Arbeidslinjen må reddes dersom vi skal kunne bevare dagens velferdsordninger.

Jeg vil sikre at vi har anstendige ordninger for dem som faller utenfor, men det fordrer at de som kan jobbe også jobber. Da må det lønne seg å jobbe, og vi må gjøre enda mer for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Derfor står Høyre støtt på arbeidslinjen.

Karin Andersen etterlyser i Dagsavisen 23. april færre fordommer og flere fakta i velferdsdebatten - ironisk nok i et innlegg som stort sett består av ubegrunnede karakteristikker og anklager mot Høyre. Dersom Andersen ønsker en faktabasert debatt, kan hun begynne med å lese Aftenposten 7. april, der Nav sier de kan bli langt strengere med å praktisere flytteplikten for dagpengemottakere. Det understreker et viktig poeng Høyre har: Nav har betydelig rom for skjønn i mange saker. Men ønsker politikerne at kravene i regelverket praktiseres strengere, som også Ap sier de ønsker, må de sende klare politiske signaler om det.

SV ønsker selvsagt ingen innstramning. Ingen andre partier er så klare i sin avvisning av arbeidslinjen, og ingen andre partier har en politikk som i så stor grad vil svekke prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe. Det er også et problem for Ap all den tid SV har en avgjørende stemme i regjeringen.

For vi vet godt hva SVs politikk er på dette feltet. Det oppsummeres av en beregning Dagsavisen gjorde i 2005, der man kom fram til at man med SVs politikk ville hatt sosialhjelpssatser tilsvarende 300.000 kroner i årslønn. Et tilsvarende beløp i dag ville vært 340.000 eller 390.000 dersom man justerer for lønnsvekst. Det ville ikke bare svekket arbeidslinjen kraftig, det ville også blitt et svært urimelig system for alle som har middels eller lav inntekt. En slik politikk ville undergrave velferdsstatens økonomiske og moralske fundament. Det burde selv SV forstå.

Publisert i Dagsavisen tirsdag 8. mai.

Aps statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen sa nylig at arbeidsmiljøloven er «hellig». Det er et dårlig utgangs­punkt for et moderne arbeidsliv.

Vi må nemlig gradvis endre lovverket for å møte de utfordringene vi står overfor. Det er minst fire store trekk som påvirker norsk arbeidsliv:

1. Konkurransekraften vår svekkes. Derfor er det viktig at arbeidslivet har den nødvendige fleksibilitet til å gjøre raske omstillinger.

2. Eldrebølgen gir flere eldre og pleietrengende noe som igjen vil øke ressursbehovet i offentlig sektor. Vi må bruke arbeidskraften vår best mulig.

3. Familiemønsteret endrer seg og mange ønsker mer fleksibilitet gjennom livsløpet.

4. Arbeidsmiljøloven er trolig en av Norges mest brutte lover. I går kom det frem at selv Forsvarsdepartementet innrømmer brudd. Det kan tyde på at loven er lite tilpasset virkelighetens arbeidsliv.

Jeg tror Jørgen Kosmo hadde rett da han i 2001 sa at: «Våre behov og muligheter når vi er 20 og 65 år, er ulike. Vi ønsker å se på muligheter for å se arbeidslivsløpet mer under ett. Vi ønsker større grad av fleksibilitet, både for arbeidstagere og arbeidsgivere».

For 11 år siden så altså Arbeiderpartiet behovet for moderate oppmykninger. I dag er partiet mer katolske enn paven. De nekter plent å lytte til både arbeidsgivere og arbeidstakere som sier at litt mer fleksibilitet i arbeidslivet er nødvendig. Sannheten er at Arbeiderpartiet har tatt et kraftig skritt mot venstre i arbeidslivspolitikken.

Vi skal sikre grunnplankene i norsk arbeidsliv, men samtidig trenger vi noen oppmykninger som gir mer fleksibilitet.

