I dag skriver norske medier om at Taliban og USA sitter ved forhandlingsbordet. Ettersom denne "nyheten" har vært kjent og omtalt i internasjonal presse siden 2008, tillater jeg meg å gjengi min analyse om årsakene til at dette skjer, også fra 2008.

I følge pakistanske Dawn, er USA nå "sterkt støttende" til et afghansk initiativ som vil kunne bringe Taliban tilbake i regjeringskontorene i Kabul. Tar man utgangspunkt i den harde retorikken som har blitt anvendt mot Taliban fra USA og allierte nasjoner som deltar i den NATO-ledede ISAF-styrken de siste årene, kan et sånt utsagn synes uforståelig. Hvor blir det av kampen mot det kvinneundetrykkende middelalderske tyranniet med Taliban tilbake i regjering? Ser man på de historiske relasjonene mellom fundamentalistisk islam og USA i Afghanistan, blir strategien langt mer forståelig.

Bakgrunnen: Krigen mot Sovjet
Bakgrunnen for Talibans oppkomst var krigen mot Sovjetunionen på 1980-tallet. Etter at det sovjetorienterte Folkets demokratiske Parti hadde grepet makta gjennom et militærkupp i 1978, forsøkte regimet å gjennomføre en jordreform for å omfordele jord fra store godseirere til fattigere bønder. Dette skapte stor motstand blant de innflytelsesrike jordeierne på landsbygda. Disse begynte å organisere motstandsgrupper, mujahedin, mot det nye regimet.

Som vi kan lese i denne artikkelen i The Atlantic fra 1980, fikk motstandsgruppene ikke bare støtte fra de store jordeierne, men også fra mange fattige bønder. Grunnlaget for at også flertallet av fattigbøndene støttet opp om mujahedin, var de konservative idealene som preget og fortsatt preger den afghanske landsbygda. Det nye regimet utfordret disse idealene kraftig ved å innføre likestilling mellom kjønnene, blant annet ved å forby brudepris og innføre obligatorisk skole hvor jenter og gutter skulle gå sammen i samme klasserom. Undervisning i islam ble videre erstattet med undervisning i marxisme-leninisme. Samtidig bidro også regimet til å skyve flere over til mujahedin gjennom hardhendt å undertrykke all opposisjon. Spesielt hardt gikk det ut over rivalene på venstresida i det Kina-orienterte maoistiske Kommunistpartiet.

Mujahedingruppene oppnådde raskt kontroll over store områder, og i 1979 rykket Den røde Hær inn i Afghanistan for å forsvare det sittende regimet. Innmarsjen ble sterkt fordømt både i Vesten, Kina og den islamske verden, og mujahedingruppene begynte å motta omfattende hjelp, både i form av penger, våpen og krigere. USA og Saudi-Arabia kanaliserte økonomisk og militær hjelp gjennom Pakistans etterretningstjeneste, ISI.

Ulike folkegrupper - ulike mujahedingrupper
Hjelpen som kom via Pakistan gikk til mujahedingrupper med basis i det sunnimuslimske flertallet, særlig blant pashtunerne. De viktigste av disse var Hezb Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar, og Ittihad Islami, ledet av Abdul-Rasuul Sayyaf.

Pashtunerne som snakker språket pashto, lever både i Afghanistan og Pakistan. Totalt utgjør de rundt 45 prosent av Afghanistans befolkning og dominerer i de sørlige og østlige områdene av landet. I Pakistan dominerer pashtunerne i grenseprovinsen Northwestern Frontier Province, hvor vi også finner de selvstyrte stammeområdene Nord- og Sør-Waziristan, som aldri fullt har vært under kontroll av Pakistans regjering. I tillegg dominerer pashtunerne den nordlige delen av den vestlige provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Også Iran støttet ulike mujahedingrupper, men først og fremst grupper med basis i den persisk (dari)-talende halvdelen av befolkninga. Mest iransk støtte gikk til mujahedingruppene blant hazaraene, som utgjør drøyt 10 prosent av befolkninga. I motsetning til pashtunerne og den største persisktalende folkegruppa, tadsjikene (rundt 25 prosent av befolkninga), som er av iransk opprinnelse, har hazaraene tyrkisk-mongolsk opprinnelse. Hazaraene har imidlertid det til felles med perserne i Iran at de i hovedsak er sjiamuslimer, i motsetning til tadsjikene som er sunnimuslimer.

Med direkte innblanding fra Iran klarte de ulike hazaradominerte mujahedingruppene i 1988 å forene seg i Hezb-e Wahdat-e Islami. Den viktigste mujahedingruppa blant tadsjikene var Jamaat-e Islami. Denne gruppa mottok støtte både fra USA og Saudi-Arabia via Pakistan, og fra Iran.

Det sovjetstøttede regimet hadde en veldig smal støtte, først og fremst blant de militære og andre offentlig ansatte i byene. Men i tillegg støttet den usbekiske minoriteten, som dominerer i de nordvestlige delene av Afghanistan, i stor grad opp om militsgruppa som ble organisert av den usbekiske generalen Abdul-Rashid Dostum. Dostums usbekermilits var den viktigste militære allierte for de sovjetiske soldatene.

Arabiske jihadister
Soldatene i Den røde hær var ikke de eneste utlendingene som kjempet i Afghanistan på 1980-tallet. Mujahedinstyrkene fikk også supplering fra frivillige fra mange ulike muslimske land, flest fra Saudi-Arabia og Egypt. Disse så på kampen mot Sovjet som en hellig krig; jihad. I motsetning til flere av de afghanske mujahedinstyrkene, fikk de arabiske jihadistene aldri noen direkte økonomisk eller annen støtte fra USA. Det trengte de heller ikke i og med at de fikk rikelig med penger fra rike givere i den arabiske verden. Blant de som både finansierte, og selv deltok og ledet grupper av arabiske jihadister, var den saudi-arabiske rikmannssønnen Osama bin Laden.

Koranskolene i Pakistan
Under krigen slapp Sovjetunionen store mengder bomber over den afghanske landsbygda. Samtidig var det allerede under krigen mot Sovjet kamper mellom rivaliserende mujahedinstyrker. Bombing og kamphandlinger førte til at rundt fem millioner afghanere flyktet over grensa til Pakistan og to millioner til Iran.

Barn og ungdom som vokste opp i disse flyktningeleirene hadde få muligheter til å skaffe seg et yrke eller en utdanning. Det eneste skoletilbudet for mange var koranskolene som var blitt etablert med finansiell støtte fra Saudi-Arabia.

Disse skolene innprentet elevene den strenge konservative fortolkninga av islam som er styrende i Saudi-Arabia. Samtidig innprentet de nødvendigheten av å føre krig for å befri muslimsk jord fra vantro okkupanter. Flyktningeleirene var også baser for mujahedinstyrkene, og unge gutter og menn fikk våpenopplæring her før de selv ble med i kampene. Livet i de pakistanske flyktningeleirene skapte altså en generasjon av unge afghanere som ikke hadde lært særlig mye annet enn å lese Koranen og bruke våpen, og som var blitt innprentet at dette var den eneste rette måten å leve på.

Forfall blant mujahedin
Den røde hær trakk seg ut av Afghanistan i løpet av 1988/89, og de fleste regnet med at det sovjetstøttede regimet ville falle umiddelbart. Det tok imidlertid mer enn tre år. Hovedgrunnen til det, var at de ulike mujahedingruppene brukte stadig mer ressurser på å bekjempe hverandre. Det var først da general Dostum og hans usbekmilits bestemte seg for å skifte side i 1992, at regimet faktisk falt. En koalisjonsregjering av ulike mujahedingrupper inntok regjeringskontorene i Kabul, men dette hindret dem ikke fra å fortsette å fyre løs på hverandre i kampen om kontroll over bydeler i Kabul, og ulike byer og distrikter rundt om i landet. Ettersom de ulike militsene hadde støtte i ulike etniske grupper, medførte kampen om distrikter og byer med blandet etnisk befolkning i flere tilfeller omfattende massakrer på sivile.

For å kunne finansiere våpenkjøp når det ikke lenger kom inn økonomisk støtte fra CIA og rike arabere, involverte de fleste av mujahedingruppene seg i løpet av borgerkrigen i narkotikaproduksjon og smugling, korrupsjon og pengeutpressing. Fra å bli sett på som forsvarere av nasjonens uavhengighet og av islamske verdier under krigen mot Den røde hær, ble mujahedinkommandantene i økende grad sett på som kriminelle og lokale tyranner av lokalbefolkningene.

Taliban oppstår
Taliban [som direkte oversatt betyr "studenter"] oppsto i 1994 som bevegelse blant unge pashtunere med bakgrunn fra koranskolene i Pakistans flyktningeleire. Bevegelsen oppsto som en reaksjon mot overgrep og korrupsjon blant de lokale mujahedinkommandantene i den sørlige byen Kandahar.

Ideologien bygde på en ekstrem puritanistisk fortolkning av den allerede svært puritanistiske saudi-arabiske islamforståelsen som ble forkynt på koranskolene i flyktningeleirene. I motsetning til hva som er tilfellet i islamsk tradisjon, fantes det i følge Taliban ikke noe rom for diskusjon eller fortolkning. Sjiamuslimer ble for eksempel ikke ansett som å være muslimer i det hele tatt. I følge Talibans selvforståelse, var det samfunnet de foreskrev så nær som mulig det samfunnet som eksisterte i Arabia under profetens ledelse for 1400 år siden. I realiteten var imidlertid Taliban-ideologien minst like preget av gamle tradisjoner fra den pashtunske landsbygda, som av en bokstavtro fortolkning av Koranens budskap.

Taliban får støtte fra Pakistan
I løpet av få måneder spredte Taliban seg til hele den pashtunskdominerte sørlige og østlige delen av Afghanistan. De lokale mujahedingruppene sluttet seg enten til Taliban eller ble raskt overmannet. Taliban hadde rykte på seg for å være ukorrupte, og for å være i stand til å opprette ro gjennom en rask og hardhendt rettshåndhevelse. Betydelig oppslutning fra lokalbefolkninga i pashtunske områder var imidlertid langt fra hele forklaringa på den raske framgangen. "Studentene" var også i besittelse av tunge og moderne våpen. Disse ble levert av Pakistans mektige etterretningsorganisasjon, ISI.

Det finns en islamistisk strømning i ISI som særlig vokste seg sterk på 1980-tallet, under den konservative islamske, men samtidig USA-støttede militærdiktatoren Zia ul-Haqq. Det er imidlertid ikke sannsynlig at det var på grunn av generell støtte til det ekstremistiske samfunnssynet til Taliban, at organisasjonen fikk støtte av pakistansk etterretning. Hovedgrunnen har å gjøre med den langvarige konflikten med India om Kashmir.

Fra Pakistans side, har det helt siden dannelsen av staten vært en utstrakt frykt for å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel. Også den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf, anbefalte derfor i 1993 overfor Pakistans daværende kvinnelige og sekulært orienterte statsminister Benazir Bhutto, at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan, og fikk støtte for dette.

Taliban og Silk Road Act
Gjennom den kalde krigen var Pakistan USAs nærmeste allierte i Sør-Asia. Selv om Pakistan har hatt sine egne, og til dels andre, motiver for å drive en aktiv politikk overfor Afghanistan enn USA, har det hele tida vært en form for samforstand. Det var også tilfelle da Pakistan i 1994 endret politikk fra å støtte mujahedingruppene Hezb Islami og Ittihad Islami, til å støtte Taliban.

Som jeg har redegjort for tidligere, er politisk kontroll over energiressurser en forutsetning for opprettholdelsen av USAs supermaktsposisjon. Et stadig økende energiunderskudd i USA, samt de problemene USA har i Persiagulfregionen på grunn av et antiamerikansk regime i Iran og problemer med folkeflertallet i arabiske stater på grunn av støtten til Israel, førte til at USA på 1990-tallet begynte å lete offensivt etter alternative energileverandører. Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 bidro samtidig til at Sentral-Asias betydelige olje og gassressurser ble et mulig område for amerikansk innflytelse

I The Silk Road Act, som ble vedtatt i Kongressen i USA i 1999, med en oppdatering i 2006, strekes det opp en offensiv strategi for "utvikling av sterke politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige forbindelser mellom landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia og Vesten". Det hevdes at dette vil "bidra til stabilitet i denne regionen som er sårbar for politisk og økonomisk press fra sør, nord og øst". Loven har altså en helt åpen ambisjon om å knytte landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia til Vesten, og definerer dette målet helt eksplisitt i kontrast til interessene til Iran (sør), Russland (nord) og Kina (øst), som anklages for å ville utøve politisk og økonomisk press.

Lovteksten legger ikke skjul på hva som er det sentrale motivet for et økt amerikansk engasjement i regionen: "Sør-Kaukasus og Sentral-Asia-regionen kan produsere nok olje og gass til å redusere USAs avhengighet av regionen rundt Persiagulfen". I den oppdaterte versjonen av 2006 sies dette enda tydeligere i punkt 13: "Det presserende behovet for diversifisering av energiressurser gjør tilgang til sentralasiatiske og kaspiske olje og gassressurser et høyt prioritert energisikkerhetsspørsmål for USA".

