Det trenger ikke ha noen betydning for priori­tering av saker som har med kvinner å gjøre at Oslo stort sett ledes av menn. Men det er lett å tenke det motsatte.

Innlegget er skrevet sammen med Anne Cathrine Berger, Ap, bystyret i Oslo.

Mandag 4. februar 2013 reiste finanskomiteen, Oslo bystyre, samt visepolitimester Roger Andresen til København for å studere Trygghetsindeksen. Det var ikke én dag for tidlig.

I 2011 anmeldte 55 kvinner overfallsvoldtekter i Oslo. 55 kvinner opplevde det verste overgrepet som kan skje. Hva skjedde så i etterkant i hovedstaden, ble gasspedalen satt på eller ble alt som før? Ap leverte våren 2011 forslag til bystyret om å innføre en rekke tiltak mot voldtekt, deriblant trygghetsindeks, i kjølvannet av de grufulle overveldende antall overfallsvoldtekter.

Hva innebærer indeksen? København og Odense i Danmark har innført en statistisk modell som kalles tryggehtsindeks. Et utvalg av byens innbyggere spurt en gang i året om de har blitt utsatt for vold, trusler og om de føler seg utrygge. Deretter deles resultatet inn i geografiske områder. Dataene blir så sammenstilt med politiets register av anmeldelser og hendelser i området. Trygghetsindeksen måler seks former for kriminalitet: vold og trusler, sjikane, innbrudd, tyveri, narkotika og hærverk. I tillegg vurderes tre andre forhold: hva beboerne har blitt utsatt for, hvordan beboerne vurderer områdets problemer med kriminalitet, hvor mange anmeldelser til politiet som har vært i samme område.

Politiet bruker trygghetsindeksen som et arbeidsverktøy, og setter inn ressursene systematisk i forhold til resultatene. En styringsgruppe bestående av politi og alle kommunale etater samarbeider om å utarbeide tiltak, og ansvaret ligger hos Overborgermesteren, det vil si ordføreren. Tanken vår var at Oslos 44.000 dyktige ansatte kunne organiseres på en mer effektiv måte, for å forebygge og unngå flere voldtekter, for å skape økt trygghet gjennom å bruke et verktøy som trygghetsindeksen.

Tida i etterkant av overfallsvoldtektene har vært en tålmodighetsprøve i å etterlyse konkrete handlinger. Svaret fra byrådet har vært nei, nei og atter nei til det mest effektive verktøyet, trygghetsindeksen. Mens andre, som den tverrpolitiske gruppa Stopp voldtekt, har fremmet indeksen som ett av flere tiltak mot voldtekt. Nå, over ett år etter, tyder det på at politi og Oslo kommune vil ta de første skritt mot å innføre indeksen. Men bare de første skritt. Foreløpig er kun én etat involvert, i samarbeid med politiet. Hele poenget med modellen er at alle relevante etater samarbeider, Oslo kommune har 43.000 dyktige ansatte. Modellen skal gjennomføres innenfor budsjettrammene. Vi frykter for at dette kun blir et papirvedtak.

Hovedtrenden viser at København har blitt tryggere. Bonusen med indeksen er at dette er generelle trygghetstiltak, ikke kun mot voldtekt. Politikerne selv mener at det gir et godt bilde på trygghetssituasjonen. Flere byer innfører nå dette. Oslo drar på studietur og tenker.

Tid for handling: Hvorfor i all verden nølte Oslos byråd så lenge? Fordi et annet parti enn byrådspartiene foreslo tiltaket? Fordi tiltaket i stor grad handler om å kanalisere ressurser på tvers i sektorene? Fordi det handler om kvinner og likestilling? Hver femte kvinne i alderen 25-34 år er bosatt i Oslo. Undertegnede er blant dem, i alle fall i nærheten av alderskategoriene. Vi vet hvordan det er å være ung kvinne i Oslo. Vi vil at trygghet bør stå på en lapp klistret til baderomsspeilet til dem som styrer Oslo. I Oslo bor det flest kvinner. Samtidig ledes Oslo stort sett av menn. Mannlig ordfører, byrådsleder, ansvarlig byråd for området trygghet. Det trenger ikke nødvendigvis ha noen betydning for prioritering av saker som har med kvinner å gjøre. Men det er lett å tenke det motsatte.

