Stormaktene har alltid villet ha sine hender frie til å gjøre hva de vil. EU har vært og er noe forskjellig.

Den sørgelige politiske debatten om romfolket er ikke bare et norsk fenomen. Den er del av et større bilde i Europa, slik utenriksmininster Espen Barth Eide sa på et seminar denne uken. Minoriteter, enten det gjelder jøder, muslimer, romfolk, homoseksuelle eller lesbiske, er igjen blitt skyteskiver for ekstreme politiske krefter. I min rapport til det årlige ministermøtet i Europarådet i dag, trekker jeg fram den økende ekstremismen, samt korrupsjonen i mange medlemsland, som reelle trusler mot demokratiene i Europa.

Vi må være mer bevisste og mer på vakt enn tidligere.

Dette er grunnen til at jeg i lang tid har gjennomført store reformer i Europarådet for å styrke det kollektive systemet vi har satt opp for å beskytte menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper på hele kontinentet. Reformene har gått ut på å styrke overvåkingsmekanismene vi har, slik at vi bedre og på et rent juridisk grunnlag, i forhold til de forpliktelser medlemslandene har påtatt seg, kan konfrontere medlemslandene med svakheter og overtramp. Dernest å konsentrere ressursene i Europarådet om å hjelpe dem med å gjennomføre nødvendige reformer.

En del av dette reformarbeidet har selvfølgelig vært å endre prosedyrene i Den europeiske menneskrettighetsdomstolen slik at den vil være i stand til å behandle klagene som kommer fra enkeltmennesker innenfor en akseptabel tidsramme.

Hele det unike systemet for beskyttelse av menneskerettigheter i Europa, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har etablert, er basert på disse tre pillarer: Effektiv overvåking av medlemslandene, borgernes rett til å klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, samt Europarådets evne til å hjelpe medlemsland til å reformere lover og praksis som ikke er i samsvar med forpliktelsene de har tatt på seg.

Hvis ministermøtet som holdes i dag gir sin tilslutning til en oppgradering av dette systemet, passeres en viktig milepæl i Europarådets historie. Dette skjer på en tid da også noe annet positivt er oppnådd. Nemlig at det nå er inngått en avtale mellom Europarådet og EU om at EU skal slutte seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og dermed bli det 48. medlem av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette betyr at EUs borgere kan bringe lover og direktiver tatt på EU-nivå inn for domstolen i Strasbourg. Süddeutsche Zeitung kalte dette, i en stor artikkel på avisens første side, for en juridisk revolusjon i Europa.

Vi har forhandlet om dette i tre år og det er en lang vei fram mot at avtalen trer i kraft. Den må først godkjennes av alle de 47 medlemsstatene i Europarådet. Men hvis det skjer, er det lett å se de enormt positive virkningene det vil få. Alle Europas medlemsland, pluss EU som et eget juridisk objekt, vil da være under de samme forpliktelser og den samme domstol når det gjelder menneskrettigheter og rettsstatlige prinsipper. Når store aktører som EU, Russland og Tyrkia, som også er globale tungvektere, blir satt på likefot under den samme domstol, vil dette være et viktig grunnlag for sterkere pan-europeisk samling. Europa kan ikke bare samles rundt økonomi og energi. Samling om felles verdier er faktisk en forutsetning for sterkere samarbeid på alle andre områder.

Det er også et annet perspektiv som er viktig å få fram her, siden mange særlig i Norge har vært opphengt i at EU er en ny stormaktsblokk med brodd mot andre deler av Europa og verden. Men når har en stormakt av den sort man sammenligner EU med, vært villig til å la en internasjonal domstol, som deres egne innbyggere har rett til å klage til, få det siste ord i forhold til deler av ens lovgivning? Var Storbritannia villig til det i sine velmaktsdager? Hva med USA? Landet har ennå ikke ratifisert Havrettstraktaten eller Romstatuttene om Den internasjonale straffedomstolen. President Obama går inn for det, men Kongressen nekter.

Stormaktene har alltid villet ha sine hender frie til å gjøre hva de vil.

EU har vært og er noe forskjellig. Organisasjonen kunne ikke ha vært dannet uten at de opprinnelige landene først hadde sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Ingen nye medlemsland kunne senere bli tatt opp uten først å gjøre det samme. Det nye Europa etter krigen ble bygget på felles verdier rundt menneskerettigheter og demokrati. Når EU nå frivillig beslutter å være underlagt Europarådets domstol og sitte rundt bordet i Ministerkomiteen på likefot med de 47 medlemslandene, er dette en ny seier for etterkrigstidens Europa.

Til helgen reiser jeg til Russland for å ha møte med president Putin, utenriksminister Lavrov, justisminister Konavalov, ledelsen i Dumaen, samt kirke og NGO-er, for å sikre tilslutning til dette og reformprosessen i Europa. De nye og omdiskuterte lovene står også på dagsordenen. Jeg har den fordel at jeg kan diskutere dette på grunnlag av juridiske vurderinger som Europarådets anerkjente ekspertise gjør. Det er viktig med NGO-enes årvåkenhet, men de har ofte en tendens til å konkurere med hverandre i kritikk for å komme i mediene. Slikt kan lett feies til side. Da er det viktig å ha nøkterne juridiske vurderinger og en domstol som har det siste ordet.

Hvis folk føler at de ustanselig blir lurt eller manipulert, mister de troen på dem som styrer.

