Der hvor Sandberg tråkker i salaten, er det preventive aspektet «hvor det kan oppstå kriminalitet».

Nestleder i Frp, Per Sandberg, svarer på mitt innlegg i Dagsavisen 15. mai ved å karakterisere det jeg skriver som «fordummende, usant og feil». I tillegg karakteriserer han meg for å «ha liten evne til å forstå hva dette handler om». Overskriften på innlegget hans er «Hold deg til fakta, Burner». Her er fakta:

Sakens kjerne er Sandbergs uttalelse til TV 2 29. april, hvor han påstår at politiloven er «brukt tidligere når det har vært fare for at det skal komme grupper til Norge hvor det kan oppstå kriminalitet i kjølvannet av det». Av dette utleder han at romfolk kan nektes adgang til Norge.

Jeg sammenlignet dette med jødeparagrafen. Da ble en gruppe mennesker nektet adgang til riket i kraft av å tilhøre gruppen jøder. Nå snakker Sandberg om at mennesker kan nektes adgang til riket i kraft av å tilhøre gruppen rom.

Der hvor Sandberg tråkker i salaten, er det preventive aspektet «hvor det kan oppstå kriminalitet». Altså skal vi kunne vite på forhånd, før romfolk setter sin fot i Norge, om de i kraft av å tilhøre en viss folkegruppe gjør dem kriminelle.

Dette er gruppetenkning og stigmatisering på sitt verste. Sandberg og Frp vet godt at Norge aldri vil kunne nekte romfolk (eller andre folkeslag) adgang til riket på basis av at det «kan» oppstå kriminalitet.

April var en hard måned å komme seg gjennom. Som nettdebattant og over middels samfunnsengasjert kjenner jeg det stikker et sted dypt inni meg. Ikke av hat eller forakt, men mer av oppgitthet og nedstemthet.

Det har vært tre debatter som på et vis henger sammen, og som har tatt en god del plass i offentligheten. Alle debattene er egentlig gjengangere. Det ser ut som om vi aldri blir ferdig med dem. For all del, det er ingenting galt med å debattere, men man kan jo stille seg spørsmålet hva slags røtter disse debattene har og om Norge som nasjon lider av en slags identitetskrise selv etter snart 200 år med selvstendighet.

«Romsaken» er blitt en hodepine for politikerne. Saken er så vanskelig at de fleste stikker hodet i sanden. Sannheten er at det ikke skjer noen verdens ting om man velger den strategien. Vanskelige saker må løses, selv om det kan være upopulært. Hvorfor er dette blitt en sak i det hele tatt? Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at utenlandske tiggere er årsaken. Så lenge tiggerne var norske rusmisbrukere og norske bostedsløse, så var det fryd og gammen. Så kommer det hundrevis av utenlandske tiggere som følge av Schengen-samarbeidet, og helvetet bryter løs. Den negative nasjonalismen vekkes til live.

Dehumaniseringen begynner. Det blir stuerent å si «de kommer jo med buss», «jeg så de hadde bil til og med», «de har mobiltelefon». Ergo er det ikke nødvendig å tigge hvis du kommer med billigste skyssmiddel til Norge, sitter i en bil eller har en mobiltelefon. Dehumaniseringen tar av. Noen kaller tiggerne for brunsnegler og hva verre er. Plutselig ropes det om å gjeninnføre Løsgjengerloven som ble avskaffet i 2006. Ja, for grunnen til at den ble avskaffet var først og fremst at hvite norske rusmisbrukere ikke skulle stigmatiseres lenger, og kunne be om en slant hvis de ville. Ikke at utlendinger skulle gjøre det samme. Det er få som sier det høyt at de vil ha forbud mot bare utenlandske tiggere, men de kunne jo like gjerne sagt det.

Du tenker kanskje det bare er folk på nettet som sier slike stygge ting om utenlandske tiggere som det jeg beskriver her? Vel, da må jeg skuffe deg. I kjølvannet av tiggerdebatten, gikk nestleder i Frp, Per Sandberg, ut i mediene og sa at han mente romfolk kunne nektes adgang til Norges rike. Hvorfor er det så problematisk å mene det? Les igjen det jeg skrev. Nekte en folkegruppe adgang til Norges rike! Altså en gjeninnføring av jødeparagrafen som ble avskaffet i 1851, men denne gangen for en annen folkegruppe. Unødvendig å si kanskje, men du kan ikke se på folk om de er rom eller ikke, ei står det i passet deres. Han presterer å si dette om den mest diskriminerte minoriteten i Europa per dags dato.

