Høyre vil ha et arbeidsliv med plass også til de som sliter, og bedre og raskere behandling for de som er syke. Bare slik kan vi forhindre at antallet unge utenfor arbeidslivet fortsetter å øke.

Anette Trettebergstuen skriver i et innlegg i Dagsavisen 5. desember om unge uføre, og det er mye å være enig i der: Unge på uføretrygd er en mangfoldig gruppe, og det er langt fra et problem som kan løses over natten. Men Trettebergstuen etterlater inntrykk av at dette er en problemstilling vi står maktesløse overfor. Det er feil. Under Høyres forrige regjeringstid sank antallet unge uføre. Den utviklingen er nå snudd på hodet, og bare i fjor økte antallet under 30 på uføretrygd med over 10 prosent.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre at flere enn nødvendig støtes permanent ut av arbeidslivet i så ung alder, er å få på plass et tilbud om psykologhjelp som er nært, tilgjengelig og kan nås raskt. Psykiske lidelser kan behandles, og med tidlig hjelp blir resultatene bedre. Derfor prioriterer Høyre dette i vårt budsjettforslag for neste år.

Samtidig er det helt nødvendig å få et Nav og et tiltaksapparat som fungerer bedre enn det gjør i dag. Mange unge som sliter opplever at de kommer til et Nav som ikke gir dem tilrettelegging, men som tilbyr dem en billett til et liv helt utenfor arbeidslivet. Som uføretrygdede Elin Naper skrev i Aftenposten tidligere i år: «Mange av oss kunne nok jobbet heltid eller deltid i løpet av yrkesaktiv alder, bare vi fikk relevant støtte i noen få, avgjørende år først.»

Det er ikke gitt at et ungt menneske som blir uføretrygdet når han blir 24, fortsatt vil være ute av stand til å jobbe 5, 10 eller 15 år senere. Høyre foreslo derfor i statsbudsjettet for 2013 at man skulle starte et prøveprosjekt for å lage en vei tilbake til arbeidslivet for unge uføre. Regjeringen stemte det ned.

Trettebergstuen spør i overskriften til sitt innlegg om det er mindre potetgull som er oppskriften for å få færre unge uføre. Høyre tror ikke, som Ap-mannen Trond Mohn, at økt uføretrygd skyldes at dagens unge spiser for mye potetgull. Men det kan godt være at Arbeiderpartiet og resten av regjeringen burde sette bort potetgullet og dippen og sette i gang et målrettet arbeid for å gi flere unge plass i arbeidslivet, i stedet for å konsentrere seg om å skyte ned Høyres løsninger.

Jeg diskuterer gjerne Høyres politikk, men da må det være basert på fakta og korrekte framstillinger - ikke journalistisk slurv.

Fra 1. juli i år kuttet den rødgrønne regjeringen sykelønnen med 2,4 milliarder. I hvert fall om vi skal bruke Dagsavisens måte å se ting på. Med Dagsavisens logikk vil for eksempel det at flere får behandling på sykehus og dermed kommer tilbake til jobb, innebære et «kutt i sykelønnen» fordi flere blir friske raskere og utgiftene dermed går ned. Det tror jeg de fleste som ikke er journalister forstår at er temmelig hull i hodet.

23.11 hadde Dagsavisen en forside og dobbeltside inni som hevdet at blant andre Høyre ville kutte sykelønnen. Det er feil. Høyres alternative budsjett inneholder ingen endringer som vil svekke dagens ordning med 100 prosent lønn fra første dag under sykdom. Høyres alternative budsjett inneholder heller ingen endringer i hvor lenge man kan motta sykelønn. I dag får man full lønn under sykdom i 12 måneder. Det er også forslaget i Høyres alternative budsjett.

Hvorfor kan da Dagsavisen, en antatt seriøs avis, slå opp at Høyre vil kutte i sykelønnen? Jo, fordi den politiske redaksjonen enten ikke skjønner, eller ser bort ifra, forskjellen på et kutt og en beregning av antatt virkning av politikken.

Se på overskriften. I revidert statsbudsjett som ble lagt fram i vår, ble posten til sykelønn redusert med ca. 2,4 milliarder kroner. Årsaken var enkel: Regjeringen så at antallet på sykelønn gikk ned og forventet at nedgangen ville fortsette i også de kommende seks månedene. Slik jobber Høyre også med sitt alternative budsjett. Når Høyre for eksempel vil bruke mer penger på å gi folk behandling på sykehus - uavhengig av om det er privat eller offentlig - beregner vi også løselig hvor mange som vil slippe å være syke.

