Er vi inne i en utvikling 
der mer og mer makt samles i hendene på usynlige makthavere?

En ting er sikkert: First House ikke er det samme som Det norske Hus. First House er bygget for å styrke interessene til dem som allerede er sterke. De som kan betale for seg. Det norske samfunn er huset der alles interesser skal ivaretas.

Jeg har generelt sett ikke noe imot at avgåtte politikere går inn i kommunikasjonsbransjen. Men når så mange med en sterk politisk bakgrunn samles på et sted, er det grunn til å rope et varsku.

Da blir det ikke lenger snakk om å bruke politikeres erfaringer og kunnskaper til å veilede norske borgere, bedrifter og organisasjoner gjennom det politiske og byråkratiske system og rådgi dem i hvordan kommunisere med samfunnet utenfor. Det kan være gode grunner for at noen ivaretar en slik funksjon. Men her smaker det av noe mer. Når et stort antall mennesker kommer rett fra høye politiske funksjoner i den samme regjeringskonstellasjonen og skal drive påvirkning overfor det samme system de kom fra, så smaker det av å utøve uforholdsmessig mye skjult makt.

Det er mange bekymringsfulle trekk i vårt velferdssamfunn. Ett av dem er at de organiserte gruppene alltid kommer til orde hos makthaverne. De kan alltid fakturere sine krav over statsbudsjettet. Når de har fått sitt, er det lite igjen til dem som ikke er organisert. Som ikke har sterke talspersoner eller organisasjoner bak seg. Derfor blir de fattige alltid sittende nederst ved bordet. De kan i alle fall ikke betale for støtte hos First House. At vi har uavhengige politikere som fordeler samfunnets midler på en fullt ut gjennomsiktig måte, er en av de viktigste pilarene i vårt samfunn. Vi er trolig på vei bort fra dette. De politiske funksjonene kommersialiseres.

Også andre viktige funksjoner i samfunnet går i samme retning. For eksempel rollen til forskere og eksperter. I min barndom og ungdom var jeg vant med å stole at eksperter framsto som eksperter. I dag kan man ikke vite om en ekspert virkelig baserer seg på fakta innenfor sitt fagfelt. Et eksempel: Basert på en enkelt opinionsmåling som viste at Fremskrittspartiet hadde gått fram med 6,3 prosent, uttaler valgekspert Frank Aarebrot at dette trolig skyldes måten Anundsen fra Fremskrittspartiet har ledet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité på. Nå viser det seg, slik Andreas Wiese kunne beskrive i Dagbladet, at nettstedet Pollofpoll har publisert et gjennomsnitt av åtte målinger for mars. De viser at Fremskrittspartiet ligger ganske stabilt. Det er altså ingen Anundsen-effekt.

Men å påpeke noe slikt gir ikke overskrifter eller adgang til media. Det gjelder å komme først til mediene. Da holder det ikke med nøkterne fakta. Man må ha spissede oppfatninger. Vi ser det igjen og igjen: Forskere og eksperter blir mer og mer øyeblikkets synsere. Jeg har ikke noe imot at de har meninger, men når de pretenderer å ha sterkere grunnlag for sine meninger enn andre i kraft av å være ekspert, bidrar det til det motsatte av opplysning.

Folk må ha krav på å vite hvem og i hvilken kapasitet man uttaler seg, på samme måte som folk bør ha krav på å vite hvem som tar avgjørelser og hvordan politikere påvirkes.

Jeg skal la medieutviklingen ligge. Men også her har jeg følelsen av at kommersielle interesser mer og mer er drivkraften. I Tyskland har det nylig vært en interessant debatt om dette. Professor i media ved Det frie Universitet i Berlin sier at det finnes en viss symbiose mellom politikere og media. Markedet - altså hvem som er populær og hvem som ikke er - avgjør ofte hvilken politiker man går etter og hvem som får gå i fred. Han skylder på den voksende kommersialiseringen av media og personifiseringen av historier som drives fram av økende konkurranse fra internett og økende bruk av profesjonelle PR-folk av politikere.

Et demokrati forutsetter at vi er i stand til å vite hvem som snakker, hvem som tar avgjørelser og at mediene overvåker det hele uten spesielle avhengighetsforhold. Men er vi inne i en utvikling der mer og mer er flytende? Eller enda verre: at mer og mer makt samles i hendene på usynlige makthavere.

Fredrik Heffermehl har åpnet et nytt kapittel i sitt private korstog mot Den norske nobelkomité. Han har selv et ­forvirrende syn på hvem prisen bør gå til.

«Når jeg ser disse menneskene snakke om krig med en slik selvfølge, blir jeg minnet om kostnadene ved krig. Jeg blir minnet på avgjørelsene jeg må ta når jeg sender våre unge menn og kvinner i strid og følgene dette har for livene våre, for vår nasjonale sikkerhet og for økonomien vår.» Dette var president Obamas kommentar til de republikanske presidentkandidatenes krav om at presidenten nå må manne seg opp til å bombe Iran.