Danmark: Det er tverrpolitisk enighet om indeksen i de byer den er innført. Rikspolitiet har nå uttalt at de ønsker at trygghetsindeksen skal innføres der det er behov. En drøm for oss som er opptatt av trygghet i Oslo, og en mal byrådet kunne ha fulgt. Vi er misunnelige på kvinner i København sitt forsprang i trygghet, vi øyner håp for Oslo også. Da vil vi ta et stort skritt mot et tryggere Oslo, for alle.

I 2011 anmeldte 55 kvinner overfallsvoldtekter i Oslo, noe av det verste overgrepet som kan skje. Hva skjedde så i etterkant i hovedstaden, ble gasspedalen satt på eller ble alt som før?

Innlegg av Anne Cathrine Berger og Tone Tellevik Dahl, Bystyrerepresentanter, AP

Arbeiderpartiet, ved undertegnede, leverte våren 2011 inn privat forslag til bystyret om å innføre en rekke tiltak mot voldtekt, deriblant trygghetsindeks, i kjølvannet av de grufulle overveldende antall overfallsvoldtekter. Tiden siden har vært en tålmodighetsprøve i å etterlyse konkrete handlinger. Svaret fra byrådet har vært nei, nei og atter nei til trygghetsindeks som verktøy. Av arbeidsgruppe, byråd og partier som Høyre. Mens andre, som den tverrpolitiske gruppa Stopp voldtekt, har fremmet indeksen som et av flere tiltak mot voldtekt.

Nå snart to år etter, tyder det på at politi og Oslo kommune vil ta de første skritt mot å innføre indeksen.  Men bare de første skritt. Foreløpig er kun en etat involvert, i samarbeid med politiet. Og i byrådssaken, basert på vårt forslag, ser vi den ikke uvanlige setningen at tiltakene skal gjennomføres innenfor budsjettrammene. Vi har derfor en liten frykt for at dette kun blir et papirvedtak. Tålmodighet er en vanskelig dyd.

 

Hva innebærer indeksen?

København og Odense i Danmark har innført en statistisk modell, som kalles trygghetsindeks. Et utvalg av byens innbyggere blir spurt en gang i året om de har blitt utsatt for vold, trusler og om de føler seg utrygge. Deretter deles resultatet inn i geografiske områder. Dataene blir så sammenstilt med politiets register av anmeldelser og hendelser i området. Trygghetsindeksen måler seks former for kriminalitet: vold og trusler, sjikane, innbrudd, tyveri, narkotika og hærverk. I tillegg vurderes tre andre forhold: hva beboerne har blitt utsatt for, hvordan beboerne vurderer områdets problemer med kriminalitet, hvor mange anmeldelser til politiet som har vært i samme område.

Politiet bruker trygghetsindeksen som et arbeidsverktøy, og setter inn ressursene systematisk i forhold til resultatene. En styringsgruppe bestående av politi og alle kommunale etater samarbeider om å utarbeide tiltak, og ansvaret ligger hos Overborgermesteren, det vil si ordføreren. Tanken vår var at Oslos 44000 dyktige ansatte kunne organiseres på en mer effektiv måte, for å forebygge og unngå flere voldtekter, for å skape økt trygghet gjennom å bruke et verktøy som trygghetsindeksen.

Hovedtrenden viser at København har blitt tryggere. Bonusen med indeksen er at dette er generelle trygghetstiltak, ikke kun mot voldtekt. Politikerne selv mener at det gir et godt bilde på trygghetssituasjonen.  Signalene fra Oslopolitiet er positive til indeksen. Heldigvis.