Publisert i Dagsavisen mandag 7. mai.

Den norske modellen må reformeres hvis vi skal sikre velferden vår også i fremtiden.

For Høyre er det viktig at vi har anstendige ordninger for dem som faller utenfor, samtidig må vi sikre at alle som kan jobbe, jobber. Da må det også lønne seg å jobbe og vi må gjøre enda mer for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Derfor står Høyre støtt på arbeidslinjen. La meg ta det positive med innlegget til Rigmor Hogstad (Dagsavisen 17.04) først. Hun avslutter med å beskrive et «Nav med mange nok kompetente ansatte i førstelinja, som har tid til å finne de kostnadseffektive løsningene sammen med brukere og arbeidsgivere.» Dette er Høyre helt enig i. Vi har fra Nav-reformens tidligste dager understreket faren for å tappe førstelinjen for kompetanse, og viktigheten av nær kontakt med arbeidsgiverne. At Nav fungerer, er en forutsetning for å styrke arbeidlinjen og få flere tilbake til arbeidslivet.

Verre er det med overskriften og innledningen til Hogstad. Personlig mener jeg det skal være stor takhøyde for politisk retorikk, men jeg må innrømme at jeg reagerer når en leder i en stor og viktig fagforening hevder Høyre driver «et korstog mot NAV» med de assosiasjoner det gir. Like kraftig reagerer jeg på påstanden om at Høyre egentlig sier at «Nav-brukerne er snyltere og Nav-ansatte gjør ikke jobben sin.» Det er ikke riktig, og verken jeg eller Høyre har påstått noe slikt. En fjerdedel av sosialhjelpsmottakerne er under 25 år. I tillegg vet vi at en del av de som dropper ut av skolen, ender på NAV for å hente midler til livsopphold. Det er for eksempel 1.900 mottakere av individstønad mellom 16 og 19 år. Sosialhjelp skal være midlertidig og nettopp for å hindre at folk blir passive stønadsmottakere, er det avgjørende å ha aktivitet så tidlig som mulig. Er man for syk til å jobbe, skal man få behandling og arbeidsavklaringspenger. De som ikke blir friske skal ha uføretrygd.

Det er også viktig å understreke at aktivitetsplikt må kombineres med andre tiltak som gjeldsrådgivning, rusbehandling og lese- og skriveopplæring. Høyre har i alle år foreslått en kraftig satsing på lese- og skriveopplæring i NAV, men dessverre ikke fått gjennomslag. Regelverket i dag åpner for at kommunene kan bruke økonomiske sanksjoner mot dem som ikke møter opp til aktivitet eller ikke tar tilbudt arbeid. Høyre mener dagens regelverk er godt og må brukes. Med støtte i regelverket er det også anledning til å sette en person ned til nødhjelpssatser dersom vedkommende - uten begrunnelse - avviser å være i aktivitet. Det er for eksempel praksis i kommunen Åmli, som Høyre har brukt som eksempel. Jeg har ikke registrert at noen partier på Stortinget har tatt til orde for et nytt regelverk eller for sanksjoner mot kommuner som bruker mulighetene det gir. Jeg synes faktisk Nav-ansatte som tenker nytt og dristig om hvordan de skal hjelpe folk tilbake i arbeid, fortjener skryt og honnør.

Høyre vil ha trygge og anstendige velferdsordninger for de som ikke kan arbeide. Men velferdsordningene våre forutsetter at de som kan jobbe, faktisk jobber. Dette trodde jeg også LO var innforstått med.

Tilsynelatende har jeg tatt feil - eller i det minste kan det virke slik når man leser LO-sekretær Kristian Tangens innlegg i Dagsavisen 10. april.

Det Høyre har foreslått er at de som mottar økonomisk sosialhjelp skal ha plikt og rett til aktivitet fra dag én når de møter opp på sosialkontoret. Dersom de sier nei til jobb eller aktivitet, vil de få utbetalt sosialhjelp etter nødhjelpssatser - helt til de møter opp som avtalt.

