Deler av det offisielle Norge vil ha en norskfødt etnisk norsk terrorist plassert på mentalsjukehus framfor å få han dømt. Dette gir ikke noe trygt bildet av en rettsstat i funksjon. Snarere får vi bildet av et narsissistisk samfunn i fornektelse.

Fra rettssalen i Oslo tingrett har vi fått sett bilder av en rolig Anders Behring Breivik. Vi har fått rapportert at han gir detaljerte beskrivelser av hva han har gjort fra minutt til minutt. Har han så vært ved bevissthet når han har utført handlingene? Svaret er ja.

Men har han i realiteten blitt styrt av forestillinger om indre stemmer som har diktert hva han skulle og måtte gjøre uten at han hadde noe valg? Ingenting peker i den retninga. Tvert imot, han redegjør for hvorfor han valgte å gjennomføre terrorhandlingene ut fra en argumentasjon som indre sett er konsistent. Vi har også fra tidligere kunnet lese teksten han la ut i forkant av terrorangrepet. Der beskriver han, ganske realistisk om enn ikke tatt på kornet, hva slags samfunnsmessige reaksjoner han kom til å bli møtt med i etterkant. Det finns altså ikke det aller minste fnugg av tvil om at Anders Behring Breivik utmerka godt har visst at handlingene han planla å gjennomføre var gale, sett med samfunnets øyne. Han valgte bare å sette seg over samfunnets moral.

Ja, jeg tør å skrive det rett ut. Denne mannen er ikke gal. Denne mannen er ikke utilregnelig slik utilregnelighetsbegrepet var tenkt for å skåne psykisk sjuke mennesker fra straff for handlinger de har utført, uten evne til å forstå det eller kontrollere sine egne handlinger.

Siden jeg sjøl ikke er psykiater, får jeg da et ganske stort problem: Hvordan kan jeg forklare at etablissementet i det norske rettspsykiatriske miljøet synes å mene at denne mannen som har planlagt disse terrorhandlingene gjennom mange år, likevel er psykotisk og utilregnelig? For det er ikke bare de to først oppnevnte rettspsykiaterne som støtter dette. Den rettspsykiatriske kommisjonen hadde ingen innvendinger mot denne rapporten, sjøl om den ikke forsøkte å gå inn i og drøfte substansen i den politiske motivasjonen Behring Breivik sjøl konsekvent har gitt uttrykk for. Kommisjonen hadde derimot innvendinger mot den andre sakkyndigrapporten, som konkluderte med at Behring Breivik ikke er schizofren paranoid. Innvendingene kom i form av spørsmål som hvorfor denne rapporten ikke mer inngående drøfta Breiviks barndom, forhold som klart peker mot muligheten av en mental diagnose, men som blir langt mindre relevante om man forstår Breiviks handlinger som politisk motivert terror. Vi ser også at flere psykiatere som kommenterer i media, spesielt Pål Grønndal i TV2 og Kjersti Narud i NRK, reelt støtter opp om diagnosen som utilregnelig.

Og hvordan kan det ha seg at aktoratet legger an en argumentasjon for å bevise at mannen bak verdenshistoriens største enkeltmannsmassakre er psykotisk? Det har vært klart lenge, helt fra kommentarene umiddelbart etter den første sakkyndigrapporten, via motstanden mot oppnevnelse av nye sakkyndige, til prosedyren som nå føres i rettssalen. 

Min bakgrunn er at jeg er samfunnsviter og politisk aktiv. Der det psykiatriske etablissementet søker etter mulige diagnoser i gjerningsmannens indre som den naturlige forklaringsmodellen, ser jeg på politisk ideologi og mer generelle holdninger i samfunnet som det naturlige startpunktet for en analyse. Det gjelder i forhold til å forstå Behring Breiviks motiver for å begå de handlingene han har begått. Men det gjelder også i analysen av det samfunnet som nå synes å styre mot å ilegge den høyreradikale terroristen psykisk helsevern framfor straff.

Historisk er den næreste parallellen til 22. juli-terroren jeg finner, i motiv og omfang, bombeaksjonen mot 2. klasse-venteværelset på Jernbanestasjonen i Bologna i 1980. 85 tilsynelatende tilfeldige mennesker, men i hovedsak arbeiderklasse i Italias rødeste storby, ble drept. Aksjonen ble gjennomført av den nyfascistiske terrororganisasjonen Nuclei Armati Rivoluzionari.

I Norge har samtlige politisk terroranslag etter 2. verdenskrig, både bombeangrep og målretta politisk motiverte drap, blitt utført av høyreekstremister med brodd mot det flerkulturelle samfunnet og den politiske venstresida. Behring Breiviks ideologiske inspirasjon er ikke den klassiske nynazismen med jødene i sentrum for konspirasjonen mot “Det kristne Europa”, men i en nyere forestillingsverden, men med mange fellestrekk til antisemittismen, om en stor konspirasjon mellom Vestens venstreliberale (i høyreradikalernes terminologi “kulturmarxistiske”) elite og islamister i den muslimske verden om å islamisere Vesten gjennom muslimsk masseinnvandring og høye fødselsrater. Denne Eurabiateorien er empirisk sett like virkelighetsfjern som de klassiske antisemittiske konspirasjonsteoriene, men disse ideene, som gjerne kan kalles vrangforestillinger i bokstavelig forstand, er politiske i sin karakter, og skremmende nok delt av mange. De er ikke individuelle vrangforestillinger av psykotisk karakter. 

Behring Breiviks terroraksjon var altså ikke unik, verken i begrunnelse, retning eller omfang når vi vurderer fenomenet høyreradikal terror i en helhetlig europeisk kontekst. Det unike ved Breivik, er det spesielt grusomme som ligger i at en så stor andel av ofrene var barn, og at flertallet av ofrene ble drept ved skyting og ikke i en sprengning. Men trekker vi linjene enda litt lenger tilbake, til 2. verdenskrig, finner vi at heller ikke systematisk utryddelse av små barn nødvendigvis fordrer en individuell psykose for å kunne bli gjennomført av mennesker som er politisk overbevist av ideologier som er beslekta med Behring Breiviks tankegods. Så hva hindrer det rettspsykiatriske etablissementet og aktoratet fra å se 22. juli-terroristen i sin rette politisk-ideologiske og historiske kontekst?

I timene umiddelbart etter bombeangrepet i Oslo sentrum, ble muslimsk utseende ungdom jaget av en sint mobb. TV-kanalen FoxNews i USA la like greit til grunn for sin sending at det var islamistisk terror som lå bak. På tross av den historiske presedensen for høyreradikal europeisk terror, var det blitt skapt et bilde hos mange av at terrorisme er et fenomen som tilhører andre kulturkretser, spesielt den muslimske. Dette bildet var så sterkt innprenta både hos vanlige folk og deler av etablissementet i Norge at bildet av den blonde etnisk norske terroristen ikke i seg sjøl kunne endre dette. PST holdt få uker etter terroraksjonen en pressekonferanse hvor de opprettholdt sitt trusselbilde om islamsk terrorisme som den fremste trusselen mot Norge, på tross av erfaringene om at terror i Norge kommer fra etnisk norske innvandringsmotstandere og ikke fra muslimer. Og mange kommenterte at gjerningsmannen nødvendigvis måtte være gal som kunne gjøre noe slikt. Enda flere tenkte det.

Det å stille spørsmålet, hvordan kunne en av verdenshistoriens verste politiske terrorister vokse opp og bli til det han ble her i Norge, er nok et svært vanskelig spørsmål for mange. Et spørsmål som man gjerne vil la være å gå inn på om man kan. Og det kan man jo, hvis man kan finne at gjerningsmannen ikke var en ordentlig terrorist, men en sinnssjuk enkeltperson, strafferettslig utilregnelig. Så da er det en menneskelig reaksjon at man begynner å lete etter signaler som kan bekrefte oppfatninga.

Men argumentene som trekkes fram for å underbygge oppfatninga om at Behring Breivik er utilregnelig holder virkelig ikke vann. Et argument som aktoratet synes å kjøre på som et hovedpunkt i sin prosedyre, er Behring Breiviks påstand om at han er en del av et større høyreradikalt terrornettverk kalt Knights Templar. Man har ikke funnet beviser for dette nettverkets eksistens. Neivel, kan man så utelukke at dette nettverket faktisk finns, i form av en liten gjeng ekstreme Eurabiatilhengere i ulike europeiske land? Nei, fraværet av beviser for nettverkets eksistens er sjølsagt ikke ensbetydende med beviser for at det ikke eksisterer.

Og hvis vi legger til grunn at nettverket faktisk ikke eksisterer, er det i så fall et bevis for eller en indikasjon på at Behring Breivik lever i et parallelt imaginært univers uten kontakt med den virkelige verden? Nei, absolutt ikke. Det er fullt mulig at nettverket ikke eksisterer og at Behring Breivik er fullt klar over dette, men at han velger å påstå at det eksisterer som ledd i sin politiske terrorstrategi. Et hovedformål med terror er nettopp å spre frykt.  Og det er klart at dersom han kan klare å spre en ubegrunna frykt for ikke-eksisterende fortsatte terrorceller etter at han sjøl er tatt, så vil det bidra til å forsterke den frykten mange kjenner på etter de gruoppvekkende terrorhandlingene han rakk å gjennomføre. Det at Breivik eventuelt forteller en løgn om nettverkets eksistens kan altså like gjerne, og annet tatt i betraktning, heller, forklares som en bevisst løgn enn som en psykotisk vrangforestilling.

Et annet lite holdbart argument ble vektlagt i kommentarene fra NRKs og TV2s rettspsykiaterne etter gårsdagens rettsrunde. De uttalte begge at Behring Breiviks kritikk av norsk rettspsykiatri styrket argumentene for å vurdere han utilregnelig. Her ble det vist til at Breivik hadde hevda at en rekke NS-ministre ble plassert på mentalsjukehus etter krigen som et bevis for hans konspiratoriske vrangforestillinger. Den empiriske dokumenterte realiteten er at en NS-minister, Sverre Riisnes, ble vurdert som utilregnelig. Det er også uomtvistelig et faktum at politisk opposisjonelle har blitt plassert på mentalsjukehus i en rekke regimer opp gjennom historien. Breivik kom også med argumentasjon om at de to første rettspsykiaterne kan ha vært følelsesmessig sterkt involvert og følgelig ikke evna å opptre objektivt. Det siste framstår ikke bare som rasjonelt, men helt sannsynlig. At det at Breivik stilte spørsmål ved rettspsykiateres profesjonalitet, og kom med påstander som er overdrevne og udokumenterte, men som inneholder en klar kjerne av sannhet, skal altså være et godt bevis på utilregnelighet. I så fall blir det svært mange samfunnsdebattanter, spesielt nettdebattanter, som må få sine hoder nærmere undersøkt av psykiatere, for slike unøyaktigheter i debattene florerer virkelig.

Det var sjølsagt ikke noen konspirasjon fra politisk hold, men statsapparatet i Norge består av enkeltmennesker med menneskelige tanker og følelser. Den apolitiske tilnærminga til terrorhandlingene i den første sakkyndigrapporten og i kommentarene og mangelen på kommentarer fra den rettspsykiatriske kommisjonen, vitner ikke om en utstrakt samfunnskritisk bevissthet i det psykiatriske etablissementet. I det psykiatriske miljøet er det likevel tydelig dissens, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg påstår at mennesker med et samfunnskritisk perspektiv på asosial og kriminell adferd ikke er spesielt sterkt representert i påtalemyndigheten.

Etterhvert som det blir klart at det er gjerningsmannen og hans forsvarere som kjemper for at tiltalte skal bli kjent tilregnelig, samtidig som det er gjort klart at Breivik aldri vil slippe fri fra sin psykiatriske anstalt om han erklæres som utilregnelig, vil følelsen av sinne og avmakt i breie lag av folket i forhold til at gjerningsmannen “slipper unna”, trolig bli sterkt dempa. Noen vil kanskje forståelig nok reagere med skadefryd over at Breivik skal holdes på anstalt og kanskje dopes ned med medisiner, slik han sjøl frykter, muligens med god grunn. Flere vil føle at dette blir en mer passende straff for barnemorderen enn vanlig fengsel. Det er derfor ikke gitt at en slik kjennelse vil bli møtt med noen politisk storm når vi kommer til juli.

Men det gjør ikke dette til noen riktig konklusjon, verken for rettsstaten eller samfunnet som sådan. Å holde Breivik dopa på en psykiatrisk institusjon når han ikke er psykisk sjuk, må rett og slett regnes som en form for tortur. Uansett hvor grusom terrorhandlinga hans er, som samfunn kan vi ikke tillate oss å tøye rettsprinsipper for å torturere gjerningsmenn.

Like viktig er det at en kjennelse på Behring Breivik som utilregnelig indirekte frikjenner samfunnet for den kritiske gjennomgangen vi bør ta i forhold til analysere årsakene til at vi har klart å fostre opp en slik politisk terrorist og globalt grusomhetsformat i vårt samfunn. Det er farlig fordi det svekker fokuset på de genocidale implikasjonene som faktisk ligger i den antiislamske ideologien som Breivik var blitt flaska opp med på Internett. Breivik var nemlig ikke den første til å begå drap eller drapsforsøk inspirert av denne typen tankegang i løpet av de siste årene. Vi hadde Heimdalsdrapet på en somalisk taxisjåfør for få år siden, og vi hadde skytinga mot et asylmottak i Asker hvor en 15 årig somalisk gutt nesten ble drept. Begge disse gjerningsmennene ble kjent strafferettslig utilregnelige, og de frekventerte samme typen nettdebatter som Breivik vegeterte på.