«Grensekontroll»-saken var et utspill fra Senterungdommen. De ønsker å gjeninnføre grensekontroll som en konsekvens av at «den norske rikdommen har gjort oss attraktive for utenlandske kriminelle». Ja, da kunne vi også like gjerne melde oss ut av Schengen, ble det sagt.

Og «flaggsaken» startet ved at noen elever fra en skole i Ålesund ønsket å ha små papirflagg med norsk flagg på den ene siden og opprinnelseslandets flagg på den andre siden. I tillegg til store norske flagg selvfølgelig. Det som etterfulgte dette på sosiale medier var i en proporsjon som skulle tilsi at Norge var blitt lagt under Danmark igjen. Frp-politiker Aina Stenersen sa på Dagsnytt atten at vi ikke må blande 17. mai med demokrati og ytringsfrihet!

Europa er i krise og fremmedhatet har økt. Skal vi bare sitte og se på at det samme skjer i Norge? Har ikke folkevalgte et ansvar? Grensekontroll, forbud mot tigging som en følge av utenlandske tiggere, nekte romfolk adgang til riket kun basert på deres etnisitet (i fjor ville Siv Jensen deportere dem), forbud mot andre flagg enn norske på 17. mai? Retorikken ligner mye på 30-tallets Europa. Kanskje er det på tide å tørke støv av Einsteins velvalgte ord: «Nationalism is an infantile disease. It is the measles of mankind».

Det var en tid jeg var stolt av å bo i Norge. Jeg er faktisk ikke sikker lenger.

Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde, er ute igjen med skarp skyts.

Denne gangen uttrykker han det jeg har ventet på i årevis (i kronikken «På flukt fra eget ansvar» på NRKs Ytring). Han skriver «Jeg aksepterer ikke premisset om at den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har. En slik tankegang framstår ikke for meg som solidarisk, men som kortsiktig og emosjonell. Den vil gjøre oss alle til tapere på sikt.» Jeg vil takke Tybring-Gjedde for hans ærlighet, dog ærligheten skjærer gjennom hjerteroten - ikke fordi den er så ærlig, men fordi den er så umenneskelig.

Dette premisset som Tybring-Gjedde tar avstand fra, mener jeg er det som gjør oss mennesker menneskelige. Vi bryr oss om hverandre. Derav følger en moralsk plikt til å dele med andre som ikke har. Tilfeldighetene som har gjort at Tybring-Gjedde er født der han er født, gjør at han i dag kan ytre seg som han gjør. At han ikke går sulten til sengs. At han har folk rundt seg som bryr seg. Og at han bruker den makten han har i kraft av å være stortingsrepresentant til å ta avstand fra den gode moralen som jeg håper og tror sitter godt plantet i ryggmargen til de fleste: Den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har.

Visdomsordene «den største gleden er å gjøre andre glad» har vi hørt før. Det er menneskelig å bli glad når mindreårige asylsøkere får asyl. Når personer som ikke eier nåla i veggen, kan få en ny start i livet. Når barn som opplever krise og mishandling slutter å oppleve det. Alle verdensreligionene og humanetikken står og hviler på den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg». Nordmenn som i desperasjon flyktet til USA på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, hadde også en drøm. Den gikk ut på å skaffe seg et bedre liv.

Tybring-Gjedde ser ut til å glemme historien. Ikke bare det, men han går på tvers av det menneskelige moralske instinkt. Tybring-Gjeddes uttrykk i kronikken hans er umenneskelig først og fremst fordi det gjøres til en generell moralsk regel: Du er ikke forpliktet til å dele med den som ikke har. Den regelen befester dessverre Frps syn, spesielt når det gjelder innvandrings- og bistandspolitikk. Jeg har ventet med å si dette høyt, med fare for å bli stemplet som «sosialist», «kommunist» eller hva verre er, men når Tybring-Gjedde på vegne av sitt parti innrømmer dette egoistiske synet, så synes jeg vi har kommet et lite skritt lenger i å fortelle velgerne hva slags grunnholdning partiet har i forkant av valget neste år.

«Jeg vil takke Tybring-Gjedde for hans ærlighet, dog ærligheten skjærer gjennom hjerteroten.»