Ettersom statene i Sentral-Asia mangler utløp til havet, må olje- og gassressursene føres ut gjennom rørledninger som går gjennom andre land. Den mest naturlige transportruta for olje og gass fra Kaspibassenget til et stort energimarked går mot nordvest. Legger man rør fra gassfeltene i Turkmenistan nordover gjennom Usbekistan og Kasakhstan, og videre vestover gjennom Sør-Russland til Ukraina, når man EU-markedet i Polen og Tyskland uten at rørledningene et eneste sted på veien behøver å krysse innsjøer eller stige til mer enn 200 meter over havet. Også fra oljefeltene i Aserbajdsjans sokkel i Kaspihavet, går det en naturlig rørledningsrute nordover langs bredden av Kaspihavet og deretter vestover gjennom russisk territorium.

Problemet for USA var at et rørledningsnett gjennom Russland, som allerede eksisterte, også ga Russland politisk og økonomisk makt over ressursene. Russiske olje- og gasselskaper var og er minst like ivrige etter at Russland opprettholder sterke forbindelser til statene rundt Kaspihavet som det amerikanske olje- og gasselskaper har vært til å få statene knyttet nærmere til USA og Vesten. Selv om det nye kapitalistiske Russland ikke på noen måte har utgjort noen ideologisk utfordring, har landet fortsatt, sammen med Kina, blitt definert som den fremste utfordreren til USAs ambisjoner om globalt hegemoni.

USA ville være nøyaktig like sårbar dersom landet skulle basere seg på energileveranser fra Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan som er transportert ut via Russland, som om landet skulle basere seg på direkte import fra russiske olje- og gasskilder. Det ville gjøre det umulig for USA å ta en eventuell konflikt direkte med Russland, og gjøre USA avhengig av russisk støtte ved konfrontasjoner med andre land. Med en slik posisjon ville USA ikke reelt fortsette være noen hegemonisk supermakt, men ville måtte støtte seg på en varig allianse med Russland. Og gitt at USAs geopolitiske målsetting for det 21. århundet har vært intet mindre enn "A new American Century", framsto dette som uaktuelt på 1990-tallet.

Det konkrete hovedelementet i Silkeveistrategien har derfor dreid seg om bygging av rørledninger. For oljen og gassen fra Aserbajdsjan, har USA lykkes med å få bygd rørledninger som går fra Baku i Aserbajdsjan, utenom det russiskstøttede Armenia, men i stedet nordvestover gjennom Georgia, og derfra sørover igjen gjennom Tyrkia og ut til Middelhavet.

De største energiressursene befinner seg imidlertid på østsida av Kaspihavet, i Kasakhstan og Turkmenistan. De politiske elitene i begge disse statene kunne nok godt tenke seg et alternativ til russiske rørledninger og den tilhørende politiske og økonomiske avhengigheten av Russland. Men det alternativet som USA i utgangspunktet foreslo, en rørledning tvers over det store og dype Kaspihavet, for å koble opp til den nye rørledninga fra Baku, var rett og slett for ingeniørmessig krevende og dyrt til å framstå som noe attraktivt alternativ.

Et annet mer praktisk alternativ, var å trekke en rørledning sørover og koble seg på rørledningsnettet i Iran. Men gitt at Iran som kjent har blitt definert som tilhørende "Ondskapens akse", var dette alternativet om mulig enda mer politisk uspiselig enn å basere seg på det russiske leveranser. Å trekke rørledninger østover, mellom Altai- og Tienshanfjellene inn i Gobiørkenen til befolkningssentraene i Øst-Asia, er åpenbart et interessant scenario for den nye industrisupermakten Kina, men dessto mindre for USA. Ser man på kartet, er det da bare et mulig alternativ igjen for USA; gjennom Afghanistan til Pakistan.

Det var to forutsetninger som måtte være på plass før bygging av en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan kunne realiseres: For det første måtte det bli slutt på borgerkrigen. Landet måtte samles under en felles autoritet. For det andre måtte det regimet som skulle samle landet ikke være mottakelig for påvirkning og ustrakt samarbeid, verken med Russland, Kina eller Iran. Hvem kunne sørge for dette?

Afghanistan mangler fullstendig en sekulær vestligorientert liberal-demokratisk politisk tradisjon. De eneste partiene med noen grad av folkelig tilslutning før den russiske innmarsjen, var det prosovjetiske Folkedemokratiske partiet, det Kinaorienterte maoistiske Kommunistpartiet og ulike islamistiske grupper. Maoistene forsvant i hovedsak som politisk kraft fordi medlemmene enten ble drept av det prosovjetiske regimet eller av de islamistiske mujahedin, eller så gikk de over til islamistene. Selv om sosialismen i Øst-Europa hadde brutt sammen, og de fleste tidligere medlemmer hos folkedemokratene nå ville ønske seg et politisk-økonomisk system tilsvarende Vesten, snakket mange av dem russisk og hadde gode personlige forbindelser til Russland.

Når det gjaldt de allerede eksisterende islamistgruppene, hadde USA altså generert mest støtte til Hezb Islami og Ittihad Islami som hadde basis blant pashtunerne, og som hadde blitt støttet av Pakistan. Hazaraorganisasjonen Hezb e-Wahdat og delvis den tadsjikiskdominerte Jamaat-e Islami fikk støtte av Iran, og var dermed ikke til å stole på. I og med at verken Hezb Islami eller Ittihad Islami hadde vist tilstrekkelig evne til å mobilisere folkelig støtte til å klare å samle landet, var også USA i høy grad åpen for et alternativ. USA så derfor med velvilje på at deres nære allierte i Pakistan utstyrte Taliban med våpen og utstyr som gjorde at de i 1996 kunne erobre hovedstaden Kabul, og i 1998 gjennomføre en offensiv inn i de ikke-pashtunske sentrale og nordlige områdene av Afghanistan.

Møtt med den massive framrykkinga til Taliban, klarte de gamle mujahedingruppene omsider å forene seg mot den felles fienden. På tross av dette ble de i løpet av 1998 trengt opp i det nordøstlige hjørnet av landet, på grensa til Tadsjikistan. Også Dostums usbekiske milits og overlevende fra det tidligere prosovjetiske regimet, slo seg sammen med sine gamle fiender fra 1980-tallet og ble en del av det som har blitt kalt Nordalliansen. Siden det nordøstlige hjørnet i hovedsak er befolket av tadsjiker, var det den tadsjikdominerte Jamaat-e Islami som kom til å utgjøre det sterkeste elementet i Nordalliansen.

I Talibans ideologi representerer både Russland og Kina okkupantstater som undertrykker muslimer. Taliban så med sterk sympati på frigjøringskampen til uighurene og organisasjonen Øst-Turkestans islamske Front i Xinjiang-Uighur-regionen vest i Kina. Kina selv ser på denne organisasjonen som den farligste og mest terroristiske separatistorganisasjonen i landet, langt verre enn Dalai Lama og den tibetanske separatistbevegelsen knyttet til han. Samtidig var Det islamske Emiratet Afghanistan, som Taliban kalte statsdannelsen sin, den eneste staten i verden som anerkjente Tsjetsjenia som uavhengig stat. Ut fra navnet skulle man kanskje tenke seg at Den islamske republikken Iran kunne være en naturlig alliert for Taliban, men ettersom Iran er en sjiamuslimsk stat, er landet ikke muslimsk, men vantro, i følge talibans ekstremistiske sunni-islamistiske ideologi.

Både Iran og Russland støttet derfor opp om Nordalliansen militært og økonomisk. Det samme gjorde India, som en respons på at Taliban, i tråd med Pakistans strategi, lot kashmirske motstandsgrupper operere treningsleire på sitt territorium. Dette bidro til at Taliban aldri klarte å få kontroll over de siste fem prosentene av Afghanistans territorium. Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, to andre USA-allierte regimer, var de eneste landene i verden ved siden av Pakistan til å anerkjenne Det islamske Emiratet som Afghanistans rettmessige myndigheter.

USA var selvsagt klar over at Talibans ideologi representerte de aller mest fanatiske tendendensene innenfor sunni-islamismen, i kombinasjon med ekstremt kvinneundertrykkende konservative pashtunske stammenormer. Samtidig har USA lenge jobbet for å bygge en nærere allianse med India for å motvirke Kinas dominans i Asia. Dette til sammen bidro til at USA offisielt holdt en armlengdes avstand til Taliban, og til at verken USA eller andre NATO-land noen gang anerkjente Det islamske Emiratet som Afghanistans rettmessige myndigheter, men fortsatte å ha offisielle forbindelser med Den islamske Republikken Afghanistan, som Nordalliansens regjering offisielt ble kalt.

Når USA likevel i praktis ga grønt lys for Pakistans og Saudi-Arabias Taliban-støtte, må det forståes i lys av at taliban hadde bevist sin evne til å samle landet, om enn med svært voldelige metoder i de ikke-pashtunske distriktene, samtidig som bevegelsen kunne oppfylle det overordnede målet om å stenge av for russisk, kinesisk og iransk innflytelse i Afghanistan. Utgangspunktet var det gamle mottoet om at "min fiendes fiende er, om ikke min venn, så i hvert fall en mulig taktisk alliansepartner". Med dette som grunnlag, ble planene om en rørledning fra Turkmenistan konkretisert i så stor utstrekning at det fra 1997 foregikk kontraktsforhandlinger mellom talibanledelsen og det amerikanske oljeselskapet Unocal.

Taliban og Al Qa'ida
Som tidligere nevnt, kjempet Osama bin Laden og flere frivillige jihadister fra arabiske og andre muslimske land sammen med mujahedin mot Den røde hær i Afghanistan på 1980-tallet. Jihadistene var dypt religiøse idealister som var overbeviste om at de hadde kjempet en hellig krig for islams verdier mot de vantro. Da de kom hjem til sine hjemland, ble mange svært skuffet over det moralske forfallet de var vitne til der. Om den ateistiske kommunismen var fjernet som trussel, ble de islamske verdiene i like stor grad nedbrutt av vestlig materialistisk påvirkning. Samtidig var kampen for å befri muslimsk jord fra okkupasjon fra vantro regimer på ingen måte fullført da det prosovjetiske regimet i Afghanistan falt. Kampen fortsatte på Filippinene, i Kashmir, i Tsjetsjenia og Xinjiang, og, viktigst, i Palestina.

Det strenge islamske saudiske kongedømmet var i utgangspunktet den staten som sto nærmest jihadistenes ideal om en islamsk stat, og bin Ladens familie hadde nære og gode forbindelser til kongefamilien. Skuffelsen over å være vitne til USAs økende innflytelse i Saudi-Arabia ble derfor enorm. Spesielt utålelig ble det for Osama bin Laden og andre "afghanske" jihadister å være vitne til at Saudi-Arabia lot USA åpne militærbaser i landet før, under og etter krigen mot Irak i 1991. Et resultat av den økte avhengigheten av USA, samt det faktum at PLO ga støtte til Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990, var at Saudi-Arabia i praksis oppga støtten til den palestinske kampen. Selv om Osama bin Laden og hans allierte verken hadde noen form for sympati med Saddam Husseins sekulære regime i Irak, eller støttet Iraks territorielle krav overfor Kuwait, ble utfallet av alliansen mellom alliansen USA og monarkiene på den arabiske halvøya fra 1991 derfor utålelig. Når dette sammenfalt med økende synlig korrupsjon og skamløst luksusforbruk i den saudiarabiske overklassen, konkluderte Osama bin Laden med at regimet hadde vendt seg bort fra Gud.

Målet for Osama bin Laden og hans allierte ble derfor å styrte de korrupte arabiske regimene, kaste ut USAs baser fra Arabia og gjenopprette et rent islamsk styre, khalifatet. Samtidig måtte støtten til jihad i Palestina og andre okkuperte muslimske områder gjenopprettes. Og for å nå målet om å befri Palestina, ville det være aktuelt å bruke oljeboikott som et våpen mot Israels beskytter, USA.

Bin Ladens tanker vant gjenklang blant mange av Saudi-Arabias unge menn, som var blitt innprentet strenge islamske idealer og solidaritet med undertrykte muslimer gjennom skolegangen. De så alle dobbeltmoralen som lå i luksusforbruket og alliansen med USA. Dette utgjorde etter hvert en alvorlig trussel både mot kongedømmet og USAs interesser, og i 1994 ble Osama bin Laden landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor han etablerte seg som forretningsmann samtidig som han utviklet en rekke islamske veldedighetsorganisasjoner som fungerte som rekrutteringsbaser for hans politiske prosjekt. Etter at Sudans regjering ble utsatt for et sterkt press fra Saudi-Arabia, ble han også utvist derfra. Han dro da i 1995 til sine gamle kampfeller i Afghanistan. Invitasjonen kom ikke fra Taliban, som enda ikke eksisterte da han sist var i Afghanistan, men fra Abdul-Rasuul Sayyaf, lederen for Ittihad Islami.