Det er dette som er gjennomført i Åmli, en kommune i Aust-Agder styrt sammen av Høyre og Arbeiderpartiet, med stort hell. Det er ikke å svinge pisken: Det er å stille et rimelig krav.

Tangen blander inn syke, noe som er et forsøk på avsporing av debatten. De som er for syke til å jobbe skal ikke være på sosialhjelp, men over på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

SV foreslo for noen år tilbake sosialhjelpssatser som ifølge Dagsavisen ville tilsvare en årsinntekt på rundt 300.000 kroner - mer enn det mange av LOs medlemmer har i lønn. En slik politikk bryter med arbeidslinjen og vil på sikt føre til flere utenfor arbeidslivet. Den er dessuten grovt urimelig for alle dem som faktisk er i arbeid.

Høyre ønsker å styrke og videreutvikle velferdsordningene våre også for kommende generasjoner. Da må vi styrke arbeidslinjen. Det var også LO tidligere enig i.

Vi bør være svært skeptiske til en liberalisering av asylpolitikken, men vi kan ikke late som om en streng politikk ikke har sin pris.

«Ja til asylbarna, nei til liberal asylpolitikk», skrev Aftenposten på sin forside for et par uker siden. Avisen viste til en meningsmåling hvor et flertall av folket ønsket å la de såkalte asylbarna bli inntil videre, samtidig avviste et flertall en generell oppmykning av asylpolitikken. Kommentator Håvard Narum oppsummerte: Velgerne vil ha en streng asylpolitikk som ikke rammer barn.

Men det er ikke gitt at tallene kan tolkes på den måten. Trolig er de vanskelige å tolke overhodet, og både motstandere og tilhengere av opphold for asylbarna vil kunne finne støtte.

For det første er det ikke gitt at de samme flertallene står bak de forskjellige standpunktene.

For det andre er det riktig som Trine Skei Grande sier, at tallene godt kan tolkes slik at et flertall gjerne vil ta mer hensyn til barn - særlig de som har oppholdt seg her lenge - men ikke ønsker en generell oppmykning. Det er ikke nødvendigvis inkonsekvent, selv om mange vil hevde at nettopp det å la asylbarna bli i praksis åpner for en liberalisering, muligens en kraftig sådan.

Jeg har selv gått fra å være en innvandringsliberaler for ti år siden, til å bli tilhenger av en svært restriktiv politikk. Det har flere årsaker, men den viktigste er hensynet til integreringen. Det er dessuten et argument i seg selv at for stor innvandring kan virke destabiliserende. Samtidig er det ett argument jeg fortsatt mener er viktig: En streng asylpolitikk har en pris og den prisen er det mennesker som betaler. Vi kan ikke få i både pose og sekk, vi kan ikke både ha en streng asylpolitikk og ta maksimalt hensyn til enkeltmennesker og hva som er best for dem.

Asylpolitikken skal gi opphold til de som trenger beskyttelse. Punktum. Men det er ikke tvil om at mange, mange andre - inkludert barn - ville fått et bedre liv i Norge enn i hjemlandet. Dét må vi ikke bare innrømme, men snakke ærlig og åpent om. Det er lett å være tilhenger av en streng asylpolitikk når man bare opererer med tall og statistikk. Det er vanskeligere å i møte med enkeltskjebner, særlig barn. Det betyr allikevel ikke at en streng politikk er gal.

NRK laget nylig en serie om de sosiale skillene i Oslo og illustrerte blant annet forskjellene med et egenprodusert «fattigdomskart».

Det er systematiske forskjeller mellom øst og vest i Oslo, konstaterer NRK, men statskanalen var svakere på å forklare hvorfor det er slik. Det er blitt brukt milliarder av kroner for å motvirke sosiale forskjeller i Oslo de siste årene, men uten særlig effekt, skriver NRK.

