Tore Eugen Kvalheim
STREIK: Eier ikke folk i offentlig sektor magemål, tenker kanskje du. Men det er regjeringen som har kastet oss ut i streik.
Vi ble tvunget ut i streik
Tore Eugen Kvalheim
YS-leder
STREIK: Eier ikke folk i offentlig sektor magemål, tenker kanskje du. Men det er regjeringen som har kastet oss ut i streik.
Vi streiker i år fordi regjeringen i praksis går inn for at offentlig ansatte skal ha en svakere lønnsutvikling enn resten av samfunnet. I realiteten er det regjeringen som ved sin handlemåte har kastet både stat- og kommunesektoren ut i streik.
Hovedavtaleforhandlingene i staten begynte 12. april. Den ferske forhandlingslederen for staten fikk statsråd Aasruds formanende ord med seg til forhandlingsbordet: «Den høye lønnsveksten må ned». Fram til fristen 30. april ble det ikke gjort forsøk på å forhandle fram noe som helst. Staten unnlot å svare på eller diskutere våre krav - i stedet ville de snakke om fjerning av eksisterende rettigheter. Da de for tredje gang utsatte å legge et tilbud på bordet, brøt arbeidstakerne forhandlingene. Vi trengte hjelp fra riksmekleren for å komme fram til et resultat.
I meklingen ble formanende ord om å redusere lønnsveksten i offentlig sektor gjentatt. Og selv om vi med meklerens hjelp kunne få begynt å realitetsbehandle de krav som var fremmet, var det tydelig at staten ikke ønsket en dialog. Siste dag av meklingen kom det endelig et økonomisk tilbud. Mer enn et halvt prosentpoeng under frontfaget. Det ble iherdig jobbet fra riksmekleren for å få partene til å nærme seg hverandre, men selv hun måtte innse at med dette tilbudet fra staten var avstanden mellom partene for stor.
En sunn og god lønnsutvikling er en forutsetning for vår velferdsøkonomi. Arbeidslivets parter har opparbeidet spilleregler for hvordan vi gjennomfører lønnsoppgjørene. I år brøt arbeidsgiversiden disse spillereglene og kom med et skambud etter å ha demonstrert at de verken ville samarbeide eller forhandle. Hvis vi hadde godtatt dette, hadde vi også tillatt en usunn lønnsutvikling i norsk arbeidsliv.
Fagforeningene arbeider for en rettmessig inntektsutvikling og en god fordeling i norsk arbeidsliv. Fordi vi er klar over at en sunn økonomi ikke kommer av seg selv, legger vi også vekt på å opptre økonomisk ansvarlig. Vi er smertelig klar over at tilstanden i norsk økonomi er avhengig av disse tre faktorene, og vi erkjenner at arbeidslivets parter kan bidra til dette. Norge har en ansvarlig fagbevegelse, og det skyldes ikke bare flaks at det går bra i norsk økonomi.
Vi oppfatter at også finansministeren deler dette synet. Da han la fram årets statsbudsjett, oppfordret han nok en gang partene til å holde seg til frontfagsmodellen. Det hørte vi, og det gjorde vi. Lønnskravene fra offentlig sektor er beregnet på basis av resultatet fra årets frontfagsoppgjør, og korrigert for det vi bommet med i fjor.
Hvorfor er frontfaget smart å følge? Frontfagsforhandlingene røyker ut viktig informasjon om hvilken lønnsvekst vi tåler i norsk økonomi. Dette er en god handlingsregel som partene klarer å overholde selv om det er krevende - til tider veldig krevende. Det er ikke lett, men fordi vi mener alle vinner på sikt gjør vi så godt vi kan for å holde oss til denne modellen. I dette lønnsoppgjøret hevdet regjeringens representant at frontfaget «var umulig å beregne», og ville ikke følge den praksis som vi og alle andre hittil har klart å følge. Vi oppfatter statens representanter som arrogante når de velger å ignorere denne praksisen, og den ansvarligheten som er opparbeidet mellom partene.
Når regjeringens representant hevder at vi ikke tåler den samme lønnsveksten i offentlig sektor som i frontfaget, så er det tull. Det er jo nettopp dette som er poenget med frontfagsmodellen. Den bidrar til at vi ikke går oss vill i en lønnsvekst det ikke er realøkonomisk dekning for. Vi har også en historisk lav ledighet i Norge, og det er nok et tegn på at arbeidslivets parter har fulgt en ansvarlig praksis i flere forutgående år.