I Dagsavisens sak nevnes Høyres forslag om normerte sykemeldinger. Selv om vi går til valg på nye ideer og bedre løsninger, er dette faktisk ikke en ny idé. Den ble lansert av statsminister Jens Stoltenberg allerede i 2010. Som statsminister Jens Stoltenberg sa: «Erfaringen fra Sverige er at dette har redusert lengden på sykefraværet». For eksempel er det slik at gjennomsnittlig sykemeldingstid for en skulderskade i Telemark er 52 dager, mens det i nabofylket Vestfold er over 100 dager. For samme skade! Men det er viktig å understreke at normerte sykemeldinger ikke skal overprøve legens vurderinger. Hvis legen mener du bør være sykemeldt lenger enn normen, da er det en selvfølge at det blir slik. Samtidig kan en faglig basert norm bidra til å gi legene en pekepinn på hva som er den normale lengden på sykemelding, og slik bidra til at folk ikke blir gående utenfor arbeidslivet for lenge.

Norge har verdens beste sykelønnsordning. Vi bruker nesten 38 milliarder kroner på sykelønn årlig - nesten like mye som budsjettrammen til alle sykehusene i nord, midt og vest til sammen. Høyre har i sitt budsjett tatt vare på den gode sykelønnsordningen, men vi forstår også at om vi skal sikre verdens mest generøse sykelønnsordning må vi gjøre alt vi kan for å få folk friske og tilbake på jobb så raskt som mulig. Det mener vi Høyres politikk vil bidra til, blant annet ved at flere får behandling på sykehus og at vi får en mer lik sykemeldingspraksis over hele landet. Jeg diskuterer gjerne Høyres politikk, men da må det være basert på fakta og korrekte framstillinger - ikke journalistisk slurv.

Med jevne mellomrom kommenterer avisene at bestemte partier har gått gjennom en slags politisk bli-ny-prosess. Det hadde vært mer oppsiktsvekkende om partiene aldri endret seg.

På 1970-tallet la Høyre en strategi for å bygge ned motsetningene til arbeidstakergruppene og markere seg som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en modernisering og frihetsdebatt som ga et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom 1990-tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å søke makt. I 1997 gjorde Tony Blair det samme i Storbritannia. Han skapte Nye Labour, og fremstod som så sentrumsvennlig at Margaret Thatcher kalte ham «my finest achievement».
 
Arbeiderpartiet har den siste tiden kritisert Høyre og hevdet at partiet historisk sett alltid har stått på gal side. Det merkelige er at AP på den måten underslår hvor mye partiet selv har endret seg. Frihetsdebatten på 80-tallet er bare ett eksempel. Skoledebatten er et annet. Og få sosialdemokrater vil i dag ta til orde for 70-tallets næringspolitikk. På alle disse områdene kan vi med rimelighet si at Arbeiderpartiet har gått til høyre. Det illustrerer også at påstanden om at AP nærmest egenhendig har bygget Norge, slett ikke stemmer. Selvfølgelig har også AP blitt påvirket av samfunnet rundt – av trender og bølger – og av andre partier. Partier som ikke endrer seg i takt med tiden, dør. Ubønnhørlig. En illustrerende historie er den om den sørgmodige landsfader, Einar Gerhardsen, i samtale med Sovjets mektige generalsekretær.

Krustsjov: Men så si meg da, Mr. Gerhardsen, hva tror De er årsaken til at arbeiderne ikke stemmer på dere?

Gerhardsen: Jeg skal si dem hvorfor, sa han. Han så meget sørgmodig ut. Det er fordi mange arbeidere nå har sine egne hus og sine egne båter – kort sagt privat eiendom. Vi har vedtatt lover som lar oss legge skatt på eiendom over en viss verdi. Arbeiderne må betale denne skatten, så nå stemmer de bursjoa-partiet (Høyre), som lover dem alle slags skattelettelser.
 
Selv ikke arbeiderklassen forble det den var.

I forrige uke kom tallene som viser at andelen uføre fortsetter å øke.

Det er ikke slik at det er for lett for alle å få uføretrygd, men for mange - særlig unge mennesker - henvises til uføretrygd i stedet for å hjelpes inn i aktivitet, utdanning eller arbeid. Det er viktig for Høyre at vi har skikkelige og anstendige ordninger for dem som er for syke til å jobbe. Samtidig må vi være oppmerksomme på faren for at ordningene våre blir passiviserende i stedet for aktiviserende, og for at de bidrar til å holde folk utenfor i stedet for å hjelpe dem tilbake til arbeidsliv eller utdanning.