Fredrik Heffermehl har åpnet et nytt kapittel i sitt private korstog mot Den norske nobelkomité. Han har selv et forvirrende syn på hvem prisen bør gå til. Her er noen eksempler: El Baradei som sa at det ikke fantes bevis for at Saddam Hussein hadde utviklet atomvåpen, noe som blant annet Obama støttet sin motstand mot krigen i Irak på, godkjennes av Heffermehl. Men ikke Det internasjonale Atomenergibyrået som tross alt gjorde det mulig for El Baradei å trekke sin konklusjon. Menneskerettighetsforkjempere som Martin Luther King og Andrej Sakharov aksepteres, men ikke Albert Luthuli, Desmond Tutu og Lech Walesa. Han er sterkt imot prisen til Rene Cassin, far til FNs menneskerettighetserklæring, til tross for at et av kriteriene i Nobels testamente er at prisen skal gå til personer som kjemper for folkenes forbrødring. Hva har bidratt mer til dette enn FN og Verdenserklæringen om menneskerettigheter?

En av de mange prisene Heffermehl mener aldri skulle vært utdelt, er prisen til Obama. Andre mener at den kom for tidlig - etter knapt et år som president. La oss se på det året. Obama gjorde slutt på krigsretorikken og sa at USA ville gjenoppta betalingene til FN og at USA ville bygge sin politikk på vedtak i FNs sikkerhetsråd. Han kom russerne i møte når det gjaldt atomskjoldet over Europa som ledet til gjenopptakelse av atomforhandlingene med Russland. Hadde ikke dette skjedd, ville det internasjonale nedrustningsregimet brutt sammen. I stedet fikk vi en ny avtale om de strategiske atomvåpnene.

Heffermehl kritiserer også prisene til menneskerettighetsforkjempere, blant annet til Liu Xiaobo. Har ikke Heffermehl lært noe av det siste årets hendelser? Var det ikke mangel på menneskerettigheter som førte til oppgjørets time som vi nå er vitne til i den arabiske verden?

Vi har sett det igjen og igjen. I samfunn som ikke har ytringsfrihet, ikke frie medier og ikke uavhengige institusjoner, vil det alltid bygge seg opp ubalanser, maktmisbruk og korrupsjon. Til slutt blir frustrasjonen og sinnet i befolkningen så stor at revolusjon blir uunngåelig. Ofte med påfølgende regionale kriser og kriger.

Hadde tsaren i Russland brukt ressursene på å gjøre noe med den bunnløse fattigdommen, i stedet for å berike seg selv (kongressen danser, folket lider som Lenin sa), hadde kanskje ikke revolusjonen kommet. Vi kunne ha unngått Stalin og Hitler og nesten et halvt århundre med krig.

Når noen nå hyller Kina for stabilitet og langsiktighet, ser man bort ifra de tydelige ubalansene i samfunnet som bygger seg opp, groteske urettferdigheter og en avskyelig korrupsjon. Jeg må dessverre si at jeg frykter at når det kommunistiske systemet en gang sprekker opp i Kina, vil vi få se de samme dramatiske bildene fra barnehjem, fengsler og andre lukkede anstalter som vi så i Romania etter Ceausescus fall.

Da jeg forleden leste at nyrike kinesere (vi snakker om en ufattelig rikdom som er samlet på deres hender) kan få egne plasser i Den kinesiske Folkekongressen, kan jeg ikke la være å tenke på Lenins ord.

Vi har å gjøre med en maktstruktur som umulig kan bringe stabilitet på lang sikt. Ingen bør håpe på at Kina må gjennom det samme som i den arabiske verden. Det vil skape usikkerhet for oss alle. Det er derfor vi trenger menneskerettighetsforkjempere, slik at systemet kan bli myket opp gradvis. De trenger vår støtte. La oss da huske at kampen for menneskerettighetene må kjempes når det krever noe, ikke bare når det er populært og behagelig.

Det er fint at politiske ledere fra hele verden nå kappes om å bli avbildet sammen med Aung San Suu Kyi. Jeg skulle håpe det samme var tilfellet med dem som soner i fangehullene i Kina. Eller må vi vente til det blir behagelig og opportunt.

PS: Vi får være glade for at vi har en amerikansk president som ikke starter en tredje krig i Orienten uten at det finnes et klart grunnlag og at det er siste utvei.

Man kommer på avveie ved å bruke det kyniske utgangspunkt «print the story, damn the consequences».

Det som har imponert meg mest etter 22. juli er AUF-erne. Ungdommene som var på Utøya og overlevde, har på en imponerende måte holdt tungen rett i munnen ved mange korsveier. For eksempel da rapporten fra de psykiatrisk sakkyndige kom. Bare sekunder etterpå begynte eksperter å synse om den. Uten å ha sett rapporten eller å ha vært i nærheten av gjerningsmannen. Men AUF-erne lot seg ikke påvirke.

En av dem har til og med hatt styrke til å takke forsvarer Geir Lippestad for den jobben han gjør for tiltalte.

