Et mer engasjert Kina og et selvhevdende Russland er ikke gode nyheter for FNs menneskerettighetsarbeid. Legg til et uinteressert USA og et mer fragmentert Europa, så har du oppskriften på en mer uforutsigbar tid for menneskerettighetene.
Det siste halvåret har vist at verdenspolitikken står uten en klar leder. USA under president Trump etterlater et tomrom som skal fylles. Dette er synlig også i FNs menneskerettighetsråd. Mens USA tidligere har vært en viktig aktør i FN-forhandlinger om internasjonale menneskerettighetsstandarder, viser de siste månedene at landets interesse og engasjement for liberale verdier og menneskerettigheter er svekket – både hjemme og internasjonalt. Det er tid for at andre stater – Norge inkludert – trår til for å beskytte og fremme grunnleggende rettigheter.
Utviklingen i FNs menneskerettighetsråd
Det er i stor grad maktpolitikk som preger FN-forhandlinger om internasjonale menneskerettighetsstandarder og normer. Mine intervjuer med sivilsamfunnsrepresentanter og diplomater i Menneskerettighetsrådet, bekrefter dessuten at graden av amerikansk deltakelse og engasjement har vært en definerende faktor, og dermed avgjørende for Rådets evne til å fatte substansielle vedtak.
Ved opprettelsen av FNs menneskerettighetsråd i 2006 trakk daværende president Bush USA ut av Rådet. De påfølgende årene var preget av at andre grupper av stater – med andre verdier og interesser enn beskyttelse av individets rettigheter – fikk mer makt. Dette blir i dag husket som en dyster epoke for Rådets arbeid. Da president Obama kom til makten i 2009, økte USAs innsats i menneskerettighetsforhandlingene i FN. Støttet av et mer enhetlig Europa, ble viktige menneskerettighetsstandarder etablert, ofte ved konsensus. FNs normative menneskerettighetsarbeid var i en blomstringsfase, med USA som en viktig aktør.
De siste årene har derimot debattklimaet strammet seg til. Den største opposisjonen mot etablering av universelle rettighetsnormer og standarder, står Russland for, med Kina som en god nummer to. Mens USA, sammen med Europa, Latin-Amerika og et knippe asiatiske og afrikanske allierte tidligere evnet å stå imot denne opposisjonen, er disse nå svekket. Det er dårlige nyheter, særlig for beskyttelsen av sivile og politiske rettigheter.
USAs nye tilnærming
Under Trumps FN-debut 19. september omtalte han ikke hva som vil være USAs tilnærming til FNs normative menneskerettighetsarbeid. Menneskerettigheter ble knapt nevnt med et ord i hans drøyt 40 minutter lange tale. Trumps FN-ambassadør, Nikki Haley, var derimot mer utfyllende da hun for første gang talte til representanter fra sivilsamfunnet og diplomater i Menneskerettighetsrådet i juni i år. Da benyttet Haley minuttene hun hadde til rådighet til både å berømme Rådet for hvordan det har adressert og fordømt enkelte menneskerettighetssituasjoner, samt kritisere Rådet for dets medlemssammensetning, politisering og ubalanserte fokus på Israel på bekostning av andre landsituasjoner. Et ikke uventet fokus. Samtidig; særlig mye klokere på hvilken rolle USA under Trump vil innta i det normetablerende arbeidet, ble verken sivilsamfunnet, andre stater eller amerikanske diplomater for den saks skyld. Det eneste som virker sikkert, er at verken internasjonalt diplomati eller menneskerettigheter står øverst på Trumps politiske agenda.
Norge kan spille en rolle
I en mer usikker og fragmentert verden, der de siste tiårs globale hegemon retter blikket mer innover enn utover, øker rommet for andre stater til å forme kursen i internasjonal politikk generelt og i menneskerettighetsdebatten spesielt. I et slikt klima kan, og bør, Norge spille en rolle. Dette kan gjøres nasjonalt ved blant annet å ratifisere tilleggsprotokoller til FN-konvensjoner, og med det styrke både individers rettsvern og protokollenes status. Det kan også gjøres bilateralt i samtaler med enkeltland og det kan gjøres i multilaterale sammenhenger.
Norge spiller allerede en rolle i Menneskerettighetsrådets arbeid, men kan i større grad forsøke å prege menneskerettighetsforhandlinger, for eksempel gjennom økt samarbeid med land fra flere regioner. Tverregionale grupper får økt legitimitet i internasjonale forhandlinger da de representerer en langt større gruppe mennesker, kulturer og verdier. Økt initiativ fra Norge til å videreutvikle og styrke det tverregionale samarbeidet gjennom uformelle koalisjoner, er derfor et håndfast tiltak som kan bygge broer og med det forhindre økte uenigheter og polarisering. Dessuten har Norge en unik rolle i internasjonale forhandlinger, da vi står utenfor EU og med det har større spillerom enn andre europeiske land. Det bør også bringe med seg mer ansvar.
Den siste tiden viser at grunnleggende prinsipper som ytringsfrihet og rettferdig rettergang blir utfordret, også i Europa. Verdier vi nordmenn setter høyt, kan ikke lenger tas for gitt. Men Norge kan gjøre en innsats for å demme opp for utviklingen. Første steg må uansett være at norske statsråder ikke sår tvil om verdien til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.