Sayyaf valgte å flykte og slutte seg til sine gamle rivaler og bli en del av Nordalliansen da Taliban inntok Kabul ett år senere. Bin Laden valgte imidlertid å bli værende, og sånn kom han i kontakt med Taliban-leder Mullah Omar. De to kom godt ut av det med hverandre. De tenkte likt ideologisk og vennskapet ble etterhvert forseglet med ekteskap mellom Omar og en av bin Ladens døtre. Samarbeidet mellom bin Laden og hans organisasjon, som etterhvert kom til å bli kalt Al-Qa'ida (basen), og Mullah Omar, hadde også en praktisk karakter. Mens Al-Qa'ida kunne bidra med våpen, penger og profesjonelle instruktører til talibanstyrkene, kunne Taliban til gjengjeld tilby et sted å være, hvor nye Al-Qa'ida-rekrutter fra hele den muslimske verden kunne komme for å få ideologisk skolering og operasjonstrening.

Selv om samarbeidet med bin Laden og Al-Qa'ida ga Taliban noen praktiske fordeler, mente enkelte av de som hadde støttet opp om Taliban fra starten, at det ville skape større problemer gitt at det ville bringe regimet på direkte kollisjonskurs med Saudi-Arabia, som nest etter Pakistan var regimets viktigste internasjonale støttespiller. Det oppsto derfor en splittelse i Taliban mellom den konservative tradisjonalistiske fløyen som ønsket å bygge videre på alliansen mellom Pakistan og Saudi-Arabia, og dermed indirekte USA, og den mer militante utopistiske fløyen som foretrakk allianse med bin Laden.

Det som avgjorde maktkampen mellom fløyene i Taliban, var USAs bombeangrep mot Al-Qa'ida-leirene i landet i august 1998. Disse bombeangrepene kom som en respons på bombeaksjonene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania noen dager tidligere. Men det at USA på denne måten utøvde hevn ved å krenke Afghanistans suverenitet og bombe landets territorium, førte til at den pragmatiske fløyen måtte gi tapt.

Forhandlingene om bygging av rørledning gikk etter dette i stampe, og endte med at Taliban foretrakk det argentinske selskapet Bridas framfor Unocal. USA hadde da konkludert med at Taliban gjennom alliansen med Al-Qa'ida ikke bare representerte en trussel mot USAs utfordrere i Russland, Kina og Iran, men også mot USAs egne interesser på Den arabiske halvøya. Og ettersom Den arabiske halvøya, med til sammen nesten 50 prosent av verdens kjente gjenværende oljereserver, er det uten sammenligning geopolitisk viktigste området for USA, var det en så alvorlig trussel at den måtte fjernes.

Taliban styrtes
Krigen for å styrte Taliban startet 7 oktober 2001, altså mindre enn fire uker etter terrorangrepet mot World Trade Center, som i offisielle framstillinger hevdes å være årsaken til invasjonen. På motsatt side hevder enkelte miljøer at terrorangrepet ble initiert av USAs egne myndigheter for å legitimere det planlagte angrepet.

Etter mitt syn, er det siste lite sannsynlig, ganske enkelt fordi USA allerede hadde mange nok ideologiske begrunnelser for å angripe Taliban fra før. Blant annet fantes det i forbindelse med ambassadebombene i 1998 mye klarere og sterkere beviser for at det var islamistiske terrorister med direkte forbindelser til bin Laden og Al-Qa'ida i Afghanistan som sto bak, enn det som har blitt lagt fram som offisielle beviser etter terroraksjonene 11. september.

At krigen ble igangsatt spontant som en reaksjon på 11. september, er imidlertid heller ikke troverdig. For det første er det ingenting som tyder på at Al-Qa'idas baser i Afghanistan spilte noen som helst praktisk rolle for 11. september-terroristene. Selv om terroraksjonen mest sannsynlig ble utført av folk som delte Osama bin Ladens verdensbilde, peker alt i den offisielle etterforskninga mot at såvel den praktiske treninga som anskaffelsen av nødvendige hjelpemidler foregikk i USA. Et angrep mot Afghanistan ville derfor ikke være relevant for å stanse nye tilsvarende terrorangrep mot sivile mål i Vesten. Tvert imot ville det bidra til å inspirere flere sinte unge muslimer i Vesten til å gå på internett for å lære seg å lage improviserte bomber, noe etterforskninga av de senere bombeaksjonene i Madrid og London også viser.

Treningsleirene i Afghanistan var derimot relevante for Al Qa'idas evne til å gjennomføre militære kommandoangrep. Slike angrep er også strategisk langt farligere for USA fordi de faktisk kan bidra til å tippe den politiske og militære balansen på den arabiske halvøya, og i verste fall utløse den revolusjonen i Saudi-Arabia som er Al-Qa'idas viktigste mål. Mye tyder da også på at den endelige beslutninga om å forberede et felttog for å styrte Talibanregimet, kom kort tid etter at en Al-Qa'ida-celle i Yemen lyktes med å angripe det amerikanske krigsskipet USS Cole sommeren 2000.

Krigen ble gjennomført som en koordinert operasjon mellom amerikanske bombefly og Nordalliansens bakkestyrker, støttet av amerikanske spesialstyrker. Det diplomatiske forarbeidet var svært utfordrende ettersom Nordalliansens viktigste støttespillere i utgangspunktet var Iran og Russland, og fordi USA i utgangspunktet indirekte hadde støttet Taliban. Det meste tyder på at dette arbeidet ble startet seint i år 2000 eller på nyåret 2001, altså etter angrepet på USS Cole, men flere måneder før 11. september. Videre er det rapportert at amerikanske spesialstyrker sommeren 2001 trente på den typen oppdrag som de kom til å utføre i samarbeid med Nordalliansen få uker senere, i fjellene i Oman, i terreng som er det nærmeste man kommer virkeligheten i Afghanistan.

Taliban og Karzai
Det tok bare få uker fra den amerikanske bombinga startet til talibanstyrkene var i full oppløsning. Det var derfor en enkel jobb for de frammarsjerende styrkene fra Nordalliansen å gjeninnta Kabul. De gjenværende talibanstyrkene evakuerte også baseområdet Kandahar. En stor del trakk over grensa til stammeområdene i Pakistan, mens en liten reststyrke holdt stand i et baseområde i de tørre og bortgjemte fjellene i Uruzgan-provinsen.

Etter at krigen var over, lyktes USA med å samle seierherrene til forhandlinger i Bonn. Her lyktes USA også med å få satt Nordalliansens president, den iranvennlige tadsjiken Burhanuddin Rabbani fra Jamaat-e Islami, på sidelinja. Istedet ble den USA-vennlige pashtuneren og eks-taliben Hamid Karzai innsatt som interimspresident.

Til gjengjeld fikk alle de sentrale militslederne fra Nordalliansen sentrale regjeringsposisjoner, i tillegg til at de fikk anledning til å gjeninnta sine tidligere posisjoner i "sine" etniske områder. Det betydde at Abdul-Rashid Dostum, og hans parti og milits Junbesh-e-Melli, inntok de usbekiskdominerte områdene i nordvest, Jamaat-e Islami under forsvarminister Yunus Qanooni og eks-president Rabbani tok kontroll over den tadsjikiskdominerte nordøstlige delen av landet, mens en annen Jamaat-e Islami-kommandant, Ismail Khan, inntok sitt gamle rike rundt Herat i vest. Hezb-e Wahdat, under ledelse av den nyutnevnte visepresidenten Abdul-Karim Khalili, gjeninntok de hazaradominerte distriktene i det sentrale Afghanistan.

Situasjonen var mer uoversiktelig i de pashtunske distriktene i sør og øst. Den eneste av de gamle mujahedingruppene som nektet å bli med på Bonn-avtalen var Gulbuddin Hekmatyars Hezb Islami. Likevel var det flere Hezb Islami-kommandanter som fikk innta lokale maktposisjoner i det nye regimet. Flest posisjoner fikk likevel Abdul-Rasuul Sayyaf og hans Ittihad Islami. Mannen som opprinnelig hadde invitert Osama bin Laden til Afghanistan, fikk blant annet kontroll over distriktene rundt Kabul. Samtidig utnevnte Hamid Karzai en rekke guvernører og distriktsledere i de pashtunskdominerte distriktene som hadde personlige forbindelser til han og hans familie, men som manglet egne militsstyrker og en lokal maktbase i distriktene de skulle overta. Noen steder ble også lokale Talibankommandanter som hadde overgitt seg tidlig belønnet med å beholde sine maktposisjoner, mens den mest militante og opprørske delen av Taliban fortsatte å holde stand og slåss mot amerikanske styrker i de mest bortgjemte indre fjellområdene og langs grensa mot Pakistan.

Situasjonen med en rekke sterke distriktsguvernører med egne militsstyrker, og en sterk forankring i lokale klans- og maktstrukturer i nord, og en til dels kaotisk situasjon preget av uklare maktforhold, lokal maktkamp og fortsatt krig mot restene av Taliban og Al-Qa'ida i sør, førte til at president Karzai fra starten fikk en veldig svak stilling. Hans maktposisjon var et direkte resultat av USAs inngripen militært og diplomatisk. Livvaktene hans var fra starten amerikanere, og i den grad han hadde kontrollen i hovedstaden Kabul, var den basert på ISAF-styrken, som fra starten var en FN-styrke, men hvor NATO senere overtok kommandoen.

Denne situasjonen ga verken det stabile og enhetlige, eller det Iran- og Russlandsskeptiske Afghanistan som USA trengte for å oppnå de strategiske målene som var definert i Silk Road Act. USA presset derfor på for at NATO i 2003 skulle gi tilslutning til å utvide ISAF-styrken til å etablere seg i hele det nordlige Afghanistan, som altså var dominert av kommandanter med nære etniske, religiøse, historiske og politiske bånd til enten Iran eller Russland.

På det tidspunktet fantes det ingen Talibanstyrker i Nord-Afghanistan, og det var derfor ingen tvil om at utvidelsen av styrken primært var rettet mot å legge bånd på Karzais egne minstre og guvernører. Dette ble særlig klart da utvidelsen av styrken var etablert og Karzai fulgte opp med en rekke omplasseringer som innebar at sterke guvernører med lokale maktbaser enten ble kalt til Kabul for å innta ministerposter, eller omplassert til andre provinser hvor de manglet en lokal maktbase. I stedet ble guvernører med lojalitet direkte til Karzai utnevnt. I noen tilfeller var dette nestkommanderende til de militskommandantene som ble tilbakekalt. På den måten søkte Karzai også å svekke de gamle Nordallianse-militsene gjennom splitt og herskstrategi.

Da Ismael Khan, den mektige guvernøren i Herat, som hadde nære forbindelser med Iran, og tjente gode penger på omfattende handel over grensa, ble tilbakekalt til ministerstilling i Kabul, nektet han først å adlyde. Det førte til at ISAF-styrker ble satt inn mot Khans militsstyrker og til at det brøt ut åpne kamphandlinger i 2004. Først etter at byen var blitt påført store ødeleggelser og militsen hans hadde lidd betydelige tap, godtok Khan motvillig omplasseringa.

Under Bonnforhandlingene fikk Afghanistan også en ny grunnlov. Denne fastslår blant annet at landet er og for alltid skal forbli en islamsk republikk, at hanafitradisjonen innen islamsk sharialov skal være likestilt med de sekulære lovene som tolkningsgrunnlag for dommere, og at dommere selv enten kan ha sekulær jussutdanning, eller utdanning i islamsk sharialov. Kun politiske partier og organisasjoner som støtter Afghanistans islamske grunnlov har tillatelse til å stille til valg. Graden av islamsk-fundamentalistisk dominans i det lovverket som Afghanistan fikk fastsatt i den gamle tyske hovedstaden, med amerikansk støtte, har siden blant annet vist seg i dødsdommen (senere omgjort til langvarig fengselsstraff) mot journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Hans forbrytelse var å ha printet ut og distribuert en artikkel fra nettet som kritiserer det at flerkoneriet fortsatt er tillatt i Afghanistan og flere muslimske land.

Samtidig har det gjennom hele perioden vært Hamid Karzais strategi å i størst mulig grad integrere tidligere taliban i sin administrasjon, ofte på bekostning av militskommandanter med bakgrunn fra Nordalliansen. Ettersom Karzais maktstilling så å si fullt og helt hviler på USAs og NATOs militære tilstedeværelse, kan det være liten tvil om at denne strategien har hatt full støtte i Det hvite Hus. Det stilles ingen krav om politisk eller ideologisk reorientering fra tidligere talibankommandanter før de tas inn i varmen i den nye administrasjonen. Den eneste forutsetninga, er at de tar avstand fra alliansen med Al-Qa'ida.

Denne linja har bare blitt forsterket etter at Taliban har styrket sin posisjon kraftig fra 2006 og framover. Nå kontrollerer Taliban i praksis store deler av den pashtunske landsbygda og har tilstedeværelse i mer enn 70 prosent av Afghanistan, i praksis alle områder hvor det lever pashtunere. Problemet er at krigføringa, med omfattende bombing av den afghanske landsbygda, har bidratt til å styrke de militante kreftene. Taliban har stilt som betingelse for fred at alle USAs og NATOs styrker trekkes betingelsesløst ut av Afghanistan.