 

Tid for handling

Hvorfor i all verden nølte Oslos byråd så lenge? Fordi et annet parti enn byrådspartiene foreslo tiltaket? Fordi tiltaket i stor grad handler om å kanalisere ressurser på tvers av sektorene? Fordi det handler om kvinner og likestilling? Hver femte kvinne i alderen 25-34 år er bosatt i Oslo. Undertegnede er blant dem, i alle fall i nærheten av alderskategoriene. Vi vet hvordan det er å være ung kvinne i Oslo. Vi vil at trygghet bør stå på en lapp klistret til baderomspeilet til dem som styrer Oslo. I Oslo bor det flest kvinner. Samtidig ledes Oslo stort sett av menn. Mannlig ordfører, byrådsleder, ansvarlig byråd for området trygghet. Det trenger ikke nødvendigvis ha noen betydning for prioritering av saker som har med kvinner å gjøre. Men det er lett å tenke det motsatte.

Det er tverrpolitisk enighet i Danmark i de byer der indeksen er innført. En drøm for oss som er opptatt av trygghet i Oslo, og en mal byrådet kunne ha fulgt, men har brukt lang tid på å vurdere. Vi er misunnelige på kvinner i København sitt forsprang i trygghet, men nå øyner vi håp for Oslo også. Byrådet innstiller overfor bystyret at vårt forslag om bla trygghetsindeks skal vurderes fremover. Vi har fremmet et ekstraforslag, sammen med Frp, om at det faktisk skal innføres. Så får vi håpe på bred tilslutning om å ta i bruk de virkemidler vi vet virker, og at det følger midler med til tiltaket slik at det faktisk blir en realitet. Da vil vi ta et stort skritt mot et tryggere Oslo, for alle.

Byråd Kvalbein sier i et innlegg i Dagsavisen 1.11 at jeg tuller med tall når jeg i ulike debatter viser til at antall 67-79 åringer forventes å øke med hele 64 % frem mot 2030, mens antall 80-89 åringer vil har en vekst på ca 50 % etter 2018.

Jeg kan akseptere anklagen om at AP ønsker å planlegge med litt lenger tidshorisont enn byrådet, men det Kvalbein burde vite er at tallene ikke er hentet fra løse luften. Tallene står på side 9 i planstrategidokumentet hun og byrådet har lagt frem for bystyret.

Arbeiderpartiet har aldri lagt skjul på at antall eldre over 80 år går ned de første 10 årene i kommuneplanperioden, men vi kan ikke stikke hodet i sanden av den grunn. Byen erfarer smertelig mangel på tidlig nok planlegging og bygging for forventet befolkningsvekst. Barnehagekøene kommer fort hvis ikke utbyggingstakten holdes på et meget høyt nivå, skoleungene undervises i dag i brakker og det å bygge et klasserom i uken som har vært mantra siste årene må nå oppjusteres til to. Byen henger etter med å levere viktig sosial infrastruktur.

Når Arbeiderpartiet sier vi trenger flere sykehjemsplasser så er det fordi vi tenker litt lenger enn byråden ønsker i sitt innlegg. Det tar tid å finne tomter, regulere, skaffe finansiering og bygge.

Selv om målet for alle partier er at flest mulig skal kunne bo hjemme lenge så er det likevel en kjensgjerning at noen også får et omsorgsbehov som tilsier sykehjemsplass. Velferdsteknologi, gode hjemmebaserte tjenester og aktivitets- og kulturtilbud for eldre må bygges ut. Det er det ingen tvil om, men når vi blir flere så vil noe av veksten også måtte komme i sykehjemssektoren. Jeg tror ingen har en drøm om å komme på sykehjem. Så lenge folk søker om sykehjemsplass og får avslag er det et tegn på at vi trenger flere plasser allerede i dag.

 For 10 år siden ble jeg også anklaget av byrådet for å tulle med tall når jeg som BU-leder i Sagene etterlyste skoler og barnehager i takt med regulering av nye boliger i bydelen. Da var argumentene at det ikke sikkert var boligene ble bygget, dessuten flyttet jo barnefamilier ut av bydelen så jeg trengte ikke bekymre meg. Resultatet ble likevel som bydelsutvalget forutså: Boligene ble bygget, barnefamilien flyttet ikke, barnehagekøene økte og elevene manglet skole. Først da reagerte byrådet.

