Debatt

Tilfellet Nord-Korea

Paradoksalt nok kan Kim Jong-uns rasling med atomvåpen gi fornyet håp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I begynnelsen av januar i år gjennomførte Nord-Korea sin fjerde atomprøvesprengning siden 2006. Like mange ganger har FNs Sikkerhetsråd vedtatt omfattende sanksjoner mot landet og dets ledere, med mål om å tvinge Pyongyang til å gi avkall på atomvåpen og returnere til det internasjonale ikkespredningsregimet.

Parallelt har det periodevis pågått samtaler mellom Nord-Korea og fem av de nærmeste nabolandene: Sør-Korea, Japan, Kina, Russland og USA. Disse såkalte sekspartsforhandlingene kom i stand etter at Nord-Korea trakk seg fra Ikkespredningsavtalen for atomvåpen (NPT) i 2003, men til tross for enkelte fremskritt har man så langt ikke lyktes å komme til enighet om en løsning som innebærer at Nord-Korea frasier seg retten til atomvåpen og går med på å underlegges standardiserte inspeksjoner fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Slike inspeksjoner er det absolutt viktigste verktøyet vi har til rådighet for å sikre tillit til Ikkespredningsavtalen, og for å avdekke forsøk på juks og ulovligheter.

Ifølge Den internasjonale domstolen i Haag er alle land forpliktet til å arbeide i god tro for å nå målet om en verden helt uten atomvåpen. I perioder med økt spenning mellom øst og vest er det fort å glemme denne folkerettslige forpliktelsen, men sannheten er at per i dag er det ingen av FNs medlemsland som bestrider målet om full avskaffelse. Spørsmålet verdenssamfunnet står overfor er ikke om atomvåpen skal avskaffes, men når og hvordan. Det er i dette bildet den siste tids debatt om et forbud mot atomvåpen må forstås, og det er også i dette bildet at verdenssamfunnets forsøk på å nekte Nord-Korea medlemskap i atomklubben må leses.

Tilfellet Nord-Korea er et frampek på situasjoner som vil kunne oppstå i en verden der alle atomvåpen er avskaffet, men der teknologien og kunnskapen fortsatt eksisterer. Det hevdes ofte at atomvåpen ikke kan «avoppfinnes», og at det eneste garantien for vår egen sikkerhet er at vi beholder dem så lenge det er nødvendig—formodentlig i all evighet. Dette er en kunnskapsløs påstand som ikke tar inn over seg at de aller fleste land i verden er underlagt strenge regler for hva som kan og ikke kan gjøres med kjernefysisk teknologi. Disse reglene kunne riktignok vært enda strengere og mer universelt implementert enn de er i dag, men det krever plass, tid og penger bygge en atombombe, og det er praktisk talt umulig å gjøre det i hemmelighet, spesielt hvis inspektører fra IAEA har tenkt å komme på overraskelsesbesøk.

Spørsmålet er derfor ikke om man i en verden uten atomvåpen vil kunne oppdage om noen jukser. Svaret på det er et utvetydig ja. Det er ikke der skoen trykker. Spørsmål er om det er mulig å gjøre noe med det. Hva skjer dersom Nord-Koreas fremtidige reinkarnasjon bestemmer seg for å lage atomvåpen i en verden der alle andre har rustet ned? Kommer de til å erobre verden og erklære seg eneveldig hersker over all verdens folk?

Rent militærstrategisk er det lite som tyder på det. Atomvåpen er muligens nyttige som skremsel eller hvis man er ute etter å ødelegge mest mulig av jordkloden med minst mulig innsats, men de er ikke spesielt praktiske i erobringsøyemed. Det beste Nord-Korea kunne håpet på er å få land som planlegger å invadere dem til å tenke seg om en ekstra gang. I det store og det hele ville situasjonen sannsynligvis vært ganske lik den vi ser i dag. Et samlet verdenssamfunn som fordømmer, sanksjonerer og legger press på lederne i Pyongyang, samtidig som de prøver å lokke med politiske og økonomiske gulrøtter dersom de skulle finne på å la seg overtale.

Kanskje ville Russland, Kina, USA og alle de andre vært litt mer forsiktige hvis de ikke selv hadde atomvåpenarsenaler å rasle med, men det er egentlig ingen grunn til å tro det, og uansett blir det bare spekulasjon. Det interessante her er hvordan verdenssamfunnet reagerer; om et tilfelle av juks og ulovligheter besvares med panikk og frykt, eller om det besvares med samhold, tydelighet, kollektive sikkerhetsløsninger.

Tilfellet Nord-Korea er en viktig test i så måte, men det er også viktig å huske på at sannsynligheten for at Nord-Korea hadde utviklet atomvåpen ville vært langt lavere i et scenario der alle kjernevåpen var rustet ned og underlagt et helhetlig forbudsregime. For det første ville Nord-Koreas hovedbegrunnelse for å utvikle atomvåpen — nemlig at andre har dem — vært borte. For det andre ville et avtaleverk utformet for å opprettholde en verden uten atomvåpen etter all sannsynlighet hatt et strengere inspeksjonsregime enn det NPT har i dag, hvilket ville gjort det enda vanskeligere å holde eventuelle atomvåpenprogrammer hemmelig.

Det er en lang vei frem til en verden uten atomvåpen, og det er mange spørsmål som må avklares før man kommer dit. Hvordan hindrer man at noen jukser? Hvordan sikrer man at loven gjelder likt for alle? Hvilke handlinger bør være forbudt, og hvilke bør være tillatt? Og hvordan sikrer man at reduksjoner i antall kjernevåpen bidrar til økt stabilitet, og ikke det motsatte?

Dette er spørsmål det internasjonale samfunnet i fellesskap må ta tak i, og som vil kunne avkreve en del svar som for et Nato-land som Norge ikke alltid vil være like komfortable. Men det tilfellet Nord-Korea også viser er at vi kanskje er lenger på vei enn vi ofte tror—både teknisk, politisk og juridisk. Nord-Koreas atomvåpenprogram er på ingen måte hemmelig. Vi vet at det er der, vi vet når de tester, og verdenssamfunnet responderer umiddelbart—samlet og tydelig.

Alt dette tilsier at verdenssamfunnet i utgangspunktet er godt rustet for å håndtere tilfellet Nord-Korea—selv med det åpenbare troverdighetshandicappet det er å nekte andre tilgang til noe man selv hevder er uunnværlig. Og dersom man lykkes vil det være en kilde til fornyet håp for det internasjonale samfunnets evne til å håndtere sitt selverklærte mål om full avskaffelse av atomvåpen.

Mer fra: Debatt