Den større utfordringen, som Arbeiderpartiet dessverre sjelden vil diskutere, er det større bildet som trer frem. Deler av ungdomsgenerasjonen vår risikerer å falle ut allerede ved terskelen til voksenlivet. Vi i Høyre har kalt det den onde sirkelen: Den starter med en skole som fortsatt svikter mange av dem som trenger det mest. 1 av 5 går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Samtidig ser vi at flere og flere unge dropper ut av den videregående skolen før avlagt eksamen. Særlig er frafallet stort på yrkesfaglinjene, noen steder faller så mange som halvparten fra. En del av disse finner veien til NAV.

Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer. De intervjuet en frisk, ung mann som fortalte at han hadde gått på sosialhjelp i tre år. Ingen hadde tilsynelatende reagert. Og så vet vi at utenforskap har en tendens til å gå i arv. Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.

«En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene», sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen.

Vår kanskje viktigste sosialpolitiske utfordring er å bryte den onde sirkelen og gi folk en ny sjanse. Det viktigste da er å styrke arbeidslinjen. Det står om velferdssamfunnets framtid.

Venstresidens skepsis til kommersielle foretak bør problematiseres.

I forrige uke startet et kappløp på den radikale venstresiden. Partileder Audun Lysbakken var endelig tilbake fra pappaperm-kombinert-med-ferie og flesket i Klassekampen til med et kombinert løfte og trussel: SV vil bekjempe profittbaserte aktører på alle velferdsområder. Rødts partileder, Bjørnar Moxnes, tok umiddelbart opp hansken. Rødt vil ha et totalt forbud mot profitt på absolutt alle velferdssektorer.

Det er to antagelser som ligger under venstresidens skepsis til kommersielle foretak. Ett argument har lite for seg, det andre kan det derimot være noe hold i.

Den første antagelsen er at profitt er usosialt. Èn ting er at det vel er bedre å drive med overskudd enn underskudd, men langt viktigere er profittens funksjon. Den kan reinvesteres enten i eget selskap eller i andre, nye selskaper. Ja, en del går også i utbytte (og noe til rikfolks forbruk), men den sosiale funksjonen til profitt er at den tar penger fra lønnsomme sektorer og over i nye sektorer. Noen hevder derfor at profitt bare er galt på velferdsområdet fordi dette er varer og tjenester folk er avhengige av. Jeg nøyer meg med å slå fast at ingen har foreslått å statliggjøre all matproduksjon- og salg i Norge. Folk kan leve uten barnehageplasser, men ikke uten mat.

Den andre antagelsen er at kommersielle selskaper per definisjon vil levere dårligere tjenester enn det offentlige. Kronargumentet er at deler av midlene må gå til eierne. Det er et veldig statisk syn på virksomhetsdrift, og hvis det var sant ville den logiske implikasjonen være at vi kan spare milliarder av kroner på å la staten drive absolutt alt i samfunnet. Jeg skal la den radikale venstresiden tenke over hvorfor dette ikke har vært tilfelle historisk sett. Men det er tilsvarende feil at private per definisjon må levere bedre tjeneste enn det offentlige, slik noen på høyresiden tror. Det å bruke offentlige midler på kvasimonopoler - som mange offentlige tilbud der det er mangel på kapasitet i realiteten er - er heller ikke uten problemer. Det er ofte konkurranse som må til for å skjerpe markedsaktører, og på mange offentlige områder er ikke konkurransen reell. Konklusjonen? Venstresiden forsøk på ideologisk motiverte forbud er den dårlig ide, men som all annen politikk har konkurranseutsetting og privatisering også potensielle svakheter. Så enkelt og så vanskelig er det.

PS: For en god problematisering av markedstekning anbefales Michael Sandels nye bok What money can’t buy - the moral limits of markets.

Hovedårsaken til at vi bør ha innvandring er ikke at det lønner seg.


SSB la nylig fram en rapport som viste at innvandring ikke lønner seg. Ja, faktisk viste det seg at de aller fleste av oss ikke er lønnsomme i dagens Norge. I løpet av livet får vi mer ut av felleskassen enn vi bidrar med inn. Mellomlegget dekkes av oljepenger.

