Debatt

Tilbakeslag for flyktninger?

Sylo Tarakus debattbok «Innvandringsrealisme» er velskrevet og poengtert, men også selektiv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Delene av boka som omhandler integrering, er preget av en sindighet som ofte er mangelvare i en alarmistisk tid. Taraku er god på å identifisere problematiske utviklingstrekk og samtidig holde hodet kaldt i refleksjonene om veien framover. Man trenger ikke å være enig i alt for å se verdien av Tarakus kunnskaper og betraktninger.

Da er det langt mer som butter imot i delene om asylpolitikk. Dette er noe så sjelden som en engasjert bok om asylpolitikk skrevet fra et kontrollperspektiv. Dette framstår samtidig som den boka mange ønsker og kanskje trenger nå. Alle som ønsker å tro at vi kan være humane selv om vi strammer inn asylpolitikken på nasjonalt plan – ja, at det kanskje er mest humant å stramme inn – kan hente betryggelse her. Spørsmålet er om dette ikke er forledende.

Taraku gjennomgår dagens asylpolitikk på et gjennomgående abstrakt plan, hvor flyktningers perspektiv i liten grad trekkes inn. Taraku er kritisk til «moralister» og «alarmister». Mellom disse ytterpunktene finnes posisjoner som kan minne om menneskelige ingeniører: de som diskuterer hva som vil være den optimale asylpolitikken på et overordnet plan, men ofte løsrevet fra flyktningers opplevelser. I disse diskusjonene vil den optimale asylpolitikken gjerne være en politikk som reduserer ansvaret for velstående land, mens den med varierende grad av troverdighet også hevder å bedre situasjonen for flyktninger.

Et eksempel på denne avstanden til flyktningenes virkelighet, er omtalen av afghanske asylsøkere. Når Taraku omtaler praksisen med å henvise afghanske flyktninger som har flyktet fra krigsherjede områder til såkalt «internflukt» i Kabul, kan man nesten sitte igjen med et inntrykk av at det er snakk om ordinær, norsk flytting fra én by til en annen. Slik blir det lett når man ikke omtaler de grusomme opplevelsene mange har hatt før flukten, eller den humanitære elendigheten de møter i Kabul. Mange afghanere som norske myndigheter har tvangsreturnert til Kabul, har flyktet på nytt etter returen. Slike sentrale menneskelige erfaringer er ofte fraværende i boka. Dette kaster også begrepet «realisme» i bokas tittel i et litt merkelig relieff, siden virkeligheten til dem det hele skulle gjelde, ofte er utelatt.

Det er mye informasjon her, og de fleste vil ha mye å lære om en kompleks asylpolitisk virkelighet. Samtidig passer utvalget og framstillingen av fakta godt overens med Tarakus påstand om at asylsystemet har blitt gradvis mer liberalt og delvis naivt. Informasjon som peker i motsatt retning mangler gjennomgående. Dette er nok den eneste boka vi vil se hvor klageorganet Utlendingsnemnda framstår som et ganske så liberalt organ. Årsaken er at sakene som Taraku trekker fram, er liberale vedtak som avviker fra en ofte langt mer restriktiv tilnærming til ulike praksisspørsmål.

Et annet sentralt eksempel er hvordan Taraku framstiller FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sine anbefalinger om grupper av asylsøkere med behov for beskyttelse. Taraku går ganske langt i å desavuere kvaliteten til disse anbefalingene. Deretter påstår han at norske myndigheter «sjelden» unnlater å følge dem. Lesere vil sitte igjen med et bilde av at Norge naivt følger dårlige anbefalinger. Problemet er at begge påstandene halter: Anbefalingene holder høyere faglig standard enn det gis inntrykk av, og det er helt alminnelig at norske myndigheter bryter dem. Det siste tiåret har en strøm av asylsøkere fra en rekke land fått avslag i strid med FNs anbefalinger. Slike forhold sier Taraku lite om. Leserne får dermed ikke helheten.

Taraku kan også være selektiv i omtalen av grupper av asylsøkere. Et spesielt eksempel er når han beskriver militærtjenesten i Eritrea, som er en viktig årsak til at nesten alle eritreiske asylsøkere får beskyttelse i Norge: «siden tjenestetidens lengde er 18 måneder, anses det i seg selv å utgjøre forfølgelse». Dette er direkte feil. Det reelle problemet er at tjenesten er preget av grove menneskerettsbrudd, og at det er «stor risiko for å bli utsatt for utenomrettslig arrestasjon, mishandling og tortur» hvis man har unndratt seg den, som UDI skriver i sitt praksisnotat. I stedet for å omtale risikoen for tortur, påstår Taraku at det ikke er noe «spesielt» med å utøve militærtjenesten. Dermed framstår asylsystemet igjen som uforståelig sjenerøst, men kun på grunn av informasjonen som mangler.

Taraku avrunder med å foreslå fem prinsipper for en bedre asylpolitikk. Oppsummert vil prinsippene åpenbart være til fordel for ressurssterke land langt unna konfliktområder. Derimot er det i beste fall langt mer usikkert om de vil bedre situasjonen for mennesker på flukt.

Taraku foreslår blant annet et «nærhetsprinsipp for krigsflyktninger». Siden nærområdene allerede huser en betydelig andel av flyktningene, synes prinsippet å angi at de skal ta enda mer av ansvaret. Dette kommer raskt i konflikt med et annet prinsipp, nemlig at det enkelte landet bør ha større politisk kontroll med antallet. Her forutsetter Taraku at nærområdene vil være eksepsjonelt gjestfrie, mens velstående fjernområder ofte vil vegre seg for å ta imot langt færre. Sluttsatsen blir at et land som Libanon, som selv har vært herjet av borgerkrig, og som har måtte tåle massive ankomster av både palestinere og syrere, bare må godta sin skjebne.

Taraku foreslår også et prinsipp om økt politisk styring på bekostning av juridiske rettigheter. Her beveger man seg i retning av situasjonen før menneskerettene, den gang beskyttelse av flyktninger i enda større grad var opp til statenes skiftende velvilje, snarere enn flyktningers rettigheter. Hvis vestlige land skulle klare å redusere sine forpliktelser til å ta imot asylsøkere, følger det heller ikke at de vil investere mer i nærområdene – kanskje tvert om.

Som oppsummering tror jeg dessverre at utfallet av Tarakus argumentasjon blir å svekke det eksisterende asylsystemets legitimitet og å rettferdiggjøre innstramminger på nasjonalt plan, selv om det kanskje ikke er hensikten. Drømmen om bedre rettigheter i nærområdene risikerer å forbli nettopp det – en drøm med liten realisme.

Mer fra: Debatt