Antall eldre over 67 år vil øke kraftig frem mot 2030. Arbeiderpartiet inviterer byråd Kvalbein til å planlegge for fremtiden og ikke for tidene som er like om hjørnet. Sjansen for at vi får gode og smarte løsninger øker med god planleggingshorisont fremfor hastverksarbeid når behovet allerede har oppstått.

Høyres Ola Kvisgaard skriver i Aften 25.9 at han finner det oppsiktsvekkende at AP mener eldreomsorg handler om mye mer enn sykehjem all den tid vi ønsker 1000 flere sykehjemsplasser i årene som kommer. Kvisgaard har åpenbart ikke lest hele innlegget

Det hele handler om å ha to tanker i hodet på en gang. Både være klar for å møte økt behov for sykehjem og samtidig bygge ut omsorgstjenestene i bydelene. Byrådet sier i kommuneplandokumentet at eldrebefolkningen vil øke med 64% frem mot 2030. Samtidig lever vi lenger. Sykehjemsbehovet vil øke, derfor trengs det flere plasser. Men 80% av eldreomsorgen skjer i bydelene. Derfor må de settes i stand til å gi god omsorg fremover. Derfor satser Arbeiderpartiet også på bydelene i sine budsjetter hvert år.

I bystyret er vi enig i målene om økt satsing på forebygging, aktivitetstilbud og velferdsteknologi som Kvisgaard fremhever. Forskjellen mellom Høyre og Arbeiderparti er at vi følger opp våre vedtak i praksis.

Arbeiderpartiet vil bruke penger på sykehjem, for bedre kvalitet og for økt kapasitet. Men vi styrker også bydelene, for det er her all forebygging, seniorsentre, hjemmebaserte tjenester og velferdsteknologi gis. Byrådet la onsdag frem sitt budsjettforslag. Høyre foreslår å kutte bydelene med 316 mill. Det blir ikke mye forebygging, god tid for hjemmesykepleien eller flust av fritidsaktiviteter av slike budsjettrammer. Derfor blir Kvisgaard forsøk på kritikk bare tåkeprat når vi nå vet fasiten for hva Høyre vil bruke på eldreomsorg neste år. Arbeiderpartiet satser på eldreomsorg, på mer enn sykehjem, vi satser også på krumtappen i kommunens velferdsproduksjon: Bydelene!

De siste ukene har vi blitt smertelig påminnet om at sviktende eldreomsorg kan ha fatale konsekvenser. To saker hvor eldre har dødd i påvente av sykehjemsplass gjør det nødvendig å minne om at eldreomsorgen er så mye mer enn en sykehjemsplass.

Arbeiderpartiet mener antall sykehjemsplasser må økes, kvaliteten på sykehjemmene styrkes gjennom flere ansatte og at tilbudene utvides. Men ensidig fokus på sykehjem kan medføre at eldre som har behov for forebyggende tiltak, omsorg i hjemmet og rehabilitering kommer i skyggen. Det har vi ikke råd til.

Vi vet at gjennomsnittlig botid på sykehjem er 24 måneder. Det betyr eldreomsorg handler om mye mer. Det handler om hjemmebaserte tjenester, fysio- og ergoterapti, tekniske hjelpemidler og omsorgsboliger som sørger for aktivitet og god livskvalitet.