Konklusjon: Ja til Taliban, nei til Al Qa'ida
Den lange linja i USAs engasjement i Afghanistan, helt tilbake til 1978, har vært å støtte opp om fundamentalistiske sunni-islamistiske grupper med basis i den pashtunske befolkninga. Begrunnelsen for dette ligger i at disse gruppene på grunn av etniske, religiøse og historiske forhold vil være minst mottakelige for russisk eller iransk innflytelse. Den indirekte støtten til Taliban via USAs allierte i Pakistan og Saudi-Arabia mellom 1994 og 1998, representerte kun en videreføring av denne linja. Bruddet med Taliban oppsto derfor ikke på grunn av bevegelsens ideologi som medfører brutal undertrykkelse av kvinner eller etniske og religiøse minoriteter i Afghanistan, men på grunn av at den militante fløyen under Mullah Omar vant overtaket og knyttet bevegelsen opp til Osama bin Ladens Al-Qa'ida.

USAs kamp mot Al-Qa'ida i Afghanistan har ikke direkte sammenheng med trusselen om terrorangrep i Vesten, ettersom de terrorangrepene som har blitt gjennomført verken har blitt koblet direkte, eller kunnet hatt synlig nytte av, treninga ved Al-Qa'ida-leirene i Afghanistan. Det kampen grunnleggende handler om, er frykten for at de USA-støttede monarkiske diktaturstatene på den arabiske halvøya kan bli styrtet, og at nye anti-amerikansk arabiske regimer vil kunne bruke oljerikdommene som økonomisk våpen mot USA og Israel. Det vil i så fall bety slutten for USAs posisjon som global supermakt, og trolig tvinge Israel til å oppgi alle krav om land i de okkuperte områdene på Vestbredden og Jerusalem.

Ettersom fortsatt politisk kontroll over Arabias olje er viktigere enn å få tilgang til Sentral-Asias olje og gass, har USA vært nødt til å inngå en vanskelig allianse med Iran- og Russland-vennlige grupper i den tidligere Nordalliansen for å holde Taliban fra makta. Skulle det imidlertid lykkes å få til en forhandlingsløsning mellom den USA-innsatte presidenten Hamid Karzai, og Taliban, som innebærer at Taliban sier seg villige til å bryte forbindelsene med Al-Qa'ida, er det ingenting som tyder på at USA på noe vis vil motsette seg at Taliban på ny kommer inn som en dominerende kraft i Afghanistans regjering, uavhengig av hva det vil bety for Afghanistans befolkning. Tvert imot, i og med at det vil bety en marginalisering av Iran- og Russlandsvennlige grupper, er det grunn til å tro at USA vil være "sterkt støttende" til en slik løsning. Artikkelen i Dawn har derfor sine ord i behold.

Artikkelen ble først publisert på globalgeopolitikk.blogspot.com 7. desember 2008.

Nei, jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke mener at det finns ekstremistiske miljøer som bør holdes under oppsikt av samfunnet. Det handler om at PST gjennom sin komplette inkompetanse aktivt bidrar til å øke faren for terrorangrep i Norge.

Jeg skal starte med å fortelle min historie om “infiltratøren” Christian Høibø. I 2003 kom Israels statsminister Ariel Sharon på besøk til Norge. I stedet for å møte han i Oslo, hvor han nok visste at det ville blitt dratt i gang store demonstrasjoner, tok daværende statsminister Kjell Magne Bondevik imot han i sin hjemby Molde. Sharons besøk ble bare kjent kort tid i forveien, og det å komme seg til Molde på egenhånd framsto som lite aktuelt for en fattig student som jeg var den gangen. Men så fikk jeg en mail om at en som het Chris (det fulle navnet og etternavnet kjente jeg ikke), som jeg ikke visste hvem var fra før, hadde klart å organisere en buss for aktivister til og fra Molde til en latterlig lav pris, så da meldte jeg meg på. Han hevdet selv at han hadde fått turen sponset av NRK. I ettertid skjønner jeg at  burde ha tenkt på dette som helt usannsynlig. Men hva var egentlig alternativet? At Høibø, som framsto som en enda fattigere student enn meg, hadde betalt av egen lomme? At jeg nå skjønner at Moldeturen trolig reelt var sponset av PST, overgikk totalt min paranoide fantasi. Jeg tenkte ikke engang på muligheten av at PST ville bidra aktivt til at venstreaktivister som ellers ville blitt hjemme i Oslo, kom seg over fjellet for å være med på å demonstrere mot Israels forbrytelser mot palestinerne.

Høibø brukte turen i stor grad til å promotere seg selv i media, og det var vel greit tenkte jeg siden han jo hadde fikset en så billig tur for oss som ville protestere mot Sharons besøk. Om Høiby hadde et genuint politisk engasjement for saken eller et mer narsissistisk ønske om selv å stå i medias fokus, ble for meg og andre på bussen ganske likegyldig.  Som vi ser er det helt feil å kategorisere Høibø som en infiltratør på venstresida. Han var en organisator som fikk ting til å skje som ellers ikke ville skjedd. Når dette skjer på initiativ fra en som politiet har plassert i miljøet, kalles det å være en provokatør. Men siden ingen på bussen var interesserte i noe annet enn fredelig demonstrering mot Sharon, skjedde ingen skade ved at jeg og flere andre fikk PST-sponset Moldetur. Hvis vi ser bort fra at PST ved sin bruk av Høibø som informant blant ikke-voldelige venstresideaktivister her begikk et lovbrudd ved å vise total forakt for instruksen om ikke å drive politisk overvåking av ikke-voldelige venstresidemiljøer, kunne dette bare vært en komisk historie.

Men dessverre stoppet ikke historien der. Som vi nå har forstått har “infiltratøren” Høibø tatt turen videre til den ekstreme høyresida. Og i dag forteller tidligere leder i Norwegian Defense League at Høibø der var med på å bygge opp organisasjonen. Her snakker vi om en organisasjon som har eksplisitte bånd til voldelige høyreekstremister i andre europeiske land. Det er enn organisasjon som sprer den samme typen konspiratorisk hatretorikk mot muslimer og den politiske venstresida som den som lå til grunn for terroraksjonen 22. juli.

Demonstrasjonsturer til Molde oppstår av seg selv. Det gjør heller ikke spredning av rasistisk hatretorikk. Organisering er kjernen i all politisk virksomhet. Og her har altså PST bidratt til å sponse og støtte oppbygginga av en organisasjon som sprer en ideologi som inspirerer til terror og drap. At PST etter dette kunststykket, og på tross av all konkret erfaring, opprettholder sin trusselvurdering om islamister som den største terrortrusselen mot Norge, bidrar bare til å understreket poenget om at vi her har å gjøre med en institusjon som er så totalt inkompetent at den bidrar til å øke heller enn å redusere farene for politisk vold og terror i Norge.

Deler av det offisielle Norge vil ha en norskfødt etnisk norsk terrorist plassert på mentalsjukehus framfor å få han dømt. Dette gir ikke noe trygt bildet av en rettsstat i funksjon. Snarere får vi bildet av et narsissistisk samfunn i fornektelse.

Fra rettssalen i Oslo tingrett har vi fått sett bilder av en rolig Anders Behring Breivik. Vi har fått rapportert at han gir detaljerte beskrivelser av hva han har gjort fra minutt til minutt. Har han så vært ved bevissthet når han har utført handlingene? Svaret er ja.

Men har han i realiteten blitt styrt av forestillinger om indre stemmer som har diktert hva han skulle og måtte gjøre uten at han hadde noe valg? Ingenting peker i den retninga. Tvert imot, han redegjør for hvorfor han valgte å gjennomføre terrorhandlingene ut fra en argumentasjon som indre sett er konsistent. Vi har også fra tidligere kunnet lese teksten han la ut i forkant av terrorangrepet. Der beskriver han, ganske realistisk om enn ikke tatt på kornet, hva slags samfunnsmessige reaksjoner han kom til å bli møtt med i etterkant. Det finns altså ikke det aller minste fnugg av tvil om at Anders Behring Breivik utmerka godt har visst at handlingene han planla å gjennomføre var gale, sett med samfunnets øyne. Han valgte bare å sette seg over samfunnets moral.

Ja, jeg tør å skrive det rett ut. Denne mannen er ikke gal. Denne mannen er ikke utilregnelig slik utilregnelighetsbegrepet var tenkt for å skåne psykisk sjuke mennesker fra straff for handlinger de har utført, uten evne til å forstå det eller kontrollere sine egne handlinger.

Siden jeg sjøl ikke er psykiater, får jeg da et ganske stort problem: Hvordan kan jeg forklare at etablissementet i det norske rettspsykiatriske miljøet synes å mene at denne mannen som har planlagt disse terrorhandlingene gjennom mange år, likevel er psykotisk og utilregnelig? For det er ikke bare de to først oppnevnte rettspsykiaterne som støtter dette. Den rettspsykiatriske kommisjonen hadde ingen innvendinger mot denne rapporten, sjøl om den ikke forsøkte å gå inn i og drøfte substansen i den politiske motivasjonen Behring Breivik sjøl konsekvent har gitt uttrykk for. Kommisjonen hadde derimot innvendinger mot den andre sakkyndigrapporten, som konkluderte med at Behring Breivik ikke er schizofren paranoid. Innvendingene kom i form av spørsmål som hvorfor denne rapporten ikke mer inngående drøfta Breiviks barndom, forhold som klart peker mot muligheten av en mental diagnose, men som blir langt mindre relevante om man forstår Breiviks handlinger som politisk motivert terror. Vi ser også at flere psykiatere som kommenterer i media, spesielt Pål Grønndal i TV2 og Kjersti Narud i NRK, reelt støtter opp om diagnosen som utilregnelig.

Og hvordan kan det ha seg at aktoratet legger an en argumentasjon for å bevise at mannen bak verdenshistoriens største enkeltmannsmassakre er psykotisk? Det har vært klart lenge, helt fra kommentarene umiddelbart etter den første sakkyndigrapporten, via motstanden mot oppnevnelse av nye sakkyndige, til prosedyren som nå føres i rettssalen. 

Min bakgrunn er at jeg er samfunnsviter og politisk aktiv. Der det psykiatriske etablissementet søker etter mulige diagnoser i gjerningsmannens indre som den naturlige forklaringsmodellen, ser jeg på politisk ideologi og mer generelle holdninger i samfunnet som det naturlige startpunktet for en analyse. Det gjelder i forhold til å forstå Behring Breiviks motiver for å begå de handlingene han har begått. Men det gjelder også i analysen av det samfunnet som nå synes å styre mot å ilegge den høyreradikale terroristen psykisk helsevern framfor straff.

Historisk er den næreste parallellen til 22. juli-terroren jeg finner, i motiv og omfang, bombeaksjonen mot 2. klasse-venteværelset på Jernbanestasjonen i Bologna i 1980. 85 tilsynelatende tilfeldige mennesker, men i hovedsak arbeiderklasse i Italias rødeste storby, ble drept. Aksjonen ble gjennomført av den nyfascistiske terrororganisasjonen Nuclei Armati Rivoluzionari.

I Norge har samtlige politisk terroranslag etter 2. verdenskrig, både bombeangrep og målretta politisk motiverte drap, blitt utført av høyreekstremister med brodd mot det flerkulturelle samfunnet og den politiske venstresida. Behring Breiviks ideologiske inspirasjon er ikke den klassiske nynazismen med jødene i sentrum for konspirasjonen mot “Det kristne Europa”, men i en nyere forestillingsverden, men med mange fellestrekk til antisemittismen, om en stor konspirasjon mellom Vestens venstreliberale (i høyreradikalernes terminologi “kulturmarxistiske”) elite og islamister i den muslimske verden om å islamisere Vesten gjennom muslimsk masseinnvandring og høye fødselsrater. Denne Eurabiateorien er empirisk sett like virkelighetsfjern som de klassiske antisemittiske konspirasjonsteoriene, men disse ideene, som gjerne kan kalles vrangforestillinger i bokstavelig forstand, er politiske i sin karakter, og skremmende nok delt av mange. De er ikke individuelle vrangforestillinger av psykotisk karakter. 

Behring Breiviks terroraksjon var altså ikke unik, verken i begrunnelse, retning eller omfang når vi vurderer fenomenet høyreradikal terror i en helhetlig europeisk kontekst. Det unike ved Breivik, er det spesielt grusomme som ligger i at en så stor andel av ofrene var barn, og at flertallet av ofrene ble drept ved skyting og ikke i en sprengning. Men trekker vi linjene enda litt lenger tilbake, til 2. verdenskrig, finner vi at heller ikke systematisk utryddelse av små barn nødvendigvis fordrer en individuell psykose for å kunne bli gjennomført av mennesker som er politisk overbevist av ideologier som er beslekta med Behring Breiviks tankegods. Så hva hindrer det rettspsykiatriske etablissementet og aktoratet fra å se 22. juli-terroristen i sin rette politisk-ideologiske og historiske kontekst?

I timene umiddelbart etter bombeangrepet i Oslo sentrum, ble muslimsk utseende ungdom jaget av en sint mobb. TV-kanalen FoxNews i USA la like greit til grunn for sin sending at det var islamistisk terror som lå bak. På tross av den historiske presedensen for høyreradikal europeisk terror, var det blitt skapt et bilde hos mange av at terrorisme er et fenomen som tilhører andre kulturkretser, spesielt den muslimske. Dette bildet var så sterkt innprenta både hos vanlige folk og deler av etablissementet i Norge at bildet av den blonde etnisk norske terroristen ikke i seg sjøl kunne endre dette. PST holdt få uker etter terroraksjonen en pressekonferanse hvor de opprettholdt sitt trusselbilde om islamsk terrorisme som den fremste trusselen mot Norge, på tross av erfaringene om at terror i Norge kommer fra etnisk norske innvandringsmotstandere og ikke fra muslimer. Og mange kommenterte at gjerningsmannen nødvendigvis måtte være gal som kunne gjøre noe slikt. Enda flere tenkte det.