Nå har det oppstått debatt i journalistmiljøet om man bør bringe intervju(er) av gjerningsmannen før rettssaken. Kanskje man bør søke råd og styrke hos AUF-erne.

Debatten startet med at generalsekretæren i Norsk Redaktørforening Per Edgar Kokkvold sa at man måtte ta hensyn til den ekstreme belastningen et intervju ville være for alle dem som var på Utøya og overlevde og for pårørende til alle de døde. Mens Jarle Aabø sa at debatten går rett inn i hva den fjerde statsmakt skal drive med. Pressen må påta seg ansvaret for at alle forhold i saken kommer til uttrykk. Han viste til hva en journalist i Dagens Næringsliv hadde sagt under krigen på Balkan, der man også sto overfor mange dilemmaer: «Print the story, damn the consequences.»

Det siste standpunktet er i overkant kynisk og kanskje litt for høystemt.

Og det er i alle fall vanskelig å se at konklusjonen kan brukes i rettssaken om hva som skjedde 22, juli. Det er ikke nødvendigvis slik at et intervju med gjerningsmannen før rettssaken vil bidra til å kaste mer lys over saken.

Er det ikke heller en god idé at vi nå tar det litt med ro og venter på hovedforhandlingene i retten. Fordelen med en rettssak er at den med sin nøkternhet og fri for føleri og demagogi gjennomlyser en sak minutt for minutt og skritt for skritt.

Jeg tror vi alle har et behov for gå gjennom denne prosessen. Se at gjerningsmannen er innenfor trygge rettsstatlige rammer der «intervjuer» er statsadvokaten, forsvarer er Lippestad og dommeren er retten.

Under rettssaken vil alle følge med. Pressen vil være der og passe på at de nødvendige spørsmål blir belyst. Etterpå kommer det sikkert en ny runde i rettsapparatet. Da kan pressen bringe opp alle spørsmål som eventuelt ikke ble belyst i den første rettsrunden.

Det er riktig at vi har tre formelle statsmakter og en fjerde uformell, pressen. Et ubestridt prinsipp er at disse statsmaktene er uavhengige av hverandre og har forskjellige funksjoner. Det er pressens oppgave å overvåke de tre statsmaktene. Men man bør vokte seg vel for å bli en del av rettsprosesser eller av politiske prosesser.

Jeg tror ikke, som Arne Strand skrev her i avisen, at vi må vokte oss vel for at gjerningsmannen ikke en vakker dag marsjerer inn til Skavlan til full applaus. Men han har et poeng. I våre dager kan selv de alvorligste forhold gjøres til gjenstand for underholdning og slik bli ufarliggjort over tid.

Jeg tror man kommer på avveie ved å bruke det kyniske utgangspunkt «print the story, damn the consequences».

Jeg tror det finnes noen konsekvenser her som bør vurderes og som Per Edgar Kokkvold gjorde seg til talsmann for. Nemlig konsekvensene for de pårørende ved å se gjerningsmannen - som kaldblodig plaffet ned så mange unge mennesker - i fri dressur på TV før han er brakt inn i den strenge og trygge rammen som en rettssal er.

Hadde helt nødvendige samfunnshensyn tilsagt at det var riktig å sende et slikt intervju, tror jeg AUF-erne igjen ville ha holdt tungen rett i munnen og sagt kjør kamera.

Men jeg klarer ikke å se at rammene rundt denne rettsprosessen er slik at dette er nødvendig.

Det nødvendige er kanskje nå at vi får mer ro rundt saken. Ro på oss til å gjennomlyse og dissekere denne «gale» mannen.

Da vil vi forhåpentligvis lettere kunne skjønne både den gamle og nye fascismens anatomi. For det er fascisme vi har med å gjøre enten den finnes inne i en tilregnelig eller ikke tilregneligs hode.

I stedet for å klage over EØS-avtalen burde man heller mobilisere mot og fantasi til å bruke den ­­handlefriheten vi faktisk har.

Stein Ørnhøi hadde en artikkel her i Dagsavisen (29/12-2011) om EØS-avtalen. Hans konklusjon var at å gå tilbake til en frihandelsavtale med EU vil gi oss større handlefrihet. Han mente dessuten at tilhengerne av EØS-avtalen har overdrevet farene ved å bruke reservasjonsretten i den.

Det siste kan jeg godt være enig i. Men det forbauser meg at deler av venstresiden vil bruke krefter på å bekjempe en avtale som faktisk har gitt oss stabile rammebetingelser, selv om vi har måttet sluke noen kameler, til fordel for noe vi ikke vet hva er og som kanskje vil føre til at vi må sluke enda flere kameler. For det er jo ikke sikkert at vår frihet blir større ved å bli fristilt. Ofte er det slik at de som står utenfor desperat vil vise at de er innenfor.

I stedet for å klage over EØS-avtalen burde man heller mobilisere mot og fantasi til å bruke den handlefriheten vi faktisk har.