Breiviks grusomhet var spesielt påfallende i det han gikk rundt og skøyt ungdommer på Utøya. Han hadde trent mentalt på å gjennomføre dette, blant annet ved bevisst dehumanisering av det han hadde definert som fienden. Men Behring Breivik er ikke den eneste i vårt samfunn som har drevet slik trening. Det har også de norske spesialsoldatene som kjemper i Afghanistan gjort. Hvorfor? Norske soldater som slåss mot tyske okkupasjonsstyrker i 1940 trengte ikke slik øvelse. Motstandsceller som angrep tyske installasjoner og drepte tyske soldater og norske nazikollaboratører trengte det heller ikke. Drapene var en del av en eksistensiell krig for nasjonens og menneskehetens overlevelse. Det har det blitt hevda at også krigen i Afghanistan er. Men det er ikke det, og det vet soldatene innerst inne. De er på fremmed jord og de skal drepe afghanere i sitt eget land. Derfor trenger de denne typen mental trening. Fordi krigen i Afghanistan, som krigen i Libya, ikke var noen eksistensiell krig i sjølforsvar, men kriger initiert med en politisk-instrumentell begrunnelse. Slik også Behring Breivik hadde en politisk instrumentell tenkning i bunn for sin uhyrlige forbrytelse.

Det er ikke dermed sagt på noe som helst vis at norske spesialsoldaters kamp mot væpna Talibansoldater, selv om de kan være like unge som ofrene på Utøya, moralsk kan sammenlignes med Behring Breiviks terrorhandling. Det finns heller ingen direkte link mellom Forsvarets psykologiske treningsprogrammer og Behring Breivik, som aldri sjøl tjenestegjorde. Men det er en realitet at dehumanisering av fienden er en del av Forsvarets strategi. Og det forteller faktisk noe om et samfunn. Det forteller om et samfunn som ikke er så uskyldsreint som mange har forestillinger om. Og om et samfunn hvor det er tenkelig at også politiske motiverte terrorister, fullt ut på høyde med islamistiske og andre “fremmedkulturelle” terrorister, kan vokse opp.

Det er ikke bare tenkelig. Det har skjedd. Det viktigste spørsmålet Oslo tingrett i realiteten skal ta stilling til er om vi skal erkjenne dette, eller om vi skal forsøke å leve i den tilstanden av realitetsfornektelse som aktoratet og sentrale deler av det rettspsykiatriske etablissementet legger opp til.

Møtet i "Venner av Syria" i Istanbul legger opp til massiv væpning av de syriske opprørsstyrkene. Det er en oppskrift for blodbad. Spørsmålet er hva statene som kaller seg "Venner av Syria" har å tjene på å føre det syriske folket til offerbenken.

Formelt sett har ikke møtet vedtatt å levere dødelige våpen til opprørerne. USA skal imidlertid levere avansert kommunikasjonsutstyr som vil gjøre opprørsstyrkene langt mer kapable i felt. Samtidig skal Saudi-Arabia og eneveldige konge- og sjeikdømmer på den arabiske halvøya levere penger direkte til opprørerne. Formelt blir pengeoverføringene sagt å skulle gå til lønn til opprørsstyrkene, men reelt er det ingenting som hindrer opprørsledelsen fra å bruke milliardene som vil trille inn til å kjøpe våpen.

I strid med Folkeretten
Grunnen til at "Venner av Syria" på denne måten formelt søker å unngå direkte våpenleveranser til opprørerne, er trolig at man på denne måten vil søke å omgå det faktum at slik væpning av en opprørsgruppe innad i et annet suverent land, folkerettslig er å regne som en aggresjonshandling likestilt med det å gå til krig. Dersom Syria hadde hatt militær kapasitet til det, og noe å tjene på det, hadde en slik direkte støtte til opprørsstyrker innad i landet folkerettslig fullt ut legitimert at Syria hadde svart med å bombe Saudi-Arabia og USA.

Ettersom Syria verken har kapasitet eller noe å tjene politisk på en slik offensiv forsvarshandling, er dette en trussel "Venner av Syria" ikke trenger å bry seg om. Det folkerettslige aspektet kunne derimot komme til å skape problemer i forhold til den politiske polemikken knytta til hvem som har ansvaret for den massive opptrappinga av volden som dette kommer til å føre med seg. Derfor har man gått en slik liten omvei rundt direkte væpning som ingen imidlertid bør la seg affisere av. Realiteten av dagens vedtak er væpning av de syriske opprørstyrkene.

Våpen til opprørerne = blodbad
Syriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene vist tydelig at de er i stand til å slå ned opprøret og gjeninnta områder som har vært på opprørernes hender. Uten en slik massiv militær støtte fra "Venner av Syria" som nå er på vei, ville det væpna opprøret trolig enten blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått inn i en fase av mer lavintensiv krigføring, med noen spredte aksjoner her og der.

Selv om også en slik lavintensiv geriljakrig ville kunne kosta mange sivile livet, er det for ingenting å regne sammenligna med hva som vil skje om en massiv innflod av våpen, avansert kommunikasjonsutstyr og penger til å belønne både desertører fra den syriske hæren og leiestyrker fra andre land vil føre til at opprørsstyrkene vil bli i stand til å gå i gang med en ny offensiv og igjen vinne territorium holdt av regjeringsstyrkene.

En slik opptrapping ville garantert føre til bruk av stadig tyngre våpen også fra myndighetenes side, muligens også gjennom bruk av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette opp baser inne i boligkvartaler i store byer.

Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av volden direkte knytta til kamphandlingene, også vil føre til en eskalering av volden fra ukontrollerbare militsstyrker på begge sider. Massakrer mot sivile opprørssympatisører har allerede blitt rapportert, men det har også tilsvarende massakrer mot regjeringssympatisører. Dette vil det trolig bli mye mer av.

"Don't give peace a chance"
Vedtaket om væpning av opprørsstyrkene skjer parallelt med at Kofi Annan har lagt fram sin fredsplan som syriske myndigheter har sagt at de vil akseptere, forutsatt at også opprørsstyrkene legger ned våpnene. Denne forutsetninga blir i provestlige medier "spunnet" til at al-Assad bare driver forhalingstaktikk. Dette på tross av at våpennedleggelse fra opprørerne faktisk også er en del av Annans fredsplan. Det syriske myndigheter har sagt er altså ikke noe annet enn at de aksepterer fredsplanen forutsatt at også den andre parten i krigen aksepterer den, noe som er en ganske selvsagt forutsetning for at noe skal kunne implementeres som reell fredsplan.

"Venner av Syria" forlanger derimot at syriske myndigheter skal implementere alle teknikaliteter i en fredsplan, men at ingen tilsvarende krav skal stilles til den andre parten i konflikten. Realiteten i dette er at det er "Venner av Syria" som avviser Kofi Annans fredsplan. Grunnen til det, er at denne planen ikke forutsetter umiddelbar kapitulasjon fra det syriske regimet, slik alle "fredsplaner" og vedtaksforslag fra landene som kaller seg "Venner av Syria" alltid har forutsatt.

Kunne forhandlinger ført fram?
Fra statene i "Venner av Syria", og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til snarlige valg.

Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre.

Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvell til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå.

Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarakmetoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører. Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede.

Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer "Venner av Syria" konsekvent en slik opsjon?

Fordelene med krig
Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den dominerende krafta innad i den væpna delen av den syriske opposisjonen er den syriske avdelinga av Det muslimske Brorskapet. I et reelt fritt valg er det stor sannsynlighet for at et brorskapsbasert parti ville gjort det sterkt. Empirien fra andre arabiske land som allerede har avholdt demokratiske valg tyder på det.

Både i Tunisia og i Egypt har denne typen partier gjort det sterkt. Resultatene i Tunisia og Egypt var imidlertid likevel ulike. I Tunisia var det bare ett stort islamistisk parti ved valget, al-Nahda. Partiet ble det største, men fikk ikke over 50 prosent av verken stemmene eller mandatene. Partiet har måttet dele regjeringsmakta med sekulære partier. I Egypt var det flere islamistiske partier som stilte til valg, og selv om det største partiet, Det brorskapsbaserte Frihets- og Rettferdighetspartiet, heller ikke her fikk over 50 prosent av stemmene eller setene, fikk de islamistiske partiene samla sett over 2/3 av stemmene og nær 3/4 av setene.

Disse forskjellene er produkter av at Tunisia er et land med en mye sterkere sekularistisk tradisjon, og en vesentlig mer moderne økonomi. Sosialt og økonomisk-strukturelt ligger Syria et sted midt mellom Egypt og Tunisia i utvikling. Skulle jeg gjette, ville jeg dermed tippe at sunniislamistiske partier av den typen som vant valgene i Tunisia og Egypt, ville kunne stå igjen med rundt 55 prosent av stemmene, vel og merke fra de arabiske sunnimuslimene.

Den store forskjellen mellom Syria og Egypt og Tunisia, er at Egypt og Tunisia er monoetniske samfunn hvor nær 100 prosent av befolkninga er arabisktalende, og hvor over 90 prosent er sunnimuslimer. Syria er et mye mer multietnisk samfunn. Til sammen utgjør ikke-arabiske kurdere, som i hovedsak er sunnimuslimer men gjennomgående mye mer sekulært innstilte enn araberne, og alawier og andre sjiamuslimer, og kristne, drøyt 1/4 av befolkninga i Syria.

Med 1/4 av stemmene til minoriterer, ville sunniislamister måtte trenge like sterk oppslutning fra den sunniarabiske majoriteten som de fikk ved valget i Egypt for å havne over 50 prosent og sikre seg flertall. Med et sideblikk til Tunisia, er det som nevnt langt fra sikkert, eller en gang sannsynlig.

Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten.

Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskapsbasert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg ville stått last og brast med Saudi-Arabia og USA i kommende geopolitiske konfrontasjoner i Midtøsten. Gjennom den væpna konfrontasjonen med al-Assad-regimet står Brorskapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold til de statene som støtter opprørerne og i en fiendtlig relasjon til Iran som støtter regimet. Dette preger nå også den geopolitiske orienteringa til deres søsterpartier i Tunisia og Egypt.

Før konflikten i Syria kom på dagsorden, var det imidlertid stor bekymring for at brorskapspartienes valgseire ville bety at Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. Det samme så man i Tyrkia under ledelse av det moderat-islamistiske partiet AKP. Hamas i Palestina er nemlig også en del av brorskapsfamilien, og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i Palestina var i utgangspunktet en viktig del av den folkelige forakten for de Israel- og USA-kollaborerende regimene til Hosni Mubarak og Zine bin Ali.

Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på "langt mindre" menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer.

Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels.

En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfientlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan.

Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

Risikoen for et backlash i form av at statene i "Venner av Syria" i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer. Det er heller ikke utenkelig at en slik massiv opptrapping av volden i Syria vil kunne brukes som påskudd for en lenge ønska bombing av Iran.

Når Audun Lysbakken i dag velges til ny leder på SVs landsmøte, er det et kraftig nederlag for det norske mediekommentariatlauget. Lysbakken trenger ikke takke Kristin Halvorsen for dette. Han kan derimot rette en takk til Heikki Holmås' stå-på-vilje

Mediekampanja mot Audun Lysbakken ligner på flere måter på kampanjene som tidligere har felt Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla. For det første er det praktisk talt ingen realsubstans i det kampanjene handler om. Åslaug Haga hadde ingen skyld i at ektemannen glemte noen søknader for tilbygg på stabburet. Gerd-Liv Vallas lederstil var neppe tøffere enn mange andre topplederes. Audun Lysbakken har ikke fulgt alle prosedyrer under tildeling av offentlige penger til gode formål, men det er allerede i ferd med å bli klart at han på ingen måte har vært aleine om det.

At flere andre SV-statsråder har gjort tilsvarende beslutninger, er allerede ute. Saka kommer mest sannsynlig til å dø en stille død i mediekommentariatet når det avsløres at Ap-statsråder med gode forbindelser til det samme kommentariatet har begått tilsvarende regelbrudd. Og saka vil dø i Stortingets kontrollkomite når det blir klart at også tidligere borgerlige statsråder må kalles inn til åpen høring om man skal forfølge "saka" til bunns. Mest sannsynlig kommer det til å bli klart at det faktisk vil være svært upraktisk å stivbeint kreve at enhver krone som staten gir til gode formål må gjennom en formell utlysningsprosess. Saka kommer til å ende med at Lysbakken ikke har gjort noen feil i denne saka i det hele tatt politisk sett, vel og merke om man er enig i premisset om at selvforsvarskurs til jenter kunne være et godt voldtektsforebyggende tiltak.

Denne avklaringa vil trolig komme innen et år er gått, i god tid før valget, slik at den ikke vil kunne påvirke utfallet av den. Lysbakkens skjebne vil da bli avgjort av om han vil lykkes med det som blir hans strategiske hovedoppgave; nemlig å få satt de sakene på den politiske dagsordenen hvor SVs standpunkter deles av flertallet eller store deler av den norske befolkninga. Lysbakkens politiske framtid vil bli avgjort av om han får satt kampen for reelle tiltak mot global oppvarming på dagsorden. Og av om han får satt kampen for at de rike skal betale en større del av verdiene de tilegner seg ved sine maktposisjoner i næringslivet skal komme tilbake til det fellesskapet som har skapt verdiene på dagsorden. Og av om Lysbakken, tross sin støtte til Libyabombekrigen i fjor, vil evne å gjenreise SV som antikrigsparti i en tid med stadig klarere signaler om at nye kriger, mot Syria og/eller Iran, er på trappene. Og dette vil Lysbakken ha mye bedre forutsetninger for å lykkes med i rollen som partileder i kombinasjon med å være parlamentarisk leder på Stortinget, enn i rollen som partileder i kombinasjon med å være minister i "Bittelilledepartementet".