Det å stille spørsmålet, hvordan kunne en av verdenshistoriens verste politiske terrorister vokse opp og bli til det han ble her i Norge, er nok et svært vanskelig spørsmål for mange. Et spørsmål som man gjerne vil la være å gå inn på om man kan. Og det kan man jo, hvis man kan finne at gjerningsmannen ikke var en ordentlig terrorist, men en sinnssjuk enkeltperson, strafferettslig utilregnelig. Så da er det en menneskelig reaksjon at man begynner å lete etter signaler som kan bekrefte oppfatninga.

Men argumentene som trekkes fram for å underbygge oppfatninga om at Behring Breivik er utilregnelig holder virkelig ikke vann. Et argument som aktoratet synes å kjøre på som et hovedpunkt i sin prosedyre, er Behring Breiviks påstand om at han er en del av et større høyreradikalt terrornettverk kalt Knights Templar. Man har ikke funnet beviser for dette nettverkets eksistens. Neivel, kan man så utelukke at dette nettverket faktisk finns, i form av en liten gjeng ekstreme Eurabiatilhengere i ulike europeiske land? Nei, fraværet av beviser for nettverkets eksistens er sjølsagt ikke ensbetydende med beviser for at det ikke eksisterer.

Og hvis vi legger til grunn at nettverket faktisk ikke eksisterer, er det i så fall et bevis for eller en indikasjon på at Behring Breivik lever i et parallelt imaginært univers uten kontakt med den virkelige verden? Nei, absolutt ikke. Det er fullt mulig at nettverket ikke eksisterer og at Behring Breivik er fullt klar over dette, men at han velger å påstå at det eksisterer som ledd i sin politiske terrorstrategi. Et hovedformål med terror er nettopp å spre frykt.  Og det er klart at dersom han kan klare å spre en ubegrunna frykt for ikke-eksisterende fortsatte terrorceller etter at han sjøl er tatt, så vil det bidra til å forsterke den frykten mange kjenner på etter de gruoppvekkende terrorhandlingene han rakk å gjennomføre. Det at Breivik eventuelt forteller en løgn om nettverkets eksistens kan altså like gjerne, og annet tatt i betraktning, heller, forklares som en bevisst løgn enn som en psykotisk vrangforestilling.

Et annet lite holdbart argument ble vektlagt i kommentarene fra NRKs og TV2s rettspsykiaterne etter gårsdagens rettsrunde. De uttalte begge at Behring Breiviks kritikk av norsk rettspsykiatri styrket argumentene for å vurdere han utilregnelig. Her ble det vist til at Breivik hadde hevda at en rekke NS-ministre ble plassert på mentalsjukehus etter krigen som et bevis for hans konspiratoriske vrangforestillinger. Den empiriske dokumenterte realiteten er at en NS-minister, Sverre Riisnes, ble vurdert som utilregnelig. Det er også uomtvistelig et faktum at politisk opposisjonelle har blitt plassert på mentalsjukehus i en rekke regimer opp gjennom historien. Breivik kom også med argumentasjon om at de to første rettspsykiaterne kan ha vært følelsesmessig sterkt involvert og følgelig ikke evna å opptre objektivt. Det siste framstår ikke bare som rasjonelt, men helt sannsynlig. At det at Breivik stilte spørsmål ved rettspsykiateres profesjonalitet, og kom med påstander som er overdrevne og udokumenterte, men som inneholder en klar kjerne av sannhet, skal altså være et godt bevis på utilregnelighet. I så fall blir det svært mange samfunnsdebattanter, spesielt nettdebattanter, som må få sine hoder nærmere undersøkt av psykiatere, for slike unøyaktigheter i debattene florerer virkelig.

Det var sjølsagt ikke noen konspirasjon fra politisk hold, men statsapparatet i Norge består av enkeltmennesker med menneskelige tanker og følelser. Den apolitiske tilnærminga til terrorhandlingene i den første sakkyndigrapporten og i kommentarene og mangelen på kommentarer fra den rettspsykiatriske kommisjonen, vitner ikke om en utstrakt samfunnskritisk bevissthet i det psykiatriske etablissementet. I det psykiatriske miljøet er det likevel tydelig dissens, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg påstår at mennesker med et samfunnskritisk perspektiv på asosial og kriminell adferd ikke er spesielt sterkt representert i påtalemyndigheten.

Etterhvert som det blir klart at det er gjerningsmannen og hans forsvarere som kjemper for at tiltalte skal bli kjent tilregnelig, samtidig som det er gjort klart at Breivik aldri vil slippe fri fra sin psykiatriske anstalt om han erklæres som utilregnelig, vil følelsen av sinne og avmakt i breie lag av folket i forhold til at gjerningsmannen “slipper unna”, trolig bli sterkt dempa. Noen vil kanskje forståelig nok reagere med skadefryd over at Breivik skal holdes på anstalt og kanskje dopes ned med medisiner, slik han sjøl frykter, muligens med god grunn. Flere vil føle at dette blir en mer passende straff for barnemorderen enn vanlig fengsel. Det er derfor ikke gitt at en slik kjennelse vil bli møtt med noen politisk storm når vi kommer til juli.

Men det gjør ikke dette til noen riktig konklusjon, verken for rettsstaten eller samfunnet som sådan. Å holde Breivik dopa på en psykiatrisk institusjon når han ikke er psykisk sjuk, må rett og slett regnes som en form for tortur. Uansett hvor grusom terrorhandlinga hans er, som samfunn kan vi ikke tillate oss å tøye rettsprinsipper for å torturere gjerningsmenn.

Like viktig er det at en kjennelse på Behring Breivik som utilregnelig indirekte frikjenner samfunnet for den kritiske gjennomgangen vi bør ta i forhold til analysere årsakene til at vi har klart å fostre opp en slik politisk terrorist og globalt grusomhetsformat i vårt samfunn. Det er farlig fordi det svekker fokuset på de genocidale implikasjonene som faktisk ligger i den antiislamske ideologien som Breivik var blitt flaska opp med på Internett. Breivik var nemlig ikke den første til å begå drap eller drapsforsøk inspirert av denne typen tankegang i løpet av de siste årene. Vi hadde Heimdalsdrapet på en somalisk taxisjåfør for få år siden, og vi hadde skytinga mot et asylmottak i Asker hvor en 15 årig somalisk gutt nesten ble drept. Begge disse gjerningsmennene ble kjent strafferettslig utilregnelige, og de frekventerte samme typen nettdebatter som Breivik vegeterte på.

Breiviks grusomhet var spesielt påfallende i det han gikk rundt og skøyt ungdommer på Utøya. Han hadde trent mentalt på å gjennomføre dette, blant annet ved bevisst dehumanisering av det han hadde definert som fienden. Men Behring Breivik er ikke den eneste i vårt samfunn som har drevet slik trening. Det har også de norske spesialsoldatene som kjemper i Afghanistan gjort. Hvorfor? Norske soldater som slåss mot tyske okkupasjonsstyrker i 1940 trengte ikke slik øvelse. Motstandsceller som angrep tyske installasjoner og drepte tyske soldater og norske nazikollaboratører trengte det heller ikke. Drapene var en del av en eksistensiell krig for nasjonens og menneskehetens overlevelse. Det har det blitt hevda at også krigen i Afghanistan er. Men det er ikke det, og det vet soldatene innerst inne. De er på fremmed jord og de skal drepe afghanere i sitt eget land. Derfor trenger de denne typen mental trening. Fordi krigen i Afghanistan, som krigen i Libya, ikke var noen eksistensiell krig i sjølforsvar, men kriger initiert med en politisk-instrumentell begrunnelse. Slik også Behring Breivik hadde en politisk instrumentell tenkning i bunn for sin uhyrlige forbrytelse.

Det er ikke dermed sagt på noe som helst vis at norske spesialsoldaters kamp mot væpna Talibansoldater, selv om de kan være like unge som ofrene på Utøya, moralsk kan sammenlignes med Behring Breiviks terrorhandling. Det finns heller ingen direkte link mellom Forsvarets psykologiske treningsprogrammer og Behring Breivik, som aldri sjøl tjenestegjorde. Men det er en realitet at dehumanisering av fienden er en del av Forsvarets strategi. Og det forteller faktisk noe om et samfunn. Det forteller om et samfunn som ikke er så uskyldsreint som mange har forestillinger om. Og om et samfunn hvor det er tenkelig at også politiske motiverte terrorister, fullt ut på høyde med islamistiske og andre “fremmedkulturelle” terrorister, kan vokse opp.

Det er ikke bare tenkelig. Det har skjedd. Det viktigste spørsmålet Oslo tingrett i realiteten skal ta stilling til er om vi skal erkjenne dette, eller om vi skal forsøke å leve i den tilstanden av realitetsfornektelse som aktoratet og sentrale deler av det rettspsykiatriske etablissementet legger opp til.

Møtet i "Venner av Syria" i Istanbul legger opp til massiv væpning av de syriske opprørsstyrkene. Det er en oppskrift for blodbad. Spørsmålet er hva statene som kaller seg "Venner av Syria" har å tjene på å føre det syriske folket til offerbenken.

Formelt sett har ikke møtet vedtatt å levere dødelige våpen til opprørerne. USA skal imidlertid levere avansert kommunikasjonsutstyr som vil gjøre opprørsstyrkene langt mer kapable i felt. Samtidig skal Saudi-Arabia og eneveldige konge- og sjeikdømmer på den arabiske halvøya levere penger direkte til opprørerne. Formelt blir pengeoverføringene sagt å skulle gå til lønn til opprørsstyrkene, men reelt er det ingenting som hindrer opprørsledelsen fra å bruke milliardene som vil trille inn til å kjøpe våpen.

I strid med Folkeretten
Grunnen til at "Venner av Syria" på denne måten formelt søker å unngå direkte våpenleveranser til opprørerne, er trolig at man på denne måten vil søke å omgå det faktum at slik væpning av en opprørsgruppe innad i et annet suverent land, folkerettslig er å regne som en aggresjonshandling likestilt med det å gå til krig. Dersom Syria hadde hatt militær kapasitet til det, og noe å tjene på det, hadde en slik direkte støtte til opprørsstyrker innad i landet folkerettslig fullt ut legitimert at Syria hadde svart med å bombe Saudi-Arabia og USA.

Ettersom Syria verken har kapasitet eller noe å tjene politisk på en slik offensiv forsvarshandling, er dette en trussel "Venner av Syria" ikke trenger å bry seg om. Det folkerettslige aspektet kunne derimot komme til å skape problemer i forhold til den politiske polemikken knytta til hvem som har ansvaret for den massive opptrappinga av volden som dette kommer til å føre med seg. Derfor har man gått en slik liten omvei rundt direkte væpning som ingen imidlertid bør la seg affisere av. Realiteten av dagens vedtak er væpning av de syriske opprørstyrkene.

Våpen til opprørerne = blodbad
Syriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene vist tydelig at de er i stand til å slå ned opprøret og gjeninnta områder som har vært på opprørernes hender. Uten en slik massiv militær støtte fra "Venner av Syria" som nå er på vei, ville det væpna opprøret trolig enten blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått inn i en fase av mer lavintensiv krigføring, med noen spredte aksjoner her og der.

Selv om også en slik lavintensiv geriljakrig ville kunne kosta mange sivile livet, er det for ingenting å regne sammenligna med hva som vil skje om en massiv innflod av våpen, avansert kommunikasjonsutstyr og penger til å belønne både desertører fra den syriske hæren og leiestyrker fra andre land vil føre til at opprørsstyrkene vil bli i stand til å gå i gang med en ny offensiv og igjen vinne territorium holdt av regjeringsstyrkene.

En slik opptrapping ville garantert føre til bruk av stadig tyngre våpen også fra myndighetenes side, muligens også gjennom bruk av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette opp baser inne i boligkvartaler i store byer.

Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av volden direkte knytta til kamphandlingene, også vil føre til en eskalering av volden fra ukontrollerbare militsstyrker på begge sider. Massakrer mot sivile opprørssympatisører har allerede blitt rapportert, men det har også tilsvarende massakrer mot regjeringssympatisører. Dette vil det trolig bli mye mer av.

"Don't give peace a chance"
Vedtaket om væpning av opprørsstyrkene skjer parallelt med at Kofi Annan har lagt fram sin fredsplan som syriske myndigheter har sagt at de vil akseptere, forutsatt at også opprørsstyrkene legger ned våpnene. Denne forutsetninga blir i provestlige medier "spunnet" til at al-Assad bare driver forhalingstaktikk. Dette på tross av at våpennedleggelse fra opprørerne faktisk også er en del av Annans fredsplan. Det syriske myndigheter har sagt er altså ikke noe annet enn at de aksepterer fredsplanen forutsatt at også den andre parten i krigen aksepterer den, noe som er en ganske selvsagt forutsetning for at noe skal kunne implementeres som reell fredsplan.