Et eksempel: Fra mitt utkikkspunkt slår det meg at Norge er et av de landene i Europa der fraværet av sosial boligpolitikk er nesten total. Venstresidens boligpolitikk har vært å klage over Willoch-regjeringens liberalisering på 80-tallet. Men ærlig talt, det som skjedde måtte komme. Boligsektoren ble mer og mer preget av falske priser og penger under bordet. Det som ble feil, var at det ikke skjedde noe mer i form av å skape nye virkemidler for en sosial boligpolitikk. Men det kan man nesten ikke laste Kåre Willoch for. Han gikk som kjent av i 1986. 

Da jeg vokste opp var det barnelærdom at arbeid og bolig ved siden av utdanning var vesentlige faktorer for utjevning og bekjempelse av fattigdom. Jeg tror dette fortsatt er gyldig. Skal man bekjempe fattigdom må man ha en sosial boligpolitikk.

EØS-avtalen har aldri hindret Stortinget i å bekjempe fattigdom eller å vedta en sosial boligpolitikk. EØS-avtalen har aldri pålagt Norge å ha et skattesystem som til de grader favoriserer de som eier bolig og de som vil investere (overinvestere) i bolig på bekostning av de som f.eks. leier bolig.

En annen ting som bekymrer meg ved Ørnhøis krav om at EØS-avtalen må sies opp, er den totale mangel på blikk for den logikken han da baner veien for. Eller sagt på en annen måte: Slik den politiske utviklingen i Europa er nå, kan han få hjelp av det nasjonalistiske høyre til å bryte opp ikke bare det grenseløse europeiske markedet som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, men også euroen og hele EU samarbeidet.

Dette vil være startskuddet for en renasjonalisering av politikken på en lang rekke områder. Også når det gjelder menneskerettigheter. Mange vil si det samme som statsminister Orban i Ungarn da han svarte på kritikken mot den nye grunnloven i landet: «Ingen har rett til å blande seg inn i hvilke lover vi vedtar.»
 
Jo, det var faktisk dette vi bygde det nye Europa på etter krigen: Retten og plikten til å blande seg inn i hverandres indre forhold. Landene påtok seg forpliktelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som forutsatte dette. Under denne konvensjonen ble det til og med opprettet en domstol som borgerne kunne klage sine egne land inn for. Landene er kollektivt ansvarlig for at dommene etterleves.  

Det indre marked som Norge er med på gjennom EØS-avtalen, er uttrykk for det samme. Felles rettigheter og forpliktelser.

Jeg for min del ser et faretruende mønster over hele kontinentet nå: Nemlig at flere og flere snakker om å ta avgjørelsene hjem igjen. Ørnhøis ønske kan komme til å gå i oppfyllelse, men kanskje på en måte han ikke vil like, nemlig at andre land, ikke bare Norge, vil gjøre krav på å styre selv.

Nei, i en tid der Wilders, Sannfinner og Le Pens datter spøker i bakgrunnen er det for farlig å sette i spill det som er bygd opp av avtale- og regelverk.

De psykiatrisk sakkyndige som har laget rapporten om Breivik, har gjort jobben sin med stor integritet. Men retten har det endelige ordet.

For hver dag som har gått siden 22. juli og for hver kommentar og analyse som er kommet siden den gang synes jeg det er blitt viktigere og viktigere å få nøkterne prosesser fri for hevnmotiver og politisk vinkling. Bare da kan vi få et resultat som vårt samfunn kan leve med i framtida.

Granskingskommisjonen som regjeringen har oppnevnt, vil helt sikkert opptre med stor integritet og kaste lys over myndighetenes håndtering av både sikkerheten forut for tragedien og hvordan de fungerte under den. Stortinget skal trekke konklusjonene og se på hvilke nye sikkerhetstiltak og eventuelle lovendringer som må gjøres for så langt som råd er å hindre at noe lignende vil skje igjen.

Det er viktig at prosessene får gå sin gang og at de politiske konklusjonene trekkes deretter.

Jeg må si at jeg hoppet i stolen, for å bruke et kjent uttrykk, da jeg så at Kåre Willoch i forbindelse med statsrådsskiftene tidligere i høst brukte anledningen til å gjenta sitt syn i et intervju i Aftenposten, nemlig at Lundkommisjonen, som på 1990-tallet gransket de hemmelige tjenester, utførte et «skadelig arbeid» som kan ha ført til at PST ble fratatt muligheten til å fange opp Anders Behring Breivik.

Bakteppet for det som skjedde den gang var dette: I årevis hadde det framkommet mistanke om at POT hadde drevet ulovlig registrering og overvåking av særlig venstreradikale. Til slutt var det ingen annen mulighet enn å forsøke å få sannheten fram. Regjeringen Brundtland ville sette ned en regjeringsoppnevnt granskingskommisjon. Men Stortinget satte seg imot at statsapparatet skulle granske seg selv.

Det endte med at Stortinget fikk sin vilje. Granskningskommisjonen ble ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund. Berge Furre var ett av medlemmene. Det ble kjent at POT hadde startet gransking av Furre og endog bedt om opplysninger om ham hos utenlandske myndigheter.