I Oslo er det bydelene som skal sørge for god eldreomsorg i årene før et eventuelt sykehjemsopphold. Bydelene gir så god eldreomsorg som mulig. Det skal de ha ros for. Men når det borgerlige byrådet og FrP stadig vekk kutter i bydelsbudsjettene kutter de i eldreomsorgen. Stramme bydelsbudsjetter betyr at færre får hjemmehjelp eller hjemmesykepleie. Har man fått vedtak blir man kun tildelt minutter til det mest nødvendige og det kan være opptil 40 ulike pleiere innom ditt hjem i løpet av en måned. Bystyret besøkte nyåpnede Kampen Omsorg + i forrige uke. Et nytt og viktig tilbud i eldreomsorgen. Men som drifteren Bymisjonen helt riktig presiserte: tilbudet blir ikke vellykket av at Bymisjonen legger til rette for god kantinedrift, heldøgnsvakt og av mangfold av aktiviteter hvis ikke bydelen har god nok økonomi til å gi god nok hjemmebasert omsorg til beboerne.

Vedvarende kutt i bydelssektoren har ført til grunnleggende mangler i hele omsorgskjeden i Oslo. Arbeiderpartiet satser på eldreomsorg. Derfor har vi hvert år lagt inn økte midler både til bydelene og til sykehjemsetaten. Uten å sette bydelene i stand til å yte god omsorg i hjemmet tar man ikke eldreomsorg på alvor.

Det er viktig å huske på at det å bli eldre ikke er synonymt med å være sykelig og hjelpesløs. Samtidig er det å klare seg selv ikke ensbetydende med å klare seg uten tjenester. Boligens utforming er viktig for å kunne leve et godt liv selv med kognitiv- og/eller funksjonssvikt. Utbygging av ulike boligtyper som er universelt utformet må også ses på som en viktig del av eldreomsorgen. De aller fleste ønsker å bo lengst mulig hjemme. Da er tilrettelegging for trygghet i eget hjem en nøkkelfaktor. Arbeiderpartiet mener vi bør har et pilotprosjekt for trygghetsteknologi i Oslo. Dette kan for eksempel inneholde trygghetsalarm til alle, gode røyk- og lekkasjevarslere, inngangskontroll og fallsensor med mer. Videre er det viktig at bydelene bistår med nok hjelp i hjemmet, det være seg praktisk bistand, hjemmesykepleie, veiledning av ergoterapeuter på hjelpemidler eller andre tilbud. Vi må enkelt og greit satse mer på bydelene.

Eldrebefolkningen i Oslo vil øke med 64% de neste 15 årene. Bydelene må settes i stand til å tilrettelegge for aktiv aldring og mulighet for å kunne bo hjemme lengst mulig. Utover å sikre god nok tilgang på sykehjemsplasser med høy kvalitet er det gjennom å ruste opp seniorsentre, aktivitetstilbud, gode hjemmetjenester, god fysio- og ergoterapeuttilgang og ikke minst universelt utformede botilbud vi virkelig bidrar til god eldreomsorg. Nå starter budsjetthøsten. De som satser på eldreomsorg vil styrke bydelene samtidig som øker kapasitet og kvalitet på sykehjem. Arbeiderpartiet er klare som alltid, spørsmålet er om de borgerlige er det.

 

 

Lesbiske og homofile har i mindre grad egne barn som kan bistå dem i alderdommen. De er også oftere aleneboende. Hvordan kommunens omsorgspersonell skal møte denne gruppen er derfor et område som trenger et kompetanseløft. Byrådet bidrar lite.

Utviklingssenter for hjemmetjenester og Oslo avdelingen av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og deres Seniornettverk inviterte i mars ansatte i hjemmetjenesten og sykehjem til gratis temadag om ”Helsetjenestens møte med eldre lesbiske og homofile”.

Arbeiderpartiet mener det står respekt av kommune å legge til rette for et slikt seminar. Behovet for økt kunnskap om denne gruppen er stor og særlig viktig for de ansatte i kommunens eldreomsorg. Bakgrunnen er følgende: Lesbiske og homofile har i mindre grad enn resten av befolkningen, egne barn som kan bistå dem i alderdommen. Dobbelt så mange homofile/lesbiske/bifile/transepersoner bor alene i forhold til andre eldre. Det er også en antagelse om at denne gruppen har skjult sin identitet som en overlevelsesstrategi, i frykt for straff, tap av jobb eller kontakt med venner og familie. Forskning viser også at eldre lesbiske har en helse som er dårligere enn gjennomsnittet i den generelle befolkningen.

