representerer de tre ovennevnte organisasjonene kunnskap og erfaring vi skal lytte til.
Norge har et sterkt engasjement og en klar linje overfor Hviterussland. Regjeringen vedtok i 2007 en konkret strategi for håndtering av forholdet til landet, og vi har siden da mangedoblet vår støtte til demokratitiltak og styrking av det sivile samfunn. Denne støtten overstiger i år 20 millioner kroner. Særlig etter presidentvalget i desember 2010, da regimet slo hardt ned på demonstranter og arresterte flere av opposisjonens presidentkandidater, har vi intensivert vår støtte. Norge har for eksempel engasjert seg spesielt for å sikre driften av eksiluniversitetet European Humanities University i Vilnius. Norge har konsekvent sluttet seg til EUs linje hva angår målrettede sanksjoner mot regimet. Vi har gjentatte ganger fordømt hviterussiske myndigheters overgrep og maktmisbruk, senest i forbindelse med prosessen mot menneskerettighetsforkjemperen Ales Byalyatski og henrettelsene av to terrordømte etter en rettssak med store prosessuelle svakheter.
UD innkalte 15. mars den hviterussiske ambassadøren i Stockholm til et møte, der vi i klartekst ga uttrykk for vårt syn på den foruroligende utviklingen i landet. Dette innebar en klar støtte til EUs linje, etter at regimet i Minsk hadde bedt Polens og EUs ambassadører forlate Hviterussland. Også via vår ambassade i Ukraina har vi nylig framført det samme klare budskap.
Det er imidlertid all grunn til å opprettholde presset. Dette gjør vi i alle relevante internasjonale fora. Sanksjonsregimet må opprettholdes og kontinuerlig oppdateres for å bli mest mulig treffsikkert. Derfor har vi sammen med EU innført utvidede sanksjoner mot enkeltpersoner og foretak fra 23. mars.
I en situasjon der sanksjonsregimet betyr sterkt begrenset myndighetskontakt, er arbeidet i regi av organisasjoner som Norske PEN, Human Rights House og Helsingforskomiteen viktig. Disse og en rekke andre aktører gjør en uvurderlig innsats for å fremme en demokratisk utvikling i Hviterussland. Dette arbeidet støtter vi.
I møte med den vedvarende negative utviklingen i Hviterussland tror jeg vi alle - myndigheter, internasjonale aktører og frivillige organisasjoner - føler frustrasjon og maktesløshet. Vi er derfor avhengig av fortløpende dialog og idéutveksling - nasjonalt som internasjonalt innenfor rammen av organisasjoner som OSSE og Europarådet - om hvilke tiltak som best kan bidra til å snu utviklingen i Hviterussland. Det er i alles interesse at Hviterussland igjen blir innlemmet i det europeiske verdifellesskapet, der landet hører hjemme.
Afghanistan er fremdeles et land det er svært krevende å være kvinne i.
I sitt innlegg i Dagsavisen 8. mars hevder Gro Lindstad, Sandra Pettersen og Trude Thommesen, fra henholdsvis FOKUS, Afghanistankomiteen og Den norske jordmorforening, at Norge ikke engasjerer seg i grunnleggende kvinnerettigheter i Afghanistan. Det er et bilde vi ikke kjenner oss igjen i. La meg likevel begynne med å gi Lindstad, Pettersen og Thommesen rett i at arbeidet med kvinners rettigheter og mødrehelse er et nøkkelområde for å sikre utvikling i et av verdens fattigste land. Afghanistan er fremdeles et land det er svært krevende å være kvinne i. Men vi har sett resultater av arbeidet som utføres av blant annet frivillige organisasjoner og internasjonale givere støttet av Norge. Tilgangen til grunnleggende helsetjenester har økt. Det samme har jenters mulighet til å få skolegang. Vi har også satset på utdanning for kvinnelige lærere. Utdanning av helsearbeidere er også en del av dette bildet, inkludert utdanning av jordmødre.
Kvinners stilling er et høyt prioritert område for Norge i Afghanistan. Vi gir direkte støtte til flere kvinnespesifikke prosjekter. Et konkret eksempel er en norskfinansiert barne- og gynekologiavdeling i provinsen Badakshan som ble innviet i høst. Mødre- og barnedødeligheten i Badakshan er blant verdens høyeste.
Hensynet til kvinners stilling er integrert i all vår innsats i Afghanistan. Hvordan vi best sikrer et slikt gjennomgripende kvinneperspektiv var tema da jeg denne uka møtte Afghan Women’s Network, paraplyorganisasjonen for kvinneorganisasjoner i Afghanistan, som er på besøk i Norge. Kvinnene i Afghanistan er sterke og tydelige på sine ønsker, krav og behov. Vår rolle er å lytte, støtte dem og bidra både til at rettigheter ivaretas og til at grunnleggende områder som liv, helse, utdanning og arbeidsmuligheter blir bedre.
Forenklinger og kunnskapsmangel har for ofte preget synet på politisk islam i Vesten.
