Debatt

Toppmøte under radaren

President Barack Obama lovet atomnedrustning, men atommaktene er på vei i motsatt retning.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forrige uke møttes mer enn 50 statssjefer i Washington til det siste i en serie på fire toppmøter om atomsikkerhet. Det første ble holdt i 2010 på President Obamas initiativ. Det er han som har vært pådriver. Vanligvis er det stor oppmerksomhet om toppmøter, men her har mye gått under radaren.

Formålet er å forebygge, oppdage og bekjempe illegal omgang med kjernefysisk materiale, teknologi og utstyr. Først og fremst gjelder det å hindre at våpenmateriale og radiologiske kilder kommer i hendene på terrorister. Tilsammen fins det omtrent 2000 tonn høyanriket uran og plutonium, nok til mange titusener våpen. Radiologiske kilder – alt fra brukt reaktorbrensel til strålingskilder på sykehus - kan kombineres med vanlig sprengstoff og anvendes i såkalte «skitne bomber» som kan spre radioaktivitet. Skaden behøver ikke å bli så stor, men alt som har med atomer og radioaktivitet å gjøre har en enestående tendens til å skape frykt.

Terrorgruppa ISILs (et annet navn på Den islamske staten IS red.anm.) overvåking av en ansatt ved atomanlegget i Mol, Belgia, er en påminnelse om at galt kan skje. Første forsvarslinje er å fjerne våpenmaterialet, særlig høyanriket uran, som er lettere for terrorister å anvende enn plutonium. Andre forsvarslinje å sikre det som fortsatt eksisterer. Tredje forsvarslinje å avskjære illegal trafikk med slike materialer. Tiltak treffes også for å bedre sikkerheten ved kjernefysiske anlegg, styrke internasjonale avtaler som for eksempel konvensjonen om fysisk sikring av kjernefysiske transporter, og støtte det arbeidet som gjøres i regi av FN, IAEA, Interpol og andre internasjonale organisasjoner og programmer. Skitne bomber er lettest å anskaffe for uvedkommende, og krever forebygging over en bred lest.

Dette er møysommelig arbeid. Underveis er det meldt inn flere hundre tiltak. Enkeltvis er de uspennende, og det forklarer mangelen på offentlig interesse. Til sammen er de overordentlig viktige, særlig i en tid da terrorfaren er stor. Det er derfor statssjefenes oppmerksomhet er påkalt, for å legge mest mulig kraft i arbeidet.

Norge har lenge drevet et atomsikkerhetsprogram på Kola, sammen med andre land. Vi er også engasjert i Ukraina, og har meldt inn flere tiltak der. På konferansen tok vi et særlig ansvar for arbeidet med å fjerne høyanriket uran, hvor målsettingen er å fase ut alt slikt materiale fra sivil sektor. For noen måneder siden bisto vi også med implementeringen av Iran-avtalen. Da den amerikanske Kongressen satte seg på tverke, trådte Norge til med penger og ekspertise for å erstatte iransk anriket uran med naturlig uran fra Kazakhstan.

Begrensningene på det som gjøres er likevel store. Under lupen er den sivile utnyttelsen av kjernefysisk energi, hvor 17 prosent av totalen befinner seg. De øvrige 83 prosent er i militær sektor, og den holdes utenfor. I denne sektoren er det full fart. Russerne startet store moderniseringsprogrammer i 2006-2008, så snart den økonomiske oppgangen gjorde det mulig. I 2014 debatterte den amerikanske administrasjonen bevilgninger til ikke-spredning versus nye våpen, og våpnene vant. Nye våpensystemer planlegges nå over en lav sko. Mange kan være klare for innfasing om 10-15 år, og med en levetid på 30-40 år peker det fram mot 2070. Så mye for målsettingen om en atomvåpenfri verden.

Ikke alle kom til Washington. Russerne uteble, enda atomsikringsarbeidet burde være i felles interesse. Når USA og Russland - som har mesteparten av det farlige materialet i form av ferdige våpen, drivstoff for atomubåter og lagre av forskjellig slag - ikke har noen som helst rustningskontrollagenda, er det vanskelig å overbevise andre land om å trå til. En avtale om å uskadeliggjøre 34 tonn plutonium, som ble inngått for mange år siden, har brutt sammen. Alt i alt ble det oppnådd mindre i perioden 2014-2016 enn i perioden 2012-2014.

Da Obama ble president, tok han en serie initiativ for atomnedrustning. Et toppmøte i Sikkerhetsrådet bekreftet målsettingen om en atomvåpenfri verden, en ny nedrustningsavtale (New Start) ble inngått med Russland, et nytt strategidokument om amerikansk atompolitikk (Nuclear Posture Review) begrenset atomvåpnenes rolle, og toppmøtene om atomsikkerhet ble igangsatt. Men på forsommeren 2010 tok det slutt. Bare de sistnevnte gikk videre.

Mye er fortsatt ugjort. Mengden av gjenvunnet plutonium vokser. India, Russland, Japan og Kina planlegger gjenvinning i stor skal. Faren for cyber-angrep på atominstallasjoner øker. Radiologiske kilder og skitne bomber krever større oppmerksomhet. Sist, men ikke minst, bør arbeidet utvides til også å omfatte militær sektor. Også her bør første forsvarslinje være å fjerne sensitive materialer, altså ruste ned. Men det er ikke dit atommaktene er på vei.

Toppmøtene skal følges opp av det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA), og kontaktnettverket av eksperter og offentlige tjenestemenn søkes opprettholdt. Men i en tid da terrorisme er på alles lepper, er det paradoksalt nok uvisst om dette betyr kontinuerlig oppfølging eller nedtrapping av virksomheten.

Mer fra: Debatt