Med bakgrunn i disse fakta er det viktig for å se hvilke utfordringer dette gir, hvordan vi som kommune kan bidra til økt helse og bedre livskvalitet for denne gruppen, og hvordan våre ansatte skal oppføre seg for å åpne for at også denne gruppen eldre skal føle seg verdsatt og tørre å være åpne om sin legning, og ikke rømme tilbake til skapet igjen.

Påmeldingen til seminaret var nedslående tre stykker og temadagen ble avlyst. Da man undersøkte bakgrunnen for den dårlige påmeldingen fikk man som svar at man ikke hadde penger til å sette inn vikarer for at de ansatte skulle gå på et heldagskurs.

Dette er for dårlig. Byrådet har arbeidsgiveransvaret for over 45000 ansatte. De skal ha mulighet til kompetanseheving, nye utfordringer, etter- og videreutdanning slik at våre innbyggere får gode tjenester. At byrådets arbeidsgiverrepresentanter på lavere nivå må nekte ansatte i omsorgssektoren å tar kurs som dette pga for stram økonomi beviser vel at man ikke har en arbeidsgiverpolitikk som holder mål.

Dette er bare ett eksempel på viktige kompetansekurs innenfor området omsorg som blir nedprioritert pga stramme rammer. Jeg forutsetter at byrådet ved neste korsvei sørger for at bydelene og sykehjemsetaten har gode nok rammer til etter- og videreutdanning, at man har ledere i kommunen som prioriterer kursing av ansatte innenfor viktige områder og at temaområder som eldre homofile bør prioriteres på lik linje som eldreomsorg for andre minoriteter. Omsorgen skal være god uavhengig av hvem du er og hvor du kommer fra. Da trengs det også kunnskap blant de ansatte om hvor forskjellige vi mennesker kan være.

Norge ligger på Europa-toppen i antall sprøytenarkomane og antall overdoser. Etablering av sprøyterom har vært et virkemiddel i det skadereduserende arbeidet. Arbeiderpartiet mener etablering av røykerom for heroin må være neste naturlig skritt.

Oslo har mange overdosedødsfall. De siste årene har tallet på overdosedødsfall ligget på mellom 250 og 300 i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Det nyeste tallet er fra 2010 – da døde 248 personer av overdose i Norge. De fleste av dem i Oslo.

Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) viser i rapport 2/2011 til at de mange overdosedødsfallene i hovedsak forklares ved brukerkulturen, dvs at man setter heroin og andre stoffer ved hjelp av sprøyte. Dette er den bruksformen som gir høyest risiko for død. Norge topper statistikken over sprøytemisbrukere i Europa og dermed også overdosedødsfallstatistikkene. Mellom 3000 og 4000 mennesker har dødd av overdose i Norge siste tiårene.

I Europa er tendensen at heroinavhengige går over til å røyke stoffet. I Nederland har man fått en kraftig nedgang i overdosedødsfall etter at de fikk heroinavhengige til å gå over fra å injisere stoffet til å røyke det og hvor sprøyterommene gir de rusavhengige mulighet til å røyke i avlukkene.

SIRIUShar tydelig uttalt at endringen i heroinbruken ved å legge til rette for at brukerne kan innta stoff på en mindre risikabel måte, for eksempel ved å røyke heroin fremfor å sette den med sprøyte er helt avgjørende for en varig nedgang i statistikken på overdosedødsofre i Norge.

Helsedirektoratet har også gått ut med anbefalinger om at rusomsorgen må motivere sprøytenarkomane til å gå over til røyking av stoffet. Dette fordi det reduserer faren for overdose, det gjør det lettere å komme ut av rusproblemene, og at det er et tiltak som gir bedre liv både for brukeren og for pårørende.