Den ulovlige overvåkingen av norske borgere som Lundkommisjonen avdekket, og forsøket på å undergrave en parlamentarisk granskingskommisjon dreide seg om troverdigheten til den norske rettsstaten og ordentligheten innen statsorganene og innen politikken.

Gjennom Lund-kommisjonens nøkterne og faktaorienterte rapport og Stortingets behandling av den ble det skapt et nytt og tillitsfullt forhold til de hemmelige tjenester. Stortingets rolle i vårt politiske system ble befestet.

Det er også dette som står på spill i Breivik-saken.

Det ble for noen dager siden hevdet i pressen at PST med bakgrunn i Breivik-saken har bedt om lovendringer slik at man får større muligheter til å registrere og overvåke norske borgere. 

Dette står i kontrast til innholdet i en hemmeligstemplet rapport fra antiterrorsamarbeidet Global Shield som Bergens Tidende og Aftenposten har skrevet om. Den skal visstnok slå fast at terrorangrepet 22. juli kunne vært avverget hvis toll- og politimyndighetene hadde samarbeidet bedre. Den første av fem pakker med bombeforsterkende aluminiumspulver som ble sendt fra Polen til Breivik, ble rapportert inn til PST som følge av samarbeidet innen Global Shield. PST valgte ikke å foreta seg noe med opplysningen. De fire neste pakkene ble derfor ikke oppdaget. Ingen sak ble opprettet i PST.

Det er således for tidlig å si om PST har hatt et utilstrekkelig lovgrunnlag for passe på Breivik. Først når alle fakta ligger på bordet vil vi være i stand til å si noe om det. Da vil vi også være bedre i stand til å vurdere hvordan det politiske bakteppet i landet har påvirket Breivik. Da vil vi være i stand til å vurdere om det var den kontinuerlige politiske opptattheten i alle politiske leire om at radikal islam er en stor trussel mot Norge, som kan ha ført til at PST så i den retning og overså trusselen fra Breivik og likesinnede.

Det siste er det absolutt viktig å få svar på. For vi må ha et overvåkingspoliti som gjør sine nøkterne sikkerhetsvurderinger i alle retninger basert på fakta og ikke lar seg påvirke av politiske kastevinder.

Det er viktig at «we get it right» som engelskmennene sier.

Indignasjonen over finanskrisen og hvordan vanlige folk blir rammet mens de som utløste krisen, oligarkene på finansmarkedene, må få massiv statlig støtte, sprer seg nå fra land til land.

Det startet med «De indignerte» i Spania. Senere kom ungdomsopprøret i London og andre europeiske storbyer. For så å spre seg til USA under banneret «Occupy Wall Street». Indignasjonen over elitens arroganse og ignorans er i ferd med å bli en global bevegelse.

Det var en lignende indignasjon som veltet sovjetsystemet, og som førte til den franske revolusjon i 1789. Indignasjonen over at en liten elite har grabbet til seg hele samfunnskaken mens ungdommen ikke ser noen framtid, er bakgrunnen for den arabiske våren. Og nå velter indignasjonen over Wall Street og City.
 
Statsminister David Cameron i Storbritannia holdt for noen måneder siden en tale der han advarte mot at det etablerer seg parallelle samfunn innen nasjonalstatene. Han tenkte på muslimer som lager sine egne gettoer basert på egne lover og verdier innen storsamfunnet. Jeg sa meg enig da jeg ble spurt av en rekke europeiske medier, at utviklingen av parallelle samfunn er en fare.

Men vi må ikke stirre oss blinde på muslimene. Finanseliten har kommet lengst i å danne slike parallelle samfunn. De lever på siden av storsamfunnet. De har fjernet seg så mye fra virkeligheten at de er kommet til den konklusjonen at det er dem som lider mest, dem som er undertrykt, dem som fortjener skattelette.

Hva ligger bak all denne indignasjonen? Det er konsekvensene av globaliseringen. Den er uunngåelig, kan ikke reverseres. De økonomiske og teknologiske drivkrefter – informasjonsteknologien, kostnadsfri kommunikasjon, internett som gradvis har skapt en integrert plattform for stemme, bilde og data, en enormt rask innovasjon innen service så vel som industri – har ført til at hundrevis av millioner mennesker har fått nye muligheter. De vil ikke returnere dit de kom fra. Globaliseringen har sin egen teknologiske, økonomiske og menneskelige drivkraft.

Men en annen konsekvens er at nasjonalstatene er blitt svakere. Et maktvakuum har oppstått. Dette maktvakuum er blitt fylt av en ny superklasse som er i stand til å benytte seg av de nye teknologiske mulighetene og åpningen av de globale markedene. De er mer effektive enn de nasjonale politiske elitene. De behersker spillet bedre. Forskjellene har økt dramatisk i deres favør.