Dette er ikke nytt. Det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget viste at utenforskap er høyere blant innvandrere, særlig ikke-vestlige, enn blant nordmenn for øvrig. For å si det enkelt: Arbeidsinnvandring kan lønne seg for Norge dersom arbeidsinnvandrerne kommer i perioder hvor vi trenger arbeidskraft og enten A. drar til hjemlandet etter å ha jobbet her og dermed ikke bruker mye av offentlige ytelser eller B. jobber mer eller står lenger i arbeid enn nordmenn flest.

Men, som mange riktig påpeker, er det jo ikke slik at hele innvandringspolitikken er lagt opp for at det skal lønne seg for Norge. Derfor må vi være klare på hvorfor vi har innvandringen.

Asylsøkere kommer fordi de har et beskyttelsesbehov. Det er viktig at man kan søke en trygg havn hvis man blir utsatt for forfølgelse i hjemlandet. Jeg er allikevel for innstramminger også her, bla. for å sikre at bare de med reell rett til beskyttelse får opphold. Men vi spør altså ikke en som flykter fra politisk forfølgelse om vedkommende vil «lønne seg» for Norge.

EØS-innvandrere kommer fordi det er fri flyt av arbeidskraft i EØS-området. De har i utgangspunktet rett til å søke jobb i Norge i tre måneder. Dette er den polske snekkeren som kommer for å jobbe. Han er velkommen, men det er samtidig en del problemstillinger, blant annet med trygdeeksport.

Arbeidsinnvandrere fra utenfor EØS er mindre vanlig, men her kunne vi hatt en langt mer offensiv politikk for å tiltrekke oss de beste hodene. Land som Canada og USA driver nærmest headhunting av talenter.

Alt i alt burde SSBs undersøkelse skape en mer interessant innvandringsdebatt enn i dag. Vi kan ikke bare diskutere nivået på innvandringen, men også hva slags innvandrere vi ønsker.

Arbeidslinjen må reddes dersom vi skal kunne bevare dagens velferdsordninger.

Jeg vil sikre at vi har anstendige ordninger for dem som faller utenfor, men det fordrer at de som kan jobbe også jobber. Da må det lønne seg å jobbe, og vi må gjøre enda mer for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Derfor står Høyre støtt på arbeidslinjen.

Karin Andersen etterlyser i Dagsavisen 23. april færre fordommer og flere fakta i velferdsdebatten - ironisk nok i et innlegg som stort sett består av ubegrunnede karakteristikker og anklager mot Høyre. Dersom Andersen ønsker en faktabasert debatt, kan hun begynne med å lese Aftenposten 7. april, der Nav sier de kan bli langt strengere med å praktisere flytteplikten for dagpengemottakere. Det understreker et viktig poeng Høyre har: Nav har betydelig rom for skjønn i mange saker. Men ønsker politikerne at kravene i regelverket praktiseres strengere, som også Ap sier de ønsker, må de sende klare politiske signaler om det.

SV ønsker selvsagt ingen innstramning. Ingen andre partier er så klare i sin avvisning av arbeidslinjen, og ingen andre partier har en politikk som i så stor grad vil svekke prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe. Det er også et problem for Ap all den tid SV har en avgjørende stemme i regjeringen.

For vi vet godt hva SVs politikk er på dette feltet. Det oppsummeres av en beregning Dagsavisen gjorde i 2005, der man kom fram til at man med SVs politikk ville hatt sosialhjelpssatser tilsvarende 300.000 kroner i årslønn. Et tilsvarende beløp i dag ville vært 340.000 eller 390.000 dersom man justerer for lønnsvekst. Det ville ikke bare svekket arbeidslinjen kraftig, det ville også blitt et svært urimelig system for alle som har middels eller lav inntekt. En slik politikk ville undergrave velferdsstatens økonomiske og moralske fundament. Det burde selv SV forstå.

Publisert i Dagsavisen tirsdag 8. mai.

Aps statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen sa nylig at arbeidsmiljøloven er «hellig». Det er et dårlig utgangs­punkt for et moderne arbeidsliv.

Vi må nemlig gradvis endre lovverket for å møte de utfordringene vi står overfor. Det er minst fire store trekk som påvirker norsk arbeidsliv:

1. Konkurransekraften vår svekkes. Derfor er det viktig at arbeidslivet har den nødvendige fleksibilitet til å gjøre raske omstillinger.

2. Eldrebølgen gir flere eldre og pleietrengende noe som igjen vil øke ressursbehovet i offentlig sektor. Vi må bruke arbeidskraften vår best mulig.

