Innlegget er skrevet av Carlo Aall, professor, forsker på bærekraftig utvikling, Sigbjørn Grønås, professor emeritus, meteorolog, Audun Hjertager, orfatter, marinbiolog, Thomas Hylland-Eriksen, professor, sosialantropolog, Linda Innbjør, rådgiver, sosialantropolog, Ove D. Jakobsen, professor, økologisk økonom, Andrew Kroglund, informasjonssjef, statsviter, Gunnar Kvåle, professor emeritus, internasjonal helse, Ingvild Fossgard Sandøy, førsteamanuensis, samfunnsmedisin, Per Hjalmar Svae, siviløkonom og Arne Johan Vetlesen, professor, filosof.
Det vitenskapelige grunnlaget for en langt mer ambisiøs klimapolitikk er sterkere enn kunnskapsgrunnlaget for noe annet politikkområde. Men vi mangler partier på Stortinget som tar fakta på alvor og som er kritiske til forestillingen om evig økonomisk vekst. Miljøpartiet De Grønne er i posisjon til å bøte på dette. Det er oppmuntrende at stadig flere forstår at partiets radikale politiske løsninger er nødvendige for hindre meget alvorlige klimaskader.
Ifølge utkastet til denne nye rapporten fra FNs klimapanel som skal offentliggjøres i slutten av september, vil konsekvensene av selv en moderat global oppvarming kunne bli verre enn forskerne før har ment. Rapporten er et rop fra forskerhold om nye, raske og mer effektive løsninger. Likevel forsetter en «business as usual»-politikk som både klimaforskere, Verdensbanken og Det internasjonale energibyrået lenge har advart mot. Som et rikt oljeproduserende land har Norge et særlig ansvar for å bidra til endring av denne situasjonen. Men begge blokkene i norsk politikk satser fortsatt på virkemidler som har vist seg ineffektive. Tiden er overmoden for at et parti med nye og mer radikale løsninger blir representert på Stortinget.
De Grønne har fått fram at klimapolitikk ikke primært dreier seg om valg av teknologiske løsninger. Teknologi er viktig, men uten å adressere dypereliggende årsaker knyttet til forbruksnivå og fortsatt økonomisk vekst, vil vi ikke komme til målet. Dagens vekstbaserte markedsøkonomi er en årsak og ikke løsningen på klimaproblemene som verden nå står overfor.
Ifølge regjeringens perspektivmelding er planen at veksten i Norge skal fortsette med nærmest uforminsket styrke også i de kommende 50 år. I 2060 skal det private forbruket være tredoblet. Med en slik utvikling kan vi se langt etter muligheter for reduserte klimagassutslipp.
Sigbjørn Johnsen, nå finansminister, har tydeligvis glemt hva han selv uttalte som fylkesmann i 2008: «Har ikke de fleste av oss nå nådd en materiell velstand som gjør at vi kan stanse opp og ta ut livskvalitetsverdier istedenfor økt lønn? Og blir vi ikke faktisk også nødt til det i en global og klimamessig sammenheng?»
Norges massive og økende investeringer i oljesektoren er et annet eksempel på manglende miljøtenkning. I 2013 skal det investeres rundt 200 milliarder i norsk olje- og gassvirksomhet. Dessuten er over 200 milliarder av oljefondet plassert i fossil energi. Denne politikken harmonerer dårlig med regjeringens klimamålsettinger. Det er også risikabelt for norsk økonomi.
Sentralbanksjef Øystein Olsen har uttrykt bekymring for at oljeprisen vil falle når en internasjonal klimaavtale kommer på plass. Bakgrunnen er at mer enn to tredjedeler av reservene av kull, olje og gass som oljeindustrien planlegger å utvinne må forbli i bakken hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense den globale oppvarmingen til mindre enn to grader.
Stein B. Jensen fra Det Norske Veritas uttalte i sommer at i det øyeblikket dette forholdet blir oppdaget og erkjent av det internasjonale finansmarkedet, vil verden oppleve en «fossilboble» som får boligbobler og internasjonale finanskriser til å framstå som puslete krusninger. Investoren Jens Ulltveit-Moe frykter også dette og tror at videre satsing på olje kan bli en økonomisk katastrofe (Finansavisen 19. august).
Dette ser ikke ut til å uroe verken Høyre eller Arbeiderpartiet, skal vi tro partiprogrammene. Høyre skriver at «tiltak for økt utvinning haster … Alternativt risikerer vi at store verdier blir liggende i bakken», og «Ap vil legge til rette for fortsatt høy aktivitet og verdiskaping fra petroleumsvirksomheten gjennom økt utvinning fra produserende felt og ved at nye og gamle funn blir satt i produksjon». Senterpartiet er ikke bedre. Olje- og energiminister Ola Borten Moe har uttalt at «Åpning av nye felt eller utvinningstakten på eksisterende brønner vil ikke styres av hensynet til klimaet» (Dagens Næringsliv, 1.12.2011). Dette er uansvarlig politikk, både for klima og norsk økonomi.
Videre vekst i rike land gir heller ikke høyere livskvalitet. Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz har lenge påpekt at når vi er kommet over et visst nivå i materiell velstand bør andre mål enn vekst i brutto nasjonalprodukt brukes for å måle framgang i samfunnet. Blant annet bør verdien av fritid og sosial aktivitet telles med.
Denne kunnskapen har De Grønne tatt på alvor og fremmer en økonomisk politikk som setter livskvalitet foran materiell vekst. Partiet har programfestet en gradvis avvikling av norsk olje- og gassproduksjon over en 20-års periode, i tråd med det klimaforskningen har vist er nødvendig for kunne unngå meget alvorlige klimaskader.
I partiprogrammet til De Grønne beskrives en rekke grep for hvordan omstillingen til et bærekraftig samfunn kan skje. Partiet vil utvikle Finansdepartementet til et overordnet Bærekraftdepartement for å utvikle en økonomisk politikk som tar hensyn til virkningene på klima og miljø og som legger til rette for et menneskevennlig arbeidsliv og bærekraft i alle sektorer. Olje- og energidepartementet skal omdannes og få ansvar for å utvikle en helhetlig plan for en ny klimapolitikk, med satsing på fornybar energiproduksjon og energisparing som viktige faktorer. I omstillingen til et framtidsrettet grønt samfunn legges det opp til aktiv medvirkning fra alle deler av samfunnet, det offentlige, næringslivet og oss alle - hele vårt sivile samfunn.
Vi ser ingen andre partier enn De Grønne som har slike viktige og framtidsrettede løsningsforslag nedfelt i sine programmer, med livskvalitet og økologisk bærekraft som overordnede verdier.