Det at globaliseringen ikke kan reverseres, betyr ikke at ingenting kan gjøres. Mye kan gjøres på det nasjonale plan hvis det er politisk vilje. Men vi kommer ikke utenom å forsterke det internasjonale systemet. Dette kan selvfølgelig ikke skje uten at Europa er i stand til å samle kreftene. Som den svenske utenriksministeren Carl Bildt skrev i Financial Times denne uken: «Et fragmentert Europa vil true vår velstand så vel som våre bidrag til global stabilitet. Vår oppgave kan ikke være å skape ny splittelse i Europa, men å demonstrere større enhet.»

Indignasjonen må gjøres om til noe positivt. Det er her politisk lederskap kommer inn. Politikere befinner seg alltid mellom fakta og folkelige oppfatninger. Dårlige politikere følger kun det de hører og ignorerer ubehagelige fakta. God politikk er å forsøke å overbevise folk om nødvendige tiltak. Godt politisk lederskap må være å overbevise folk om nødvendigheten av tettere europeisk og globalt samarbeid. 

Et annet eksempel fra den norske virkeligheten: Formuesskatten er igjen kommet opp som et tema. Det er mulig at Norge ikke kan ha en særnorsk ordning. Jeg har ikke nok kunnskap til å ta stilling for eller mot. Men det er lett å forstå at indignasjonen ville øke hvis noen få kan innkassere store gevinster ved å fjerne den uten at dette blir rettet opp på annen måte.

Hvis man ser seg nødt til å fjerne eller redusere formuesskatten, ville det være naturlig å se på beskatning av det som ikke kan flyttes ut av landet, for eksempel eiendom. Men vi ser at politikerne lett føler seg skviset mellom fakta og folkelige følelser. Fakta taler for at man i en globalisert virkelighet gjør nettopp dette, særlig hvis man er engstelig for en boligboble. Men de folkelige oppfatningene taler imot. Hvis man da ikke gjør noe for å endre disse oppfatningene ved bruk av fakta. 

Det er i et klima preget av selvtilstrekkelighet at man kan juble over at Europa bryter sammen og at den siste europist snart er en saga blott. Hurra. Vi har seiret over «de andre».

I sin siste artikkel her i Dagsavisen (25/8) triumferte Stein Ørnhøi over at antallet «europister» synker over hele Europa. Snart er det visst bare Jagland igjen. Han vil bli den siste, skriver han.

Jeg vet ikke hva europist er, men jeg forstår at det i Ørnhøis øyne skal være noe negativt – en som tror på Europa. Etter Ørnhøis oppfatning er det nå bare Norge som holder mål: «Kommunismen har spilt fallitt. Kina er en ettpartistat som er ramme for en brutal kapitalisme. USA er forgjeldet og har en reell arbeidsløshet på 15 prosent og en enorm fengselsbefolkning. Og EU ender i politisk kaos.»

Men det ser altså veldig bra ut i Norge. Ørnhøi er riktignok inne på at det kan ha noe med oljen å gjøre. Men siden artikkelen er skrevet etter 22. juli, burde han ha nyansert enda litt mer. Det var tross alt her terroristen drepte for fote dem som forsvarer et flerkulturelt Norge. 

Etter 22. juli har det vært politisk korrekt å sette ugjerningene i sammenheng med Fremskrittspartiets retorikk og politikk. Men er det så enkelt at hvis det ikke hadde vært for Fremskrittspartiet, så hadde alt vært idyll? Forslaget om å lage et regnestykke om hva innvandrerne koster Norge, ble tross alt støttet av det store flertallet. Den opphetede debatten om radikal islam og faren for islamisering vi hadde for en tid siden, ble ikke drevet bare av Fremskrittspartiet. Heller ikke debatten om forbud mot hijab. En stund hadde jeg inntrykk av at hijab var et så omfattende samfunnsonde at det måtte stoppes med et lovforbud.

For et år siden oppnevnte jeg som generalsekretær i Europarådet en gruppe av vismenn og -kvinner for å analysere hvorfor rasisme og fremmedhat sprer seg over hele Europa. Tidligere utenriksminister i Tyskland, Joschka Fischer, ledet gruppen. Den presenterte sin rapport i mai. Da han presenterte rapporten i Berlin, sa han at det ikke er ekstremisme som i seg selv er farlig. Det blir først farlig når det politiske sentrum svikter sitt ansvar.

De fleste regjeringer tok fra første stund rapporten alvorlig, og den er nå gjenstand for grundig behandling i hovedstedene. Der ser man behovet for et felles europeisk svar på utfordringen, fordi den har rot i et felles europeisk spøkelse, nemlig rasisme og hat mot minoriteter.

I Norge har ingen vært nevneverdig interessert i rapporten. (Hos oss er alt såre vel, det er der ute problemene finnes, vi har da ikke behov for råd fra andre. Det er vi som skal gi råd til dem.)

Det er i et slikt klima man kan juble over at Europa bryter sammen og at den siste europist snart er en saga blott. Hurra. Vi har seiret over «de andre».

Verden av i dag er inne i en periode med sterke forandringer. Mange hevder at vi er i ferd med å gå fra en unipolar til en multipolar verden. Altså fra en situasjon der en stor makt – USA – hadde ledelsen i verden til en situasjon der mange andre – som Kina, India og Brasil – stiller seg på siden av USA. Det blir mange maktpoler, ikke bare en dominerende.