Det er et viktig og riktig tiltak at Oslo kommune nylig har satt i gang ved å dele ut folie beregnet på røyking av heroin, men vi trenger ytterligere tiltak for tilrettelegging av røyking fremfor injisering av heroin. Byrådet har likevel skrinlagt utredningen av et røykerom for heroin i tilknytning til sprøyterommet. Dette mener Arbeiderpartiet er helt bak mål.

Det er underlig at kommunen legger til rette for at heroinister skal benytte den farligste måten å innta heroin på, mens man er motstander av tilrettelegging for en mye tryggere måte. Hvis man som bruker skal få mulighet til å innta heroin på en måte som er sikrere og minsker faren for overdose, er det logisk å gi anledning til røyking på mottakssenteret. Arbeiderpartiet fremmer derfor forslag om at Oslo kommune etablerer et heroinrøykerom i tilknytning til sprøyterommet ved det nye mottakssenteret i Storgata 36.

Alle har en psykisk helse. I 2016 blir psykisk helse en del av samhandlingsreformen. Da er det viktig at Oslo har en handlingsplan for arbeidet. Mitt forslag om å lage en slik plan ble vedtatt av bystyret i dag. Her er min begrunnelse for forslaget.

Ordfører, At hodet er en del av kroppen er vi alle enig i, men hodet er lettere å snakke om når det handler om kunnskap og viten enn når det er sykt. Fortsatt er det slik at man har vanskeligere for å snakke om hodet hvis man har skade eller sykdom knyttet til vår psyke enn hvis vi snakker om diabetes, en brekt arm eller andre sykdommer som berører alle andre deler av kroppen enn hodet.   Psykisk helse er like viktig som den fysiske helse, for det enkelte individ og for samfunnet. Opptrappingsplanen for psykisk helse, som ble avsluttet i 2008, medførte gode tiltak som utvikling av tilbud til mennesker med langvarige sammensatte behov, støtte til bruker og pårørendearbeid, midler til hjelpetelefon, og bredere sosialpolitiske virkemidler som inkluderende arbeidsliv og kommunale boliger.   Samtidig viser nye undersøkelser at psykiske plager som angst- og depresjonslignende plager, er et betydelig folkehelseproblem. Ca 25 % av befolkningen har til et hvert tidspunkt en psykisk lidelse og halvparten av befolkningen forventes å få en psykisk lidelse i løpet av livet. Bak tallene skjuler seg menneskelig lidelse, så vel som samfunnsøkonomiske omkostninger. Folkehelseinstituttet anslår at de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene for psykiske lidelser i Norge beløper seg til 60-70 milliarder årlig. Derfor er det viktig med fokus på bedring av den psykiske helsen i befolkningen. Dette gjelder ikke minst sett i lys av utfordringene Oslo har som storby. Psykisk uhelse er, til en viss grad, et storbyfenomen. Funn fra flere undersøkelser viser at Oslo har en høyere forekomst av symptomer på angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser enn i andre deler av landet. Befolkningen i områder med mange enslige, lav inntekts- og utdanningsnivå og mange kommunale utleieboliger til personer med psykiske lidelser, som vi ser i Oslo øst, vil ha høyest forekomst av psykiske plager og lidelser. Dette må ha konsekvenser for kommunens håndtering av problemet. Psykisk helsevern kommer inn i samhandlingsreformen i 2016. Arbeidet med å utarbeide en ny helhetlig plan for psykisk helsearbeid i kommunen bør starte nå. Vi har alkoholpolitisk handlingsplan, ruspolitisk handlingsplan, plan for personer med nedsatt funksjonsevne med mer. Alle viktige planer som mer detaljert går inn på ulike helse og sosialfaglige tema hvor retningsvalg og tiltak er vedtatt. Nå er det på tide med en grundig og god plan for toppen av kroppen. Alle har en psykisk helse, og Arbeiderpartiet inviterer bystyret til å bestille en plan for psykisk helsearbeid som setter Oslo i stand til å møte både samhandlingsreformens forventninger samt de utfordringene en storby har innenfor psykisk helsearbeid.  