Du må nok komme opp med bedre argumenter enn det du har gjort, skolebyråd Torger Ødegaard, for å overbevise eleven fra Hellerud videregående om at han tar feil når han mistenker politikerne for å være redd for det muslimske.

Skolebyråden i Oslo, Torger Ødegaard, lagde som kjent en stor sak ut av stillerom/bønnerom-ønsket fra rektor på Hellerud videregående skole. Han grep inn og stoppet det planlagte stillerommet som bl.a. skulle brukes til bønn for muslimer og andre troende. Hver gang han har blitt møtt med spørsmål om bakgrunnen for å gripe inn, svarer han at «skolen er en kunnskapsinstitusjon og ingen religiøs institusjon» og at han er opptatt av at «elever ikke må føle et religionspress». Altså drar han et klart skille mellom to typer institusjoner og hva slags aktiviteter som hører hjemme i skolen versus religiøse institusjoner. Og Carl I. Hagen kastet seg selvfølgelig inn i diskusjonen og tar ikke overraskende skolebyrådens side.

På den andre siden sier en av elevene til Dagbladet at han nesten tror politikerne er redde for det muslimske. Dersom de er bekymret for religionspress, «bør de heller prate med oss og sjekke om bekymringen er reell», sier elevene. De trekker fram religionsfrihet som en grunnleggende frihet alle mennesker har.

Jeg er verken muslim eller har klare meninger om stillerom/bønnerom skal tillates på skoler eller ikke. Men skolebyrådens argumenter holder ikke mål i denne saken og jeg er lett tilbøyelig til å være enig med den eleven som mistenker politikerne for å være redde for det muslimske. Her er noen grunner til det:

Latinskolen har sin opprinnelse i middelalderens kloster- og katedralskoler. Den ble faktisk til for å dekke kirkens behov for å utdanne geistlige tjenestemenn. Allmueskolen kan føres tilbake til reformasjonen, hvor Luther verdsatte lesing av Bibelen for å oppnå et personlig gudsforhold. Den tredje skoletypen, borgerskolene, ble etablert noe senere på grunnlag av et voksende yrkeskvalifiseringsbehov. Disse tre skoleslagene ble så slått sammen til realskolen og gymnaset. Så gikk man på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i retning av enhetsskolen, og fra allmueskole til folkeskole, noe ikke alle var glade for. Allmuen, særlig på landet, mente at barna ble pådyttet en lærdom som var «ukristelig» og unyttig.

Det store spørsmålet var derfor hva slags dannelse elevene skulle få i skolene: kirkelig eller borgerlig? Høyre ville ha en sentralstyrt kirkeskole, mens Venstre ville ha en desentralisert borgerlig skole. Arbeiderpartiet arbeidet mot kristendomsfaget allerede fra 1890-tallet. Likevel ble formålsparagrafen og kristendomsfaget stående etter folkeskolelovene av 1936.

Hopper vi raskt fram i tid, til 2008, så blir formålsparagrafen end­ret. Da sies det at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som og kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Fortsatt står ordet kristen, men både humanistisk arv og andre religioner er lagt til, nettopp for å være mer inkluderende.

Kjære skolebyråd Torger Ødegaard: det er altså ikke så enkelt som du vil ha det til. Som historien viser oss og formålsparagrafen uttrykker det, er skolen som kunnskapsinstitusjon unektelig knyttet sammen med religiøse verdier. Høyskoler, universiteter, sykehus og fengsler har bønnerom. Likeledes foregår det religiøs aktivitet på skoler, f.eks. ved Oslo katedralskole, hvor Norges kristelige student- og skoleungdomslag arrangerer bønnemøter én morgen hver uke. Dette har ikke akkurat ført til et religionspress på skolen, så vidt meg bekjent. Elever synger julesanger på skoler, tar seg fri i jula (formodentlig til ære for Jesu fødsel) og påsken (formodentlig for å minnes Jesu lidelse, død og oppstandelse). Så vi kan også trygt diskutere hvorvidt samfunnet utøver religionspress eller ikke.

I Aftenposten var det en sak om kirkesalmer den 22. desember 2006. Tro det eller ei, men den samme skolebyråden sa seg enig i at det er skolenes ansvar å lære barn salmer. Han sa «jeg ser ingen motsetninger mellom læring av kristne salmer og det at det går elever med andre religioner i osloskolen, og jeg forutsetter at skolene og rektorene våre gjør elevene kjent med salmer og salmetradisjon».