Kanskje er det rette bildet at vi befinner oss i en non-polar verden. Det finnes ikke noe sterkt maktsentrum. Ingen er sterke nok til å ta ledelsen. Derfor seiler verden sin egen sjø. I dette maktvakuum er det de globale markedskrefter som bestemmer. 

Med andre ord: Vi trenger en ny global orden. Det er vanskelig å se for seg at den kan komme uten et sterkt Europa. Byggverket er der allerede. I form av et omfattende konvensjonsbasert menneskerettighetsvern i den organisasjonen jeg leder. Og i form av et felles marked og en felles valuta organisert av EU. Alt dette trenger reformer og sterkere demokratisk forankring. Men å juble over at det raseres, nei, nei ...

Svaret må være at dette byggverket forsterkes. Vi trenger mer Europa.

Jeg har det motsatte syn av Geert Wilders i Nederland. Han sa for noen dager siden: «Islamisering og europeisering er de to farlige kreftene som truer. Den pan-europeiske solidariteten ruinerer oss bokstavelig talt. Vi har betalt nok for Europa.»

Dessverre er det flere og flere som tenker som han. Men det er en historisk sannhet at nasjonalismen alltid kommer fra noe dårlig og alltid fører til noe dårlig. 

Derfor er jeg europist.

Europa har alltid vært multikulturelt og multietnisk. Det har alltid ført til katastrofe når vi ikke har klart å leve med det.

Anders Behring Breivik blir karakterisert som en ensom ulv. Det er han sikkert. Men en liten sveip på de rasistiske nettstedene har sjokkert meg. Han er allerede blitt en helt i mange av disse kretsene. Det er på tide at hele Europa tar dette alvorlig, når det gjelder de nødvendige tiltakene for å følge med på hva som skjer. Men vi må også se på den samfunnsmessige sammenhengen dette skjer i.

Vi må få et mye mer bevisst forhold til hvordan og hvorfor terrorisme oppstår. Ved å se nærmere på Breiviks mål, vil vi fort se at de ligner veldig mye på målene til terrorismen som har utspilt seg over hele Orienten de siste årene.

La meg forklare med et sitat fra Breiviks manifest: «Jeg ba for første gang på lang tid i dag. Jeg forklarte til Gud at hvis han ikke vil at den marxist-islamske alliansen skal ødelegge det kristne Europa i løpet av de neste hundre år, må han sikre at krigerne som kjemper for den europeiske kristenhet seirer.»

Det minner mye om avdøde al-Qaida-leder Osama bin Laden, gjør det ikke? Han har mobilisert for jihad mot en fiende som truer både territoriet, moralen og religionen til de rettroende i Orienten. Hans mål er å gjenopprette kalifatet fra det 7. århundre.

Bin Laden kjemper mot korsfarerne. Breivik hevder at han har gjenopprettet en ny militær korsfarerorden kalt The Knights Templar. Begge vil ha utlendingene ut av sitt territorium. Begge vil gjenopprette en fantasiverden av rene kristne eller rene muslimer. Breiviks korstog kan bli like farlig som bin Ladens.

Statsminister Stoltenberg har staket ut den riktige kursen – som jeg håper hele Europa nå vil følge i bekjempelse av terroren. Den går ut på å bygge sterkere samfunn nedenfra. Ta i bruk de demokratiske institusjonene til å bygge mer solide relasjoner nede i samfunnet slik at vi får mer toleranse, mer forståelse og mer solidaritet.

Det første vi bør gjøre er å endre språkbruken om det vi har kalt islamsk terrorisme. Den er ikke islamsk. Like lite som Breiviks ugjerninger er kristen terrorisme. Vi har å gjøre med terrorisme, ren, brutal og hensynsløs vold. Kort og godt. Den er forankret i det gamle spøkelset som heter nasjonalisme. Nemlig forestillingen om den rene nasjon.

Dernest må det være en oppgave for alle politiske ledere å forholde seg til virkeligheten, ikke prøve å avskaffe den. Virkeligheten er at vi lever i flerkulturelle samfunn. Når jeg hører politiske ledere si at multikulturalismen har feilet, grøsser jeg. For konsekvensen av dette syn er jo at noen ikke hører hjemme her. De må ut. Europa har alltid vært multikulturelt og multietnisk. Det har alltid ført til katastrofe når vi ikke har klart å leve med det.

I stedet må alle krefter settes inn på å få folk til å omfavne det flerkulturelle og dra nytte av det. Dette betyr ikke at det er fritt fram for hva som helst. Ingen skal tvinges til å oppgi sin kulturelle, etniske eller religiøse identitet. Men ingen har krav på kunne sette seg ut over de felles verdier som vi bygger våre samfunn på i Europa.

Det er i forhold til dette jeg håper at Norge ikke blir til å kjenne igjen. Debatten om det flerkulturelle samfunn – vanskeligheter og fordeler – må fortsette. Men det er å håpe at den blir mindre polarisert og mer realistisk.

