ANNONSE
FEIRER: Pakistanere feiret nasjonaldagen i Karachi mandag. FOTO: NTB SCANPIX

FEIRER: Pakistanere feiret nasjonaldagen i Karachi mandag. FOTO: NTB SCANPIX

Vis bildetekst

16-08-2017

To lands smertefulle fødsel

India og Pakistan feirer 70 år som frie land, men vi ser ingen tegn til forbrødring.

Jubileer kan være så smertefulle at de pisker opp gammelt hat. Som når India og Pakistan denne uka markerer sine første 70 år som frie land. Igjen går politikere og andre på barrikadene, og fortidens skrekkbilder flimrer på TV-skjermene fra Peshawar i vest til Calcutta i øst.

India og Pakistan ble uavhengige natten til den 15. august 1947. I New Delhi holdt statsminister Jawaharlal Nehru en tale som ennå siteres: «På slaget midnatt, mens verden sover, skal India våkne til liv og frihet … En ny stjerne reiser seg, en frihetens stjerne i Østen, et nytt håp fødes, en lenge etterlengtet drøm blir virkelighet.»

Pakistans statsminister Muhammad Ali Jinnah var ikke mindre oppstemt, og takket Gud av hele sitt hjerte. Men før flaggene ble heist, opplevde det indiske kontinentet et blodbad av de sjeldne. Hinduer gikk løs på muslimer, og muslimer gikk løs på hinduer. De langt færre sikhene, som følte seg truet fra begge hold, var heller ikke nådige. Flere hundre tusen mennesker ble drept, og minst 12 millioner mennesker la på flukt. Mahatma Gandhi følte seg avmektig og ba til Vår Herre fra morgen til kveld. Da Nehru inviterte ham til å delta i feiringen av det nye India, takket han nei. Han orket ikke.

Britiske handelsmenn etablerte seg i India på 1600-tallet, men først i 1857 ble landet underlagt den britiske tronen. Tidlig på 1900-tallet fikk den indiske nasjonalismen vind i seilene. Mens hinduene flokket seg rundt Kongresspartiet, dannet muslimene sitt eget politiske parti, Den muslimske liga. Deres anfører, advokaten Muhammad Ali Jinnah, ble tidlig overbevist om at landets muslimske mindretall ikke hadde noen framtid i et fritt India.

«Hinduer og muslimer tilhører to forskjellige religiøse filosofier og praktiserer forskjellige skikker», sa han. «De verken gifter seg med hverandre eller spiser sammen. I virkeligheten tilhører de to forskjellige sivilisasjoner som baserer seg på uforenlige ideer og begreper.»

Med verdenskrigens slutt i 1945 fornyet Kongresspartiet sitt gamle krav om full frihet for India. Den britiske Labour-regjeringen sa ja, men Jinnah var like standhaftig som før og krevde at muslimene måtte få sin egen stat.

Etter mye om og men innså britene at landet måtte deles. En britisk advokat som aldri hadde vært i India, Sir Cyril Radcliffe, ble tilkalt for å risse de nye grensene. Sammen med et lite antall medhjelpere skar han seg med rødblyant gjennom landsbyer, kornåkre og fjell. Selv fabrikker og kraftstasjoner ble delt i to. Jobben ble gjort på 40 dager, for det hastet. Partene hadde jo gitt ham en frist til den 15. august!

Slik, under tidspress, ble de nye statene født. Radcliffe forlot for sikkerhets skyld India dagen før. «Det er best slik,» sa han og gikk om bord i båten til England. Lenge før delingen var et faktum, begynte drapene og flyktningstrømmene. Bare rykter om hvor de nye grensene skulle gå, var nok til skremme folk på flukt. Straks det nye kartet ble offentliggjort, steg vanviddet til nye høyder. Naboer som stort sett hadde levd i fred, kastet seg over hverandre med kniv og sverd. Kvinner ble voldtatt og lemlestet, barn dynket med bensin og påtent. I mange tilfeller ble hele landsbyer utslettet – menneskene, dyrene, arbeidsredskapene, husene, ja alt, skriver Yasmin Khan i sitt fyldige verk «The Great Partition. The Making of India and Pakistan.»

Av forståelige grunner ble Punjab og Bengalen hardest rammet, for begge lå i «grenseland». Men frykten – og drapene – spredte seg også til store byer som Delhi, Calcutta og Bombay. Skrekkslagne mennesker ropte forgjeves på beskyttelse, for britene var på vei ut, og de nye statene hadde ennå ikke rukket å organisere en pålitelig ordensmakt.

De neste månedene besøkte Jawaharlal Nehru, Indias nye statsminister, flere provisoriske flyktningleirer. Over alt ble han møtt av syke og lemlestede. «Gi meg moren min tilbake,» tryglet en gråtende, liten gutt. «Søstrene mine, faren min.» Men Nehru kunne ikke annet enn stryke ham på kinnet. Inntrykkene overveldet ham og forfulgte ham resten av livet.

Ved delingen måtte India avstå vel en million kvadratkilometer til det nye Pakistan. Men også Pakistan ble delt i to, i en vestlig og en østlig del atskilt av India. Selv om begge var befolket av muslimer, ble samboerskapet vanskelig, og i 1971 ble Øst-Pakistan forvandlet til det selvstendige Bangladesh.

I årenes løp er det skrevet talløse bøker om dramaet for 70 år siden. Mange er lokale beretninger ført i pennen av vitner som opplevde blodbadene på nært hold. I Yasmin Khans bok, som utkom i 2008, får vi et helhetlig bilde av det som skjedde. Han beskriver de viktigste aktørene og minner om at Mahatma Gandhi ikke lenger var «den gode gamle». Hans budskap om ikkevold fenget ikke på samme måte som før, heller ikke i Kongresspartiet som han en gang hadde ledet.

Indias blodige fødsel som selvstendig nasjon toppet seg da Gandhi selv ble drept i januar 1948. Hindufanatikeren som avfyrte de dødelige skuddene, hevdet at Gandhi hadde sviktet hinduenes hellige sak ved å uttrykke sympati for muslimene. Gravferden samlet flere hundre tusen sørgende, og vakre taler om sannhet og ikkevold fløy gjennom luften. Men straks likbålet hadde sluknet, ble volden gjenopptatt. Først tidlig på 1950-tallet falt India til ro.

Mens India og Pakistan jubilerer, ser vi ingen tegn til forbrødring. Grensen som Radcliffe fastsatte, snor seg gjennom landskapene som piggtråd, murer og vakttårn. Arbeidet med å forsterke den, har pågått mer eller mindre kontinuerlig siden delingen. I 1974 prøvesprengte India sin første atombombe, i 1998 gjorde Pakistan det samme.

Begge land, særlig India, kan vise til betydelige fremskritt siden de ble selvstendige. Det skulle bare mangle. Med sine vel 1,3 milliarder innbyggere er India verdens sjuende største økonomi. I år forventer landet en økonomisk vekst på vel 7,2 prosent, høyere enn Kinas. Men skuffelsen kan også leses i ansiktene til de millioner som ennå lever i fattigdom, som ikke kan lese og skrive – og som knapt nok vet at det er jubileumstid.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!