Dette var absolutt ikke meninga. Mediekampanja, som ble igangsatt av de kreftene i regjeringsapparatet som fant å ville levere prosedyrefeilene i BLD som en lekket "skandale til pressen", hadde ikke bare til hensikt å få Lysbakken ut av BLD. Hensikten var ikke å få Lysbakken ut av BLD i det hele tatt. Hensikten var å legge Lysbakken akkurat like politisk død som det Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla er i dag. At ettertida viser at deres feil var ikke-eksisterende eller bagatellmessige, har ingen interesse når de er ute av søkelyset. Fokuset på prosedyresvikt i departementer ville også mista sin interesse ganske raskt om Lysbakken hadde "fulgt spillets regler" og lagt seg politisk død.

Fordi "skandalen" i realiteten er en fullstendig ikke-sak, må Lysbakken dø politisk nå, om dette skal kunne knekke han. Men han har ikke lagt seg død sjøl, og partiet vil heller ikke følge mediekommentariatets "velmente" råd til partiet, som i økende grad synes å ta form av befalinger. Ingensteder har mediekommentariatets frustrasjon kommet tydeligere fram enn hos Fredrik Skavlands intervju med Kristin Halvorsen. Skavlands hat og forakt for Audun Lysbakken framkom like tydelig i denne seansen som Skavlands like intense hat og forakt for Gerd-Liv Valla kom fram da Valla gikk på en av limpinnene som felte henne og stilte opp hos Skavland akkurat da "Yssensaka" var på sitt mest intense. Men Skavland hadde ingenting å spille på hos Kristin Halvorsen.

Det er ikke, som enkelte i mediekommentariatet feilaktig forsøker å framstille det som, fordi Kristin Halvorsen har ønska å holde sin beskyttende hånd over Audun Lysbakken. Det finns absolutt ikke noe grunnlag for å anta at Halvorsen har foretrukket Lysbakken framfor sin nære allierte gjennom mange år, Bård-Vegard Solhjell. Halvorsen har holdt en tilbaketrukket rolle i den partilederstriden som oppsto etter at hun annonserte sin avgang, men det var trolig mest fordi hun svært tidlig skjønte at hennes favoritt var sjanseløs. Ved tidligere kamper har hun ikke lagt fingrene mellom i forhold til å signalisere hvem hun ønska hvor i partiet. Det gjaldt da Bård Vegard Solhjell ble valgt til partisekretær på landsmøtet i 2000, da det var stor stemning blant delegatene for heller å velge Bjarte Hetland fra Hallgeir Langelands Stavanger. Det gjaldt i høy grad også da Bård Vegard Solhjell vant kampavstemninga mot Ingrid Fiskaa om nestlederposisjonen i partiet i 2008.

Halvorsen har til og med engasjert seg direkte på talerstolen i forbindelse med kampvoteringer til plasser i fylkesstyret i Oslo SV. Det skjedde i 2001 da Halvorsen holdt et engasjert innlegg til støtte for Andreas Behring etter at undertegnede ble foreslått opp mot Behring til plass i Oslo SVs fylkesstyre. Den samme Andreas Behring har sittet i valgkomiteen og har helt til det aller siste, altså i dag, vært blant de som har holdt døra åpen for nye alternative kandidater til lederposisjonen.

Etter at oppslutninga om SV i valg bare har gått en vei etter 2001, har Kristin Halvorsen ikke lenger den samme posisjonen i partiet. Hun er dypt respektert, og er ikke lenger kontroversiell i partiet, men det er i stor grad fordi hun umiddelbart etter katastrofevalget i fjor erklærte at hun ville gå av som partileder. Hadde hun kasta seg inn i en valgkamp for en av Audun Lysbakkens utfordrere, og da fortrinnsvis for hennes mangeårige favoritt Bård Vegard Solhjell, ville kun ødelagt sitt eget ettermæle, og det uten å oppnå hensikten. Audun Lysbakken ville blitt valgt uansett.

Når Lysbakken nå ser ut til å bli den første politisk overlevende etter at mediekommentariatets ulveflokk har kjent eimen av blod, er det dels fordi han valgte et optimalt riktig tidspunkt å gå av på som statsråd. Hadde han forsøkt å stå av stormen til etter landsmøtet, men blitt tvunget, potensielt direkte av statsminister sjøl, til å trekke seg etterpå, ville partiets høyrefløy stått sterkt med argumenter om at situasjonen er dramatisk endra siden landsmøtet og at Lysbakken må gå av også som partileder og overlate makta til en av nestlederne, fortrinnsvis den mer erfarne Solhjell. Nå gikk Lysbakken i stedet av, på eget initiativ, i tide til at ingen kan hevde at landsmøtedelegatene ikke hadde fått tid til å reflektere over om de faktisk vil velge en leder som de vet ikke kommer til å sitte i regjeringa på en stund. Det var en taktisk genistrek av Lysbakken sjøl.

Men det er ikke sikkert det ville fungert om det ikke hadde vært for Heikki Holmås innsats tidligere i prosessen. Det at den egenrådige bergenser så inderlig gjerne ville bli leder, at han trosset rådene og sto løpet helt fram til Lysbakken hadde passert mållinja en langside foran han, hadde ikke landsmøtet i samme grad vært gjennomdiskutert og sementert bak Lysbakken. Den "grasrota" som har uttalt seg i mediene om at Lysbakken bør trekke seg, som den tidligere statssekretæren ved statsministerens kontor som leder Nordland SV, tilhører alle som en den sida i partiet som aldri ønska seg Lysbakken som leder. Dette ser resten av partiet, og lar seg dermed heller ikke vippe av pinnen av medienes påståtte grasrotopprør. Hadde Holmås trukket seg like raskt fra kampen som det Solhjell gjorde, og prosessen fram mot landsmøtet hadde forblitt en lukka prosess inne i valgkomiteen, kan det for det første tenkes at landsmøtet hadde sett helt annerledes ut i forhold til hvem som ville blitt valgt til delegater. For det andre er det sannsynlig at langt flere ville latt seg overbevise av argumentene om at SV ikke kan velge en leder som ikke skal sitte i regjering enn det som blir resultatet etter at det har vært diskusjoner og mange steder kampavstemninger på lederkandidatene i de aller fleste av SVs lokallag rundt om i landet. Holmås ukuelige pågangsmot har utvilsomt bidratt til å aktivere partidemokratiet i SV, selv om kampen mellom de to ikke fungerte i forhold til å promotere partiet utad, slik noen trodde. Men det at partidemokratiet ble styrka i prosessen, har gjort partiet mer imunt mot mediekommentariatets befalinger, og det har i sin tur redda Audun Lysbakkens politiske liv. Det var neppe Heikki Holmås hensikt med å stille opp. Men han fortjener likevel en god del av æren for det.       

Ingen kan vel være mot humanitær hjelp til sivilbefolkning i en krigssone, slik situasjonen er i Homs i Syria. Utfordringa er at USAs manual for ukonvensjonell krigføring tillater smugling av våpen og soldater inn til kampsonen sammen med humanitærhjelp.

Et hovedkrav som kommer ut fra møtet i “Venner av Syria” som pågår nå i Tunisia, er at syriske styrker må tillate leveranser av humanitær hjelp til Homs og andre byer hvor syriske sikkerhetsstyrker kjemper mot opprørsstyrkene i Free Syria Army. Dette er et krav de aller fleste vil oppfatte som ytterst rimelig. Det reiser seg imidlertid et stort spørsmål om USA og de andre maktene som har definert seg som “Venner av Syria” vil misbruke en eventuell anledning til å slippe inn med en konvoi med humanitærhjelp til også å formidle militær hjelp til opprørsstyrkene. 

Det å smugle våpen, eventuelt også soldater, inn via humanitære hjelpesendinger er strengt forbudt i følge Internasjonal rett. Manualen for ukonvensjonell krigføring for USAs spesialstyrker, distribuert fra november 2010, klargjør imidlertid eksplisitt at dette likevel ikke er i strid med USAs policy: 

Humanitarian crises or conditions that arise during the course of UW [Unconventional Warfare] operations may trigger HA [Human Assistance]. In these cases, SF units may provide and coordinate HA that supports UW operations.Although not necessarily factored into a UW strategy, timely HA may greatly facilitate UW operations and ultimate objectives. HA programs and authorities change often and vary from theater to theater. U.S. SF commanders and Soldiers should closely coordinate any requests for HA with legal and related advisors to maximize the sources available to a given mission at a particular time.The basic rule for de minimus HA is, “a few Soldiers, a few dollars, a few hours.”

Manualen drøfter også eksplisitt “legale utfordringer” og er klar på at personell som utfører denne typen operasjoner risikerer straffeforfølgelse for krigsforbrytelser, ikke minst fordi manualen også tillater at spesialstyrker kler seg i sivil for å infiltrere et område gjennom fiendens kontrollinjer, for eksempel forkledt som humanitære hjelpearbeidere:

Use of civilian attire by U.S. forces in any military operation is a sensitive matter that can only be undertaken IAW all relevant regulations and policies. U.S. forces should closely coordinate with their legal advisor in the use of nonstandard uniforms or civilian clothing in any military operation. Many of the principles regarding the use of enemy uniforms apply to the use of civilian attire in military operations as well. Wearing civilian attire while engaged in actual combat is unlawful; however, U.S. forces may wear it to allow movement into and through the enemy’s territory. Under the Geneva Conventions, the failure to use a “fixed sign recognizable at a distance” could factor into a nation’s decision to deprive captured U.S. forces of POW status. Further, if an enemy nation can deem such use treachery, it may consider the use by U.S. forces of civilian clothing in military operations as a war crime and take remedial action.

Manualen, som ble hemmeligstemplet, men likevel offentliggjort på nettstedet NSNBC, drøfter i detalj strategi og taktikk i oppbygging av ukonvensjonell krigføring. Lesning av manualen gir et interessant perspektiv på mye av det vi kan se skje i Syria, også på flere områder, ikke minst mediedekninga. Spesielt relevant er det når man ser dekninga av konflikten på CNN og andre internasjonale nyhetskanaler, som benytter seg av journalister som tidligere har arbeidet “embedded” med amerikanske styrker ved fronten, i CNN gjelder det Arwa Damon, som nå har klart å komme seg inn i krigssonen i Homs, og den effektive bruken av såkalte “citizen’s journalists”. Informasjonsformidling for å undergrave legitimiteten til et regime og klargjøre opinionen for å støtte en ukonvensjonell krigsoperasjon defineres som en helt sentral del av planlegging og gjennomføring av en ukonvensjonell krigsoperasjon.

I dag stormet tunisiske demonstranter hotellet hvor "Venner av Syria" holdt konferanse. I morgen planlegger tunisisk fagbevegelse en større markering mot konferansen.

Demonstrantene ropte fordømmelser av den tunisiske interrimregjeringa, USA, Frankrike, Tyrkia, Qatar og andre land for deres innblanding i syriske anliggende.

Demonstrantene bar syriske, palestinske og tunisiske flagg og bilder av Egypts tidligere president, panarabismens far, Gamal Abdel Nasser, og plakater med slagord som "Fiender av Syria = Venner av Israel".

Demonstrasjonen som er planlagt lørdag av tunisisk LO, handler i første rekke om å fordømme nylige angrep på fagforeningskontorer rundt om i landet, men “demonstrasjonen vil også fordømme konspirasjonskongressen mot Tunisia", uttalte generalsekretær i UGTT Sami Tahri.

Hvordan ville "verdenssamfunnet" reagert om Iran åpent hadde oppmuntret demokratidemonstrantene i Bahrain til å væpne seg og angripe bahrainske regjeringsstyrker? Og videre diskutert å levere avanserte våpensystemer til opprørerne?

Spørsmålet er relevant, ikke fordi dette er noen aktuell problemstilling i Bahrain. Spørsmålet er relevant fordi det illustrerer ganske presist hva som nå skjer i Syria under møtet i gruppa av land som kaller seg "Venner av Syria". Norge er blant landene som deltar i møtet i Tunis.

La oss derfor se for oss hva som hadde vært svaret på min hypotetiske problemstilling. USA med allierte ville umiddelbart fordømt de iranske utspillene som en illegitim innblanding i Bahrains indre anliggender. Ja, ikke nok med det. USA med allierte, ville ganske sikkert også uttalt at Iran med en væpning av opposisjonen reelt sett har gått til krig mot Bahrain, og truet Iran med åpen krig tilbake.

Hvordan ville den politiske eliten i Norge reagert? Det ble sagt og skrevet lite om det da kongen av Bahrain, støttet av styrker fra Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, slo ned demokratiopprøret i Bahrain med makt. Mennesker ble drept, men sammenlignet med situasjonen i Syria var det ganske få. Hovedårsaken til dette var nettopp at regimet ikke trengte å bruke veldig stor grad av vold fordi demokratiforkjemperne var ubevæpna. I etterkant av knusinga av demokratiopprøret i Bahrain, har opposisjonelle også blitt fengslet og torturert, noen til døde. Norges politiske elite har vært taus om dette. Årsaken er selvsagt at diktaturet i Bahrain, i motsetning til Syria, er en vestlig alliert. Det at Iran ga moralsk støtte til demokratiopprøret, som Iran gjorde (paradoksalt nok, vil man kunne si), var tilstrekkelig til at pekefingeren mot Iran var ute fra amerikansk side. Norge valgte så vidt jeg har registrert å ikke si noenting. Men dersom Iran hadde gått lengre, åpent krevd at kongen måtte gå av og åpent støtte væpna opprørsgrupper, er det liten tvil om at Norge aktivt ville fordømt dette.