Man skal være forsiktig med å trekke for vidtgående historiske paralleller. Det er likevel fristende å minne om AUFs rolle i 1940. Det var daværende AUF-leder Trygve Bratteli som først blåste til kamp mot okkupasjonen. Også han fikk betale dyrt for det. AUFs kamp mot rasisme og vold har forankring langt tilbake i tid.

Dessverre går det gamle spøkelset over Europa på nytt. Drømmen om den «rene» nasjon og den «rene» rase lever fortsatt i enkelte skrullete hoder. Vi kaller dette nasjonalisme. Som alltid har kommet fra noe dårlig og alltid fører til noe dårlig.

Det er åpenbart at alle de europeiske landene trenger mer innvandring for å klare velferdspolitikken i framtida.

For et år siden oppnevnte jeg en gruppe «vismenn/-kvinner» med oppdrag å skrive en rapport til Europarådet med anbefalinger om hvordan våre samfunn bør takle den økende religiøse og kulturelle pluralismen. Tidligere tysk utenriksminister Joschka Fischer ledet gruppen og hadde størrelser som Timothy Garton Ash, Emma Bonino, Javier Solana, Danuta Hubner og Vladimir Lukin med på laget.

For to uker siden var jeg sammen med Joschka Fischer i Berlin der vi presenterte rapporten for en stor forsamling politikere, pressefolk og andre samfunnsinteresserte. Forrige uke hadde jeg en lignende presentasjon i London, men da sammen med Garton Ash.

Joscha Fisher uttrykte sin skuffelse over hvordan venstresiden og det politiske sentrum har latt seg drive over på defensiven. Det flerkulturelle samfunn er kommet for å bli. I stedet for bare å forstørre problemene rundt innvandring bør vi konsentrere oss om hvordan vi kan nyte godt av den. Det er åpenbart at alle de europeiske landene trenger mer innvandring for å klare velferdspolitikken i framtida.

Rapporten har skapt stor interesse ute i Europa, og den blir nå brakt videre til flere hovedsteder.

I Norge er spørsmålet om innvandring i ferd med å bli et regnestykke. Innvandrerne er for dyre fordi de kommer for raskt over på trygd. Et regjeringsoppnevnt utvalg – Brochmannutvalget – slo dette fast ...

Desto gledeligere var det å lese Thomas Hylland Eriksens artikkel i Dagbladet. Han sier at ved å bestille en slik utredning bidrar man til å forsterke forestillingen om at det finnes to typer mennesker i Norge, utlendinger og nordmenn. Det bidrar til å forsterke oppfatningen om innvandrere som en problematisk gruppe. De består riktignok av undergrupper som somaliere, vietnamesere og pakistanere. De består av kvinner og menn, skriver han. Men åpenbart ikke av lærere, forskere og helsearbeidere.

«Dersom man skulle være konsekvent i markedstenkningen av landets innbyggere», skriver Hylland Eriksen, «kan man ikke lenger nøye seg med å slå fast at mange innvandrere pensjonerer seg tidlig. Da må man også vise hvor mye det koster landet å ha folk gående på trygd generelt. Rundt 1,3 millioner er på trygd. De koster alle mer enn de bidrar».

Hylland Eriksen sier videre at denne markedstenkningen trenger inn på alle områder. Det skjer en forandring i den gjengse oppfatning av hva det vil si å ha et samfunn og viser til Jürgen Habermas som i årtier har advart mot markedets kolonisering av livsverdier.

Vel, Brochmannutvalget kan selvfølgelig også brukes positivt. Utvalgets funn understreker hvor viktig arbeid til alle er i ethvert samfunn og hvor viktig arbeid er for inkludering. Det er dette perspektivet «Inkluderingsutvalget», som ble offentliggjort denne uken, bringer inn. Men igjen, dette gjelder for alle mennesker enten man er innvandrer eller ikke. Er man arbeidsledig føler man seg raskt satt utenfor i samfunnet.

Det som burde være tema i alle land er jo hvilke mekanismer som fratar mennesker deres muligheter til å bidra. Og vi har en annen urovekkende utvikling som burde stå øverst på den politiske dagsordenen: nemlig de økende forskjellene og den økende fattigdommen. Det synes å bli mer og mer vanlig å mene at det er utenfor politikkens rekkevidde å gjøre noe med dette.

Det avgjørende spørsmål i samfunnsdebatten burde jo være følgende: Hvorfor klarer ikke et land som Norge, som har nådd en rikdom uten historisk parallell og med en regjering som har et handlekraftig flertall i nasjonalforsamlingen, å avskaffe fattigdommen, eller i det minste redusere den.

Dette er meget, meget urovekkende.

Tilbake til hva Joschka Fischer sa i Berlin og som står i hans rapport: «Altfor ofte synes det å være slik at de som leder de «mainstream» politiske partiene og som blir valgt til de høyeste offentlige verv, synes å mene at deres eneste håp om å bli værende der ligger i å følge folkemeningen i stedet for å forsøke å lede den.»