Makten til etterkrigstidens kommunistregimer i Europa var basert på tett overvåking av befolkningen og kontroll med mediene. I dag er problemet at oligarker som har tjent seg styrtrike på privatiseringen i disse landene, bruker formuen til å kontrollere både myndigheter, domstoler og media.

I de gamle demokratiene i vest, har vi en utvikling som er beslektet med det vi ser i disse landene, nemlig maktpersoners ønske om å kontrollere mediene samt folks tankesett og reaksjonsmønster. Dette ble utmerket beskrevet i en fyldig reportasje i Dagens Næringsliv sist lørdag om veksten i den såkalte kommunikasjonsbransjen. Jeg vet ikke om Bjarne Håkon Hanssen skjønner det selv, men hans uttalelser var forklarende og avslørende. «Alle spinner, det gjelder bare å spinne best».

Dette er blitt en vanlig del av det politiske liv i de fleste land, spinndoktorer som spinner historier for mediene. «Det er snart flere kommunikasjonsrådgivere enn journalister», sier tidligere redaktør i VG, Bernt Olufsen, i reportasjen i Dagens Næringsliv. «En hærskare av faktureringsmaskiner som benyttes i aktivt forsvar av hemmeligholdt saksbehandling og styrte lekkasjer», sier han

Leder i Norsk Journalistlag, Thomas Spence, sier i samme reportasje at vi må forstå hvordan spinndoktorene styrer landet. «Fra Slottet til Statsministerens kontor, fra departementene og ned til den minste bedrift: kommunikasjonsfolket misbruker sitatretten, driver systematisk forlokkelse, fordreielse, sminking og splitt og hersk, der folkeopplysningen ofres på spinningens alter».

«Minst halvparten av arbeidet i helsedepartementet dreide seg om formidling», for å vende tilbake til Bjarne Håkon Hanssens oppsiktsvekkende opplysninger. Er det kanskje derfor mye går galt, at tiden går med til dette i stedet for å finne de rette løsningene. De beste løsningene finner man i en åpen dialog, ikke ved å bruke halvparten av tiden på å overbevise om at bare jeg har rett.

Det er et annet alvorlig demokratisk problem her. Hvis folk føler at de ustanselig blir lurt eller manipulert, mister de troen på dem som styrer. Velgere er nemlig noe annet enn et publikum. Et publikum kommer som regel for å se en forestilling. Velgere vil gjerne bli tatt med på råd. Hvis politikk kun dreier seg om å være et forhold mellom de som styrer og et taust publikum, har vi det som kalles et styrt demokrati.

La det være klart, jeg mener det er et større behov for dyktige kommunikasjonsmedarbeidere nå enn før. Rett og slett på grunn av tempoet i samfunnsutviklingen. Problemet oppstår når dette tar overhånd, når politikere benytter det slik at det kan fremstå som maktmisbruk. Og når pressen ikke er i stand til å motstå manipuleringen.

Spørsmålet er om pressen er mottakelig for spinningen? Har den kapasitet til å motstå alle påvirkningsagentene? Eller er redaksjonene så utarmet av nedskjæringer og satsing på featurestoff at den ikke er i stand til å avsløre «fordreielse, sminking og systematisk forlokkelse», for å sitere Spence. Og hvordan er forholdet mellom pressen og politiske ledere? I Storbritannia kom det fram i forbindelse med opprullingen av en stor medieskandale at det hadde hersket et ukjent, intimt skjebnefellesskap mellom statsministeren og utvalgte medier: «du får nyheter av meg, jeg positiv omtale av deg».

Også de politiske partiene bør tenke gjennom sin situasjon. Danske Berlingske Tidende tar opp temaet sist søndag og skriver: «hele politikkutviklingen har forandret seg markant fra eksistensen av store folkelige partiorganisasjoner, båret av ideologier, til små partiorganisasjoner og partiledere som fra valg til valg skal «markedsføre» seg til makten for deretter å føre nesten samme politikk».

Vi står overfor et alvorlig demokratiproblem hvis partienes kraft gradvis svekkes og pressens mulighet til å motstå manipulativ påvirkning også reduseres.

Norge: Det er et kjent fenomen at rike mennesker ofte befinner seg i en boble isolert fra virkeligheten uten at de selv vet om det. Slikt kan hende også for et helt samfunn.

I forrige uke besøkte jeg Tyrkia. Hovedsakelig for å fortsette arbeidet som Europarådet driver i samarbeid med den tyrkiske regjering for å endre lovgivning og mentalitet i rettsvesenet når det gjelder ytringsfrihet.

Prosessen startet for litt over et år siden da jeg var i Ankara for å åpne en konferanse der hundrevis av politikere, dommere og anklagere var samlet. Statsminister Erdogan og justisminister Ergin deltok også og ga beskjed om at lovarbeidet måtte bli igangsatt. Hovedproblemet er at landet sliter med lover fra den tid da lovene var innrettet mot å beskytte staten mot innbyggerne, ikke å beskytte innbyggernes rettigheter. De spesielle lovene og domstolene som er opprettet for å bekjempe terror har forsterket dette. Derfor er et stort antall journalister og politikere havnet i fengsel, angivelig fordi de har støttet terrorvirksomhet.

På konferansen i forrige uke annonserte justisministeren at han har fulgt opp og snart vil legge fram en lovpakke til nasjonalforsamlingen som vil bringe lovene i samsvar med Europarådets standarder. Tyrkia har også begynt å sende dommere og anklagere til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å lære om hvordan ytringsfrihet er å forstå i henhold til europeiske standarder.