Nei, du må nok komme opp med bedre argumenter enn det du har gjort, Ødegaard, for å overbevise eleven fra Hellerud videregående om at han tar feil når han mistenker politikerne for å være redd for det muslimske.

Romfolkets situasjon er blitt kraftig debattert på nettet i det siste. Dessverre har det vært forstemmende å være deltaker i denne debatten. Den vitner om ei fortid som de færreste av oss ønsker å gjenta.

Personlig trodde jeg at vi som nasjon hadde lært noe av 22. juli-rettssaken, men den folkemordsretorikken som nå utspiller seg på nettet gir ubehagelig gjenklang fra massemorderens og hans likesinnedes tenkning. Det som er nærmest oss i tid, og noe fjernere i tid, er mishandling av andre minoriteter som samer og jøder. Hva karakteriserer folks ytringer og hvorfor har vi ikke lært?

En ting er den velkjente splitt og hersk-teknikken ved å spille på pronomenene «vi/oss» og «de/dem». På denne måten deles saken enkelt og greit i to, og det sies rett ut at disse to delene er vesensforskjellige fra hverandre og dermed ikke kan eksistere sammen. En hel folkegruppe får nedlatende karakteristikker hengende på seg: late, skitne, illeluktende. De egenskapene man ikke liker blir gjort etniske – altså er romfolket slik. En annen faktor som karakteriserer de hatefulle ytringene mot romfolket, er overdrivelse. Om du leser kommentarene under en artikkel om rumenske tiggere i Oslo, kan du tro at byen er under invasjon og at de som styrer er handlingslammet – altså en type dommedagsprofeti. Hvilke løsninger foreslår leserne på diverse nettfora? Jo, aggressivt politi som tråkker på «deres» verdighet, utøve vold mot «dem», få slutt på den sosialdemokratiske snillismen, bli kvitt forrædere som støtter sosialdemokratiet, stenge grensene, deportere romfolket ut av landet.

Det er som om vanlige borgere bruker all sin tid og energi på å kanalisere et folkehat. Jeg trodde vi hadde lært. Med «vi» mener jeg også politikere og mediene. Når framtredende politikere går ut og sier «Hiv dem ut!» og mediene utfører såkalte meningsmålinger og lager store overskrifter om at 2 av 3 nordmenn ønsker et forbud mot tigging, er disse ikke sitt samfunnsansvar bevisst. De hiver bensin på et allerede overtent bål.
 
Historieprofessor Wolfgang Wippermann har forsket på romfolket i over 20 år. Han sier at vi gir romfolket skylden for vår egen rasisme og at holdningene er nedarvet over århundrer, slik som antisemittismen. Han mener at vi må anerkjenne dem som minoritet med krav på beskyttelse, i det enkelte land og av EU. Dette er sakens kjerne.

Hvem tiggerne er, hvorfor romfolk er omreisende, grunnene til at Stortinget ønsket å avskaffe løsgjengerparagrafen, minoriteters historie og mishandlingen fra majoriteten, synes helt fraværende i nettdebattene. Folk flest, inkludert enkelte politikere og medier, kaster seg på denne hatkarusellen som om det var førstemann til mølla. Det er ikke bare trist, skammelig og fordomsfullt, men også kunnskapsløst. De som sitter på karusellen nå mens den snurrer for fullt, er faktisk med på å gjenta historien som jeg tror de ville vært lite stolte av dersom de forsto helheten den inngår i.

Høyre har snudd. Etter partiets landsmøte gjeninnfører de forbud mot tigging.

«Dette er et klart signal om at vanlige folk kan ta plasser og torg tilbake», sier leder Michael Tetzschner i Oslo Høyre. Er tiggerne «uvanlige» fordi de mangler mat og tak over hodet?

Hovedargumentet vi hører til stadighet er at disse tiggerne er en del av et større kriminelt nettverk. Bakmenn som velter seg i luksus og skyver tiggerne foran seg. Som NRKs Brennpunkt viste oss gjennom dokumentaren «Please, please, please», er rumenske tiggere en gruppe som ikke er velkomne noe sted. Foreldre og besteforeldre reiser hit for å spare penger til helt elementære behov som enhver nordmann slipper å bekymre seg for: Mat og tak over hodet. Når en forsker som har dette som sitt forskningsfelt, nemlig Ada Engebrigtsen, blir spurt om sammenhengen mellom rumenske tiggere og kriminelle nettverk, slår hun fast at «ingen som har forsket på dette har funnet tegn på slike sammenhenger.»

