Årets budsjettavtale mellom regjeringen, KrF og Venstre, hadde en meget trang fødsel. Knapt noen kan ha gått glipp av det. På overtid fikk landet et budsjett. Regjeringen fortsetter. Men det borgerlige firepartisamarbeidet er mer eller mindre ferdig.
Budsjettforhandlingene har skapt en avgrunn mellom Frp og sentrumspartiene. Tiden leger alle sår sies det, men ikke dette banesåret.
KrF og Venstre har allerede sagt at de ikke vil i regjering med Frp, nå er det ingen tvil om hvorfor. Og Frp vil ikke støtte en regjering de ikke er en del av. For Erna Solberg, som fortsatt holder døra åpen for et firepartisamarbeid og som gjerne vil fortsette som statsminister etter 2017, er situasjonen mildt sagt krevende. For KrF-leder Knut Arild Hareides del har budsjettforhandlingene landet omtrent der han ønsket det. KrF har vært en konstruktiv, samarbeidsvillig, borgerlig partner. Men enda bedre: KrF har aldri stått friere før valget enn nå.
Uavhengig av hvilket budsjett Høyre og Frp leverte fra seg i oktober, var det nær umulig for KrF å kaste regjeringen i høst. Ni måneder før valget, var timingen helt feil. KrF har 2017 på hjernen. At Høyre skal sitte i mindretallsregjering eller at Jonas Gahr Støre er statsminister det neste året, inngår nemlig ikke i KrFs strategi for valget. Da får en heller leve med at Sylvi Listhaug kan takke KrF i kveldsbønnen for at hun fortsetter som innvandringsminister.
For dem som vil at KrF skal bytte side i norsk politikk, eller i alle fall ha muligheten til det, er resonnementet bak som følger: Å flytte KrF over midtstreken i norsk politikk er ikke enkelt. Særlig ikke for Hareide, som har en mer konservativ velgerbase enn hva han selv er.
Derfor trenger han litt drahjelp. Fra Erna Solberg. Og litt fra Siv Jensen.
For jo verre Frp er i KrFs øyne, og jo tettere Høyre er knyttet til Frp, desto vanskeligere er det for selv konservative, borgerlige KrF-ere å ønske seg et samarbeid den veien. Et regjeringsskifte passet derfor ganske dårlig: Hadde regjeringen gått av nå, ville Høyre skilt lag med Frp. Et mer moderat Høyre ville trådt fram. Frp-trusselen ville blitt mindre. Da ville det ikke vært like lett å forsvare at man dagdrømmer om en Ap-Sp-KrF-regjering framfor et sentrum-Høyre-alternativ.
Enkelte KrF-ere synes derfor at utfallet av årets budsjettforhandlinger, er svært formålstjenlig. Regjeringens ultimatum og forhandlingskaos dytter nemlig KrF et steg nærmere Jonas Gahr Støres åpne favn.
I budsjettforhandlingene var KrF som et kravstort barn i førjulstida: KrF hadde en lang, dyr – og nær urealistisk – ønskeliste til mor Solberg. Til KrFs overraskelse lå alle pakkene under treet. KrF fikk mer enn de forventet da budsjettet var i mål. Et veloppdragent barn ville vært sjeleglad og skrevet varme takkekort. Men ikke Hareide. Istedenfor å snakke opp seierne, bruker han tida på å kritisere Frp. Man kan spørre seg hvorfor KrF-lederen ser seg mer tjent med konflikt framfor forsoning nå.
Enkelte vil riste på hodet av denne analysen. Det er jo helt urealistisk at KrF nærmer seg Ap på denne måten. Partiet har et landsstyrevedtak hvor de peker på Erna som statsminister! Der står det også at KrF heller vil i opposisjon enn å samarbeide med Ap. Men hva sier nå egentlig vedtaket?
Jo, KrF går til valg på at Norge trenger en ny regjering. KrF jobber altså mot den sittende regjering, som de har en samarbeidsavtale med. KrF vil helst ha en regjering med KrF, Venstre og Høyre. Frp er uaktuelt. Får de ikke til dette, vil de mest sannsynlig velge opposisjon. «Mest sannsynlig» betyr ikke at det er 99 prosent sjanse for et nei til Jonas. Det kan like gjerne bety at det er 51 prosent sannsynlig med opposisjonstilværelse, og 49 prosent sannsynlig at KrF kan støtte et Ap-alternativ.
Når KrF sier de foretrekker en sentrumsregjering bestående av KrF, Venstre og Høyre, legger dessuten Hareide ballen på Solbergs banehalvdel. Hareide trenger ikke velge. Solberg må velge for ham. Velger hun sentrum, så blir det sånn. Velger hun seg Frp, er det Solberg, ikke Hareide, som har skylda for KrFs retningsvalg. Hareide vil imidlertid ikke avkreve Solberg et svar før valget. Dermed vil ingen kunne skremme KrF-velgere med at en stemme på KrF kan betyr en stemme til Ap. Men, som Hareide sier til Bergens Tidende: «det kan være hun står overfor et slikt valg etter stortingsvalget neste høst».