Beretningsdebatten forrige onsdag skulle ta for seg hvordan ting egentlig gikk for kommunen i 2011. Mitt innlegg tok naturlig nok utgangspunkt i helse- og sosialsektoren. Selv om mye godt er gjort erdet fortsatt avgjørende svakheter på flere områder.

Bydelene er krumtappen i Oslos velferdssystem. Uten godt fungerende bydeler får byens innbyggere dårligere tjenester. I 2011 er bydelssektoren i balanse økonomisk. Det er isolert sett bra. Men titter vi bak tallene er det grunn til bekymring. Bydelene rapporterer om at de aktivt sparer penger for å stålsette seg mot kuttene som ligger i langstidsplanen og som de færreste vet hvordan de skal klare å håndtere. Åpningstider, forebyggende arbeid, frivillighetsstøtte, vikarbudsjetter med mer er kuttet. Bydelene opplever tøffe kuttkrav i en tid hvor innbyggertallet øker. Arbeiderpartiet er for effektivisering, men vil ikke opprettholdt ramme til økt befolkning være effektivisering nok i seg selv?

Antall sykehjemsplasser ble ikke flere i 2011 heller. Manglende bestillinger fra byrådet er hovedproblemet. Selv om vi bestilte 4 nye sykehjem allerede i 2008, klarte man kun å regulere et av dem i 2011, og da med et innhold som var i strid med et enstemmig bydelsutvalgs ønske og bestilling fra bystyret. Fremdriften på etablering av omsorg+ og sykehjem er oppsiktvekkende dårlig. Det kreves et taktskifte av byrådet for å nå de målsetningene bystyret har satt.

Vedlikeholdssituasjonen er like lite imponerende. I revidert budsjett for 2011 vedtok bystyret at kuttet omsorgsbygg skulle tilbakeføres i løpet av året. Det ikke ble gjort – her har byrådet brutt et bystyrevedtak. Dette er en av årsakene til at Omsorgsbygg KF slet med nok midler til løpende vedlikehold. Videre understreker KF’et at det hjelper lite å drive løpende vedlikehold basert på leieinntektene når byggene i utgangspunktet hadde trengt en nullstilling gjennom omfattende rehabilitering. Så lenge det ikke skjer vil vedlikeholdsetterslepet bare øke. Byrådet driver ikke verdibevarende vedlikehold, noe jeg trodde eiendomsreformen skulle sikre. Her trengs det endring.

Til slutt vil jeg nevne to ting bystyret har nulltoleranse for hvor byrådet svikter. Det er barn i døgnovernatting og unge funksjonshemmede på sykehjem.

Vedrørende barn på hospits sier Byråden at målet er at oppholdet blir av kortest mulig varighet. Hvor ble det av det høye ambisjonsnivået til byrådet? ca 120 barn har bodd på døgnovernatting i 2011. Over halvparten har bodd på steder uten kvalitetsavtale. Dette siste melder bydelene som et stort problem. Ikke har man ønsket å bruke familiesentrene heller. Nå legges sentre ned på tross av av f.eks barn av kvinner som oppsøker krisesenteret og som trenger overgangsbolig før ny bolig kan oppdrives øker.

Allerede i1995 vedtok bystyret at: “Funksjonshemmede under 50 år skal få alternative botilbud til aldersinstitusjoner/ sykehjem.”Vi gjentok dette i 2002 og i mars i år.

Ved utgangen av 2011 var 32 personer under 50 år på sykehjem. Tallet har ligget uendret rundt 30+ de siste 5-6 årene. Byrådet har vært veldig opptatt av at de over 80 skal få seg sykehjemsplass, men ikke løftet en finger for at de under 50 som ikke skal være på sykehjem får et alternativt botilbud.

Mye godt arbeid er gjort, en del er ikke gjort, og flere ting kan bedres. Jeg vil si at byrådet totalt sett har under middels måloppnåelse innen for helse og sosialsektoren i 2011. Arbeiderpartiet har høyere ambisjoner enn det.