Til og med politiet har innsett at det er forskjell på tiggerne og vinningskriminelle, noe man skulle håpe våre politikere også gjorde. Da Fabian Stang uttalte seg om saken rett etter at partiet hans gikk inn for forbud, klarte han å si noe så usmakelig som dette: «Fra min side ligger egentlig kjærlighet i det, nemlig at jeg har sånn respekt for mennesker at jeg ikke vil at de skal bli lurt til å fornedre seg gjennom tigging». Utrolig omtenksomt av deg, Stang, men skal vi ha respekt for mennesker som blir lurt til å fornedre seg til å snakke slikt om de svakeste i samfunnet som det du gjør?

Selv om tiggerdebatten ofte kobles til rumenske tiggere, handler den ikke bare om dem. Den handler om tigging generelt og hvordan vi håndterer det. Tigging er noe av det mest nedverdigende et menneske kan gjøre, og ingen gjør det frivillig. Tigging er et rop om hjelp.

Ved å forby tigging fjerner vi ikke tiggerne. De vil fortsette å være her. De vil muligens finne nye måter å skaffe seg penger på. Hvis målet er å fjerne tiggerne slik at vi andre ikke skal kunne se dem, mener jeg det er et uverdig, uansvarlig og inhumant mål i seg selv. Disse «uvanlige» folkene, kjære Tetzschner, de er våre medmennesker. Hvor ble det av nestekjærligheten?

Den selvoppnevnte tempelridderen peker ut islam, feminisme og politisk korrekthet som roten til ødeleggensen av europeisk kultur.

Innlegget er skrevet sammen med Bobby Burner

Som kjent skrev den selvoppnevnte tempelridderen et såkalt manifest på rundt 1500 sider. “Manifestet” ligger på internett, tilgjengelig for allmennheten.

Vi ønsker å gjøre det klinkende klart at når vi refererer til “manifest”, skiller vi ikke mellom det han selv har skrevet eller kopiert fra andre (da vi ikke vet dette og det heller ikke er et poeng i vårt innlegg). Ei heller er vårt mål å analysere “manifestet” som sådan. Derfor lar vi også være å sitere. Det er heller ikke vår intensjon å ta stilling til hans meninger og påstander, eller å fornærme noen.

Vi er fullstendig klar over at folk vil ha ulike følelser knyttet til “manifestet” (uavhengig av om de har lest det eller ikke) og vår tekst. La ikke dette bli en debatt om følelser.

Det vi derimot ønsker er å invitere andre til å reflektere over våre tre spørsmål under.

Islam, feminisme og politisk korrekthet er pekt ut av den selvoppnevnte tempelridderen til å være ideologier/tankeganger som er roten til ødeleggelsen av europeisk og kristen kultur og sivilisasjon.

 Våre spørsmål er:

(1) Hvor utbredt er den selvoppnevnte tempelridderens tankegang blant oss?

(2) Hvordan kommer den til uttrykk og spres i vårt samfunn?

(3) Hvorvidt er “truslene” (islam, feminisme, politisk korrekthet) reelle?

Etter 22. juli har jeg blitt enda mer bevisst mitt samfunnsansvar - i betydninga å delta mer i debattfora hvor det dessverre er altfor få akademikere, og hvor man dessverre finner mange konspiratoriske, unyanserte og upresise uttalelser.

Akademikere på nett

Som akademikere flest har jeg hatt mine reservasjoner mot å delta i nettdebatter. Akademikere omgås stort sett sine egne. Imidlertid er det fare for at det blir for få intellektuelle stemmer i nettdebatter. Meninger får ikke den motstanden de bør få for å slipes, nyanseres og utvikles. Vi vet fra studier at personer med høyere utdanning er mindre fordomsfulle mot andre mennesker og har mer nyansert forståelse av verden rundt seg. Meningsbryting, kunnskap, kritisk refleksjon og kildekritikk er noen av bestanddelene i høyere utdanning. Jeg mener at dette gir akademikere et særskilt ansvar for å bruke noe av sin kunnskap til å argumentere i nettfora. Det må vi gjøre i tillegg til å formidle på konferanser og publisere i tidsskrifter som stort sett blir hørt og lest av våre egne.