Situasjonene i Bahrain og Syria er like i den forstand at regimene i begge land er diktatoriske, fengsler, torturerer og dreper opposisjonelle, og er basert på støtte fra en religiøs minoritet mens flertallet holdes unna politisk makt og innflytelse. Hadde Norge og andre vestlige land vært genuint opptatt av utvikling av demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, ville man også forholdt seg likt til to slike like case. Det moralsk riktige ville være å gi full moralsk og politisk støtte til kravet om demokrati i BEGGE landene. Men samtidig ville den riktige strategien i begge tilfellene være å kreve at overgangen til demokrati starter med FORHANDLINGER mellom regimet og opposisjonen.

Svaret ville IKKE være å gi verken direkte eller indirekte støtte til at opposisjonenen væpner seg. I et land som er splittet etnisk og religiøst, som BÅDE Syria og Bahrain er, er dette en oppskrift på blodig borgerkrig med langt større lidelser for sivilbefolkninga enn det fortsatt diktatur vil representere. Svaret ville heller ikke være å kreve militær intervensjon fra noe land utenfra, verken for eller mot regimet. I den grad det allerede er snakk om en åpen borgerkrig, ville svaret være krav om umiddelbar nedleggelse av våpnene fra BEGGE sider i konflikten, som en forutsetning for fredsforhandlinger.

På dagsorden for møtet i gruppa av land som samles i dag i Tunis og omtaler seg selv som "Venner av Syria", står ikke fredsforhandlinger. På dagsorden står bare hvordan andre land kan gi politisk og eventuelt også militær støtte til de væpnede opprørsstyrkene i Syria. På dagsorden er altså en oppskrift for opptrapping av konflikten, med økte sivile lidelser. På dagsorden er regimeskrifte for å tjene  interessene til Saudi-Arabia og USA i den geopolitiske kampen mot Iran. Gruppa "Venner av Syria" er derfor ingen reelle venner av det lidende syriske folket. Og som det USA-lojale NATO-medlemmet Norge er, kan vi dessverre ikke forvente at Norge på noe vis vil opponere mot den krigerske opptrappingsstrategien de ledende landene i "Venner av Syria" går inn for.   

Avstemninga i FNs Generalforsamling om resolusjonen som fordømmer Assadregimet i Syria, som ble vedtatt med 137 stemmer mot 12 og 17 avholdene, kan fortelle oss noe om et geopolitisk verdensbilde i endring.

I skrivende stund er ikke det offisielle registeret over hvilke land som stemte hva offentliggjort enda. 137 for 12 mot og 17 avholdende summerer seg ikke til 193. 29 land er ikke redegjort for. Enten var de ikke til stede, eller så fikk de ikke stemt på grunn av tekniske problemer. Jeg har heller ikke funnet noen oversikt over hvilke de 137 landene som stemte for resolusjonen var. Washington Post har imidlertid offentliggjort en liste over de 12 landene som stemte for og de 17 som stemte avholdende.

De som stemte mot var: Zimbabwe, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea, Russland, Hviterussland, Cuba, Nicaragua, Venezuela, Ecuador og Bolivia.

De som stemte avholdende var: Komorene, Namibia, Angola, Tanzania, Uganda, Kamerun, Algerie, Libanon, Armenia, Sri Lanka, Nepal, Myanmar, Vietnam, Fiji, Tuvalu, St. Vincent og Grenadinene og Suriname.

Demokratisyn ingen forklaring
Avstemninga tegner på ingen måte noe entydig bilde av at her står demokratier mot diktaturer. Av "nei-statene", er både Venezuela, Nicaragua, Ecuador og Bolivia flerpartistater med regjeringer valgt i valg som av internasjonale valgobservatører har blitt vurdert til å være fullt og helt frie og rettferdige. Dette er også blant de folkevalgte regjeringene i Verden som i størst grad har opprettholdt den folkelige oppslutninga etter at de har blitt valgt, og som i så måte kan hevde å ha blant de sterkeste folkelige mandatene bak sin stemme. Også Zimbabwe, Russland og Hviterussland er flerpartistater, men valgene som har lagt grunnlaget for landenes regjeringer, har på forskjellig vis blitt kritisert av observatører. Det kan likevel ikke betviles at både Russlands og Hviterusslands presidenter har et sterkt folkelig mandat i ryggen, mens dette må sies å være mer tvilsomt i Robert Mugabes tilfelle. Samtidig er Cuba, Kina og Nord-Korea ettpartistater, akkurat som Syria selv, mens Iran har en kombinasjon av folkevalgt, men partiløst, styre, og teokratisk kontroll.

På motsatt side, blant resolusjonens forslagsstillere, finner vi stater som er like diktatoriske som Syria. Blant disse er alle de eneveldige konge- og sjeikdømmene på den arabiske halvøya. Vi finner også Marokko og Jordan, som også har personlig kongemakt og sterkt begrensa demokrati. Blant land i Afrika sør for Sahara var Somalia og Komorene de eneste opprinnelige medforslagsstillerne, og ingen av statene er demokratier, for å si det forsiktig. Og av landene som stemte for resolusjonen, finner vi blant andre Sudan, med krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir som fortsatt sittende president.

Blant landene som stemte avholdende, finner vi også både klare flerpartidemokratier, som St. Vincent og Grenadinene, Suriname og Nepal, flerpartistater med "demokratiske utfordringer" som Libanon, Sri Lanka og Armenia, ettpartistater som Vietnam, og stater som i teorien er flerpartistater men med utbredt valgfusk, som Kamerun.

Forholdet til demokrati som prinsipp kan altså i liten grad forklare landenes stemmegiving. Det fantes både demokratiske stater og brutale diktaturer blant landene som fremma og stemte for resolusjonen, og det fantes brutale diktaturer og demokratiske stater blant de som stemte aktivt imot eller avholdende.

Ideologisk konfrontasjon
Heller enn å studere statenes praktiske og prinsippielle forhold til demokrati som styreform, kan man se ideologisk orientering som et aspekt når man leter etter et svar på hvorfor de stemte som de gjorde. I Latin-Amerika finner vi et entydig bilde hvor det er landene med venstreorienterte sosialistiske regjeringer som inngår i ALBA-samarbeidet, som stemte mot eller avholdende til resolusjonen.

Den økonomiske supermakten i ALBA er Venezuela. Venezuelas politikk med å bygge opp ALBA som et alternativ for latinamerikanske utviklingsland som ikke ønsker å innordne seg i den nyliberale utviklingsstrategien som USA og Washington baserte finansinstitusjoner ønsker å presse gjennom, har ført landet i direkte konfrontasjon med USA fra første stund etter at Hugo Chavez begynte å faktisk gjennomføre sitt radikale program, etter at han første gang ble valgt i 1998. USA stilte seg innledningsvis positivt til det mislykka militærkuppet i 2002, og støtta seinere også mislykka forsøk fra opposisjonen på å destabilisere Venezuela økonomisk.

USAs fiendtlighet, førte raskt til at Chavez og Venezuela, og med det, alle de andre landene i AlBA-samarbeidet, har stilt seg konsekvent imot USAs og Vestens agenda også i andre deler av verden, spesielt i forhold til konfrontasjonen mellom USA og Israel og Iran.

Ganske tilsvarende må man forstå Zimbabwes nei-stemme, som en refleksjon av konfrontasjonen mellom Mugabe og den gamle kolonimakta Storbritannia, og med det også resten av Vesten. Utgangspunktet her er Mugabes program for jordreform, hvor land har blitt tatt fra de hvite, i hovedsak britiskætta, farmerne og delt ut til svarte.

Det ideologiske aspektet kan man også gjøre gjeldende som et aspekt for å forstå hvorfor Hviterussland, landet som i størst grad har ønska å bevare sentrale trekk ved det økonomiske systemet i Sovjetunionen, stemte som landet gjorde.

Geopolitisk rivalisering
Når det gjelder Russland og Kinas stemmer, har disse eksplisitt blitt nevnt i vedtaks form fra den amerikanske kongressen, som hovedutfordrerne til USAs ambisjoner om fortsatt å være den ledende supermakta i verden i det nye århundret vi nå er godt inne i. På tross av at Kina fortsatt har et kommunistisk ettpartisystem politisk sett, står verken Russland eller Kina for noen alternativ økonomisk politikk som konfronterer den nyliberale økonomiske verdensordenen som USA og andre vestlige land promoterer, slik ALBA-landene i Latin-Amerika, og til dels Hviterussland, gjør. Derimot defineres Russland og Kina som hovedkonkurrenter i kampen om ressurser, markeder og kontrakter.

Denne økonomiske kampen reflekteres også gjennom geopolitisk rivalisering. Mye tyder på at president Obama, i større grad enn Bush, så at USA vil ha store problemer med å slå ut en forent blokk av Russland og Kina. Det er Kina som er den virkelige direkte konkurrenten til USA i dag på flere områder enn Russland. Mye peker derfor i retning av at Obama ønsket å slå en kile inn i samarbeidet mellom Russland og Kina og i større grad få Russland med seg på sitt lag (noe jeg skreiv om i en artikkel for tre år siden). Det manifesterte seg blant annet i det at USA ga slipp på sin ambisjon om å trekke Georgia og Ukraina inn i NATO. I Ukraina ga USA og Vesten også slipp på sin sterke støtte til de russiskfiendtlige "oransje" kreftene, som dermed også har blitt feid ut av regjeringskontorene av mer russiskvennlige krefter.

Den arabiske våren kom imidlertid inn og ødela disse planene. Opprørene i Tunisia og Egypt, som feide vestallierte diktatorer ut, truet med å gjøre de vestallierte oljerike monarkiske diktaturstatene isolerte og sårbare. (Dette skreiv jeg mer utfyllende om i en artikkel fra januar i fjor.) Spesielt tydelig ble dette etter at "den arabiske våren" spredte seg til Gulf-kongedømmet Bahrain.

De væpna opprørene i Libya og Syria ble et svar på dette. Det som i utgangspunktet trolig var spontane og ikke-voldelige demonstrasjoner mot regimene, etter samme lest som i Tunisia og Egypt, forvandlet seg her raskt til voldelige opprør. Graden av, og tidspunktet for, vestlig etterretnings involvering i disse opprørene, er det ikke grunnlag for å drøfte i denne artikkelen. Det sentrale her, er at både de monarkiske Gulf-diktaturene og deres vestlige støttespillere så dette som muligheter for å gjenvinne et initiativ og få den arabiske våren av sporet den startet på, som et opprør mot regimer hvor regimenes provestlige og proisraelske utenrikspolitikk også var en sentral del av opprørsgrunnlaget (Mer om dette i denne artikkelen fra april i fjor).

Men for å få til dette, måtte det i forhold til Libya gjennomføres en kjapp geopolitisk omkalibrering, gitt at al-Qadhafi de seinere årene var trukket i økende grad inn i varmen. Samtidig måtte man også gjøre bruk av en kreativ tolkning av en FN-resolusjon om beskyttelse av sivile, for til slutt å bringe ned regimet gjennom intensiv bombing og direkte militær støtte til opprørsbevegelsen.

Det er ringvirkningene av denne omkalibreringa og kreative bruken av en FN-resolusjon, som nå kommer til syne i avstemninga om Syria. Den kreative tolkninga av FN-resolusjonen skapte stor frustrasjon i Moskva. En faktor er at russerne ved regimeskiftet risikerte å tape tilgang til investeringer i de store libyske oljekildene. Minst like viktig er det at Russland så med frykt på hvordan Vesten tok seg til rette med kreativ tolkning av FN-resolusjoner.

Den langt hardere linja fra russisk side i forhold til å blokkere alle forsøk på å få til fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet, som også gjenspeiles i Russlands nei-stemme til resolusjonsforslaget i Generalforsamlinga, må sees i lys av dette. Krigen i Libya har altså satt en foreløpig bom for Obamaadministrasjonens forsøk på å nærme seg Russland geopolitisk. I stedet har Russland blitt skjøvet rett i armene på kineserne. De to tidligere kommunistiske stormaktene står nå samlet som en enhetlig stemmeblokk for første gang siden Folkerepublikken Kina fikk overta Kinas FN-plass i 1970. Det må karakteriseres som en kraftig geopolitisk boomerang for Vesten som følge av Libyakrigen.

Til gjengjeld har USA og Vesten også skaffet seg noen helt nye geopolitiske allierte, i hvert fall på kort sikt. Den nye demokratisk valgte islamistleda regjeringa i Tunisia, er, sammen med det dominerende partiet i den nyvalgte egyptiske nasjonalforsamlinga, blant de sterkeste politiske støttespillerne for opprørerne mot Assadregimet i Syria. Dermed har USA og Vesten oppnådd å komme på langt bedre fot med de nye makthaverne i Tunisia og Egypt enn hva man kunne forvente så kort tid etter at de veststøtta diktaturene til Bin Ali og Mubarak ble styrta.

Den nye alliansen med de sunniislamistiske bevegelsene i den arabiske verden, har også brakt Vesten, trolig mot sitt eget ønske, på lag med den islamistisk-orienterte regjeringa til krigsforbrytertiltalte Omar al-Bashir i Sudan. Som beskrevet i min forrige artikkel, var al-Bashir en aktiv og direkte støttespiller for de Vesten-støtta opprørerne i Libya. Det var noe uklart om dette ville ha direkte implikasjoner i forhold til Syria, ettersom al-Bashir også har hatt et godt forhold til Iran, men ved avstemninga i FNs generalforsamling stemte Sudan altså for resolusjonen.