Avisen Huriyets seniorkommentator skrev dagen etter: «Vi ser nå hvor kritisk viktig rolle Europarådet spiller for demokrati og ytringsfrihet i Tyrkia. Samme hvor mye turbulens det er i forholdet mellom EU og Tyrkia fortsetter det institusjonelle samarbeidet med Europarådet på sitt eget spor.»

Under mitt opphold i Tyrkia besøkte jeg leirene som den tyrkiske regjering har opprettet på grensen til Syria for mennesker som har måttet flykte fra borgerkrigen. Dette var på samme tid en tragisk og oppløftende opplevelse. Det er alltid tragisk å oppleve mennesker som har måttet forlate alt de har for å søke beskyttelse i en teltleir. Drømmen om å komme tilbake til landsbyen sin er tydelig å lese i ansiktene deres.

Den oppløftende siden av saken er hva Tyrkia gjør for disse menneskene. Den tyrkiske regjering har opprettet leire for 170.000 mennesker. Noen må bo i telt, som i den leiren jeg besøkte. I de andre leirene har de fleste fått en container med innlagt strøm. Det drives skoler på arabisk for alle barna. Hver familie har fått utstedt et vanlig kredittkort som fylles opp hver måned av den tyrkiske stat. Noe som betyr at de kan gå på butikken inne i leiren for å kjøpe maten de selv kan tilberede. Det er opprettet gratis busstransport til landsbyene rundt slik at flyktningene også kan reise dit for å handle og få avkobling.

Man kan jo bare tenke seg hva det betyr for verdigheten til disse menneskene å ha sitt eget kredittkort, slippe å stå i matutdelingskø, ikke være innestengt i en teltleir dag etter dag. Den tyrkiske stat har til nå brukt rundt fem milliarder kroner på å hjelpe flyktningene fra Syria (utgifter til telt, containere og infrastruktur er ikke regnet med).

Og da kommer jeg til poenget i overskriften på denne artikkelen: Det som skjer i den norske «boblen» er en kontrast som bør kunne gi grunn til ettertanke.

På vei hjem tok jeg nemlig en tur innom nettet for å kikke på norske nyheter. En av de store sakene den dagen var uenighet mellom Oslo kommune og staten om hvordan man skal takle «invasjonen» av romfolk til sommeren og hvem som skal betale for eventuelle tiltak.

Var det ikke 2.000 som kom i fjor? En invasjon? Et uoverkommelig problem? Har vi ikke råd til å betale?

Er det ikke bare å sette i gang, i humanitetens navn? Nei, for det vil jo komme enda flere hvis man legger forholdene til rette, hevdes det. Kanskje. Men det kommer vel ikke 170.000 og vi skal tross alt ikke utstyre dem med eget kredittkort? Slikt får et langt fattigere land enn Norge ta seg av.

Det diskuteres hvilke rettigheter romfolket som kommer hit har. Spørsmålet er enkelt å besvare: De har ingen annen rettighet enn at de, som alle andre, har lov til å reise over grensene i Europa. Slik sett har verken staten eller kommunene noen forpliktelser. Men det er jo av den grunn ikke ulovlig å hjelpe. Dessuten bør vi minne oss selv om at også romfolket er beskyttet mot rasisme. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at rasisme ikke dekkes av ytringsfriheten. Rasisme er ulovlig. Det samme slår norsk lovgivning fast. Noen av ordene som ble brukt sist sommer var åpen rasisme. Hvorfor brukes ikke loven?

På vei hjem fra Tyrkia var det også et annet tall enn 170.000 som sirklet i hodet mitt. 11 millioner. President Obama har tatt initiativ til at 11 millioner mennesker som oppholder seg ulovlig i USA skal få statsborgerlige rettigheter.

I «boblen» skaper et fåtall asylbarn uoverkommelig problemer.

For øvrig: Den forrige regjering i Spania, Zapatero sin, fikk igjennom lovgivning som sikrer innvandrere uten lovlig opphold i Spania rett til grunnleggende tjenester på lokalt plan. Spania er også et foregangsland når det gjelder forhold for romfolk.

Det er et kjent fenomen at rike mennesker ofte befinner seg i en boble isolert fra virkeligheten uten at de selv vet om det. Slikt kan hende også for et helt samfunn.

Tilbake til Tyrkia: Det er bra og nødvendig med et kritisk blikk på ytringsfrihetens og medienes vilkår i landet. Men jeg håper at også det som skjer av positive endringer siver inn i «boblen» og tas med i betraktning når man skal gi karakterer.

«I ‘boblen‘ skaper et fåtall asylbarn uoverkommelige problemer.»

Nobelprisen: Norske medier har snart ingen korrrespondenter i Europa. Redaksjonene nedbemannes. Da blir det mindre kunnskap og mindre tid til å undersøke og kritisere. Tilbake står ironiseringen.

Lars West Johnsen hadde lørdag en artikkel om pressens stadige nålestikk til meg. De lever jeg godt med, fordi jeg vet hva jeg står for og kan. Men jeg takker for at West Johnsen har sett det han har sett.

Men i farten slenger han ut dette: «Vi er nok i ferd med å sende Nobelprisens posisjon i verdenssamfunnet ut på viddene». Hvilke priser har forårsaket dette? Er det prisen til Barack Obama? Da han tok over var ABM-avtalen død (avtalen som skulle begrense utplassering av antirakettforsvar) fordi George W. Bush ønsket å virkeliggjøre Star Wars-programmet. Han sa rett ut at anti-rakettskjoldet over Europa skulle utplasseres uten forhandlinger med Russland. Det ville ha utløst et nytt omfattende våpenkappløp, særlig med strategiske atomvåpen. Hele det internasjonale rustningskontroll-regimet var i ferd med å bryte sammen.

