«De hengte menn
bad om å bli hengt
igjen og igjen -
døde menn
vil så gjerne
leve litt
igjen»
- Fredrik Fasting Torgersen
I går kunne Fredrik Fasting Torgersen feire sin 80-årsdag. Han var ikke sikker på om han orket å ta turen til den andre siden av byen, til fest på Litteraturhuset. «Nei, nei, nei, jeg kjenner ingen glede. Jeg er dønn sliten.» Men han mobiliserte alle sine svekkede krefter. Han måtte jo møte opp, sa han til meg i går. Det var et tungt løft for den gamle mester-vektløfteren. Det er på alle måter langt fra Enebakkveien til Wergelandsveien og Slottsparken.
Formiddagen i går ble han hentet i bil hjemme på Vålerenga av tidligere leder for Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie. En mann Torgersen sier har «revet og røsket opp i saken» med sin gjennomgang av bevisene mot ham i fjor høst. At Lie var sjåfør for dagen, sier mye om hvor langt Torgersens rop om rettferdighet har nådd.
På Litteraturhuset ventet venner og støttespillere med «et festskrift» til han som i 1958 ble dømt for det brutale seksualdrapet på Rigmor Johnsen i Skippergata. Et festskrift er ellers ei bok som gis ut som en lykkeønskning til en respektert akademiker i hans levetid. Men i går var festskriftet, med bidrag fra professorer, jurister, journalister og forfattere som Thorvald Steen og Karsten Alnæs, en gest til en mann som har levd 56 av sine 80 år i norsk offentlighet med merkelappen «morder». Han har sonet, men han er ikke fri. Ikke før dommen mot ham er omstøtt.
Festskriftet er en flott honnør. Men det er heller ikke mer. Større presanger i anledning dagen, er allerede levert Torgersen. Lagdommer Lie var tidlig ute. Og i forrige uke ble det klart at Borgarting lagmannsrett opphever Oslo tingretts dom om at Torgersens vei videre i rettssystemet er stengt. Tingretten må nå ta stilling til om Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har begått grove feil i behandlingen av Torgersen i 2006 og 2010. Døra er satt på gløtt.
Dette er gode nyheter for alle de som hevder at Torgersen er offer for et grovt justismord. For Torgersen er det selvsagt tilfredsstillende endelig å ha vunnet etter svært mange nederlag siden han ble arrestert natt til 7. desember 1957. «Et gjennombrudd må en kunne si at det er. Avgjørelsen var enstemmig», sier Torgersen. Men kjennelsen betyr ikke gjenopptakelse. Veggen av prestisje og motvilje hos påtalemyndigheten er fortsatt massiv. Den er tykk, bred og høy.
Torgersen har i alle år hatt behov for en murbrekker. Han har hatt uvurderlig hjelp i jussprofessor Ståle Eskeland, men Eskeland er akademiker. Jurist, ikke advokat. Det Torgersen lenge har trengt, er en juridisk spiss med vekt bak slagene, og med en faglig prestisje som kan matche den som holder Fru Justitias øyne lukket hos påtalemyndigheten og Gjenopptakelseskommisjonen. Den viktigste gaven 80-årsjubilanten har fått, heter Cato Schiøtz. Han er spiss og tung, og har vært involvert i flere gjenopptakelsessaker, blant annet som forsvarer for Per Liland. Schiøtz og den profilerte bergensadvokaten Pål W. Lorentzen har tatt på seg å lede arbeidet med å få Torgersen-saken gjenopptatt. Begge har fått styreklarering på at de uten vederlag kan jobbe for Torgersen. De to har spisskompetansen, tøffheten og posisjonen i det norske jussmiljøet til å skrive et avgjørende kapittel i historien. De kan se hvor muren er svakest, og angripe fra en ny vinkel.
Men de står på skuldrene til andre som har gjort et avgjørende grunnarbeid, som har bestått av å belyse sakens fakta og, ikke minst, holde offentligheten interessert og oppdatert. Det siste har vært en maraton uten ende. Uten innsatsen til Torgersens støttegruppe som møtes fire ganger i året for å diskutere strategi, anført av Eskeland som i 17 år har engasjert seg kraftfullt i saken, og til en lang rekke ledende vitenskapsfolk, ville oppgaven vært for stor, for tidkrevende. Det ville rett og slett blitt for dyrt for de beste. På toppen av Eskelands arbeid kommer nevnte Lies bidrag og advokat Jan Tennøe som argumenterte fram opphevelsen av Oslo tingretts dom i forrige uke. Mange har jobbet godt og hardt for å redde nasjonen fra nok et justismord. Med Schiøtz og Lorentzen på topp er tida nå moden, laget kan vinne. Men blir det kamp?
Nå gjenstår det å se hva nasjonen, representert ved regjeringen, gjør. Det er fortsatt flere uker igjen av fristen for å anke Torgersens seier. Anker regjeringsadvokaten, må saken sendes videre til Høyesterett. Det kan ta tid. Og er det noe Fredrik Fasting Torgersen ikke har nå, så er det tid. Framstøt mot regjeringen for at den skal instruere riksadvokaten om å gjenåpne saken, er blitt avvist. Men ankes det ikke, er det likevel et signal om at regjeringen ikke vil stå i veien. Torgersens håp om at riksadvokat Tor-Aksel Busch opplever avkledningen av Norge som rettsstat så ubehagelig at han krever gjenåpning av saken på selvstendig grunnlag, virker lite sannsynlig etter mye forgjeves korrespondanse. Ingenting tyder på at Torgersen vil få hjelp av etablissementet.
I midten av november skal den sjette gjenopptakelsesbegjæringen være klar fra Schiøtz og Lorentzen. Men uten at verken riksadvokat eller regjering bruker sin stemme, er avgjørelsen om gjenopptakelse fortsatt kommisjonens selvstendige beslutning. Tre av de fem medlemmene som sa nei over 116 sider for nøyaktig fire år siden, sitter der fortsatt.