"Venner av Syria" forlanger derimot at syriske myndigheter skal implementere alle teknikaliteter i en fredsplan, men at ingen tilsvarende krav skal stilles til den andre parten i konflikten. Realiteten i dette er at det er "Venner av Syria" som avviser Kofi Annans fredsplan. Grunnen til det, er at denne planen ikke forutsetter umiddelbar kapitulasjon fra det syriske regimet, slik alle "fredsplaner" og vedtaksforslag fra landene som kaller seg "Venner av Syria" alltid har forutsatt.

Kunne forhandlinger ført fram?
Fra statene i "Venner av Syria", og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til snarlige valg.

Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre.

Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvell til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå.

Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarakmetoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører. Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede.

Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer "Venner av Syria" konsekvent en slik opsjon?

Fordelene med krig
Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den dominerende krafta innad i den væpna delen av den syriske opposisjonen er den syriske avdelinga av Det muslimske Brorskapet. I et reelt fritt valg er det stor sannsynlighet for at et brorskapsbasert parti ville gjort det sterkt. Empirien fra andre arabiske land som allerede har avholdt demokratiske valg tyder på det.

Både i Tunisia og i Egypt har denne typen partier gjort det sterkt. Resultatene i Tunisia og Egypt var imidlertid likevel ulike. I Tunisia var det bare ett stort islamistisk parti ved valget, al-Nahda. Partiet ble det største, men fikk ikke over 50 prosent av verken stemmene eller mandatene. Partiet har måttet dele regjeringsmakta med sekulære partier. I Egypt var det flere islamistiske partier som stilte til valg, og selv om det største partiet, Det brorskapsbaserte Frihets- og Rettferdighetspartiet, heller ikke her fikk over 50 prosent av stemmene eller setene, fikk de islamistiske partiene samla sett over 2/3 av stemmene og nær 3/4 av setene.

Disse forskjellene er produkter av at Tunisia er et land med en mye sterkere sekularistisk tradisjon, og en vesentlig mer moderne økonomi. Sosialt og økonomisk-strukturelt ligger Syria et sted midt mellom Egypt og Tunisia i utvikling. Skulle jeg gjette, ville jeg dermed tippe at sunniislamistiske partier av den typen som vant valgene i Tunisia og Egypt, ville kunne stå igjen med rundt 55 prosent av stemmene, vel og merke fra de arabiske sunnimuslimene.

Den store forskjellen mellom Syria og Egypt og Tunisia, er at Egypt og Tunisia er monoetniske samfunn hvor nær 100 prosent av befolkninga er arabisktalende, og hvor over 90 prosent er sunnimuslimer. Syria er et mye mer multietnisk samfunn. Til sammen utgjør ikke-arabiske kurdere, som i hovedsak er sunnimuslimer men gjennomgående mye mer sekulært innstilte enn araberne, og alawier og andre sjiamuslimer, og kristne, drøyt 1/4 av befolkninga i Syria.

Med 1/4 av stemmene til minoriterer, ville sunniislamister måtte trenge like sterk oppslutning fra den sunniarabiske majoriteten som de fikk ved valget i Egypt for å havne over 50 prosent og sikre seg flertall. Med et sideblikk til Tunisia, er det som nevnt langt fra sikkert, eller en gang sannsynlig.

Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten.

Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskapsbasert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg ville stått last og brast med Saudi-Arabia og USA i kommende geopolitiske konfrontasjoner i Midtøsten. Gjennom den væpna konfrontasjonen med al-Assad-regimet står Brorskapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold til de statene som støtter opprørerne og i en fiendtlig relasjon til Iran som støtter regimet. Dette preger nå også den geopolitiske orienteringa til deres søsterpartier i Tunisia og Egypt.

Før konflikten i Syria kom på dagsorden, var det imidlertid stor bekymring for at brorskapspartienes valgseire ville bety at Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. Det samme så man i Tyrkia under ledelse av det moderat-islamistiske partiet AKP. Hamas i Palestina er nemlig også en del av brorskapsfamilien, og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i Palestina var i utgangspunktet en viktig del av den folkelige forakten for de Israel- og USA-kollaborerende regimene til Hosni Mubarak og Zine bin Ali.

Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på "langt mindre" menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer.

Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels.

En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfientlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan.

Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

Risikoen for et backlash i form av at statene i "Venner av Syria" i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer. Det er heller ikke utenkelig at en slik massiv opptrapping av volden i Syria vil kunne brukes som påskudd for en lenge ønska bombing av Iran.

Når Audun Lysbakken i dag velges til ny leder på SVs landsmøte, er det et kraftig nederlag for det norske mediekommentariatlauget. Lysbakken trenger ikke takke Kristin Halvorsen for dette. Han kan derimot rette en takk til Heikki Holmås' stå-på-vilje

Mediekampanja mot Audun Lysbakken ligner på flere måter på kampanjene som tidligere har felt Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla. For det første er det praktisk talt ingen realsubstans i det kampanjene handler om. Åslaug Haga hadde ingen skyld i at ektemannen glemte noen søknader for tilbygg på stabburet. Gerd-Liv Vallas lederstil var neppe tøffere enn mange andre topplederes. Audun Lysbakken har ikke fulgt alle prosedyrer under tildeling av offentlige penger til gode formål, men det er allerede i ferd med å bli klart at han på ingen måte har vært aleine om det.

At flere andre SV-statsråder har gjort tilsvarende beslutninger, er allerede ute. Saka kommer mest sannsynlig til å dø en stille død i mediekommentariatet når det avsløres at Ap-statsråder med gode forbindelser til det samme kommentariatet har begått tilsvarende regelbrudd. Og saka vil dø i Stortingets kontrollkomite når det blir klart at også tidligere borgerlige statsråder må kalles inn til åpen høring om man skal forfølge "saka" til bunns. Mest sannsynlig kommer det til å bli klart at det faktisk vil være svært upraktisk å stivbeint kreve at enhver krone som staten gir til gode formål må gjennom en formell utlysningsprosess. Saka kommer til å ende med at Lysbakken ikke har gjort noen feil i denne saka i det hele tatt politisk sett, vel og merke om man er enig i premisset om at selvforsvarskurs til jenter kunne være et godt voldtektsforebyggende tiltak.

Denne avklaringa vil trolig komme innen et år er gått, i god tid før valget, slik at den ikke vil kunne påvirke utfallet av den. Lysbakkens skjebne vil da bli avgjort av om han vil lykkes med det som blir hans strategiske hovedoppgave; nemlig å få satt de sakene på den politiske dagsordenen hvor SVs standpunkter deles av flertallet eller store deler av den norske befolkninga. Lysbakkens politiske framtid vil bli avgjort av om han får satt kampen for reelle tiltak mot global oppvarming på dagsorden. Og av om han får satt kampen for at de rike skal betale en større del av verdiene de tilegner seg ved sine maktposisjoner i næringslivet skal komme tilbake til det fellesskapet som har skapt verdiene på dagsorden. Og av om Lysbakken, tross sin støtte til Libyabombekrigen i fjor, vil evne å gjenreise SV som antikrigsparti i en tid med stadig klarere signaler om at nye kriger, mot Syria og/eller Iran, er på trappene. Og dette vil Lysbakken ha mye bedre forutsetninger for å lykkes med i rollen som partileder i kombinasjon med å være parlamentarisk leder på Stortinget, enn i rollen som partileder i kombinasjon med å være minister i "Bittelilledepartementet".

Dette var absolutt ikke meninga. Mediekampanja, som ble igangsatt av de kreftene i regjeringsapparatet som fant å ville levere prosedyrefeilene i BLD som en lekket "skandale til pressen", hadde ikke bare til hensikt å få Lysbakken ut av BLD. Hensikten var ikke å få Lysbakken ut av BLD i det hele tatt. Hensikten var å legge Lysbakken akkurat like politisk død som det Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla er i dag. At ettertida viser at deres feil var ikke-eksisterende eller bagatellmessige, har ingen interesse når de er ute av søkelyset. Fokuset på prosedyresvikt i departementer ville også mista sin interesse ganske raskt om Lysbakken hadde "fulgt spillets regler" og lagt seg politisk død.

Fordi "skandalen" i realiteten er en fullstendig ikke-sak, må Lysbakken dø politisk nå, om dette skal kunne knekke han. Men han har ikke lagt seg død sjøl, og partiet vil heller ikke følge mediekommentariatets "velmente" råd til partiet, som i økende grad synes å ta form av befalinger. Ingensteder har mediekommentariatets frustrasjon kommet tydeligere fram enn hos Fredrik Skavlands intervju med Kristin Halvorsen. Skavlands hat og forakt for Audun Lysbakken framkom like tydelig i denne seansen som Skavlands like intense hat og forakt for Gerd-Liv Valla kom fram da Valla gikk på en av limpinnene som felte henne og stilte opp hos Skavland akkurat da "Yssensaka" var på sitt mest intense. Men Skavland hadde ingenting å spille på hos Kristin Halvorsen.

Det er ikke, som enkelte i mediekommentariatet feilaktig forsøker å framstille det som, fordi Kristin Halvorsen har ønska å holde sin beskyttende hånd over Audun Lysbakken. Det finns absolutt ikke noe grunnlag for å anta at Halvorsen har foretrukket Lysbakken framfor sin nære allierte gjennom mange år, Bård-Vegard Solhjell. Halvorsen har holdt en tilbaketrukket rolle i den partilederstriden som oppsto etter at hun annonserte sin avgang, men det var trolig mest fordi hun svært tidlig skjønte at hennes favoritt var sjanseløs. Ved tidligere kamper har hun ikke lagt fingrene mellom i forhold til å signalisere hvem hun ønska hvor i partiet. Det gjaldt da Bård Vegard Solhjell ble valgt til partisekretær på landsmøtet i 2000, da det var stor stemning blant delegatene for heller å velge Bjarte Hetland fra Hallgeir Langelands Stavanger. Det gjaldt i høy grad også da Bård Vegard Solhjell vant kampavstemninga mot Ingrid Fiskaa om nestlederposisjonen i partiet i 2008.

Halvorsen har til og med engasjert seg direkte på talerstolen i forbindelse med kampvoteringer til plasser i fylkesstyret i Oslo SV. Det skjedde i 2001 da Halvorsen holdt et engasjert innlegg til støtte for Andreas Behring etter at undertegnede ble foreslått opp mot Behring til plass i Oslo SVs fylkesstyre. Den samme Andreas Behring har sittet i valgkomiteen og har helt til det aller siste, altså i dag, vært blant de som har holdt døra åpen for nye alternative kandidater til lederposisjonen.

Etter at oppslutninga om SV i valg bare har gått en vei etter 2001, har Kristin Halvorsen ikke lenger den samme posisjonen i partiet. Hun er dypt respektert, og er ikke lenger kontroversiell i partiet, men det er i stor grad fordi hun umiddelbart etter katastrofevalget i fjor erklærte at hun ville gå av som partileder. Hadde hun kasta seg inn i en valgkamp for en av Audun Lysbakkens utfordrere, og da fortrinnsvis for hennes mangeårige favoritt Bård Vegard Solhjell, ville kun ødelagt sitt eget ettermæle, og det uten å oppnå hensikten. Audun Lysbakken ville blitt valgt uansett.

Når Lysbakken nå ser ut til å bli den første politisk overlevende etter at mediekommentariatets ulveflokk har kjent eimen av blod, er det dels fordi han valgte et optimalt riktig tidspunkt å gå av på som statsråd. Hadde han forsøkt å stå av stormen til etter landsmøtet, men blitt tvunget, potensielt direkte av statsminister sjøl, til å trekke seg etterpå, ville partiets høyrefløy stått sterkt med argumenter om at situasjonen er dramatisk endra siden landsmøtet og at Lysbakken må gå av også som partileder og overlate makta til en av nestlederne, fortrinnsvis den mer erfarne Solhjell. Nå gikk Lysbakken i stedet av, på eget initiativ, i tide til at ingen kan hevde at landsmøtedelegatene ikke hadde fått tid til å reflektere over om de faktisk vil velge en leder som de vet ikke kommer til å sitte i regjeringa på en stund. Det var en taktisk genistrek av Lysbakken sjøl.

Men det er ikke sikkert det ville fungert om det ikke hadde vært for Heikki Holmås innsats tidligere i prosessen. Det at den egenrådige bergenser så inderlig gjerne ville bli leder, at han trosset rådene og sto løpet helt fram til Lysbakken hadde passert mållinja en langside foran han, hadde ikke landsmøtet i samme grad vært gjennomdiskutert og sementert bak Lysbakken. Den "grasrota" som har uttalt seg i mediene om at Lysbakken bør trekke seg, som den tidligere statssekretæren ved statsministerens kontor som leder Nordland SV, tilhører alle som en den sida i partiet som aldri ønska seg Lysbakken som leder. Dette ser resten av partiet, og lar seg dermed heller ikke vippe av pinnen av medienes påståtte grasrotopprør. Hadde Holmås trukket seg like raskt fra kampen som det Solhjell gjorde, og prosessen fram mot landsmøtet hadde forblitt en lukka prosess inne i valgkomiteen, kan det for det første tenkes at landsmøtet hadde sett helt annerledes ut i forhold til hvem som ville blitt valgt til delegater. For det andre er det sannsynlig at langt flere ville latt seg overbevise av argumentene om at SV ikke kan velge en leder som ikke skal sitte i regjering enn det som blir resultatet etter at det har vært diskusjoner og mange steder kampavstemninger på lederkandidatene i de aller fleste av SVs lokallag rundt om i landet. Holmås ukuelige pågangsmot har utvilsomt bidratt til å aktivere partidemokratiet i SV, selv om kampen mellom de to ikke fungerte i forhold til å promotere partiet utad, slik noen trodde. Men det at partidemokratiet ble styrka i prosessen, har gjort partiet mer imunt mot mediekommentariatets befalinger, og det har i sin tur redda Audun Lysbakkens politiske liv. Det var neppe Heikki Holmås hensikt med å stille opp. Men han fortjener likevel en god del av æren for det.       