Nå er nok ikke sannheten så entydig, men like fullt er det et interessant spørsmål hvorfor milliarddryss tilsynelatende ikke kan løse fattigdomsproblemene. Det burde sjokkere deler av venstresiden som i flere år har trodd at mer penger automatisk er lik større sosial utjevning.

En ting som NRK ikke har omtalt i tilstrekkelig grad, er at Oslo hvert eneste år får påfyll av nye innvandrere hvorav mange har svake språkkunnskaper og svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

For å sette det på spissen så får Oslo hvert eneste år et stort tilsig av fattige familier som forblir fattige, som vi ikke klarer å integrere og få inn i arbeidsmarkedet. Denne dynamikken må man ha med for å forstå de sosiale forskjellene i Oslo. Man slåss i praksis mot et bevegelig mål.

For å bekjempe nyfattigdommen er vi nødt til å se det store bildet. Det dreier seg mindre om enkel omfordeling og mer om å endre grunnleggende, sosiale strukturer. Vi ser konturene av en ond sirkel: En skole som ofte svikter, høye drop-out-tall i videregående skole, et vanskelig arbeidsmarked særlig for ufaglærte, høye terskler inn til nye jobber, et støttesystem som i for stor grad passiviserer og, til slutt, det faktum at uførhet går i arv.

Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.

«En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene», sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen. Dermed starter sirkelen igjen, en sirkel det vil kreve langt mer enn retorikk å bryte.

«The times they are a-changin‘» synger Bob Dylan. «Please get out of the new road if you can’t lend your hand.»

The times 
are a-changin‘

«The times they are a-changin‘» synger Bob Dylan. «Please get out of the new road if you can’t lend your hand.»

Kanskje burde platebransjen lyttet enda litt mer til His Bobness. Da den nye musikkteknologien begynte å presse seg frem, svarte platebransjen med krav om reguleringer og nye lover.

Det er selvfølgelig ikke greit å stjele musikk. Artister skal ha betalt. Men jeg er grunnleggende skeptisk når en bransje forsøker å bruke politiske reguleringer for å hindre en utvikling som ubønnhørlig vil fortsette. Platebransjen var håpløst reaksjonær og tilbakeskuende, og jaget sannsynligvis mange unge over til ulovlig nedlasting rett og slett fordi bransjen tviholdt på det som var. Et skrekkeksempel er den såkalte kopisperren som platebransjen trodde skulle få bukt med fildeling. I stedet gjorde det CD-en enda mer utdatert.

Det er en deprimerende typisk historie. Da Store Norske Leksikon ikke fikk statsstøtte til å overleve på nett, kom det ramaskrik. Leksikonets nettversjon var nærmest ubrukelig. Nå har Store Norske tatt konsekvensen og tilpasset seg, og den nye utgaven er langt bedre.

Markedet er nådeløst. Man må følge med tiden eller bukke under.

Salget av CDer stuper. Innen få år vil det trolig knapt bli solgt plater utenfor bensinstasjoner. Det blir vanskelig og utfordrende for platebransjen å tjene like mye penger som tidligere.

Salget av klassisk musikk stuper, men publikumstallene på konserter holder seg rimelig bra. Det kan tenkes at alternative inntjeningsmetoder vil bety økt kommersialisering av musikken, for eksempel ved at flere artister knytter seg til kommersielle produkter som de også promoterer i musikken sin.

Selv om nettet gjør at ny musikk kan spres raskere, kan ikke nye artister regne med den samme oppbakkingen som i dag fra etablerte selskaper. Det kan i høyeste grad tenkes at publikum må betale mer for å oppleve konserter og festivaler. Kulturpolitikken må legges om.

Men musikken blir ikke borte, og den som ikke innser at flommen kommer, vil drukne.

Den nye filmen om britenes tidligere stats­­minister Margaret Thatcher vil igjen skape debatt om arven etter henne.

