Nyheter

Tiggeforbud er en avsporing

Frp vil forby tigging i Oslo. De bør heller bruke kreftene på å løse problemet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Både Høyre og Frp ønsker å forby tigging. De har ikke flertall på stortinget for et nasjonalt forbud, men Frp fortsetter å forsøke i kommunene. Tidligere i juni ble de nedstemt i Bergen bystyre. Nå forsøker de i Oslo, der Carl I. Hagen og Peter N. Myhre foreslår å fjerne hovedstadens tiggerkopper.

Intensjonen til Frp er ryddig nok, de vil helst fjerne tiggingen og det den medfører av annen kriminalitet. Men virkemiddelet er galt, og lukter langt på vei ren symbolpolitikk. Det er ofte Frp som harselerer når andre partier ønsker å forby ting.

Minimum av verdighet

Jeg deler oppfatningen til Frp om at det finnes bakmenn i stor utstrekning, og at den aggressive tiggingen er en uting. At spekulative forskningsrapporter fra FAFO og NOVA forsøker å si noe annet, må man ta med en stor klype salt. At Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og andre aktører som profiterer på tiggerne gjør det samme betyr heller ikke mye.

Men vi skal like fullt behandle tiggere som medmennesker i et europeisk fellesskap. Ikke som brikker i partipolitisk spill, og heller ikke som et inventar vi kan fjerne fordi vi ikke liker å se dem. Et minimum av verdighet og dannelse må vi kreve av oss selv. Det er tross alt kun få år siden Frp ønsket å deportere romfolk.

Barnetigging

De fleste er enige om at tigging ikke er særlig bra, verken for den som tigger eller publikum. I tillegg vil nok mange lett forstå at det foregår langt mer organisert enn enkelte vil ha oss til å tro. Disse familiene og nettverkene er nøyaktig de samme som benytter barn over hele Europa. At vi har fått dem til å ikke bruke barn i Norge er bra, men det gjør dem ikke mindre kyniske.  
I et slikt perspektiv er det mulig å forstå forbudstanken. Det gjør det ikke mer riktig. Rent prinsipielt er det svært vanskelig å argumentere for at handlingen i seg selv skal straffes, men det er heller ikke derfor man ønsker å forby det. Forbud er kun et praktisk virkemiddel i kampen mot noe annet enn det forbudet gjelder. Det er i seg selv en dårlig idé, og en lite god bruk av lovverket.
Dernest er det lite som tyder på at et forbud vil fjerne kriminaliteten som tiggingen medfører. Disse nettverkene av fattige og kriminelle vil finne andre veier til sine mål, og de er allerede godt etablert her i landet. Fattigdommen og slaveriet som ligger bak tiggingen vil ikke berøres av en norsk lovhjemmel. Det eneste vi oppnår er å bruke loven til å dekke over problemer som allikevel vil fortsette å være der.

Forbud er en avsporing

I et større perspektiv er forbud en ren avsporing. For dette handler om sosiale problemer utenfor Norges grenser, men samtidig innenfor vårt europeiske fellesskap. Arbeidet vi gjør inn mot Øst-Europa (spesielt Romania) er ikke bare svakt, det er forferdelig dårlig. Det pøses penger inn i store EU-byråkratier, men undersøkelser har vist at forsvinnende lite midler brukes der det skal. Både EU og Norge har skyld i dette.

Dette har ikke regjeringen tatt tak i. Det vi burde gjort var å satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med rom-befolkning. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengestrøm og forvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner.

Fullt mulig å hjelpe

Men vi kan ikke lukke øynene for det som skjer i Norge. Her handler det om å tilby noe som er mer attraktivt enn tigging. Skape nye muligheter og jobbe med tiggerne slik at de i beste fall slutter å tigge. Kreative arbeidstiltak, opplæringsprosjekter og sosiale entreprenørskap skreddersydd for å sysselsette ville være en god start. Innovative arbeidsprosjekter som fyller hverdagen med en viss samfunnsmessig produksjon.

Lavterskel sysselsetting ville trolig være en bedre investering enn overnattingstilbud og matutdelinger. Mange vil kalle det naivt å tro at vi kan hjelpe tiggere ut av tigging. Men det kommer av ren uvitenhet. De aller fleste romfolk i Europe er stedfaste, og de aller fleste mennesker ønsker seg noe som er bedre enn det de allerede har. Også romfolk og profesjonelle tiggere.

Polarisert debatt

Den norske polariserte debatten dreier seg oftest om bakmenn eller ikke bakmenn, forbud eller ikke forbud. Sjelden om hva vi faktisk kan finne på som er konstruktivt. Svaret er at det er mye vi kan gjøre som ikke er prøvd.
Frp og Carl I. Hagen har rett i at det har blitt ubehagelig mange tiggere fra Øst-Europa, og at mye av tiggingen kan knyttes til kriminalitet. Men tiltakene vi setter inn bør handle om hva vi kan gjøre for dem, i stedet for hva vi kan hindre dem i å gjøre.
Det handler om arbeidstiltak i Norge og sosialt arbeid i Romania og Øst-Europa. Begge deler er i stor grad regjeringens ansvar. Derfor er et lovforbud kun et ørlite plaster på et stort sår som Frp og Høyre selv har vært med å skape.

Mer fra: Nyheter