Så kom Obama og sa at han ville forhandle med russerne om anti-rakettskjoldet, noe som førte til at forhandlingene om de strategiske atomvåpnene ble gjenopptatt. Og som vi husker, det kom raskt til en ny Start-avtale. Ingenting har betydd mer for freden i verden den senere tid at nettopp dette skjedde, og det går rett inn i Alfred Nobels testament.

Mener West Johnsen at prisen til Liu Xiabo har sendt Nobelprisen ut på viddene? Den føyer seg inn i Nobelprisens stolte tradisjon fra Carl Von Ossietzky via Nelson Mandela, Andrej Sakharov til Aung San Suu Kyi. Hadde Nobelkomiteen gitt etter for det enorme presset som den ble utsatt for fra kinesiske myndigheter og delvis norske, hadde komiteen mistet all troverdighet. Og det er jo ganske typisk at man lar det gå upåaktet hen at forretningsfolk kan klage høylytt over prisen til Xiabo fordi det går ut over deres egne interesser, mens man senere kan sole seg i arrangementene for Aung San Suu Kyi, uten at dette dobbeltspillet blir omtalt i pressen.

Er det prisen i fjor til de tre kvinnene som har sendt Nobelprisen ut på viddene? I så fall er West Johnsen på kant med et noenlunde samlet verdenssamfunn i at prisen var en understreking av en de viktigste positive drivkrefter i historien akkurat nå, nemlig kvinnenes kamp for fred.

Eller er det prisen til EU som menes? De 80 millioner døde soldater og etterkrigstidas historiske fakta taler for seg selv. EU har ikke bare snakket for «brorskap mellom nasjonene», EU har skapt brorskap og vært en kontinuerlig «fredskongress», som Nobel snakket om. Eller er den faktiske grunnen den som er blitt ganske vanlig, nemlig at man kan slenge om seg med påstander uten verken å ha tenkt igjennom dem eller undersøkt grunnlaget for dem?

En av de tingene som jeg har sterkt fokus på i min jobb, er pressens frie stilling. Den er truet i øst som i vest. I øst som følge av at den kontrolleres for mye av oligarkene som igjen er alliert med myndighetene (eller omvendt). I vest som følge av skjulte direkte eller indirekte bånd mellom presse og makthavere. Som vi har sett et dramatisk og jeg håper et radikalt utslag av i Storbritannia. Noe annet som truer journalisters frie stilling, er at penger ser ut til å ha blitt det overordnede prinsipp. Norske medier har snart ingen korrrespondenter i Europa. Redaksjonene nedbemannes. Da blir det mindre kunnskap og mindre tid til å undersøke og kritisere. Tilbake står ironiseringen.

Det er fare på ferde. For som filosofen Immanuel Kant sa: «Vårt århundre er framfor alt tida for kritikk, som alle må underordne seg». Dette ble grunnlaget for opplysningstida i Europa, den viktigste periode for framskritt i verdenshistorien. Ethvert samfunn som vil være dynamisk og framtidsrettet, må fortsatt underlegge seg dette prinsipp. Her har pressen en viktig rolle å spille. Jo mer jeg ser av underskuddet på vilje til å undersøke de viktige tingene og sette dem inn i et perspektiv, jo mer blir jeg i tvil. De gjentatte reportasjene fra Hellas, gatekamper og protester mot EU, er et godt eksempel. Om igjen og om igjen de samme tingene.

«Jeg lever godt med pressens stadige nålestikk, fordi jeg vet hva jeg står for og kan.»

En voksende underklasse er satt helt utenfor. De er ikke med i de politiske partiene, de er ikke representert på Stortinget. De sitter ikke rundt bordet når pengene skal deles ut.

Denne uka har 2500 politikere og demokratiforkjempere, samt 200 journalister fra hele verden, vært samlet i Strasbourg på «World Forum For Democracy» som Europarådet for første gang organiserer. Ideen har vært å bringe politiske ledere sammen med hva jeg kaller «de nye stemmene» i verdenssamfunnet for å diskutere demokratienes utfordringer. FNs generalsekretær Ban Ki-moon og nobelprisvinner Tawakkul Karman åpnet Forumet på mandag. Ambisjonen er å gjøre det til en årlig begivenhet med den samme betydning for demokratispørsmål som World Economic Forum har vært for økonomiske spørsmål.

Demokratiet er på frammarsj, men også under sterkt press. Globaliseringen har uten tvil løftet mange land opp økonomisk. Men den samme revolusjonen har svekket legitimiteten til statene og regjeringene som en økonomisk aktør, noe vi ser mange konsekvenser av.

Hvis vi sammenligner krisen som Europa og verden er inne i nå med den vi hadde på 30-tallet, er det en viktig forskjell som bør gi grunn til bekymring. Nemlig at på 30-tallet mistet folk troen på at markedet kunne ordne opp. Troen på politisk styring og planlegging ble styrket. Med globaliseringen, som startet på 70-tallet, ble troen på politisk styring svekket samtidig som håpet om at markedet kunne levere, ble styrket. Nå tyder mye på at både marked og politikk har mistet troverdighet. Vi befinner oss i en tillitskrise.

Det er mange andre ting å tenke over også for dem som er opptatt av demokratiets framtid. For eksempel at deltakelsen i det vi kan kalle det representative demokratiet går ned i de fleste land. Medlemstallet i de politiske partiene, som er hjørnesteinen i et representativt demokrati, går ned overalt. Deltakelsen i valg synker også.