Filmen, med Meryl Streep i hovedrollen, har allerede fått solid omtale. Jernladyen engasjerer fortsatt. De siste årene har det konservative partiet markert en viss avstand til Thatchers politiske filosofi. Statsminister David Cameron sier for eksempel at «samfunnet finnes, det er bare ikke det samme som staten» – en liten, men viktig omskriving av Thatchers berømte, men misforståtte, sitat «(…) det finnes ikke noe slikt som samfunnet».

Hele sitatet, fra Woman’s Own, 31.10.87, lyder slik: «They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations.»

Kritikere som har forsøkt å stemple Thatcher som en ideologisk ultraliberalist tar etter min mening feil. Men hennes reformer fikk store konsekvenser. Mange var svært vellykkede, for eksempel privatiseringen av offentlig eide boliger, men i områder av landet kom de seg aldri etter den økonomiske hestekuren som la ned flere ulønnsomme hjørnesteinsnæringer.

Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendig.

Jeg har skrevet om Thatcher i antologien «Konservatisme», redigert sammen med Henrik Syse. Der refererer jeg også kritikken fra den engelske filosofen John Gray som tidlig var en støttespiller for Thatcher. «Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne», skriver han. Jeg ville formulert det på en annen måte. Med Thatcher ble det slutt på perioden hvor Storbritannia var Europas syke mann, få av reformene hennes ble reversert, men etter over 10 år med thatcherisme trengte landet noe annet, ikke minst for å sikre at ikke de sosiale forskjellene skulle fortsette å øke. Da Tony Blair kom til makten kunne han snakke om «utdannelse, utdannelse, utdannelse» – vel vitende om at økonomien var sterk.

Terje Lien Aasland skriver i et innlegg at jeg «harselerer» med norsk landbruk i min spalte i Dagsavisen

Terje Lien Aasland skriver i et innlegg at jeg «harselerer» med norsk landbruk i min spalte i Dagsavisen 5. desember. Innlegget er trykket i flere aviser. Det handlet ikke om landbrukspolitikk, men om utviklingspolitikk. Jeg hadde to poeng:

• Bistandsdebatten burde handle om resultater, ikke bare om hvor mye vi klarer å bruke.

• Handelspolitikken er også en viktig del av utviklingspolitikken.

Derfor er det for eksempel et problem når Norge først gir bistand til et land slik at de kan bygge opp sin eksportmulighet, og så setter tak eller legger kraftig straffetoll på eksporten til oss hvis den kommer opp i et tilstrekkelig volum. Jeg nevner ordet landbruk i en setning: «Det kan godt være et ærlig politisk poeng – vi er mer opptatt av norsk landbruk enn av utvikling i de fattige landene – men å forkle det som solidaritet, utvikling eller hjertevarme er hyklersk.» Og dette poenget står jeg fullt og helt inne for. Det er helt greit å si at vi også må ta hensyn til norsk landbruk og derfor har tollmurer. Det gjør også mitt eget parti i mange tilfeller. Men da foretar vi et politisk valg som også får konsekvenser. En av disse konsekvensene er at mange fattige land ikke får solgt sine varer på våre markeder.

Hva gjelder distriktspolitikken som helhet har de rødgrønne lite å skryte av. Den rødgrønne regjeringens landbrukspolitikk har gitt oss flere byråkrater og færre gårdbrukere, skjerpingen av formuesskatten for næringsdrivende rammer hardt, næringsutvikling i distriktene blir rammes av særnorske skatter og byråkrati, verne- og styringspolitikken kveler det private initiativ og underminerer den private eiendomsretten og samferdselssektoren skriker etter investeringer. Da Høyre satt i regjering ble det flyttet kompetansearbeidsplasser ut i landet, mens denne regjeringen fortsetter sentraliseringen. Det er ikke blitt flyttet ut en eneste arbeidsplass fra Oslo-gryta under rødgrønt styre. Det er ikke mye å skryte av.