Ingen kan vel være mot humanitær hjelp til sivilbefolkning i en krigssone, slik situasjonen er i Homs i Syria. Utfordringa er at USAs manual for ukonvensjonell krigføring tillater smugling av våpen og soldater inn til kampsonen sammen med humanitærhjelp.

Et hovedkrav som kommer ut fra møtet i “Venner av Syria” som pågår nå i Tunisia, er at syriske styrker må tillate leveranser av humanitær hjelp til Homs og andre byer hvor syriske sikkerhetsstyrker kjemper mot opprørsstyrkene i Free Syria Army. Dette er et krav de aller fleste vil oppfatte som ytterst rimelig. Det reiser seg imidlertid et stort spørsmål om USA og de andre maktene som har definert seg som “Venner av Syria” vil misbruke en eventuell anledning til å slippe inn med en konvoi med humanitærhjelp til også å formidle militær hjelp til opprørsstyrkene. 

Det å smugle våpen, eventuelt også soldater, inn via humanitære hjelpesendinger er strengt forbudt i følge Internasjonal rett. Manualen for ukonvensjonell krigføring for USAs spesialstyrker, distribuert fra november 2010, klargjør imidlertid eksplisitt at dette likevel ikke er i strid med USAs policy: 

Humanitarian crises or conditions that arise during the course of UW [Unconventional Warfare] operations may trigger HA [Human Assistance]. In these cases, SF units may provide and coordinate HA that supports UW operations.Although not necessarily factored into a UW strategy, timely HA may greatly facilitate UW operations and ultimate objectives. HA programs and authorities change often and vary from theater to theater. U.S. SF commanders and Soldiers should closely coordinate any requests for HA with legal and related advisors to maximize the sources available to a given mission at a particular time.The basic rule for de minimus HA is, “a few Soldiers, a few dollars, a few hours.”

Manualen drøfter også eksplisitt “legale utfordringer” og er klar på at personell som utfører denne typen operasjoner risikerer straffeforfølgelse for krigsforbrytelser, ikke minst fordi manualen også tillater at spesialstyrker kler seg i sivil for å infiltrere et område gjennom fiendens kontrollinjer, for eksempel forkledt som humanitære hjelpearbeidere:

Use of civilian attire by U.S. forces in any military operation is a sensitive matter that can only be undertaken IAW all relevant regulations and policies. U.S. forces should closely coordinate with their legal advisor in the use of nonstandard uniforms or civilian clothing in any military operation. Many of the principles regarding the use of enemy uniforms apply to the use of civilian attire in military operations as well. Wearing civilian attire while engaged in actual combat is unlawful; however, U.S. forces may wear it to allow movement into and through the enemy’s territory. Under the Geneva Conventions, the failure to use a “fixed sign recognizable at a distance” could factor into a nation’s decision to deprive captured U.S. forces of POW status. Further, if an enemy nation can deem such use treachery, it may consider the use by U.S. forces of civilian clothing in military operations as a war crime and take remedial action.

Manualen, som ble hemmeligstemplet, men likevel offentliggjort på nettstedet NSNBC, drøfter i detalj strategi og taktikk i oppbygging av ukonvensjonell krigføring. Lesning av manualen gir et interessant perspektiv på mye av det vi kan se skje i Syria, også på flere områder, ikke minst mediedekninga. Spesielt relevant er det når man ser dekninga av konflikten på CNN og andre internasjonale nyhetskanaler, som benytter seg av journalister som tidligere har arbeidet “embedded” med amerikanske styrker ved fronten, i CNN gjelder det Arwa Damon, som nå har klart å komme seg inn i krigssonen i Homs, og den effektive bruken av såkalte “citizen’s journalists”. Informasjonsformidling for å undergrave legitimiteten til et regime og klargjøre opinionen for å støtte en ukonvensjonell krigsoperasjon defineres som en helt sentral del av planlegging og gjennomføring av en ukonvensjonell krigsoperasjon.

I dag stormet tunisiske demonstranter hotellet hvor "Venner av Syria" holdt konferanse. I morgen planlegger tunisisk fagbevegelse en større markering mot konferansen.

Demonstrantene ropte fordømmelser av den tunisiske interrimregjeringa, USA, Frankrike, Tyrkia, Qatar og andre land for deres innblanding i syriske anliggende.

Demonstrantene bar syriske, palestinske og tunisiske flagg og bilder av Egypts tidligere president, panarabismens far, Gamal Abdel Nasser, og plakater med slagord som "Fiender av Syria = Venner av Israel".

Demonstrasjonen som er planlagt lørdag av tunisisk LO, handler i første rekke om å fordømme nylige angrep på fagforeningskontorer rundt om i landet, men “demonstrasjonen vil også fordømme konspirasjonskongressen mot Tunisia", uttalte generalsekretær i UGTT Sami Tahri.

Hvordan ville "verdenssamfunnet" reagert om Iran åpent hadde oppmuntret demokratidemonstrantene i Bahrain til å væpne seg og angripe bahrainske regjeringsstyrker? Og videre diskutert å levere avanserte våpensystemer til opprørerne?

Spørsmålet er relevant, ikke fordi dette er noen aktuell problemstilling i Bahrain. Spørsmålet er relevant fordi det illustrerer ganske presist hva som nå skjer i Syria under møtet i gruppa av land som kaller seg "Venner av Syria". Norge er blant landene som deltar i møtet i Tunis.

La oss derfor se for oss hva som hadde vært svaret på min hypotetiske problemstilling. USA med allierte ville umiddelbart fordømt de iranske utspillene som en illegitim innblanding i Bahrains indre anliggender. Ja, ikke nok med det. USA med allierte, ville ganske sikkert også uttalt at Iran med en væpning av opposisjonen reelt sett har gått til krig mot Bahrain, og truet Iran med åpen krig tilbake.

Hvordan ville den politiske eliten i Norge reagert? Det ble sagt og skrevet lite om det da kongen av Bahrain, støttet av styrker fra Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, slo ned demokratiopprøret i Bahrain med makt. Mennesker ble drept, men sammenlignet med situasjonen i Syria var det ganske få. Hovedårsaken til dette var nettopp at regimet ikke trengte å bruke veldig stor grad av vold fordi demokratiforkjemperne var ubevæpna. I etterkant av knusinga av demokratiopprøret i Bahrain, har opposisjonelle også blitt fengslet og torturert, noen til døde. Norges politiske elite har vært taus om dette. Årsaken er selvsagt at diktaturet i Bahrain, i motsetning til Syria, er en vestlig alliert. Det at Iran ga moralsk støtte til demokratiopprøret, som Iran gjorde (paradoksalt nok, vil man kunne si), var tilstrekkelig til at pekefingeren mot Iran var ute fra amerikansk side. Norge valgte så vidt jeg har registrert å ikke si noenting. Men dersom Iran hadde gått lengre, åpent krevd at kongen måtte gå av og åpent støtte væpna opprørsgrupper, er det liten tvil om at Norge aktivt ville fordømt dette.

Situasjonene i Bahrain og Syria er like i den forstand at regimene i begge land er diktatoriske, fengsler, torturerer og dreper opposisjonelle, og er basert på støtte fra en religiøs minoritet mens flertallet holdes unna politisk makt og innflytelse. Hadde Norge og andre vestlige land vært genuint opptatt av utvikling av demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, ville man også forholdt seg likt til to slike like case. Det moralsk riktige ville være å gi full moralsk og politisk støtte til kravet om demokrati i BEGGE landene. Men samtidig ville den riktige strategien i begge tilfellene være å kreve at overgangen til demokrati starter med FORHANDLINGER mellom regimet og opposisjonen.

Svaret ville IKKE være å gi verken direkte eller indirekte støtte til at opposisjonenen væpner seg. I et land som er splittet etnisk og religiøst, som BÅDE Syria og Bahrain er, er dette en oppskrift på blodig borgerkrig med langt større lidelser for sivilbefolkninga enn det fortsatt diktatur vil representere. Svaret ville heller ikke være å kreve militær intervensjon fra noe land utenfra, verken for eller mot regimet. I den grad det allerede er snakk om en åpen borgerkrig, ville svaret være krav om umiddelbar nedleggelse av våpnene fra BEGGE sider i konflikten, som en forutsetning for fredsforhandlinger.

På dagsorden for møtet i gruppa av land som samles i dag i Tunis og omtaler seg selv som "Venner av Syria", står ikke fredsforhandlinger. På dagsorden står bare hvordan andre land kan gi politisk og eventuelt også militær støtte til de væpnede opprørsstyrkene i Syria. På dagsorden er altså en oppskrift for opptrapping av konflikten, med økte sivile lidelser. På dagsorden er regimeskrifte for å tjene  interessene til Saudi-Arabia og USA i den geopolitiske kampen mot Iran. Gruppa "Venner av Syria" er derfor ingen reelle venner av det lidende syriske folket. Og som det USA-lojale NATO-medlemmet Norge er, kan vi dessverre ikke forvente at Norge på noe vis vil opponere mot den krigerske opptrappingsstrategien de ledende landene i "Venner av Syria" går inn for.   

Avstemninga i FNs Generalforsamling om resolusjonen som fordømmer Assadregimet i Syria, som ble vedtatt med 137 stemmer mot 12 og 17 avholdene, kan fortelle oss noe om et geopolitisk verdensbilde i endring.

I skrivende stund er ikke det offisielle registeret over hvilke land som stemte hva offentliggjort enda. 137 for 12 mot og 17 avholdende summerer seg ikke til 193. 29 land er ikke redegjort for. Enten var de ikke til stede, eller så fikk de ikke stemt på grunn av tekniske problemer. Jeg har heller ikke funnet noen oversikt over hvilke de 137 landene som stemte for resolusjonen var. Washington Post har imidlertid offentliggjort en liste over de 12 landene som stemte for og de 17 som stemte avholdende.

De som stemte mot var: Zimbabwe, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea, Russland, Hviterussland, Cuba, Nicaragua, Venezuela, Ecuador og Bolivia.

De som stemte avholdende var: Komorene, Namibia, Angola, Tanzania, Uganda, Kamerun, Algerie, Libanon, Armenia, Sri Lanka, Nepal, Myanmar, Vietnam, Fiji, Tuvalu, St. Vincent og Grenadinene og Suriname.

Demokratisyn ingen forklaring
Avstemninga tegner på ingen måte noe entydig bilde av at her står demokratier mot diktaturer. Av "nei-statene", er både Venezuela, Nicaragua, Ecuador og Bolivia flerpartistater med regjeringer valgt i valg som av internasjonale valgobservatører har blitt vurdert til å være fullt og helt frie og rettferdige. Dette er også blant de folkevalgte regjeringene i Verden som i størst grad har opprettholdt den folkelige oppslutninga etter at de har blitt valgt, og som i så måte kan hevde å ha blant de sterkeste folkelige mandatene bak sin stemme. Også Zimbabwe, Russland og Hviterussland er flerpartistater, men valgene som har lagt grunnlaget for landenes regjeringer, har på forskjellig vis blitt kritisert av observatører. Det kan likevel ikke betviles at både Russlands og Hviterusslands presidenter har et sterkt folkelig mandat i ryggen, mens dette må sies å være mer tvilsomt i Robert Mugabes tilfelle. Samtidig er Cuba, Kina og Nord-Korea ettpartistater, akkurat som Syria selv, mens Iran har en kombinasjon av folkevalgt, men partiløst, styre, og teokratisk kontroll.

På motsatt side, blant resolusjonens forslagsstillere, finner vi stater som er like diktatoriske som Syria. Blant disse er alle de eneveldige konge- og sjeikdømmene på den arabiske halvøya. Vi finner også Marokko og Jordan, som også har personlig kongemakt og sterkt begrensa demokrati. Blant land i Afrika sør for Sahara var Somalia og Komorene de eneste opprinnelige medforslagsstillerne, og ingen av statene er demokratier, for å si det forsiktig. Og av landene som stemte for resolusjonen, finner vi blant andre Sudan, med krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir som fortsatt sittende president.

Blant landene som stemte avholdende, finner vi også både klare flerpartidemokratier, som St. Vincent og Grenadinene, Suriname og Nepal, flerpartistater med "demokratiske utfordringer" som Libanon, Sri Lanka og Armenia, ettpartistater som Vietnam, og stater som i teorien er flerpartistater men med utbredt valgfusk, som Kamerun.

Forholdet til demokrati som prinsipp kan altså i liten grad forklare landenes stemmegiving. Det fantes både demokratiske stater og brutale diktaturer blant landene som fremma og stemte for resolusjonen, og det fantes brutale diktaturer og demokratiske stater blant de som stemte aktivt imot eller avholdende.