Hvis vi ser på realitetene i Norge nå foran nominasjonene til Stortinget, vil vi fort finne ut at stortingslistene settes opp av en svært liten krets sammenlignet med det store antall mennesker som innbys til å stemme på dem. Ikke bare det: En voksende underklasse er satt helt utenfor. De er ikke med i de politiske partiene, de er ikke representert på Stortinget. De sitter rett og slett ikke rundt bordet når pengene skal deles ut. Det gjør derimot de godt organiserte gruppene. Derfor er det dem som får mest når statsbudsjettet settes opp og vedtas. Har vi ikke her en av grunnene til at fattigdommen øker, samtidig som velstanden er stor? Det er en fundamental fallitterklæring for velferdsstaten og en krise for demokratiet.

Samtidig som det representative demokratiet blir snevrere og snevrere, mer og mer elitistisk, ser vi en annen trend. Nemlig at det vi kan kalle direkte demokrati er i frammarsj som følge av den nye kommunikasjonsteknologien. Internett, Twitter og Facebook har mange fordeler. Kommunikasjon og informasjon er blitt demokratisert. Det betyr mer åpenhet, mer deltakelse, større engasjement. Mer direkte kommunikasjon mellom de som styrer og de som blir styrt.

Men man kan jo ikke ha politiske prosesser på Internett. De må skje rundt bordet. Men de som er på Internett dukker sjelden opp der. Dessuten synes det som om politiske ledere tvitrer raskere enn de tenker. Og de tenderer til å tenke kun det andre tvitrer. Som den berømte spaltisten Thomas Friedman i The New York Times skrev nylig: Politikere nå for tida får så mange stemmer inn i sitt hode via Twitter og Facebook at de glemmer sin egen stemme». Den rådende politiske taktikken blir ofte som han skrev: «Lese meningsmålinger, Twitter og Facebook, følge etter hvor folk går, i stedet for å gi råd om hvor de burde gå. Men hvis alle følger etter, hvem er det da som leder?»

Det synes å ha oppstått en lederkrise. Politikere overlater ikke bare mer og mer makt til markedet. Man overlater også mer og mer makt til «popularismen». Som ikke må forveksles med populismen som fra tid til annen er en viktig sikkerhetsventil i vårt demokrati. Popularismen, som kun går ut på å bli sett og hørt og være populær, er antakelig et langt mer alvorlig fenomen. Fordi det betyr fravær av nye initiativer og lederskap. Den nye informasjonsteknologien kan ikke avskaffes. Spørsmålet er om det representative demokratiet kan forenes med de nye formene for dir­ekte kommunikasjon.

Problemene rundt Mæland-saken kunne ha vært unngått hvis man hadde stilt seg selv spørsmålet om man er tjent med å ha en politidirektør som er så tett på statsministeren at han ikke kunne delta i ansettelsen av han.

Den store europeer Jean Monnet sa at alt kan utrettes av mennesker, men ingenting blir varig uten institusjoner.

Dette har vært grunntanken i alt sosialdemokrati. At solidaritet må nedfelles i lover og regler. De må tas vare på av institusjoner.

Etter min oppfatning er det her det skorter i dagens Europa. Både på det overnasjonale europeiske plan og på nasjonalstatsplan.

Problemene med euroen er store. Blant annet fordi man har laget en felles valuta uten å følge opp med de nødvendige institusjonelle ordninger som er knyttet til enhver valuta.

Problemene med sterke og uavhengige institusjoner er akutt i mange av nasjonalstatene i Europa. Særlig dem som så dagens lys etter Berlinmurens fall. I kommunisttiden var de statlige institusjonene underlagt kommunistpartiet. Maktfordeling fantes ikke. Det utviklet seg også nepotisme. Dette var antakelig hovedgrunnen til at kommunistsystemet forvitret og kollapset rett foran øynene på oss.

I Ungarn oppsto det for et år siden frykt for at det samme uvesen skulle utvikle seg igjen etter Orbanregjeringen begynte å endre lover og sette inn sine personlige venner i viktige institusjoner.

EU protesterte høylytt mot dette. Men det viste seg at EU ikke har lovgivning som gjorde det mulig å gripe inn. Men det har Europarådet. Vår oppgave er nettopp å påse at medlemsstatene etterlever prinsippene i Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen. Her står prinsippene om maktfordeling sentralt.

Vi er nå i ferd med å få lovgivningen på de kontroversielle områdene i samsvar med de forpliktelser Ungarn har påtatt seg som medlem av Europarådet. Nasjonalforsamlingen vedtok i begynnelsen av juli lovendringer som sikrer uavhengighet for det juridiske system. Opposisjonen sa at dette var takket være Europarådet. I disse dager er mine folk i Budapest for å sikre endringer i de kontroversielle medielovene.

Vi har nylig grepet inn i en lignende utvikling i Romania. Og utnytter de samme legale forpliktelsene i Ukraina og Russland.

Når den antieuropeiske fløyen i Storbritannia setter inn sine angrep på Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen - som også begynner å få en viss gjenklang her - bør man tenke gjennom hva som går tapt hvis man ikke har en slik vakthund på europeisk plan. Hvis domstolen svekkes, svekkes også de andre instrumentene Europarådet har for å gripe inn i situasjoner som i Ungarn.

Lovgivning og framveksten av institusjoner som avgrenser og fordeler makt og som forhindrer nepotisme er en av de store framganger i europeisk sivilisasjon.