3. Familiemønsteret endrer seg og mange ønsker mer fleksibilitet gjennom livsløpet.

4. Arbeidsmiljøloven er trolig en av Norges mest brutte lover. I går kom det frem at selv Forsvarsdepartementet innrømmer brudd. Det kan tyde på at loven er lite tilpasset virkelighetens arbeidsliv.

Jeg tror Jørgen Kosmo hadde rett da han i 2001 sa at: «Våre behov og muligheter når vi er 20 og 65 år, er ulike. Vi ønsker å se på muligheter for å se arbeidslivsløpet mer under ett. Vi ønsker større grad av fleksibilitet, både for arbeidstagere og arbeidsgivere».

For 11 år siden så altså Arbeiderpartiet behovet for moderate oppmykninger. I dag er partiet mer katolske enn paven. De nekter plent å lytte til både arbeidsgivere og arbeidstakere som sier at litt mer fleksibilitet i arbeidslivet er nødvendig. Sannheten er at Arbeiderpartiet har tatt et kraftig skritt mot venstre i arbeidslivspolitikken.

Vi skal sikre grunnplankene i norsk arbeidsliv, men samtidig trenger vi noen oppmykninger som gir mer fleksibilitet.

Publisert i Dagsavisen mandag 7. mai.

Den norske modellen må reformeres hvis vi skal sikre velferden vår også i fremtiden.

For Høyre er det viktig at vi har anstendige ordninger for dem som faller utenfor, samtidig må vi sikre at alle som kan jobbe, jobber. Da må det også lønne seg å jobbe og vi må gjøre enda mer for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Derfor står Høyre støtt på arbeidslinjen. La meg ta det positive med innlegget til Rigmor Hogstad (Dagsavisen 17.04) først. Hun avslutter med å beskrive et «Nav med mange nok kompetente ansatte i førstelinja, som har tid til å finne de kostnadseffektive løsningene sammen med brukere og arbeidsgivere.» Dette er Høyre helt enig i. Vi har fra Nav-reformens tidligste dager understreket faren for å tappe førstelinjen for kompetanse, og viktigheten av nær kontakt med arbeidsgiverne. At Nav fungerer, er en forutsetning for å styrke arbeidlinjen og få flere tilbake til arbeidslivet.

Verre er det med overskriften og innledningen til Hogstad. Personlig mener jeg det skal være stor takhøyde for politisk retorikk, men jeg må innrømme at jeg reagerer når en leder i en stor og viktig fagforening hevder Høyre driver «et korstog mot NAV» med de assosiasjoner det gir. Like kraftig reagerer jeg på påstanden om at Høyre egentlig sier at «Nav-brukerne er snyltere og Nav-ansatte gjør ikke jobben sin.» Det er ikke riktig, og verken jeg eller Høyre har påstått noe slikt. En fjerdedel av sosialhjelpsmottakerne er under 25 år. I tillegg vet vi at en del av de som dropper ut av skolen, ender på NAV for å hente midler til livsopphold. Det er for eksempel 1.900 mottakere av individstønad mellom 16 og 19 år. Sosialhjelp skal være midlertidig og nettopp for å hindre at folk blir passive stønadsmottakere, er det avgjørende å ha aktivitet så tidlig som mulig. Er man for syk til å jobbe, skal man få behandling og arbeidsavklaringspenger. De som ikke blir friske skal ha uføretrygd.

Det er også viktig å understreke at aktivitetsplikt må kombineres med andre tiltak som gjeldsrådgivning, rusbehandling og lese- og skriveopplæring. Høyre har i alle år foreslått en kraftig satsing på lese- og skriveopplæring i NAV, men dessverre ikke fått gjennomslag. Regelverket i dag åpner for at kommunene kan bruke økonomiske sanksjoner mot dem som ikke møter opp til aktivitet eller ikke tar tilbudt arbeid. Høyre mener dagens regelverk er godt og må brukes. Med støtte i regelverket er det også anledning til å sette en person ned til nødhjelpssatser dersom vedkommende - uten begrunnelse - avviser å være i aktivitet. Det er for eksempel praksis i kommunen Åmli, som Høyre har brukt som eksempel. Jeg har ikke registrert at noen partier på Stortinget har tatt til orde for et nytt regelverk eller for sanksjoner mot kommuner som bruker mulighetene det gir. Jeg synes faktisk Nav-ansatte som tenker nytt og dristig om hvordan de skal hjelpe folk tilbake i arbeid, fortjener skryt og honnør.