Det gjorde derimot ikke Algerie, landet som de seinere årene har vært en nær alliert for Frankrike og Vesten i kampen mot islamister av alle avskygninger. Algerie, som er like viktig som olje- og gassleverandør til Europa som Libya, reagerte krasst mot den alliansen mellom islamister og Vesten som avtegna seg i nabolandet Libya. Årsaken er trolig først og fremst helt reell frykt for at både de al-Qaida-affilierte væpna opprørsgruppene, og de mer politisk-opposisjonelle islamistiske grupperingene i Algerie, skal kunne bruke det nye Libya som base for å destabilisere Algeries sekularistiske regjering.

Sammen med den tradisjonelt syriskvennlige Hizbollah-dominerte regjeringa i Libanon, var Algerie også det eneste arabiske landet som stemte avholdende til resolusjonen mot Syria, noe som i realiteten må tolkes som en kraftig protest. Av de landene som endte med å stemme for, var det nemlig mange som gjorde det med en stemmeforklaring om at deres stemme på ingen måte representerte noen støtte til noen form for intervensjon i syriske forhold. Når Algerie, som altså inntil nylig var en nær fransk og vestlig alliert, ikke valgte å ta en slik posisjon, men stille seg sammen med landene som stemte avholdende, representerer det en ganske signifikant geopolitisk reorientering. Algerie går med dette tilbake til posisjonen landet hadde under den kalde krigen, da landet etter frigjøringskrigen mot Frankrike var Sovjetunionens næreste allierte i Nord-Afrika. At Algerie er på vei bort fra den alliansen med vestlige stormakter landet har hatt etter at den kalde krigen tok slutt, synliggjøres også konkret i det at Algerie nylig har bestilt betydelige mengder militært materiell fra Russland.

Enda mer dramatisk enn stemmegivinga fra Algerie, kan man se stemmegivinga fra Uganda. Uganda har i flere tiår vært USAs næreste allierte i Afrika sør for Sahara. Uganda intervenerte blant annet i Kongo sammen med nabolandet, og den gang alliansepartneren, Rwanda. Mot seg hadde Uganda og Rwanda en allianse av afrikanske land som besto av Zimbabwe, Namibia og Angola, som støtta Kabilaregjeringa i Kongo. I forhold til Syria stiller Uganda seg nå altså sammen med regjeringer som under den kalde krigen var Sovjetunionens og Cubas allierte, som Angola, og fiender av Vesten i nyere tid, som Zimbabwe. Til gjengjeld stemte Kabilas Kongo for resolusjonen. Det gjorde også Ugandas gamle allierte i Rwanda. Hva dette kommer til å bety for det geopolitiske spillet om Sentral-Afrikas ressurser, gjenstår å se.

Forklaringa på Ugandas nye Vesten-kritiske holdning, som manifesterer seg i stemmegivinga i forhold til Syria, ligger nok i liten grad i selve konflikten i Syria, og i stor grad i forhold til konflikten i Libya. Det vil si, nærmere bestemt denne konfliktens forbindelse til Sudan. Regimet til Omar al-Bashir i Sudan støtta i mange år opp om den ugandiske kristenfundamentalistiske opprørsgruppa Lord's Resistance Army. Uganda var derfor også alt annet enn forståelsesfull for at Vesten kunne inngå en allianse med Sudanstøtta libyske islamister for å komme på offensiven i forhold til den arabiske våren. Med seg har Uganda også dratt med seg andre gamle allierte, først og fremst Tanzania og Kamerun. Det at Komorene stemte avholdende var nok derimot ganske sikkert en teknisk feil, gitt at det konservative islamske styret på Komorene var blant landene som var med på å fremme resolusjonen i utgangspunktet. Det virker da fullstendig ulogisk at landet skulle ha stemt avholdende til sin egen resolusjon.

Det skal heller ikke utelukkes at teknisk feil kan forklare stemmegivinga til Stillehavsnasjonene Fiji og Tuvalu. Det er derimot neppe noen tilfeldighet at Armenia, en tradisjonell alliert av Russland, stemte avholdende, eller at Kinadominerte Myanmar gjorde det. Det er heller ikke overraskende at Sri Lankas regjering, som har møtt kritikk fra Vesten på måten regjeringa nedkjempa den tamilske opprørsgeriljaen LLTTE i økende grad har vendt seg mot Kina, og stemte avholdene, i likhet med Nepal, hvor både det moderate regjeringspartiet med det ganske misvisende navnet Forente Marxist-Leninister, og det dominerende opposisjonspartiet, maoistene, historisk har nære bånd til Kina.

Mer interessant er det at også Vietnam som ligger i sterk territoriell konflikt med Kina, valgte å stemme avholdende. Det tyder på at Vietnam foreløpig holder sterkere på sin historiske tilhørighet til den sosialistiske blokken under den kalde krigen, og de fortsatte forbindelsene til Russland og Cuba, enn på å ta imot den ganske åpenlyse flørten landet har blitt utsatt for av sin historiske fiende USA de seinere årene. Denne flørten var åpenbart motivert av tanken om at også Vietnam kunne la seg friste av tanken om at min fiendes (altså Kinas) fiende (altså USA), kan være min venn. Dersom Vietnams stemmegiving viser seg å ha varig betydning i form av at landet velger å holde på den gamle alliansen med Russland, og dermed også måtte få et bedre forhold til Kina som følge av at Russland og Kina står nærmere hverandre enn noen gang tidligere etter Stalins død i 1953, vil det ha store negative implikasjoner for USAs målsettinger om å demme opp for Kinas økende dominans i Sørøst-Asia.

I Libya har Vesten hjulpet islamistiske krefter til makta. I Syria kan det samme komme til å skje. Samtidig har USA innledet forhandlinger med Taliban og Taliban har opprettet representasjonskontor i USA-allierte Qatar. Er det en sammenheng?

Etter et drøyt tiår hvor kampen mot militant islamisme har blitt framstilt som den nye store trusselen mot Vesten og vestlige verdier, kan det synes paradoksalt: Likevel, de siste månedene kan vi se et mønster som kan peke i retning av at den kalde krigens allianse mellom vestlig kapitalisme og militant sunniislamisme er i ferd med å bli vekket tilbake til live.

Libya
Det tydeligste eksempelet på at vestlige strategier overfor militant sunniislamisme er i endring, kommer fra Libya. Det er ingen tvil om at militante islamister i lang tid har utgjort den sterkeste og mest slagkraftige opposisjonen mot al-Qadhafiregimet. Det er heller ingen tvil om at militante islamister utgjorde den mest disiplinerte og kampvillige kjernen i de militære avdelingene som opprørerne klarte å mønstre på egenhånd. Når Vesten likevel valgte å gå inn i krigen åpent og direkte på opprørsstyrkenes side, kan det umulig ha kommet som en overraskelse at militante islamister i dag besitter sentrale maktposisjoner i det nye Libya. Tydeligst framkommer dette ved at emiren av den tidligere al-Qaida-affilierte Libyas Islamske Kampgruppe (JIML), Abdul-Hakim bil-Hajj, nå presederer som militærkommandant i hovedstaden Tripoli. Islamistenes politiske innflytelse framkommer også i de foreløpige lovendringene som er gjennomført av overgangsrådet, som blant annet inkluderer legalisering av flerkoneri.

Samarbeid mellom Vesten og libyske islamister er ikke noe nytt. Bil-Hajj og hans JIML var i utgangspunktet veteraner fra kampen mot Sovjet i Afghanistan som etter hjemkomsten ønsket å fortsette kampen mot det ugudelige sekulære al-Qadhafiregimet. Gjennom 1990-tallet var JIML involvert i flere trefninger med al-Qadhafiregimet inne i Libya og var også ansvarlig for et mislykket attentat på al-Qadhafi i 1996. Det meste tyder på at JIML i denne perioden pleide kontakt både med Osama bin Ladens al-Qaida og vestlig, spesielt britisk, etterretning. MI6 medvirket trolig også i attentatforsøket på Moammar al-Qadhafi i 1996.

Etter 2001 var det en stund helt slutt på samarbeidet. I stedet begynte al-Qadhafiregimet og Vesten gradvis å nærme seg hverandre. Dette artet seg både i form av at vestlige oljeselskaper igjen ble tatt i mot med åpne armer og i form av et organisert etterretningssamerbeid mot deres felles fiende; islamistene. Dette samarbeidet medførte blant annet at MI6 og CIA begge medvirket til at bil-Hajj i 2004 ble arrestert i Malaysia og via et CIA-fengsel i Thailand utlevert til fengsel og tortur i al-Qadhafis Libya.

Ved starten av NATOs bombekrig i fjor ble det gjort forsøk på å framstille krigen som en nøytral operasjon grunnlagt i FNs Sikkerhetsresolusjon om beskyttelse av sivile. I den grad NATO-fly også innledningsvis gikk ut over mandatet om å beskytte sivilbefolkning mot angrep fra regimestyrker, ble dette kamuflert. I krigens sluttfase var det imidlertid ingen i NATO som lenger forsøkte å kamuflere at krigens reelle målsetting på ingen måte var å beskytte sivile og legge til rette for fredsforhandlinger, slik FNs Sikkerhetsrådsrevolusjon la til grunn, men å hjelpe opprørsstyrkene til å styrte regimet. NATO-fly bombet offensivt alle regimestillinger, og opposisjonsstyrkenes framrykking skjedde i nær koordinering med NATO, noe som også innebar at spesialsoldater fra NATO-land deltok aktivt i kamphandlingene sammen med opprørsstyrkene på bakken.

Endringa i NATOs retorikk og strategi kan ha to forklaringer som ikke utelukker hverandre: For det første gjorde alliansen innledningsvis et seriøst forsøk på å kamuflere det reelle og folkerettsstrige krigsmålet om å oppnå regimeskifte i Libya med formuleringer om beskyttelse av sivile som kunne finne dekning i FNs Charter og Sikkerhetsrådets resolujon for å unngå en diplomatisk blowback fra resten av verden. Etterhvert som krigen kjørte seg fast uten synlig framgang for opposisjonsstyrkene, ble det rett og slett nødvendig å bruke en hardere og mer avslørende strategi for å vinne fram militært.

Samtidig ble det klart at forsøket på å finne folkerettslig legitimitet og dermed diplomatisk ryggdekning for krigen fra den øvrige verden mislyktes. Spesielt avslørende ble det da Afrikaunionen i løpet av sommeren eksplisitt fordømte NATOs krigføring og påpekte at NATO aktivt og direkte motarbeidet Sikkerhetsrådets resolusjon som eksplisitt ga nettopp Afrikaunionen et mandat til å legge til rette for fredsforhandlinger. Dette ble ytterligere forsterket av at Russland og Kina i en felles uttalelse fordømte NATO for å misbruke Sikkerhetsrådsresolusjonen de begge hadde stemt avholdende i forhold til, til å gjennomføre en folkerettsstridig krig for regimeskifte, og erklærte at de ville ha nedlagt veto mot resolusjonen om de hadde visst hvordan NATO kom til å misbruke den. De fastslo også at måten NATO hadde misbrukt resolusjonen om beskyttelse av sivile i Libya ville måtte få konsekvenser i form av at vestlige resolusjonsforslag i forhold til andre land og konfliktsituasjoner ville bli stanset med veto. De implisitte referansene til Syria var her ganske tydelige. Når NATO så eksplisitt og tydelig gikk langt utover FN-resolusjonen i sluttfasen av krigen, kan det altså forklares med at de reelle intensjonene bak krigen var såpass avslørte allerede, og at NATO dermed ikke hadde mer legitimitet å miste som de ikke allerede hadde mista.

Men det er også mulig at NATOs støtte til opprørerne var mer avmålt og forsiktig innledningsvis, nettopp fordi NATO var klar over at den dominerende krafta i opprøret ikke var liberal og demokratisk, men islamistisk, og at gjenoppretting av en politisk allianse med islamistene ikke enda var på plass. Nølinga med å gi eksplisitt og direkte støtte til opposisjonsstyrkene, som førte til at Qadhafistyrkene lenge klarte å opprettholde et status quo, hvor opposisjonsstyrkene var avgrensa til kontroll over den østlige delen av landet samt en enklave i Misrata, kan derfor også forstås som et politisk pressmiddel overfor opprørsstyrkene til å nærme seg Vesten politisk.

I hvilken grad Vesten faktisk lyktes med å få Libyas islamistdominerte opprørsstyrker med seg på sine målsettinger, framstår faktisk mindre klart i dag enn det gjorde i sluttfasen av krigen. Ved avslutninga av krigen kunne det framstå som om spesielt Frankrike og Storbritannia hadde sikret sine støttespillere de mest sentrale maktposisjonene i det nye styret. Det nye styret ga også eksplisitt uttrykk for stor takknemlinghet overfor landene som hadde bistått opprørerne militært gjennom bombing. Hvor nært det nye regimet står Vesten geopolitisk idag må det imidlertid stilles store spørsmål ved etter at Sudans krigsforbrytertiltalte president Omar al-Bashir fikk en overveldende mottakelse da han nylig kom på offisielt besøk til landet.

Realiten er nemlig at NATO og Vesten på ingen måte var de eneste som bidro aktivt militært til al-Qadhafiregimets fall. Det har etterhvert blitt kjent at al-Bashirregimet i Sudan gjennom hele krigen bidro aktivt med både å levere våpen til opprørerne og til at frivillige og betalte leistyrker fra andre land kunne slutte seg til opprørerne fra Libyas grense mot Sudan i sørøst.