Problemene rundt Mælandsaken kunne ha vært unngått hvis man hadde stilt seg selv spørsmålet om man er tjent med å ha en politidirektør som er så tett på statsministeren at han ikke kunne delta i ansettelsen av han.

Ledere av viktige samfunnsinstitusjoner som forsvar og politi må aldri bli beskyldt for å gå sine venners eller sitt partis ærend når de legger fram sine synspunkter på hvordan landets og borgernes sikkerhet skal ivaretas.

Øystein Mæland forsto straks situasjonen da ingen av hans overordnede var i stand til å si om de hadde tillit til han fordi de anså seg inhabile på grunn av vennskap. Dette ville etter hans mening gjøre det umulig å lede det krevende oppryddingsarbeidet i politiet. Enda klarere blir dette hvis vi tenker oss at en ny terroraksjon kunne skje i morgen eller neste uke, og det er ikke helt utenkelig. Da ville det være umulig å ha en politidirektør som landets ledelse ikke kunne uttrykke tillit til.

Det er ikke uten grunn at integritet og uavhengighet er sentrale ord i europeisk moderne demokrati.

En sentral aktør for å garantere dette er pressens uavhengighet. Verdien av det har vi sett i straffesaken mot Breivik. Uten VGs offentliggjøring av psykiatrirapporten, hadde vi ikke fått innsyn og ingen offentlig debatt - som til slutt skapte rettferdighet.

ROMFOLKET: Det spørs om ikke alt hatet og fordommene som nå flommer over i Norge, har en kulturell bakgrunn.

Politikere, medier, forskere og synsere har oppdaget at det finnes et problem i Europa som heter romfolket. Det skjedde da romfolket i stort antall kom hit til landet og det ble en åpen konflikt. Alle løper til mikrofonene med sterke oppfatninger. Noen vil deportere eller busse dem ut. De fleste andre politikere sier at det er ikke vårt bord. De er her som gjestearbeidere eller turister. Vi har ingen forpliktelser når det gjelder å skaffe dem tak over hodet, vann eller sanitærforhold. Og for all del, de har ikke rett på noe fra Nav. Det trommes sammen til hastemøte for å få dette opplagte slått fast – en gang for alle, med fynd og klem.

Ekspertene har også kommet på banen. Professor Kristian Andenæs mente raskt at regjeringen måtte begynne å gjøre noe for romfolket og satte det inn i en europeisk sammenheng. Det mangler en europeisk strategi etter hans mening. NRK rapporterte villig om denne oppfatning.

Men det faktiske forhold er at det eksisterer en europeisk strategi. Mediene har bare ikke brydd seg om å rapportere om det. For ett og et halvt år siden innkalte Europarådet til et høynivåmøte med alle de 47 medlemslandene for å utarbeide en felles strategi. Strasbourgdeklarasjonen ble vedtatt. Den gjennomføres nå. Et eksempel: Det ble vedtatt å utdanne eksperter som skal utplasseres i lokalsamfunnene der romfolket bor. De skal hjelpe dem med å få sine rettigheter til utdanning, helsestell, bolig og jobb oppfylt. Problemet nesten overalt hvor romfolket bor, er at de blir holdt utenfor alle offentlige tjenester. Der romfolket bor slutter bussen å gå. Vannledningen og kloakkledningen stopper også der. Mange steder sendes barn av romfolket til skoler for psykisk utviklingshemmede. Når de blir sendt til offentlige skoler for «vanlige» barn, tar foreldrene sine egne barn ut.
 
Vi har allerede utdannet ett tusen slike mellommenn, med høy juridisk og annen ekspertise, og de er nå i sving ute i lokalsamfunnene. Utdanningsprogrammet fortsetter i høyt tempo. I år vil vi utdanne ytterlige 500 slike eksperter. Den norske regjering støtter opp om dette og andre programmer for romfolket med de såkalte EØS-midlene. Vårt program er blitt så vellykket at flere land enn de som i begynnelsen skulle nyte godt av det, ønsker å bli med. 

I henhold til Strasbourgdeklarasjonen ble det også vedtatt å opprette et nettverk av byer som kan lære av og støtte hverandre. Hva Spania har gjort, som Aftenposten hadde en bred reportasje om i går, inngår som et viktig eksempel i dette nettverket. Oslo og andre norske byer kunne ha vært med i dette nettverket for lenge siden og vært bedre rustet til å møte den nåværende situasjonen, hvis det hadde vært spredd informasjon om det, da. EU var representert på den nevnte høynivåkonferansen og deres strategi koordineres med Strasbourgstrategien. EU-kommisjonen har satt av store midler som EUs medlemsland kan benytte seg av. 

Romfolket er Europas største minoritet. Og den mest diskriminerte. Diskriminering fra offentlige myndigheter så vel som fra vanlige folk. Fordommene og hatet er så stort mange steder at det fører til vold og drap. Språkbruken som «folk på gata», eller for å si det mer korrekt – folk i villastrøkene – bruker her i landet, står ikke tilbake for det vi hører utover i Europa. Det bør bekymre oss alle. Vi bør bekymre oss over at det faktisk var her 22. juli-tragedien skjedde. Samme hva retten kommer til om tilregnelighet; drapene i regjeringskvartalet og på Utøya hadde en samfunnsmessig bakgrunn. Det spørs om ikke alt hatet og fordommene som nå flommer over også har en kulturell bakgrunn. Nemlig den at vi er blitt så rike og fornøyde her i landet at vi ikke ser splinten i vårt eget øye. Når fattigdommen trenger seg på, blir den til noe avskyelig og kriminelt, slik at vi likevel kan opprettholde vårt eget selvbilde.