Stadig flere debattfora på nettet har endret seg etter 22. juli. Flere steder er det nå et krav at man skriver sitt fulle navn og helst også bruker profilbilde. Noen steder må du akseptere nettforumets retningslinjer for å kunne registrere deg. Retningslinjene kan innebære at redaksjonen fjerner innlegg eller kommentarer som bryter med dem. En av de etiske retningslinjene på Dagsavisens debattforum Nye meninger er ”Skriv ikke innlegg eller formuleringer som er ærekrenkende, rasistiske, truende eller på annen måte bryter med norsk lov.” En av retningslinjene som går på debattskikk lyder slik: ”Unngå personkarakteristikker, trakassering og sjikane.” Det er klart at slike nettfora er mer tiltalende å delta i enn der hvor man møter på falske navn, for eksempel Aftenpostens kommentarfelt på debattinnlegg.

Innlegg og kommentarer på nettet er offentlig eiendom. Akkurat slik er det også med det som trykkes i avisenes papirutgaver. Derfor mener jeg at alle debattfora på nettet burde gjøre som Nye meninger og innføre retningslinjer, krav om fullt navn og bilde, og mulighet for å melde fra om uttalelser som bryter retningslinjene. Tekster som ikke tåler dagens lys på trykk bør heller ikke publiseres på nett. Terskelen for lettvinte synsinger uten noen form for belegg blir høyere. Debattene vil bli mer saklige, og muligens vil flere akademikere tørre å delta.

Et ansvar?

Likevel holder det ikke med slike forholdsregler. Hver og en av oss som debatterer på nettet har et ansvar for å opptre redelige, ikke tillegge andre meninger de ikke har, ikke synse i det vide og brede uten å kunne elaborere det som sies og argumentere kort og konsist med et presist språk. Noen debattanter jeg har møtt bagatalliserer dette, og skriver f.eks. at "innvandrere", "asylsøkere", "andre kulturer" - ja, samme hva vi kaller det - det er lett å se hvem som står bak problemene (!). Nei, det er aldeles ikke det samme hvilke begreper vi bruker. Språk er makt, definerer grenser og signaliserer mye. Husk at det eneste våpenet du har som nettdebattant er språket! Hva kan da være viktigere enn det?

Jeg synes det er svært bekymringsfullt at det opereres med begreper over en lav sko i nettdebatter. "Innvandrer", "islam", "etnisitet", "kultur" er noen av disse begrepene jeg snakker om, og som florerer i debattfora. Gjerne uten definisjoner eller nyanser. Man snakker om svært mange, ja muligens alle, når man bruker et begrep som "innvandrer". En religion som "islam" (dette århundrets hoggestubbe i Vesten?) er faktisk like mangslungent som andre religioner. Ingen menneske er representativ for noe som helst annet enn seg selv før de ev. selv sier at de representerer noe. Jeg ser stadig at debattanter tar personer som meg, med mørk hud, for å være det ene og det andre (f.eks. muslim) uten at jeg har sagt noe om det eller antydet noe som helst som skulle tilsi de karakteristikkene.

Er det noe vi bør ha lært etter 22. juli, så er det bl.a. at vi ikke trenger mer konspirasjonsteorier om islam og stereotypier om "flerkulturelle". Voldtektsdebatten har bidratt til at veldig mange har skrevet om temaet på nettet. Mange av de temaene har utvikla seg, mer eller mindre bevisst, til å handle om 10 % av Norges befolkning, "innvandrere". Utgangspunktet var vel at Oslopolitiet uttalte at samtlige 41 overfallsvoldtekter i perioden 2006-2008 er begått av "innvandrere", presisert til å ofte være asylsøkere fra traumatiske land. 41 personer blir til 500.000 personer i debattfora på nettet. Konspirasjonstilhengerne trekker selvsagt inn islam og mener alt skyldes religionen. Parallellene som trekkes og årsak-virkning-forholdene som fremsettes er så langt unna kritisk sans og kunnskap som man kan komme. Det settes likhetstegn mellom det ene og det andre uten noe som helst belegg, men ren og skjær synsing. Slikt ville da aldri kommet på trykk?

