Dokumentet skulle bli fundamentet i en fri og selvstendig palestinsk stat. Etter 50 år under okkupasjon, er det lite som tyder på at uavhengighetserklæringen noen gang skal kunne eksistere som noe mer enn et stykke papir. Som deltaker på Kirkens Verdensråds ledsagerprogram har jeg fått bo sammen med innbyggerne på landsbygda på Vestbredden. På tampen av oppholdet spør jeg meg selv: Hvor lenge skal vi la Israel undergrave palestinernes rettigheter og muligheter for statsdannelse ved å stadig utvide egne landegrenser?
En ledsagers innblikk
Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, har nettopp godkjent nærmere 4 000 nye israelske bosettinger på Vestbredden. Han er tydelig, og den israelske bosettingspolitikken likeså. Det skal bygges ut for den jødiske befolkningen på Vestbredden. Utviklingen av ulovlige bosettinger og konsekvensene det medfører for palestinerne er en uunngåelig smerte i deres hverdag. Det jeg får være vitne til av nedverdigende praksis fra israelske myndigheter er vanskelig å holde tyst om.
Å bygge og bo – en umulighet
Jeg traff gjeterfamilien Madi i Khirbet al Marajim i Nablus-distriktet. De er bare ett eksempel på hvilken skjebne palestinerne lider. Gjeterfamilien som lever under kummerlige kår, har nettopp mottatt advarsel om riving av vannledningen som nylig er lagt fra nærmeste palestinske landsby. Tidligere har familien hentet vann i tønner med traktor. Familien Madi skal altså ikke få gleden av ei vannkran.
Er du, som familien Madi, bosatt utenfor de palestinske byene på Vestbredden, kan du bare drømme om en byggetillatelse for å utvide eller vedlikeholde egen eiendom. Politikken er klar: Palestinerne nektes å utvikle land familier har eid i generasjoner, da området nå er underlagt israelsk kontroll. Dette gjelder for 60 % av Vestbredden. Så godt som alle tiltak krever byggetillatelse, og ifølge FNs rapporter vil familien Madi kunne vente seg et udiskutabelt avslag på sin byggesøknad. Her prioriteres ulovlige israelske bosettere.
Jeg speider opp på fjelltoppene, hvor bygging av nye boliger foregår i et hurtig tempo. Her i familien Madis nærmeste nabolag, har israelske bosettere få begrensninger når det gjelder innvilgelse av byggetillatelser. De israelske bosetterne bygger stort og utgjør allerede en befolkning på omkring 750 000 i Palestina. Koloniene ligger majestetisk til, øverst i terrenget i frodige oaser på det ellers så tørre Vestbredden. Der er det ikke mangel på vannledninger.
Underutvikling av den palestinske landsbygda
Bosetterpolitikken har store konsekvenser for familien Madi, bosatt i et lite skur som tjener til gjeterfamiliens bolig. Skuret forblir på 20 kvadratmeter, selv om familien nå har økt til ti medlemmer. Dette er ikke uvanlig i Palestina, hvor kvinner i snitt får mer enn fire barn. Familiene vokser, men bygging i disse områdene har ikke vært mulig i de 50 årene okkupasjonen har vedvart. Restene av naboskuret som ble revet for få år siden ligger igjen som et talende bevis på at Israel vil sette handling bak sine ord.
Idet bosettingene ekspanderer, betyr dette ‘adgang forbudt’ for palestinerne. Når bosetterne etablerer seg i Palestina, tar de med seg landegrensen «på flyttelasset». I praksis blir territoriet en del av Israel. Her kan du se det israelske flagget vaiende over bosettingene, langt inne på Vestbredden. Ingen er her for å stoppe dem.
Bosetternes forurensende virksomhet
Bosettingen Ari’el er bare ett eksempel på nesten 250 bosettinger på Vestbredden, kun tilgjengelig for israelere. Ari’el har utviklet seg til en liten by med 20 000 innbyggere, med eget universitet og tilhørende industrisone, 20 kilometer fra grensen mellom Israel og Palestina. Sammen med en rekke andre bosettinger ligger Ari’el på en linje, som peker som en «finger» inn i Vestbredden. «Én av fem fingre», sier sjåføren min. Fem linjer med bosettinger. Fem fingre som klorer seg inn på Vestbredden. Fem fingre på tvers av Palestina, og de når allerede grensen til Jordan i øst. En hånd som forsyner seg av palestinsk land. Og den vil stadig ha mer.
I Ari’els nabolandsby, palestinske Bruqin, møter jeg den engasjerte byrådsrepresentanten Murad. Han forteller om forurenset vann og kloakk som renner fra bosettingens fabrikklokaler og videre gjennom den palestinske landsbyen. Vannprøver påviser at området er forurenset med farlige kjemikalier. Likevel går kyrne og beiter like utenfor boligområdene. Gjeterne har ikke andre steder å gå. «Befolkningen her er blitt redde for å spise maten vi selv dyrker i området», forteller Murad. «Vi mister livsgrunnlaget vårt, og mange føler seg presset til å jobbe for fabrikkene i bosettingene».
Arbeidsledighet gir Israel billig arbeidskraft
Den høye arbeidsledigheten fører til at mange palestinere tar seg arbeid nettopp i bosettingene. For Israel betyr dette billig arbeidskraft, og arbeidstillatelser deles villig ut når en palestiner tilbyr dette. Imidlertid er det svært sjeldent at en formell arbeidskontrakt signeres. Ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter hva gjelder minstelønn, forsikringsordninger ved arbeidsulykker, sikkerhetstiltak og oppsigelsesvern er nærmest ikke-eksisterende. Likevel ser palestinere seg nødt til å risikere liv og helse for arbeidsgivere som tjener gode penger på produkter som sendes fra Vestbredden merket med «Made in Israel». Bosetterpolitikken begrenser vekst og produksjon i Palestina, og tvinger palestinere inn på det israelske markedet – det samme markedet som har et kvelertak på palestinernes mulighet til å etablere en egen stat.
Å tjene på brudd på internasjonalt regelverk
Israels fordeler som følge av okkupasjonen er betydelige, mener Sami Dawoud Hamdan, lederen for den palestinske organisasjonen Palestinian Hydrology Group: «Dette er verdens billigste okkupasjon – det er god business». Fortjenesten ligger blant annet i å gjøre et folk avhengig av sin okkupant, som bevisst holder befolkningen nede. Når gjeterfamilien Madis livsvilkår ødelegges av okkupasjonsmakten, vil den kommende generasjon tvinges til å flytte til overbefolkede “araberghettoer”, hvor eneste utvei er å bli undertrykkerens tjener.
Palestinerne har opplevd okkupasjon med kontinuerlig tap av eiendom og rettigheter de siste 50 år. Om verden venter på den tredje intifada, vil jeg hilse fra det tapende folk og si at den har pågått i lang tid. Den utspiller seg i olivenbonden som planter nye trær i knusktørr jord. Og i kvinnen som tar seg gjennom checkpointen kl 5 om morgenen for å selge salvie på gatene i Øst- Jerusalem. Og i jenta som synger den palestinske nasjonalsangen i det slitte klasserommet på den sammensunkne skolen i skyggen under de israelske bosettinger.
Og de som venter på det dramatiske øyeblikket hvor verden skal komme palestinerne til unnsetning, står i fare for å gå glipp av å se den snikende, dypt skjulte, og menneskefiendtlige prosessen som foregår hvor folk flyttes og fjernes. Og en hel nasjon med en betydningsløs uavhengighetserklæring står i fare for å støve ned i en glemt eventyrbok. En dyster beretning om det olivenelskende folk som en gang var Palestina.