For to år siden oppnevnte jeg en «vismannsgruppe» under ledelse av tidligere utenriksminister Joschka Fischer. Gruppens oppgave var å gi råd om hva man skal gjøre med den voksende rasismen og hatet mot minoritetene i Europa. En viktig årsak til at jeg oppnevnte gruppen var den økende voldsbruken mot muslimer, jøder og romfolk. Rapporten skapte mye interesse og brukes for utforming av politikk mange steder. Men ikke i Norge. Vi hadde tydeligvis ikke behov for å høre på råd fra andre. Noen måneder etterpå kom 22. juli. Og nå florerer sjikanen av romfolket. Vi hadde kanskje hatt noe å tjene på å høre litt på andre.

Joschka Fischer sa noe viktig da han presenterte rapporten. Nemlig at det samfunnspolitiske sentrum av medier og politikere bør ta et større ansvar. Ellers blir det som vi i går kalte ekstremt, sakte, men sikkert «mainstream»-oppfatninger. Ansvar i denne sammenhengen innebærer at man ikke bare reagerer på begivenheter og konflikter, men også holder oppmerksomheten oppe når fjernsynslampene skrus av. Det er å håpe at den positive støtten til romfolket, som også kommer fram nå, ikke enda en gang til blir bare hyggelig og temporært prat. Noe må gjøres. Og det vil ta tid og krever tålmodighet. 

Valget av François Hollande har tvunget fram en nødvendig 
nyorientering. Europa må tilbake til jobb, til det normale.

Mange ble overrasket over at Herr Normal, som den nye franske presidenten François Hollande er blitt kalt, kunne vinne presidentvalget. Jeg er kanskje den nordmann som kjenner Hollande best. Jeg ble ikke overrasket. François Hollande har hatt mot til å holde fast ved seg selv - ikke omskapt seg i den nye politiske kulturens lys. Der det som gjelder ikke nødvendigvis er å få til noe, men å bli sett, helst sammen med berømtheter. Man skal være der TV-kameraene er til enhver tid.

Men kameraene og deres scene skifter fra begivenhet til begivenhet. Politikk er blitt å reagere på begivenheter i stedet for å styre dem. Statsmannskunst er blitt til scenekunst. Franskmennene ønsket å bringe politikken tilbake til sitt egentlige oppdrag: å få gjort noe. Også i Italia måtte «glamourpolitikken» gi tapt. Der måtte hele den politiske eliten rett og slett foreta en kollektiv abdikasjon og overlate jobben til en «ikke-politiker». Men det viser seg at statsminister Monti er en politiker av beste merke. Han vil få nødvendige ting gjort.

François Hollande besøkte Europarådet som en del av sin valgkamp. For han ville vise at han ville ha menneskerettighetene som en bunnplanke i sin politikk. Det europeiske prosjektet hadde alltid, som han sa, hvilt på de felles verdier og rettigheter som Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen konstituerer. Politikken må etter hans mening bringes tilbake til menneskenes behov. Nå kjøres Europa i grøfta fordi flere og flere mennesker, særlig unge, blir fratatt sin rett til et verdig liv i navnet til innsparinger som skal tilfredsstille markedskreftene. Som følge av dette ser flere og flere hen til ekstreme politiske retninger.

Herr Normal snakker ikke om å svekke de europeiske institusjonene eller å innføre grensekontroll igjen, slik Marine Le Pen gjør. Han snakker om nødvendigheten av å bygge sterkere institusjoner og sterkere regler. Han vil kombinere en nødvendig opprensing av de offentlige finanser med vekstfremmende tiltak. Å få folk tilbake i jobb er den eneste måte få finansene i orden og gjelden ned.

Europa står etter min mening ved en korsvei. Man kan fortsette som nå og dra hverandre ned som i sin verste konsekvens kan bli at euroen oppløses og at det indre marked avløses av nasjonale reguleringer igjen. Dette fører oss ikke tilbake til en situasjon der nasjonalstatene lever i en harmoni av fredelig konkurranse. Tvert imot, vi kan ikke utelukke at det settes i gang en negativ dynamikk som til slutt ingen klarer å ta kontroll over. Europas historie har lært oss at vi ikke må undervurdere den kollektive irrasjonalitet som kan spre seg i usikre tider. Den beste måten å unngå et slikt hasardspill, er å bygge sterkere institusjoner og bedre regler.

Etter Lehmann-kollapsen i USA, var man i stand til raskt å iverksette tiltak som kunne gjenopprette tillit og stabilitet. USA har en føderal struktur som gjorde det mulig. EU har ikke det. Man går fra toppmøte til toppmøte. Deltakerne er mest opptatt av å løpe til mikrofonene med sine tolkninger av møtet. Dette skaper selvfølgelig mer uklarhet enn klarhet, som Sveriges statsminister påpekte etter det siste toppmøtet. Euroen har ikke de instrumenter som andre valutaer normalt har. Den må etter Hollandes mening få det, hvis den skal overleve. Men Tyskland stritter imot så lenge man ikke har en mer samordnet finanspolitikk.

Løsningen må etter min mening bli at EU-institusjonene styrkes i mer føderal retning, som Tyskland ønsker seg, og at Hollande får den vekstpakten han snakker om, og som den italienske statsministeren også ønsker. På den måten kan man unngå at greske politikeres uansvarlighet over en årrekke og Berlusconis såpeoperapolitikk, som brakte også Italia til kanten av stupet, vil føre hele kontinentet ut i et økonomisk uføre som ingen kan kontrollere de politiske følgene av.

