For en stund siden leste jeg om bloggeren Marianne Hennøen som hørte nabobarna si frasen: «Det er bare fattige mennesker som handler på Cubus.» Hennøen forteller at som alenemor har hun allerede følt på presset om merkeklær. Barna er seks og åtte år. Hun skriver videre at det er foreldrene som lærer barna sine å se ned på andre med Cubus-klær.
Samme uke, en annen sak om en alenemamma som i verste fall må ta barnet sitt ut av aktivitetskolen fordi lavinntektsfamilier i det nye statsbudsjettet ikke får redusert pris på aktivitetskolen (SFO).
I 2005 sa Kristin Halvorsen at hun ville utrydde barnefattigdom. Siden da har antall barn som lever i fattige familier bare økt. I dag lever 92.000 barn i Norge i fattige familier. Solveig Horne og regjeringen har sagt at de tar barnefattigdom på alvor og har lagt frem en egen strategi mot barnefattigdom. Men likevel foreslår de å ikke gi familier som trenger det reduserte priser på SFO. Et tiltak som er kjempeviktig for både barna og foreldrene. Barna kan være et trygt sted, spise, leke og gjøre lekser, mens foreldre kan ha muligheten til å jobbe.
Barnetrygden har stått på stedet hvil siden midten av 90-tallet. Regjeringen har nå oppnevnt et utvalg som skal se på støtteordningene til barnefamiliene, blant annet skal de vurdere om det bør gjøres endringer i barnetrygden.
På tide, kan man si. For mens de med høy inntekt ofte sparer barnetrygden for poden, er den symbolske summen på 970 kroner ikke mye til hjelp for de barna som har lite fra før.
I Norge har barnefamilier flest opplevd en inntektsvekst de siste ti årene. Men husholdningsinntektene til barnefamilier med de høyeste inntektene økte raskere enn dem med de laveste inntektene. Og Cubus-historien er et tegn på dette. For det er ikke lenger bare fiffen som har råd til dyre merke- og luksusklær til poden, men også vanlige familier. Mens noen kan kle opp barna i Nøstebarn-body og Ralph Lauren-jakke, har andre knapt nok til å skrape sammen til en jakke for vinteren.
Cubus-historien provoserte meg skikkelig, fordi det finnes noen foreldre som lærer barna sine å omtale andre på den måten. Men det minte meg også om hvordan det var da jeg vokste opp. Jeg vokste opp i det man definerer som lavinntektsfamilie. Vi hadde dårlig råd hele tiden. Men jeg er et typisk barn av velferdsstaten. Jeg fikk gå på en god og gratis skole, vi bodde i kommunal bolig i et trygt nabolag. Jeg fikk nyte godt av gratis lån av bøker fra bibliotekene, og jeg hadde gode lærere.
Men jeg hadde også dette: En god nabo som lot meg arve en gammel sykkel og som lærte meg å sykle, en mamma til en venninne som pakket en ekstra matpakke, slik at når jeg gikk innom der om morgenen for å ta følge med venninna mi så kunne hun bare si: Her er ekstra matpakker til alle, uten å gjøre en big deal ut av det. Foreldre i klassen som hadde god råd betalte alltid en 50-lapp ekstra slik at alle fikk være med på turer, og man slapp å ta med lapp hjem og mase på sine foreldre, og dermed skape dårlig stemning i en allerede amper hjemmesituasjon.
De menneskelige eksemplene som jeg nevner over var minst like viktig for meg som de andre godene. Og dette er det jeg vil frem til. Jeg prøver ikke moralisere over at foreldre kjøper Burberry til babyene sine, det må de gjøre så mye de orker, jeg prøver heller ikke å si at mer cash til barnefamiliene er veien å gå. Men jeg ønsker meg heller at man åpner samfunnet mer, lager flere fellesordninger som er tilgjengelig for de fleste slik at man kan delta på ting som for eksempel SFO uten at lommeboka til foreldrene dine avgjør, at man har tilgang på fritidsaktiviteter som ikke koster skjorta. Også skulle jeg ønske at man innførte gratis skolemat.
De gjorde et forsøk på gratis skolemat i Nord-Trøndelag i 2013, og både foreldre og barn var veldig fornøyde. Lærerne rapporterte at elevene fikk mer energi og var mindre slitne på slutten av dagen. Og spesielt de som var dårlige til å spise frokost før de dro på skolen og relativt sjelden hadde med mat til lunsjen, var mer opplagt på slutten av dagen. Det kan jo umulig være negativt for læringen.
Ulikhetene i Norge ser ut til å bare øke, og det vil gå mest ut over barna. Derfor håper jeg på flere foreldre som ser andre enn sitt eget barn, flere foreldre som også tar ansvar for andre barn. For vi skal ha en velferdsstat som tar vare på de svakeste i samfunnet, men det er også viktig å huske at vi er en del av det. Det burde være umoralsk å ikke stille opp for naboens barn! Og er du av typen som ikke gidder å ta ansvar for naboens unge, kan du holde deg for god til å være gatas motepoliti også.