Ansatte i stat og kommune står stadig vekk i fare for å sakke akterut i forhold til privat sektor. Offentlig sektor ligger bakpå, og jobber hardt for å holde tritt med lønnsutviklingen i privat sektor. Kommunal sektor står overfor krevende utfordringer i tida framover på mange av de områdene som de har ansvar for. Særlig krever den stadig økende mengden eldre i befolkningen, det vil si dagens 40-, 50- og 60-åringer, en oppbygging av økt kapasitet i pleie- og omsorgssektoren. Skal det også være kvalitet på disse tjenestene, krever det rekruttering av kompetente arbeidstakere. Den viktigste komponenten for å få til det, er gode lønns- og arbeidsforhold.
Regjeringen har sagt at den tar utfordringen på alvor. Da kan man ikke opptre arrogant overfor partene, forhandlingspraksisen eller frontfagsmodellen i lønnsdannelsen. Det går heller ikke bra å late som om man ikke forstår hva frontfagsrammen er.
Å beregne kostnaden av et lønnsoppgjør er komplisert, og derfor er beregning av sentrale størrelser lagt til Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene (TBU). Hensikten med å opprette TBU var å gi partene en felles virkelighetsforståelse i forkant av forhandlingene. Derfor er det nå vanlig praksis at partene forholder seg til anslagene og beregningene fra utvalget. Har lønnsforhandlerne bommet på anslag, korrigerer man når TBUs tall kommer året etterpå.
Våre krav i dette hovedoppgjøret er rimelige og realistiske. De er også i tråd med praksis, ansvarlig lønnsutvikling og den politikken regjeringspartiene ellers står for. Arbeidstakernes organisasjoner, YS, LO og Unio, har samarbeidet godt og tatt helhetlige hensyn. I dette oppgjøret løper regjeringen fra forutsetningen for det inntektspolitiske samarbeidet i Norge, nemlig at frontfaget legger føringer for lønnsveksten. Hvorfor er det så stor avstand mellom liv og lære, undrer vi.
l Les også SAMFUNN side 6-7
«Vi oppfatter statens repre-sentanter som arrogante.»
Selv om voksne kan dokumentere at de har en likeverdig kompetanse, må de nå gå veien om eksamenslokalene før de kan avlegge fagprøven.
Et viktig prinsipp i Kompetansereformen var at voksne fikk rett til vurdering og verdsetting av sin realkompetanse. En forskriftsendring har fjernet denne muligheten for praksiskandidater. Selv om voksne kan dokumentere at de har en likeverdig kompetanse, må de nå gå veien om eksamenslokalene før de kan avlegge fagprøven.
Stortinget ga i 1998 departementet i oppdrag å etablere et system der voksne fikk muligheten til å få verdsatt sin realkompetanse uten å gå veien om ordinære prøveformer. Betydelige ressurser ble brukt for å etablere gode ordninger, og lovverket ble endret i overensstemmelse med Stortingets vedtak. Godkjent realkompetanse skulle være likeverdig med bestått eksamen.
I ti år har flere tusen voksne fått formalisert den kompetansen de gjennom arbeid og samfunnsdeltakelse har ervervet seg. Fokuset har vært hva de kan, og ikke hvor og hvordan kompetansen er oppnådd. Denne muligheten er nå fjernet.
Å sitte stille på pulten foran læreren som formidler lærestoffet, er ikke eneste måte å tilegne seg kunnskap på. Å sitte i et eksamenslokale og skriftlig formulere seg, er ikke den eneste måten å
dokumentere kompetanse på. En realkompetansevurdering der teoretisk og praktisk kompetanse blir vurdert av kvalifiserte fagpersoner med utgangspunkt i læreplanen og den voksnes livs- og
arbeidserfaring, er et godt alternativ.
Hvis tilliten til kvaliteten på vurderingssystemet er bakgrunnen for endringen, er dette en lettvint løsning. Når Utdanningsdirektoratet nå har fått i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å vurdere
forskriften på nytt, ligger ikke utfordringen kun i en ny forskriftsformulering. I tillegg til å gi voksne tilbake retten til å få verdsatt sin realkompetanse, må det avsettes ressurser til å utvikle
nasjonale verktøy og retningslinjer for realkompetansevurdering som sikrer en nasjonal standard og en allmenn aksept og tillit.
I et kompetansekrevende samfunn må vi sørge for å ha ordninger og systemer som motiverer for livslang læring og som anerkjenner at kompetanse erverves på ulike læringsarenaer.