Valget av Hollande har tvunget fram en nødvendig nyorientering. Europa må tilbake til jobb, til det normale. Problemet med en langsiktig strategi, som går ut på at innstrammingstiltak nå skal skape vekst på lang sikt, er slik den berømte økonomen John Meynard Keynes sa under den økonomiske krisen før krigen, at folk spiser ikke på lang sikt, de må ha mat hver dag.

Det som skjer nå, er at innstrammingstiltakene som skal gi resultater på lang sikt, fører flere og flere ut i arbeidsløshet. Dette omskaper det politiske landskapet på en slik måte at det blir verre og verre å få Europa ut av krisen. For hvem kan påstå at de høyreradikale partiene som flere og flere tiltrekkes av i desperasjon, har noen løsning.

Så for å omskape Keynes ord: politikk må skape løsninger hver dag, ikke bare på lang sikt. Dette må være praktiske løsninger, ikke medieoppslag som glemmes neste dag. La oss få flere «normale» politikere.

Er vi inne i en utvikling 
der mer og mer makt samles i hendene på usynlige makthavere?

En ting er sikkert: First House ikke er det samme som Det norske Hus. First House er bygget for å styrke interessene til dem som allerede er sterke. De som kan betale for seg. Det norske samfunn er huset der alles interesser skal ivaretas.

Jeg har generelt sett ikke noe imot at avgåtte politikere går inn i kommunikasjonsbransjen. Men når så mange med en sterk politisk bakgrunn samles på et sted, er det grunn til å rope et varsku.

Da blir det ikke lenger snakk om å bruke politikeres erfaringer og kunnskaper til å veilede norske borgere, bedrifter og organisasjoner gjennom det politiske og byråkratiske system og rådgi dem i hvordan kommunisere med samfunnet utenfor. Det kan være gode grunner for at noen ivaretar en slik funksjon. Men her smaker det av noe mer. Når et stort antall mennesker kommer rett fra høye politiske funksjoner i den samme regjeringskonstellasjonen og skal drive påvirkning overfor det samme system de kom fra, så smaker det av å utøve uforholdsmessig mye skjult makt.

Det er mange bekymringsfulle trekk i vårt velferdssamfunn. Ett av dem er at de organiserte gruppene alltid kommer til orde hos makthaverne. De kan alltid fakturere sine krav over statsbudsjettet. Når de har fått sitt, er det lite igjen til dem som ikke er organisert. Som ikke har sterke talspersoner eller organisasjoner bak seg. Derfor blir de fattige alltid sittende nederst ved bordet. De kan i alle fall ikke betale for støtte hos First House. At vi har uavhengige politikere som fordeler samfunnets midler på en fullt ut gjennomsiktig måte, er en av de viktigste pilarene i vårt samfunn. Vi er trolig på vei bort fra dette. De politiske funksjonene kommersialiseres.

Også andre viktige funksjoner i samfunnet går i samme retning. For eksempel rollen til forskere og eksperter. I min barndom og ungdom var jeg vant med å stole at eksperter framsto som eksperter. I dag kan man ikke vite om en ekspert virkelig baserer seg på fakta innenfor sitt fagfelt. Et eksempel: Basert på en enkelt opinionsmåling som viste at Fremskrittspartiet hadde gått fram med 6,3 prosent, uttaler valgekspert Frank Aarebrot at dette trolig skyldes måten Anundsen fra Fremskrittspartiet har ledet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité på. Nå viser det seg, slik Andreas Wiese kunne beskrive i Dagbladet, at nettstedet Pollofpoll har publisert et gjennomsnitt av åtte målinger for mars. De viser at Fremskrittspartiet ligger ganske stabilt. Det er altså ingen Anundsen-effekt.

Men å påpeke noe slikt gir ikke overskrifter eller adgang til media. Det gjelder å komme først til mediene. Da holder det ikke med nøkterne fakta. Man må ha spissede oppfatninger. Vi ser det igjen og igjen: Forskere og eksperter blir mer og mer øyeblikkets synsere. Jeg har ikke noe imot at de har meninger, men når de pretenderer å ha sterkere grunnlag for sine meninger enn andre i kraft av å være ekspert, bidrar det til det motsatte av opplysning.

Folk må ha krav på å vite hvem og i hvilken kapasitet man uttaler seg, på samme måte som folk bør ha krav på å vite hvem som tar avgjørelser og hvordan politikere påvirkes.

Jeg skal la medieutviklingen ligge. Men også her har jeg følelsen av at kommersielle interesser mer og mer er drivkraften. I Tyskland har det nylig vært en interessant debatt om dette. Professor i media ved Det frie Universitet i Berlin sier at det finnes en viss symbiose mellom politikere og media. Markedet - altså hvem som er populær og hvem som ikke er - avgjør ofte hvilken politiker man går etter og hvem som får gå i fred. Han skylder på den voksende kommersialiseringen av media og personifiseringen av historier som drives fram av økende konkurranse fra internett og økende bruk av profesjonelle PR-folk av politikere.

Et demokrati forutsetter at vi er i stand til å vite hvem som snakker, hvem som tar avgjørelser og at mediene overvåker det hele uten spesielle avhengighetsforhold. Men er vi inne i en utvikling der mer og mer er flytende? Eller enda verre: at mer og mer makt samles i hendene på usynlige makthavere.