Sudans støtte til opprørerne kan synes paradoksal sett i lys av at opprørerne ble så tydelig støttet av Vesten, mens Sudan har pleid nære forbindelser med vestlige rivaler som Iran og Kina. Enda mer paradoksal blir støtten sett i lys av den offisielle retorikken hvor opprørerne ble framstilt som demokratiforkjempere mens al-Qadhafi represnterte diktaturets mørkeste sider. At den krigsforbrytertiltalte al-Bashir, som heller ikke er direkte berømt for sine demokratiske prinsipper, skulle være en støttespiller for den demokratiske arabiske våren når denne skyldte fram over Libya, passer svært dårlig.

Man skulle tro at en blodig diktator som al-Bashir ville måtte passe seg godt mot å støtte en demokratisk bølge som i så fall kunne komme til å ramme han i neste omgang. Men tilsvarende paradoksalt må det kunne sies å være at "den demokratiske våren" i Libya også mottok aktiv politisk, økonomisk og militær støtte fra de vestorienterte diktatoriske Gulfstatene Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater og Qatar. Dette er stater som konsekvent fengsler og torturerer sine egne opposisjonelle på nøyaktig samme måte som al-Qadhafi gjorde, og som, på samme tid som de angivelig støttet demokratibevegelsen i Libya, var opptatt med å knuse demokratioppstanden i Bahrain gjennom en direkte militær intervensjon.

Den åpne og direkte støtten til Libyas opprørsstyrker fra andre brutale, undertrykkende arabiske diktaturstater blir noe mindre uforståelig dersom vi velger å se bort fra krigspropagandaen som hadde stor gjennomslagskraft i Norge, om at opprøret i Libya var en del av den samme demokratiske våren som feide bort de provestlige diktaturene i Tunisia og Egypt, og som truet med å gjøre det samme i Bahrain, og i stedet ser på opprørets faktiske politiske karakter, inkludert den sentrale rollen som militante islamister med tidligere affiliering til al-Qaida har hatt og har.

Selv når man ser bort fra retorikken om at de væpnede opprørsgruppene som tok makta i Libya skulle representere noen form for demokratisk kraft, blir det vanskelig å forstå hvordan Iran- og Kina-allierte Sudan på den ene sida, og NATO og allierte diktaturstater på den arabiske halvøya på den andre, kan ende med å støtte de samme opprørstyrkene, ikke bare i ord, men i konkret militær handling.

Ser man på de siste årenes utvikling, er det Sudans støtte til opprørerne som framstår som mest forståelig. Etter at Libya gjennom 2000-tallet fikk et gradvis bedret forhold til Vesten, kjølnet forholdet til nabolandet Sudan tilsvarende. Sudan har som kjent slitt med et opprør i sør, et opprør som til slutt, i fjor, endte med at Sudan måtte akseptere at de tre sørlige provinsene rett og slett forlot landet og dannet en ny uavhengig stat; Sør-Sudan. Samtidig har Sudan også slitt med opprørsgrupper i vest, i Darfur. Disse gruppene hadde gjennom det første tiåret av 2000-tallet opphold i nabolandet Tsjad, hvor landets diktator, Idriss Deby, lenge var en nær alliert av den gamle kolonimakta Frankrike og USA.

For snart to år siden inngikk imidlertid Deby og diktatorkollega al-Bashir i Sudan en fredsavtale som innebar at begge landene skulle slutte med å gi baser og finansiere opprørsgrupper mot motpartens regime. Dermed ble mye av det militære grunnlaget for konflikten i Darfur borte, og de kreftene som i USA og andre vestlige land ivret for militær intervensjon mot Sudan, angivelig for å stanse folkemord i Darfur, mistet hovedgrunnlaget for sin kampanje. Den mest slagkraftige opprørsgruppa, JEM, mistet også sine baser i Tsjad, og hvor flyktet de da? Jo, til Libya. Ett år før Libya ble bombet av NATO-styrker, ble Libya altså vertskap for den vestligstøttede viktigste opprørsgruppa i Darfur.

Det har ikke blitt dokumentert at al-Qadhafistyrkene faktisk brukte afrikanske leiestyrker mot opprørerne og sivile libyere slik det ble påstått i den innledende krigspropagandaen. De svarte som kjempet på al-Qadhafis side var i all hovedsak libyske statsborgere fra den sørlige delen av landet hvor det svarte nilo-saharisktalende tedafolket lever, i tillegg til at også den arabisktalende befolkninga gjennom lang tid har blitt inngiftet med folk fra svarte folkegrupper fra sørsida av Sahara. I den grad det faktisk var utenlandske borgere som slåss på al-Qadhafis side, var dette trolig i hovedsak relativt lyshuda tuareger, men det kan også ha vært innslag av svarte JEM-soldater fra Darfur.

I hvor stor grad JEM-styrkene deltok på al-Qadhafis side, har vi lite dokumentasjon på. Det er heller ikke i NATOs og Vestens interesse å vise fram om det eventuelt skulle være sant at "frihetskjemperne" fra Darfur kjempet med al-Qadhafi mens "folkemordregimet" i Khartoum støttet de NATO-støttede "frihetskjemperne" inne i Libya. Det som imidlertid er sikkert, er at lederen for JEM og de fleste av hans gjenværende krigere måtte flykte fra Libya etter at al-Qadhafiregimet falt i august, og at JEM-leder Khalil Ibrahim ble drept av sudanesiske regjeringsstyrker i Darfur i september 2011. Sudan og al-Bashir fikk altså ganske umiddelbar politisk gevinst for sin støtte til opprørsstyrkene mens tapet av JEM-lederen må regnes som et ganske betydelig strategisk tilbakeslag for vestlige interesser i Sahel-regionen.

Denne strategiske seieren for det sudanesiske regimet med gode forbindelser til Kina, kan kanskje også forklare hvorfor Kina og Russland nøyde seg med å stemme avholdene i forhold til den FN-resolusjonen som NATO brukte til å legitimere krigen. Ved å stemme avholdende, unnlot Kina og Russland å risikere forholdet til en viktig alliert i Sudan, og via denne allierte kan det også på sikt åpne seg et nytt rom for både Kina og Russland på tross av at deres skarpe kritikk av krigen i etterkant nok i utgangspunktet ga dem langt flere allierte blant andre regjeringssjefer i Afrika enn i regjeringskontorene hos de nye makthaverne i Tripoli og Benghazi.

Det vil si, et slikt scenario hvor Vesten, på tross av å ha ytt direkte militær støtte til opprøret, ender med å få redusert sin innflytelse i Libya sammenlignet med situasjonen de siste årene under al-Qadhafi, vil effektivt kunne stanses dersom Vesten nå klarer å smi en ny allianse, ikke bare med de islamistiske opprørerne som NATO bombet fram til regjeringskontorene i Tripoli i fjor, men også med det sunniislamistiske sudanske regimet som også støttet dem. En slik tenkelig allianse ligger imidlertid langt inn i framtida, og jeg har ikke kunnet registrere noen åpne signaler på at en slik allianse ligger på noens tegnebrett.

At situasjonen politisk er uavklart reflekteres også militært på bakken. Det har i flere uker blitt rapportert om kamper mellom ulike fraksjoner blant de tidligere opprørsstyrkene, nå regjeringsstyrkene. Hvorvidt det ligger andre politiske motsetninger enn motstridende økonomiske interesser og stammelojaliteter er ikke klart. Men det er klart at slike motsetninger legger veien åpen også for større grad av politisk og geopolitisk rivalisering mellom de ulike utenforstående kreftene som støttet opprøret militært og politisk. For et par uker siden kom også meldinger om at Qadhafilojalister har angrepet soldater fra den nye regjeringa i flere byer og heist det grønne Qadhafiflagget i warfallastammens hovedsete i Bani Walid. Det eneste som er rimelig klart, er at den demokratiske våren aldri reelt fikk komme til Libya og at det i motsetning til i Tunisia og Egypt ikke vil bli avholdt noe demokratisk valg i Libya i overskuelig framtid.

De mest sannsynlige scenariene nå er at Libya enten forfaller til en tilstand av kontinuerlig borgerkrig, slik det har skjedd i Somalia og Afghanistan etter vestlige intervensjoner og regimeskifteoperasjoner, eller at det ut fra overgangsregimet etableres en ny autoritet som med de samme typene metoder som al-Qadhafi anvendte klarer å holde landet samlet igjen. Sannsynligheten for at dette skal lykkes under ledelse av et hardhendt ultrakonservativt islamistisk regime er større enn at det skal kunne skje under et liberalt og sekulært regime som uungåelig ville møtt opposisjon fra en islamistisk opposisjon i tillegg til stammebasert motstand og nasjonalistisk motstand fra Qadhafilojalister.

Ultrakonservativt og islamistisk kan altså bety at regimet bryter med Vesten og på sikt velger allianse med Sudan og dermed indirekte også Iran og Kina. Men det behøver ikke å bety dette. Det er verdt å minne om at landet som anvender de mest konservative shariafortolkningene som gjeldende lov, Saudi-Arabia, alltid har vært en nær vestlig alliert i geopolitikken. Best case scenario for vestlige interesser i Libya er utvilsomt at de dominerende islamistene i Libya velger å knytte seg nært opp mot Saudi-Arabia og samtidig lykkes med å etablere et stabilt autoritært regime i Libya. Selv om Libya i folketall bare utgjør en liten brøkdel av Egypt, er landet i kraft av å besitte Afrikas største oljereserver geopolitisk nesten like viktig som Egypt.

Dersom den arabiske våren og de demokratiske valgene som har blitt holdt i Egypt skulle føre til at Egypt på varig basis glipper ut av den provestlige folden, vil etablering av et nytt autoritært provestlig regime i Libya i stor grad kunne kompensere for dette tapet. Retorisk vil det være en liten utfordring for Vesten å forsvare sterk støtte til et nytt autokratisk regime som attpåtil vil reversere kvinnerettigheter i tråd med ultrakonservativ shariafortolkning, men argumentet om at alternativet er kaos synes å fungere greit nok i forhold til den hjemlige opinionen når det gjelder forholdet til Saudi-Arabia og de andre diktatoriske monarkiene på den arabiske halvøya, så det er nok liten grunn til å frykte eller håpe at en avsløring av hykleriet i krigsretorikken mot Qadhafiregimet vil få noen særlig betydelige innenrikspolitiske følger i noe bombedeltakende NATO-land, Norge inkludert.

Forutsetninga for at et slikt, fra vestlig perspektiv, positivt scenario skal kunne utspille seg, er imidlertid at Vesten avholder seg fra betydelig kritikk og gir en klar politisk og fortsatt militær støtte til det nye islamistdominerte regimet i Libya. For mye mas om kvinnerettigheter og demokratiske rettigheter og det nye regimet vil vende seg i den andre retninga det har muligheter for å gå, mot Sudan og Iran.

Syria
Syria har politisk mange fellestrekk med Libya, men også noen signifikante forskjeller. Begge var i mange år, gjennom 1970- og -80-tallet tydelig antivestlige diktaturstater. Forskjellen ligger i at mens Syria hadde et fungerende samarbeid med vestlige stater på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da den felles fienden het Saddam Hussein, mens Libya da fortsatt var på verstinglista, gikk det mot en bedring i forholdet mellom Libya og Vesten fra 2003 og framover, mens det gikk motsatt vei med Syria parallelt med at Syrias langvarige allierte, Iran, har gjeninntatt posisjonen som USAs og Vestens hovedfiende. Syria har på sin side heller ikke noe tilsvarende motsetningsfyllt forhold til noen av Vestens fiender og rivaler, slik al-Qadhafi hadde i forholdet til Sudan. Det syriske regimet står derfor diplomatisk sterkere i en konfrontasjon med Vesten, samtidig som den potensielle gevinsten for Vesten ved å styrte regimet slik det skjedde i Libya også er vesentlig mindre gitt de langt mer begrensede oljereservene.

Et fellestrekk er imidlertid at både al-Qadhafiregimet i Libya og Assadregimet i Syria var/er sekulære regimer mens opposisjonen i stor grad domineres av sunniislamistiske krefter. En forskjell ligger i at al-Qadhafiregimets maktbase lå i stammelojalitet- og allianser, mens en viktig kilde til lojalitet til det syriske regimet ligger i etnisk og etnisk-religiøs tilhørighet blant den minoriteten av Syrias befolkning som ikke er sunnimuslimer. Først og fremst henter regimet støtte fra president Assads egen sjiamuslimske alawittsekt, men regimet har trolig også stor grad av støtte fra andre minoriteter, inkludert de kristne. Slike etniske lojalitetsbånd er mye sterkere og mer varige enn stammelojaliteter som både er lettere å overvinne og lettere å skifte på i forhold til allianser.

En opptrapping mot borgerkrig i Syria har derfor større potensial til å bli langvarig og blodig enn borgerkrigen i Libya. Samtidig er det grunn til å anta at nettopp fordi regimet i så stor grad baserer seg på støtte fra minoritetsgrupper, sympatiserer flertallet av den syriske befolkninga som er sunnimuslimer langt mer entydig med opposisjonen enn hva tilfellet har vært og er i Libya, hvor opprørsstyrkene som nå er regjeringsstyrkene i like stor grad som al-Qadhafiregimet baserer seg på støtte fra bestemte stammer som langt fra utgjør noe flertall av befolkninga samlet sett.

