ANNONSE
Hiroshima farger

DEN FØRSTE: Slik så soppskyen ut etter at bomben «Little Boy» ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945. FOTO: SCANPIX SVERIGE

Vis bildetekst

Tja til atomvåpen

Norge deserterer i krigen mot atomvåpen. Det er ikke bare flaut. Det er uansvarlig.

«Jeg så en prosesjon av spøkelsesaktige skikkelser. Jeg sier spøkelsesaktige skikkelser, for de så simpelthen ikke ut som mennesker. Kroppene deres var forbrent, de var svarte og uformelige, og huden og kjøttet hang fra skjelettet. Håret sto rett opp mot himmelen og noen av dem bar øyeeplene i hendene sine».

Slik beskriver Setsuku Thurlow det hun så 6. august 1945. 13 år gammel ble hun vitne til de enorme ødeleggelsene i Hiroshima, åstedet for verdens første atombombe sluppet i strid.

Det kan skje igjen. Dommedagsklokka viser nå to og et halvt minutt på midnatt. Klokka er en indikator på hvor nære vi er en global katastrofe. Vitenskapsmennene som opprinnelig lagde den, var deltakere i Manhattan-prosjektet, det topphemmelige forskningsprogrammet som resulterte i «Little Boy» og «Fat Man» – bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Ifølge klokka har ikke dommedag vært så nærme siden 1953, da USA og Sovjet begynte å teste hydrogenbomber.

Kjernefysiske våpen er krigføring på sitt aller mest grufulle og ødeleggende. Dersom en bombe blir sluppet over et bebodd område, vil mange hundre tusen mennesker dø i løpet av få sekunder. De kommer neppe til å merke stort annet enn et voldsomt trykk og en intens hete. Så er det over. Få, om noen av dem, vil være soldater som faktisk deltar i krigen. De er sivile – barn, kvinner, menn, eldre, friske og syke. Lærere og elever, bussjåfører og passasjerer, barnehagebarn med og uten bleie, nygifte og ensomme, lykkelige og ulykkelige. Borte på et øyeblikk.

Litt lenger unna vil massedøden komme saktere. Voldsomme forbrenninger på hele kroppen kommer til å ta knekken på mange. For noen går det fort, for andre vil det ta alt fra noen timer til flere dager og uker før døden kommer. Hvordan virkningene blir på lang sikt, avhenger av hvor kraftige bombene er, hvor mange som blir detonert, og om de er gammeldagse atombomber eller nymotens hydrogenbomber. Men det radioaktive nedfallet kommer til å kreve sine dødsofre i mange, mange år. Nedkjølingen av jordas klima vil ha katastrofale konsekvenser for matproduksjonen. Ikke bare lokalt, men globalt. Strålingen vil vi ikke kunne gjøre noe med. Den vil være der og fortsette å skape ødeleggelser.

Til tross for de kjernefysiske våpnenes ufattelige evne til å skade og lemleste både mennesker og miljø, har menneskeheten valgt å bygge sin sikkerhet på dem. Under Den kalde krigen ble terrorbalansens paradoksale logikk beskrevet med den treffende forkortelsen MAD: Mutual Assured Destruction. Avskrekkingen fungerte så lenge to supermakter dominerte fullstendig. Det er langt fra noen selvfølge at det kommer til å fortsette slik i en fragmentert og uoversiktlig geopolitisk situasjon.

Dette er det dype alvoret som ligger bak arbeidet til ICAN, den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen. Da de ble tildelt Nobels fredspris i forrige uke, skapte det ny fart i arbeidet for å få FN til å vedta et forbud mot atomvåpen. Kjemiske og biologiske våpen er allerede forbudt internasjonalt. Til og med klasevåpen og landminer er forbudt. Også de er våpen som ikke skiller mellom stridende og sivile, som rammer blindt og som skader og dreper i årevis etter at den væpnede konflikten er over.

Det gjorde nesten fysisk vondt å se statsminister Erna Solberg kommentere fredsprisen. På den ene siden måtte hun gratulere høflig. På den annen side har Norge nektet å skrive under på den internasjonale avtalen, og vi har meldt oss helt ut av arbeidet med et atomvåpenforbud. «Dette er en fortjent pris. Det å avskaffe kjernefysisk våpen ville gjort verden tryggere,» sa Solberg, mens hun fastholdt at Norge ikke kommer til å signere avtalen.

I går fremmet SV et forslag om å be regjeringen utrede hva en ratifikasjon av forbudet kan innebære. Om det gjorde vondt å se Erna Solberg kommentere fredsprisen, er det ingenting mot hvordan det er å høre Ap-leder Jonas Gahr Støre vri seg når han skal forsøke å beskrive Aps ugjennomtrengelige holdning til atomforbudet. Ap har selv sagt at de tapte valget fordi de var utydelige. Da skulle man kanskje tro at svaret var å bli tydeligere. Det er det visst ikke. Til tross for at Aps landsmøte vedtok å støtte et internasjonalt forbud, vil ikke Ap stemme for det på Stortinget.

Begrunnelsen er at utenrikspolitikken er regjeringens ansvar. Den skal ikke dikteres fra Stortinget. Men det standpunktet betyr i realiteten at Høyre og Frp får frie tøyler. Det er mulig Ap synes dette er ansvarlig opposisjonspolitikk. Men i realiteten er det stikk motsatt.

Verden er annerledes nå. USA har en president som er helt ute av balanse. Han er i ordkrig med Nord-Korea, en annen atommakt som også styres av en skakkjørt mann. Det er farlig å slå seg til ro med at USA aldri kommer til å slippe noen bombe. Det er bare sluppet to bomber i krig gjennom historien, og alle vet hvilket land som gjorde det. I tillegg er rustningskappløpet i gang på en annen front: Om ikke lenge kan Russland, Kina eller et annet land ha skaffet seg kunstig intelligens.

Med det som bakgrunn er det uansvarlig av landets største opposisjonsparti å ikke våge å ha sine egne meninger i utenrikspolitikken og stå for dem. SV er og har alltid vært en viktig og modig stemme i norsk utenrikspolitikk, men dette politikkområdet kan ikke overlates til Stortingets minste partier. Det største og ledende opposisjonspartiet kan ikke abdisere i et så grunnleggende spørsmål.


["nyemeninger" "Meninger"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!