Det mest slående trekket ved de omfattende politiske endringene i Midtøsten og Nord-Afrika det siste året er den økte betydningen av politisk islamske massebevegelser. I kjølvannet av opprørene, har store velgergrupper i Marokko, Tunisia og Egypt sluttet opp om de islamske partiene, i Egypt særlig Det muslimske brorskap. Denne oppslutningen skyldes ikke først og fremst partienes religiøse ideologi, men deres troverdighet blant vanlige folk for sin økonomiske og sosiale politikk. En bevisst politikk for arbeid og økonomisk vekst, rettferdighet og kamp mot korrupsjon, er viktigere enn det meste annet i dagens arabiske verden.
Mangfoldet er stort. Noen bevegelser, som de egyptiske salafistene, er dypt verdireaksjonære sett med norske øyne. Andre er klart verdikonservative, men mer pragmatiske i sin tilnærming - som store deler av Egypts muslimske brorskap. Verdipolitikk er viktig for dem alle, men det samme er velferd og rettferdig fordeling. Og - den store avstanden til tross - i våre møter med Det muslimske brorskap opplever vi en klar interesse for den nordiske politiske styringsmodellen. Vi har ingen illusjoner om at vår samfunnsmodell kan kopieres i den arabiske verden. Men dersom vi kan dele noen av våre erfaringer med demokrati og moderne styresett, skal vi selvsagt gjøre det.
For det er nå nye grunnlover skrives i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika. Morgendagens arabiske samfunn er i støpeskjeen på flere måter og Norge har troverdighet og integritet i Midtøsten. Derfor er vi av enkelte også pekt ut som en strategisk «dør mot Vesten». Det gjelder flere av de politiske partiene i Egypt, deriblant Det muslimske brorskap. Til forskjell fra mange vestlige land har Norge hatt dialog med brorskapet i flere år. I dag er det ukontroversielt å snakke med Egypts viktigste politiske bevegelse. For få år siden var situasjonen en annen.
Norges strategiske og langvarige engasjement i Midtøsten har gitt oss profil og troverdighet. Norge har over tid stått ved våre forpliktelser overfor palestinerne, blant annet som mangeårig leder av giverlandsgruppen for palestinerne. Vi har holdt løfter og vært forutsigbare. Vi har stått fast på norsk dialogtradisjon. Vi har snakket med de fleste, også dem vi er sterkt uenige i. Til tider er vi blitt kritisert for det - som i 2007 da vi normaliserte samarbeidet med en palestinsk samlingsregjering der også Hamas deltok. Det var på den tiden vi også intensiverte dialogen med Det muslimske brorskap i Egypt.
Når vi har valgt å engasjere politiske og islamske bevegelser er det ikke fordi vi er enige i ett og alt. På enkelte områder er vi ofte dypt uenige. Men politisk islam representerer en økende maktpolitisk virkelighet i Midtøsten, kontaktpolitikken har gitt oss anledning til å markere klare budskap på de områdene vi er uenige og dialogene har lært oss mye om mangfoldet bak merkelappen «politisk islam». Jeg tror våre dialogpartnere vil si noe av det samme om merkelappen «Vesten». I dag har flere av våre dialogpartnere fått politisk makt etter valg. De søker nå råd fra mange hold, også fra oss. Vi opplever både ønske om og vilje til å drøfte konkrete utfordringer knyttet til overgangsregimer og makthåndtering.
Vi står fast på våre politiske grunnverdier, med vekt på utviklingen av demokratiske institusjoner, inkludering av minoriteter, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, samt konkrete politiske utfordringer knyttet til statsforvaltning, budsjettstyring, statlige reformprosesser og parlamentarisk organisering. Vi forholder oss selvsagt heller ikke bare til de islamske partiene, men til hele det politiske mangfoldet i de landene som nå har gjennomført eller skal gjennomføre valg.
Norge har også lang tradisjon for å støtte organisasjoner som markerer seg i det sivile samfunn for moderne, demokratiske rettigheter. Eksempler er støtte til ungdomsorganisasjoner, medier, menneskerettighetsorganisasjoner, støtte til valgforberedelser og opplæring. Dette vil vi videreføre.
Valgene i Midtøsten og Nord-Afrika har vist oss at prinsipper som folkestyre og frihet også kan eksistere sammen med islam. Valgene har vist oss mangfoldet bak samlebetegnelsen politisk islam - fra pragmatisk og moderat islam til fundamentalistiske krefter. Det er ikke overraskende, men like fullt viktig å få demonstrert. Forenklinger og kunnskapsmangel har for ofte preget synet på politisk islam i Vesten. På Tahrir-plassen i Kairo var det demokrati og verdighet man var opptatt av.
Likevel er det opplagte spenninger mellom gammelt tankegods og snevre tolkninger av religion på den ene siden og universelle demokratiske verdier som likestilling og ytringsfrihet på den andre siden, blant annet i arbeidet med å utarbeide nye grunnlover. Ingen vet hvor debattene i og mellom islamske bevegelser og partier som nå dominerer Midtøsten vil lede. Det eneste som synes sikkert, er at disse debattene vil forme Midtøstens politiske framtid.
Artikkelforfatteren deltar i dag på debattmøtet «Ett år med vår: Hvor går den arabiske verden - og hvor går norsk Midtøsten-politikk?» på Håndverkeren i Oslo.
Publisert i Dagsavisen tirsdag 13. mars.