Opprørerne i Syria har dermed trolig et bedre grunnlag enn opprørerne i Libya har hatt til å hevde at de representerer demokratiet i den forstand at de har flertallet av befolkninga i ryggen og trolig ville vunnet et reelt fritt valg som kunne fulgt i kjølvannet av en eventuell fredsavtale. I Libya er det ikke helt usannsynlig at et reelt fritt valg etter en fredsavtale mellom al-Qadhafi og opprørerne etter modell av det som Den afrikanske Unionen la fram faktisk ville vist større støtte til al-Qadhafi og hans støttespillere enn til opposisjonen gitt at al-Qadhafi helt til det siste opprettholdt lojaliteten til den største av de libyske stammene, Warfallastammen, i tillegg til sin egen Qadhafastamme og Teda og andre svarte afrikanske stammer i sør. Stammene i Benghazi og Misrata, sammen med berberstammer i de vestlige fjellene, som har utgjort kjernen i opprørstyrkene, utgjør samlet sett en mindre andel av befolkninga enn de stammene som al-Qadhafi opprettholdt støtte i.

Det var teknologisk overlegenhet på slagmarka i form av støtte fra NATO som avgjorde borgerkrigen i Libya, ikke overlegenhet i form av andelen menn som kunne mobiliseres til å kjempe for opposisjonen stilt opp mot de som fortsatte å kjempe med al-Qadhafi. Ut over de deserteringene som skjedde blant regjeringsstyrker utplassert i Benghazi i en tidlig fase av opprøret, hadde deserteringer fra regjeringshæren liten betydning for den militære framgangen til opprørsstyrkene.

Dette kan synes annerledes i Syria. Hvor stort omfanget er av desertering fra regjeringshæren, er det vanskelig å si mye om nå, men gitt konfliktens etnisk-religiøse karakter, er det slett ikke usannsynlig at andelen desertører med sunnimuslimsk bakgrunn vil fortsette å øke ettersom konflikten tilspisser seg. Det at Syria har en langt større hær enn det Libya hadde, også sett i forhold til befolkningsstørrelsen, behøver derfor ikke å være noe ess i ermet til Assadregimet. Tvert imot, det var nettopp fordi hæren i stor grad var avgrensa til å rekruttere fra de Qadhafilojale stammene at de libyske opprørerne i så liten grad kunne basere seg på egne trente soldater, og i så stor grad var avhengig av støtte fra frivillige islamske krigere fra Sudan og andre arabiske land og kommandosoldater fra NATO for å vinne den endelige seieren på bakken, selv med den omfattende luftstøtten opprørerne hele tida fikk fra NATO.

På samme måte som i Egypt, har det historisk vært Det muslimske Brorskapet som har vært den sterkeste organiserte opposisjonskrafta mot sekulære regimet i Syria. Det var Det muslimske Brorskapet som sto i spissen for opprøret i byen Hama i 1982, hvor flere titusen mennesker ble drept i kampene og den regimeorganiserte terroren mot brorskapssympatisører som fulgte etter at opprøret ble knust. Hvor sterk organisasjonen er i dag, og hvor sentral den er i det pågående opprøret, er det likevel vanskelig å få et klart bilde av.

En problemstilling i forhold til Det muslimske Brorskapet i Syria i dag er nettopp det at det er del av en transnasjonal organisering som også inkluderer land hvor Brorskapet har stått i opposisjon til provestlige regimer, som i Egypt og Jordan, og dessuten har en palestinsk avlegger i Hamas. Spesielt Hamas, men også delvis Brorskapet i Egypt, har blitt vurdert som nære allierte av Iran. Men i Syria er Iran altså regimets næreste allierte, og i nabolandet Libanon utgjør den sunnimuslimske befolkningsgruppa, som der er et klart mindretall, kjernen i den provestlige opposisjonen mot regjeringa hvor den sjiamuslimske og Iran-støtta Hizbollahmilitsen dominerer.

Sunnimuslimene i Libanon er tradisjonelt velstående og ganske sekulære og sosialt sett ganske ulike flertallet av sunnimuslimer i Syria. Det at Brorskapet ikke er noen sterk kraft blant Libanons sunnimuslimer er derfor ikke noe argument for at Brorskapet ikke opprettholder en sterk stilling blant sunnimuslimene i Syria. Det faktum at regimene i Syria på den ene sida og Israel som okkupantmakt i Palestina, samt Jordan og Egypt på den andre, har stått på hver sin side i den geopolitiske konflikten mellom Iran og USA, må imidlertid ha betydelige implikasjoner for Brorskapets geopolitiske orientering i de to landene. Så lenge alle forble opposisjonsbevegelser behøver en slik motsentning ikke å være av avgjørende betydning. Men i det Brorskapet i Egypt nå trolig er i ferd med å bli regjeringsparti samtidig som Syria går stadig nærmere en borgerkrigsligndende situasjon, er denne motsetninga nødt til å bli løst på en eller annen måte.

En mulig løsning er at Brorskapet i Syria innordner seg den proiranske linja til Hamas og søker å innta en nøytral meglerrolle i konflikten i Syria. Det vil i så fall mest sannsynlig bare føre til at Brorskapet i Syria blir marginalisert og at andre islamistiske grupper og bevegelser overtar deres historiske posisjon. Så langt er det ingenting som peker i denne retninga. Tvert imot, Brorskapet figurerer blant gruppene som står bak Syrias Nasjonale Råd, den politiske paraplyorganisasjonen som også inkluderer den væpnede motstanden mot regimet organisert i Den frie syriske Arme.

Et annet og mer sannsynlig utfall er et geopolitisk brudd mellom de ulike avdelingene av Brorskapet, etter modell av bruddet mellom Sovjet og Kina under den kalde krigen, eller mellom Baathpartiene i Syria og Irak, hvor noen, anført av Brorskapet i Syria, vil velge å orientere seg mot Saudi-Arabia og dermed Vesten, mens andre som i Palestina, Jordan og potensielt også Egypt, vil velge å bevare det gode forholdet til Iran. En tredje mulighet er at konflikten i Syria vil bidra til at Brorskapet også i andre arabiske land går bort fra sin allianse med Iran og i stedet søker seg en ny geopolitisk orientering i retning av Saudi-Arabia og dermed også Vesten.

Egypt
I motsetning til i nabolandet Libya, har Vesten på ingen måte medvirket til at islamistiske krefter er i ferd med å innta de sentrale maktposisjonene i Egypt. Det sekulære Mubarakregimet var sammen med det religiøst-konservative Saudi-Arabia USAs viktigste strategiske allierte i den arabiske verden. Politisk sett var alliansen med Mubarakregimet også langt mer presentabelt innad og utad. I motsetning til Saudi-Arabia har Egypt offisielt anerkjent Israel. Saudi-Arabia holder fortsatt offisielt på en fiendtlig holdning til den jødiske staten selv om de to statene i praktisk politikk har kommet stadig nærere hverandre i det felles fiendskapet til Iran og det felles nære militærpolitiske samarbeidet med USA.

Da den arabiske våren startet i Tunisia og siden spredte seg til Egypt, var uttalelsene fra USA og andre vestlige land innledningsvis svært avmålte. Man ba om "ro" og om "avholdenhet fra begge sider" på tross av at livebildene tydelig viste at det var regimestyrker som utøvde brutal vold mot ikke-voldelige demonstranter. Anti-regime-demonstrasjonene i Egypt var reine massemønstringer, og det var ingen militære angrep på regimet av den typen som raskt dominerte i Libya og i økende grad også i Syria. Langt ut i opprøret uttalte utenriksminister Hillary Clinton at USA anså Mubaraks posisjon som "stabil". Ikke på noe tidspunkt uttalte Clinton noe som kunne tolkes som en tydelig støtte til demokratiopprøret. Det gjorde derimot Obama selv, men han kom først på banen da etter at det ble klart at Mubarakregimet var i ferd med å falle. Ledende republikanere, spesielt nåværende presidentkandidat Rick Santorum, fortsatte imidlertid å forsvare Mubarakregimet, inkludert regimets forsøk på å blokkere internett og mobiltelefonkommunikasjon.

Etter at Mubarak ble tvunget til å gå av og USAs favoritt til å overta, Omar Suleiman også måtte tre til side, har USA og Vesten hatt lite innflytelse på den politiske prosessen i Egypt som kulminerte med landets første reelt demokratiske valg som nettopp er avsluttet. Seierherrene er to islamistiske partier: Det muslimske Brorskapets parti Frihets- og Rettferdighetspartiet og det ultrakonservative Noorpartiet (Hizb an-Noor - "Lysets parti").

Frykten for at Brorskapet med sine nære bånd til Hamas i Palestina skulle komme til makta og true det strategiske samareidet med Israel og dermed også USA, var selve hovedargumentet for at USA gjennom tiår har pumpet milliarder av dollar i
inn i Egypt for å stabilisere det korrupte og grundig upopulære Mubarakregimet. Nå har denne frykten tilsynelatende materialisert seg med Frihets- og Rettferdighetspartiet som det klart største partiet i parlamentet og med den sterkeste opposisjonen representert ved et mer ytterliggående islamistparti.

USAs og Vestens politikk overfor det nye Egypt er enda ikke tydelig definert. Det har imidlertid allerede skjedd en markant endring i den offisielle retorikken. Brorskapet blir ikke lenger omtalt som en stor trussel. Tvert imot har USAs administrasjon i god tid før valget vært ute og uttalt at man har tro på at Brorskapet kan spille en konstruktiv rolle i det nye Egypt. Frihets- og Rettferdighetspartiet har en ganske moderat verdikonservativ og markedsliberal innenrikspolitisk profil som på ingen måte er problematisk for verken USA eller andre vestlige land. I likhet med En-Nahdapartiet som vant det første frie parlamentsvalget i Tunisia, har Frihets- og Rettferdighetspartiet i Egypt uttalt at Tyrkia under ledelse av Recep Tayyib Erdogan og hans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP) er den modellen de ser mot. Frihets- og Rettferdighetspartiet har vært skarp i fordømmelsen av angrep mot kristne i Egypt og har understreket at alle minoriteters rettigheter må bevares og forsterkes.

Alt dette var godt kjent fra før. Når det muslimske Brorskapet har blitt utsatt for betydelig grad av demonisering tidligere, med skremmebilder om avskaffelse av kvinnerettigheter, minoritetsrettigheter og til slutt avskaffelse av demokratiet, har det ikke vært grunnlagt i politiske realiteter i innenrikspolitikken, men politisk demagogi grunnlagt i frykt for hva et brorskapesstyrt Egypt vil bety for Egypts forhold til Israel. Selv om USA nå har lagt bort all fiendtlig retorikk mot Brorskapet og innbyr til samarbeid, er det fortsatt usikkert om Frihets- og Rettferdighetspartiet som regjeringsparti vil være villig til å betale den politiske prisen for et fortsatt godt politisk og økonomisk samarbeid med USA som er å også opprettholde det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Israel. Et slikt samarbeid vil stride diametralt mot partiets prinsipper og vil også kunne svekke dets folkelige oppslutning. Sammen med motstand mot korrupsjonen under Mubarak og støtte til Brorskapets sosiale hjelpeprogrammer for fattige, har den skarpt formulerte fordømmelsen av Israel vært en viktig grunn til at Brorskapet har framstått som det klare alternativet til Mubarakregimet.

USAs håp er åpenbart at Brorskapet i Egypt vil tone ned konflikten med Israel og knytte seg opp mot sin søsterorganisasjon i Syria som orienterer seg i retning Saudi-Arabia og konfronterer Iran. Brorskapet er og har alltid vært en sunnimuslimsk organisasjon, og konflikten mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer er langt eldre enn konflikten mellom den arabisk-muslimske verden og sionismen. Det er imidlertid svært få sjiamuslimer i Egypt og i motsetning til i Libanon, Syria, Irak og Saudi-Arabia er denne konflikten derfor lavt plassert i bevisstheten til vanlige egyptere, i motsetning til den nærliggende konflikten mellom Israel og palestinerne. Dersom USA og Vesten skal lykkes med å få med seg Brorskapet og dets parti i en anti-iransk arabisk blokk knyttet til USA og i et uuttalt samarbeid med Israel, må det skje mer enn diplomatisk smisking overfor Brorskapets representanter.

Et åpenbart virkemiddel er økonomisk. Egypt har en begrenset oljeproduksjon og er i motsetning til flere andre arabiske land en netto oljeimportør. Egypt er samtidig den arabiske verdens folkerikeste og tettest befolkede land, med millioner av unge mennesker i skrikende behov for arbeid. Millioner av egyptere er migrantarbeidere i Gulfstatene og fram til revolusjonen, i Libya. Kombinasjonen av kutt i amerikansk pengestøtte og trusselen om utestengelse av egyptere fra arbeidsmarkedene blant USAs allierte i Gulfen og Libya vil være et kraftig insentiv for enhver ny egyptisk regjering til å tone ned Israelkritikk. Verken i Saudi-Arabia eller Libya vil det imidlertid være mulig å uttale åpent at Egypt blir presset til å opprettholde en proisraelsk utenrikspolitikk. I stedet vil det være forholdet til Iran som vil komme til å settes i fokus.