Ideologisk konfrontasjon
Heller enn å studere statenes praktiske og prinsippielle forhold til demokrati som styreform, kan man se ideologisk orientering som et aspekt når man leter etter et svar på hvorfor de stemte som de gjorde. I Latin-Amerika finner vi et entydig bilde hvor det er landene med venstreorienterte sosialistiske regjeringer som inngår i ALBA-samarbeidet, som stemte mot eller avholdende til resolusjonen.

Den økonomiske supermakten i ALBA er Venezuela. Venezuelas politikk med å bygge opp ALBA som et alternativ for latinamerikanske utviklingsland som ikke ønsker å innordne seg i den nyliberale utviklingsstrategien som USA og Washington baserte finansinstitusjoner ønsker å presse gjennom, har ført landet i direkte konfrontasjon med USA fra første stund etter at Hugo Chavez begynte å faktisk gjennomføre sitt radikale program, etter at han første gang ble valgt i 1998. USA stilte seg innledningsvis positivt til det mislykka militærkuppet i 2002, og støtta seinere også mislykka forsøk fra opposisjonen på å destabilisere Venezuela økonomisk.

USAs fiendtlighet, førte raskt til at Chavez og Venezuela, og med det, alle de andre landene i AlBA-samarbeidet, har stilt seg konsekvent imot USAs og Vestens agenda også i andre deler av verden, spesielt i forhold til konfrontasjonen mellom USA og Israel og Iran.

Ganske tilsvarende må man forstå Zimbabwes nei-stemme, som en refleksjon av konfrontasjonen mellom Mugabe og den gamle kolonimakta Storbritannia, og med det også resten av Vesten. Utgangspunktet her er Mugabes program for jordreform, hvor land har blitt tatt fra de hvite, i hovedsak britiskætta, farmerne og delt ut til svarte.

Det ideologiske aspektet kan man også gjøre gjeldende som et aspekt for å forstå hvorfor Hviterussland, landet som i størst grad har ønska å bevare sentrale trekk ved det økonomiske systemet i Sovjetunionen, stemte som landet gjorde.

Geopolitisk rivalisering
Når det gjelder Russland og Kinas stemmer, har disse eksplisitt blitt nevnt i vedtaks form fra den amerikanske kongressen, som hovedutfordrerne til USAs ambisjoner om fortsatt å være den ledende supermakta i verden i det nye århundret vi nå er godt inne i. På tross av at Kina fortsatt har et kommunistisk ettpartisystem politisk sett, står verken Russland eller Kina for noen alternativ økonomisk politikk som konfronterer den nyliberale økonomiske verdensordenen som USA og andre vestlige land promoterer, slik ALBA-landene i Latin-Amerika, og til dels Hviterussland, gjør. Derimot defineres Russland og Kina som hovedkonkurrenter i kampen om ressurser, markeder og kontrakter.

Denne økonomiske kampen reflekteres også gjennom geopolitisk rivalisering. Mye tyder på at president Obama, i større grad enn Bush, så at USA vil ha store problemer med å slå ut en forent blokk av Russland og Kina. Det er Kina som er den virkelige direkte konkurrenten til USA i dag på flere områder enn Russland. Mye peker derfor i retning av at Obama ønsket å slå en kile inn i samarbeidet mellom Russland og Kina og i større grad få Russland med seg på sitt lag (noe jeg skreiv om i en artikkel for tre år siden). Det manifesterte seg blant annet i det at USA ga slipp på sin ambisjon om å trekke Georgia og Ukraina inn i NATO. I Ukraina ga USA og Vesten også slipp på sin sterke støtte til de russiskfiendtlige "oransje" kreftene, som dermed også har blitt feid ut av regjeringskontorene av mer russiskvennlige krefter.

Den arabiske våren kom imidlertid inn og ødela disse planene. Opprørene i Tunisia og Egypt, som feide vestallierte diktatorer ut, truet med å gjøre de vestallierte oljerike monarkiske diktaturstatene isolerte og sårbare. (Dette skreiv jeg mer utfyllende om i en artikkel fra januar i fjor.) Spesielt tydelig ble dette etter at "den arabiske våren" spredte seg til Gulf-kongedømmet Bahrain.

De væpna opprørene i Libya og Syria ble et svar på dette. Det som i utgangspunktet trolig var spontane og ikke-voldelige demonstrasjoner mot regimene, etter samme lest som i Tunisia og Egypt, forvandlet seg her raskt til voldelige opprør. Graden av, og tidspunktet for, vestlig etterretnings involvering i disse opprørene, er det ikke grunnlag for å drøfte i denne artikkelen. Det sentrale her, er at både de monarkiske Gulf-diktaturene og deres vestlige støttespillere så dette som muligheter for å gjenvinne et initiativ og få den arabiske våren av sporet den startet på, som et opprør mot regimer hvor regimenes provestlige og proisraelske utenrikspolitikk også var en sentral del av opprørsgrunnlaget (Mer om dette i denne artikkelen fra april i fjor).

Men for å få til dette, måtte det i forhold til Libya gjennomføres en kjapp geopolitisk omkalibrering, gitt at al-Qadhafi de seinere årene var trukket i økende grad inn i varmen. Samtidig måtte man også gjøre bruk av en kreativ tolkning av en FN-resolusjon om beskyttelse av sivile, for til slutt å bringe ned regimet gjennom intensiv bombing og direkte militær støtte til opprørsbevegelsen.

Det er ringvirkningene av denne omkalibreringa og kreative bruken av en FN-resolusjon, som nå kommer til syne i avstemninga om Syria. Den kreative tolkninga av FN-resolusjonen skapte stor frustrasjon i Moskva. En faktor er at russerne ved regimeskiftet risikerte å tape tilgang til investeringer i de store libyske oljekildene. Minst like viktig er det at Russland så med frykt på hvordan Vesten tok seg til rette med kreativ tolkning av FN-resolusjoner.

Den langt hardere linja fra russisk side i forhold til å blokkere alle forsøk på å få til fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet, som også gjenspeiles i Russlands nei-stemme til resolusjonsforslaget i Generalforsamlinga, må sees i lys av dette. Krigen i Libya har altså satt en foreløpig bom for Obamaadministrasjonens forsøk på å nærme seg Russland geopolitisk. I stedet har Russland blitt skjøvet rett i armene på kineserne. De to tidligere kommunistiske stormaktene står nå samlet som en enhetlig stemmeblokk for første gang siden Folkerepublikken Kina fikk overta Kinas FN-plass i 1970. Det må karakteriseres som en kraftig geopolitisk boomerang for Vesten som følge av Libyakrigen.

Til gjengjeld har USA og Vesten også skaffet seg noen helt nye geopolitiske allierte, i hvert fall på kort sikt. Den nye demokratisk valgte islamistleda regjeringa i Tunisia, er, sammen med det dominerende partiet i den nyvalgte egyptiske nasjonalforsamlinga, blant de sterkeste politiske støttespillerne for opprørerne mot Assadregimet i Syria. Dermed har USA og Vesten oppnådd å komme på langt bedre fot med de nye makthaverne i Tunisia og Egypt enn hva man kunne forvente så kort tid etter at de veststøtta diktaturene til Bin Ali og Mubarak ble styrta.

Den nye alliansen med de sunniislamistiske bevegelsene i den arabiske verden, har også brakt Vesten, trolig mot sitt eget ønske, på lag med den islamistisk-orienterte regjeringa til krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir i Sudan. Som beskrevet i min forrige artikkel, var al-Bashir en aktiv og direkte støttespiller for de Vesten-støtta opprørerne i Libya. Det var noe uklart om dette ville ha direkte implikasjoner i forhold til Syria, ettersom al-Bashir også har hatt et godt forhold til Iran, men ved avstemninga i FNs generalforsamling stemte Sudan altså for resolusjonen.

Det gjorde derimot ikke Algerie, landet som de seinere årene har vært en nær alliert for Frankrike og Vesten i kampen mot islamister av alle avskygninger. Algerie, som er like viktig som olje- og gassleverandør til Europa som Libya, reagerte krasst mot den alliansen mellom islamister og Vesten som avtegna seg i nabolandet Libya. Årsaken er trolig først og fremst helt reell frykt for at både de al-Qaida-affilierte væpna opprørsgruppene, og de mer politisk-opposisjonelle islamistiske grupperingene i Algerie, skal kunne bruke det nye Libya som base for å destabilisere Algeries sekularistiske regjering.

Sammen med den tradisjonelt syriskvennlige Hizbollah-dominerte regjeringa i Libanon, var Algerie også det eneste arabiske landet som stemte avholdende til resolusjonen mot Syria, noe som i realiteten må tolkes som en kraftig protest. Av de landene som endte med å stemme for, var det nemlig mange som gjorde det med en stemmeforklaring om at deres stemme på ingen måte representerte noen støtte til noen form for intervensjon i syriske forhold. Når Algerie, som altså inntil nylig var en nær fransk og vestlig alliert, ikke valgte å ta en slik posisjon, men stille seg sammen med landene som stemte avholdende, representerer det en ganske signifikant geopolitisk reorientering. Algerie går med dette tilbake til posisjonen landet hadde under den kalde krigen, da landet etter frigjøringskrigen mot Frankrike var Sovjetunionens næreste allierte i Nord-Afrika. At Algerie er på vei bort fra den alliansen med vestlige stormakter landet har hatt etter at den kalde krigen tok slutt, synliggjøres også konkret i det at Algerie nylig har bestilt betydelige mengder militært materiell fra Russland.

Enda mer dramatisk enn stemmegivinga fra Algerie, kan man se stemmegivinga fra Uganda. Uganda har i flere tiår vært USAs næreste allierte i Afrika sør for Sahara. Uganda intervenerte blant annet i Kongo sammen med nabolandet, og den gang alliansepartneren, Rwanda. Mot seg hadde Uganda og Rwanda en allianse av afrikanske land som besto av Zimbabwe, Namibia og Angola, som støtta Kabilaregjeringa i Kongo. I forhold til Syria stiller Uganda seg nå altså sammen med regjeringer som under den kalde krigen var Sovjetunionens og Cubas allierte, som Angola, og fiender av Vesten i nyere tid, som Zimbabwe. Til gjengjeld stemte Kabilas Kongo for resolusjonen. Det gjorde også Ugandas gamle allierte i Rwanda. Hva dette kommer til å bety for det geopolitiske spillet om Sentral-Afrikas ressurser, gjenstår å se.

Forklaringa på Ugandas nye Vesten-kritiske holdning, som manifesterer seg i stemmegivinga i forhold til Syria, ligger nok i liten grad i selve konflikten i Syria, og i stor grad i forhold til konflikten i Libya. Det vil si, nærmere bestemt denne konfliktens forbindelse til Sudan. Regimet til Omar al-Bashir i Sudan støtta i mange år opp om den ugandiske kristenfundamentalistiske opprørsgruppa Lord's Resistance Army. Uganda var derfor også alt annet enn forståelsesfull for at Vesten kunne inngå en allianse med Sudanstøtta libyske islamister for å komme på offensiven i forhold til den arabiske våren. Med seg har Uganda også dratt med seg andre gamle allierte, først og fremst Tanzania og Kamerun. Det at Komorene stemte avholdende var nok derimot ganske sikkert en teknisk feil, gitt at det konservative islamske styret på Komorene var blant landene som var med på å fremme resolusjonen i utgangspunktet. Det virker da fullstendig ulogisk at landet skulle ha stemt avholdende til sin egen resolusjon.

Det skal heller ikke utelukkes at teknisk feil kan forklare stemmegivinga til Stillehavsnasjonene Fiji og Tuvalu. Det er derimot neppe noen tilfeldighet at Armenia, en tradisjonell alliert av Russland, stemte avholdende, eller at Kinadominerte Myanmar gjorde det. Det er heller ikke overraskende at Sri Lankas regjering, som har møtt kritikk fra Vesten på måten regjeringa nedkjempa den tamilske opprørsgeriljaen LLTTE i økende grad har vendt seg mot Kina, og stemte avholdene, i likhet med Nepal, hvor både det moderate regjeringspartiet med det ganske misvisende navnet Forente Marxist-Leninister, og det dominerende opposisjonspartiet, maoistene, historisk har nære bånd til Kina.

Mer interessant er det at også Vietnam som ligger i sterk territoriell konflikt med Kina, valgte å stemme avholdende. Det tyder på at Vietnam foreløpig holder sterkere på sin historiske tilhørighet til den sosialistiske blokken under den kalde krigen, og de fortsatte forbindelsene til Russland og Cuba, enn på å ta imot den ganske åpenlyse flørten landet har blitt utsatt for av sin historiske fiende USA de seinere årene. Denne flørten var åpenbart motivert av tanken om at også Vietnam kunne la seg friste av tanken om at min fiendes (altså Kinas) fiende (altså USA), kan være min venn. Dersom Vietnams stemmegiving viser seg å ha varig betydning i form av at landet velger å holde på den gamle alliansen med Russland, og dermed også måtte få et bedre forhold til Kina som følge av at Russland og Kina står nærmere hverandre enn noen gang tidligere etter Stalins død i 1953, vil det ha store negative implikasjoner for USAs målsettinger om å demme opp for Kinas økende dominans i Sørøst-Asia.