Ja, noen går så langt som å gi oss en ganske oppsiktsvekkende definisjon av begrepet "innvandrer": Mørkhudete menn (Anne Viken i hennes innlegg "Farlege Oslo"). Hun påstår også at "innvandrere [altså mørkhudede menn] plager kvinner". Når jeg peker på det problematiske i innlegget hennes, blir jeg plutselig beskyldt for å mene at forfatteren lyver om sine opplevelser og at jeg ikke ønsker at folk skal skrive om slike opplevelser! Veien er altså svært kort i nettfora til å tillegge motdebattanter meninger og holdninger de overhode ikke står inne for. Lesere som ønsker å vite mer om konteksten bes følge kommentartråden under innlegget.

Konklusjon: Nettvett

I tillegg til å følge nettforaenes retningslinjer bør vi alle ta ansvar for at vi ikke er med på å dyrke og videreutvikle konspirasjonsteorier (politikerne er ute etter oss, islam tar over Europa, vi lever i en udemokratisk stat o.l.) og stereotypier ("alle" eller "ingen" er slik og slik... bruk av svære og komplekse termer som "innvandrere", "muslimer", "homofile" som hevdes å ha de og de egenskapene). Husk at språket er det eneste redskapet du har her. Derfor kreves et høyt nivå, både i bruk av begreper, definisjonen av dem, og premissene og argumentasjonen. Det kan være nyttig å tenke over offentligheten av det du skriver. Ville du hatt det du skriver på trykk i en avis? Ville du latt din arbeidsgiver lese det du skriver?

Det kan ikke være slik at man skal følge lover og regler på tvers av hva alt annet skulle tilsi. Senest i dag kom nyheten om at Breivik ikke kan dømmes til 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen grunnet utdatert datasystem.

"Det regelstyrte samfunn" heter kronikken til professorene Strømmen og Syvertsen. De påstår med rette at det råder et regelhysteri i dagens samfunn, og avslutter kronikken med å si at "regelhysteriet vi ser blant mange politikere og byråkrater blir altfor ofte en tvangstrøye som kveler ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet."

Dette hysteriet gjelder alle området i samfunnet, ikke bare i departementene og direktoratene. Paragrafene rår. Hvis du argumenterer for noe og henviser til en paragraf, så har du ditt på det rette. Det hjelper nesten ikke hva andre måtte mene. Nesten ikke hva det generelle menneskevettet måtte tilsi heller.

Denne utviklinga har ført til et større behov for byråkrater, i den negative betydninga "ineffektive administratorer". Det kryr av dem. Vi har selvsagt behov for administrasjon i enhver organisasjon, men når den overstiger 50 % av den totale arbeidskraften i en bedrift, så bør det blinke noen varsellys. En annen konsekvens av den voldsomme økninga i regelverk er at den vanlige mannen på gata enten ikke ønsker å prioritere å lese alle ordene eller ikke forstår så veldig mye av dem. For selv om du ikke er paranoid, vil du noen ganger føle at de som står bak reglene og lovene med vilje har skrevet dem så kronglete som mulig slik at du forstår minst mulig.

Da jeg leste denne artikkelen i dag lurte jeg på om det ikke var 1. april. Riktignok er overskriften at "datakaos" forhindrer Norges verste massemorder å bli dømt til Norges strengeste straff, nemlig 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen. Men leser du videre ser du at dette ikke primært skyldes data, men ineffektiv administrasjon. Etter planen skulle loven tre i kraft ett til to år etter vedtak i Stortinget i 2009. Dette har ikke skjedd fordi IKT-systemene til Politiet ikke har blitt skifta ut! Allerede i 2006 ble Storberget varsla, men han skal ikke ha prioritert dette.

For det første kan man si at det er helt uakseptabelt at noe så viktig i Politiet ikke har blitt prioritert over så lang tid. Men viktigere enn det, og det er det som gjør saken så hårreisende, er hvordan konsekvensen av ineffektiv administrasjon i dette tilfellet bare skal aksepteres nettopp fordi "lovene og reglene" sier det?

Det er ingen tvil om at terrorparagrafen ble vedtatt i 2009. Det er heller ingen tvil om at Breivik står bak Norges verste terrorhandling. Har myndighetene holdt oss for narr når det hele tida er blitt påstått at han blir dømt etter terrorparagrafen? Og hvis "datakaoset" hindrer noe slikt, kan det tenkes at sunt vett i dette særdeles viktige tilfellet bør ha forrang, eller skal dette bli det ultimate beviset på ineffektiv administrasjon?