Men skal en ny egyptisk brorskapsdominert regjering kunne fremme en tydelig anti-iransk utenrikspolitikk til fortrengsel for en Israel-kritisk politikk, vil regjeringa og partiet lett kunne framstå som like kraftløs og underdanig som Mubarakregimet. Det vil derfor også være nødvendig å bygge opp den folkelige opinionen rundt en slik konflikt. I et slikt eventuelt arbeid vil det passe å vektlegge sterkere Brorskapets sunnimuslimske identitet og retorisk orientere partiet sterkere mot Saudi-Arabia. Det vil kunne dreie Brorskapet og Frihets- og Rettferdighetspartiet bort fra den temmelig liberale og nesten sekulære, men nasjonalistiske politiske kursen som har vært staket ut gjennom de siste årene, og over mot en mer sosialt konservativ religiøs identitetspolitikk. Produktet av en mer vestvendt utenrikspolitikk enn det som kan leses ut av partiprogrammet vil dermed også, tilsynelatende paradokalt, kunne bli en mer konservativ shariabasert lovgiving i innenrikspolitikken. Påvirkninga fra det ultrakonservative Noorpartiet vil kunne bli et bidrag til å trekke utviklinga i Egypt i en slik retning. Det er grunn til at vestlige analytikere skjønner dette, og at de allerede arbeider i forhold til Noorpartiet med en slik strategi. Noorpartiet på egenhånd vil imidlertid ikke utgjøre noe grunnlag for en fornyet allianse mellom Vesten og sunniislamisme i Egypt. Uten at man får Brorskapet med seg, vil en slik allianse uansett ikke ha politisk flertall og bare virke til å diskreditere Noorpartiet og styrke retorikken til de som ser partiet som en front for det tidligere regimet. Veien er nødt til å gå via påvirkning på Det muslimske Brorskapet og det dominerende Frihets- og Rettferdighetspartiet.

Afghanistan
Afghanistan har vært selve slagmarken for Vestens krig mot militant sunniislamisme det siste tiåret. Men samtidig har Afghanistan også vært arena for et nært samarbeid mellom Vesten og temmelig ytterliggående islamistiske krefter, ikke bare under krigen mot Sovjet, ikke bare på 1990-tallet da USA forhandlet med Taliban om bygging av rørledninger, men også gjennom 2000-tallet. Samtidig som USA og NATO har drevet krig mot Taliban og Al-Qaida, har NATOs næreste allierte vært andre islamistgrupper og ledere, blant andre den ultrakonservative Abdul-Rasuul Sayyaf, mannen som i 1995 var den som inviterte Osama bin Laden tilbake til Afghanistan. Krigen mot Taliban og Al-Qaida har imidlertid overskygget dette. Nå går det imidlertid mot en slutt på denne krigen.

En grunn er militær: Taliban synes bare å få en sterkere og sterkere tilstedeværelse i Afghanistan for hvert år NATO-styrkene blir stående. En viktig grunn til det er afghanernes egen innbitte motstand mot utenlandske okkupanter som bidrar til å styrke de som sloss mot okkupantene, hvem de enn måtte være. En annen viktig grunn er at Pakistan ikke har sett det i sin interesse at Vesten skulle lykkes med å knuse Taliban. Pakistans store frykt er å bli omringa av en allianse mellom Afghanistan og erkefienden India. Ettersom USA har søkt et stadig nærere samarbeid med India de seinere årene, som en motvekt mot hovedrivalen Kina, har det å la USA med allierte kontrollere Afghanistan blitt tilnærmelsesvis det samme som at India skulle gjøre det direkte. India har da også massivt bygd ut sin økonomiske og diplomatiske tilstedeværelse i Afghanistan selv om landet har avholdt seg fra å bidra med soldater.

Forholdet mellom Pakistan og USA har blitt kontinuerlig dårligere år for år etter 2001 og er nå på et historisk lavmål etter at NATO-styrker nylig drepte pakistanske regjeringssoldater nær grensa til Afghanistan. Hvorvidt angrepet var en feiltakelse eller et bevisst signal til Pakistan er uklart, men resultatet har uansett vært at Pakistan har svart med å stanse transporten av forsyninger til NATO-styrkene gjennom Pakistan og erklært at forholdet til USA er "under revisjon". Forholdet til Pakistans andre historiske allierte, Kina, er imidlertid nærere enn noen gang, samtidig som Pakistan også har fått et stadig bedre forhold til Iran og også til den gamle fienden fra 1980-tallet, Russland. Forholdet til Russland har blitt så godt at Pakistan nå er i en formell prosess med sikte på medlemsskap i den russisk-kinesiske forsvarsalliansen, Shanghai Cooperation Organisation, som også inkluderer de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, unntatt Turkmenistan.

Dersom Pakistan blir et fullt medlem av Shanghaiklubben, vil USA-allierte Afghanistan være fullstendig omringet av USAs rivaler og utsiktene til å bruke Afghanistan som springbrett for videre amerikansk innflytelse i Sentral-Asia, slik Silk Road Act vedtatt i den amerikanske kongressen i 2006 legger opp til, vil være fåfengte. Samtidig framstår det som ganske klart at den store trusselen mot USAs geopolitiske dominans i Midtøsten ikke lenger er at Al-Qaida skulle klare å drive USA og USAs allierte ut av Saudi-Arabia, men heller at Iran skal lykkes med å spre sin innflytelse til stadig flere arabiske land.

Invasjonen av Irak endte som en gigantisk geopolitisk boomerang for USA. Fjerninga av Saddam Hussein resulterte ikke i etableringa av et nytt vestligorientert autokratisk regime av typen Mubaraks Egypt som kunne huse permanente amerikanske militærbaser, slik de opprinnelige planene la opp til. Den massive motstanden fra såvel sunnimuslimske som sjiamuslimske arabiske irakere de første årene førte til at USA ble tvunget til å inngå et samarbeid med Iranorienterte sjiaislamistiske grupper som krevde raske og i noen grad demokratiske valg, valg som disse gruppene vant. Med USA nå helt ute av Irak, er det ingen tvil om at Irak har endt opp med å bli en av Irans viktigste allierte i regionen. Til sammen kontrollerer Iran og Irak omtrent like store oljereserver som Saudi-Arabia. Gitt at Saudi-Arabias viktigste oljeforekomster også befinner seg i de regionene av Saudi-Arabia hvor flertallet av befolkninga er sjiamuslimer, er det ikke å undres over at Irantrusselen både for det saudiske kongehuset og USA nå framstår som langt mer akutt enn Al-Qaida-trusslen. Irans atomprogram er i denne sammenhengen et viktig symbolsk samlingspunkt for motstanden, men selve programmet er av helt underordnet betydning sammenlignet med de geopolitiske implikasjonene av et Iran med allianser både med andre oljerike land som Irak, og eventuelt også folkerike og strategisk viktige land som Egypt, eller, enda verre, et eventuelt Iran-inspirert opprør i oljeregionen blant Saudi-Arabias sjiamuslimer.

Den fortsatte krigen mot sunniekstremistene i Taliban i Afghanistan blir dermed et geopolitisk sidespor. Selv om Iran meldes å ha opprettet kontakter med Taliban, har Iran et langt nærere forhold til flere av de militsgruppene USA har som allierte i den afghanske regjeringa. I sin regjeringstid var Taliban sterkt fiendtlig innstilt til Iran, og tilsvarende den andre veien, blant annet fordi Talibans ekstremistiske sunniislamisme var intolerant overfor sjiamuslimer som de anser som vantro, noe som førte til massakrer på den sjiamuslimske hazaraminoriteten. Iranerne protesterte derfor ikke mer da USA i 2001 gikk inn og fjerna Talibanregimet enn de gjorde to år seinere da USA gikk inn i Irak og fjerne erkefienden fra 1980-tallet, Saddam Hussein.

For Al-Qaida og de mest ekstremistiske kreftene i Taliban er den snarlige uttrekninga av NATO-styrkene i realiteten ingen gode nyheter. På kort sikt vil det styrke Taliban militært, men problemet er at med det vestlige nærværet ute, vil Iran ikke ha noen god grunn for ikke å yte den afghanske regjeringa sterk støtte. Pakistan på sin side vil ikke lenger ha grunn til å frykte et NATO-kontrollert Afghanistan som en trojansk hest for India, og vil dermed heller ikke ha den samme interessen i å opprettholde Taliban.

Verken Russland eller Kina har noen som helst interesse i at Afghanistan i større grad enn i dag får bli oppmarsjområde for ekstremistiske sunniislamister. Tvert imot, Taliban og Al-Qaida med allierte har nære bånd til tsjetsjenske separatister i Russland og uighuriske separatister i Kina og islamistiske opposisjonsgrupper mot regjeringene i alle de sentralasiatiske medlemslandene i Shanghaiklubben. Dersom Pakistan også blir fullt medlem i Shanghaiklubben samtidig som NATO trekker seg ut av Afghanistan, vil de andre medlemslandene ønske og forvente at Pakistan setter i verk effektive tiltak for å hindre at Taliban får bruke Pakistan som base for en offensiv for å komme tilbake til makta. Pakistan vil da heller ikke ha noen gode grunner til å motstå et slikt press, og Pakistan har tidligere vist, da pakistansk Taliban i overmot inntok større områder i Pakistan for noen år siden, at landets hær ikke har noen problemer med å knuse det pakistanske Taliban om den bare ønsker det.

Dersom NATO snarlig trekker seg ut, uten at det er inngått noen fredsavtale med Taliban, er det altså på ingen måte gitt at bevegelsen vil kunne storme fram og innta regjerignskontorene med makt, slik det i utgangspunktet kunne framstå. Tvert imot er det tenkelig at Taliban i en slik situasjon vil bli gradvis kvalt økonomisk og militært gjennom at tilførselsrutene gjennom Pakistan strupes, samtidig som bevegelsen ikke lenger vil kunne framstå som det patriotiske samlingspunktet mot utenlandsk okkupasjon. Karzairegjeringa vil på tross av sin nåværende svakhet og udugelighet kunne bestå fordi alle de omkringliggende landene vil se seg best tjent med det. Særlig Iran vil kunne se med tilfredshet på en situasjon hvor USA er ute mens de militsene som Iran støttet under borgerkrigen på 1990-tallet, og som USA gjorde felles sak med for å nedkjempe Taliban, sitter med de mest sentrale maktposisjonene sentralt og lokalt.

Selv om det vil kunne framstilles som en ideologisk seier for USA om Taliban aldri kommer tilbake i regjeringsposisjon, vil et scenario hvor de iranorienterte militsene kontrollerer et etterhvert stabilt Afghanistan og dermed oppretter et kontinuerlig enhetlig Eurasisk territorium fra Gulehavet til Barentshavet, Svartehavet og Det indiske Hav, uten noe innslag av amerikansk eller annen vestlig innflytelse noe sted, være et geopolitisk marerittscenario. Fra amerikansk og vestlig perspektiv vil det i den nåværende situasjonen framstå som et bedre scenario i dag at sunniekstremistene i Taliban gjeninntar regjeringskontorene, på tross av det retoriske nederlaget dette vil være gjennom å synliggjøre at 10 års krig har vært fullstendig bortkasta. Derfor arbeides det nå på høygir med å etablere en forhandlingsløsning med Taliban, i stor grad over hodet på den afghanske regjeringa. USA selv kan for skams skyld åpenbart ikke gjenopprette noen formelle diplomatiske kontakter med Taliban. Det kan imidlertid USAs allierte på den arabiske halvøya, og det er allerede i ferd med å skje. Taliban er nå i ferd med å etablere et representasjonskontor i Qatar, en sentral alliert for USA i Persiagulfen.

Debatten om ytringsansvar og redaktøransvar vil måtte forsterkes av en eventuell kjennelse av Anders Behring Breivik som rettslig utilregnelig.

I debatten i etterkant av 22. juli har mange hevdet at ansvaret for terrorhandlingene hviler på Anders Behring Breivik og han aleine. Dersom utfallet av rettssaken går i den retninga det kan se ut nå, vil denne påstanden ikke lenger kunne forsvares. Om Anders Behring Breivik av retten blir vurdert som utilregnelig, vil ingen faktisk kunne holdes juridisk ansvarlige. Men det at personen Behring Breivik eventuelt blir vurdert som utilregnelig, endrer ingenting på det faktum at den grusomheten han faktisk har begått er en terrorhandling inspirert av en bestemt politisk ideologi.

Behring Breiviks tilfelle vil uansett ikke være det første tilfellet av at vrangforestillinga om at Norge er i ferd med å bli overtatt av muslimer som hjelpes fram av "landssvikere" på den politiske venstresida har motivert noen til å begå drap. I 2008 drepte en meningsfelle av Anders Behring Breivik en somalisk taxisjåfør i Heimdal etter å ha erklært at han skulle ut og drepe en muslim. I 2009 skøyt en advokat fra Asker mot asylmottaket på Hvalstad og var nær ved å drepe en 16-årig asylsøker. Også han deltok med innvandrer- og muslimfiendtlige innlegg på diverse nettfora. Begge er allerede erklært som psykotiske og strafferettslig utilregnelige. Vi snakker altså ikke om klassiske individuelle psykoser her, men om en vrangforestilling som åpenbart er smittsom og som spres gjennom internett.

Ikke alle som bidrar til å spre hatefulle virkelighetsfjerne konspirasjonsteorier om muslimer som en truende invasjonsbølge blir psykotiske på det individuelle planet. Ikke alle som utvikler psykoser av denne debatten blir heller mordere. Men det er nå hevet over tvil at disse forestillingene motiverer fra før psykisk ustabile personer til å begå politisk motiverte drap i Norge. De strafferettslig utilregnelige kan ikke anklages for å ha latt seg påvirke. Men de som er ved sine fulle fem og likevel bidrar til å spre hatefulle og generaliserende framstillinger av muslimer eller andre minoritetsgrupper, kan og bør anklages.

Samtidig må alle nettfora som fritt slipper fram denne typen vrangforestillinger som aldri ville blitt presentert i noe papirformat, ta ansvar for de farlige psykosene som rettsvesenet har vist faktisk kan utløses når denne typen vrangforestillinger får anledning til å bli spredt fritt. Ingen kan forhindre hatagitatorene fra å opprette egne fora hvor de kan debattere med likesinne. Men redaktørene i mainstreammedier på nett kan forhindre at rekruttering til denne typen politiske vrangforestillinger kan foregå via deres nettsider.