Kultur

Tibet venter på Xi

Vi befinner oss i den stille uke. Tibetanerne er i den stille måned.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tibetanske Kal Kyi er ikke mer. Den 49 år gamle firebarnsmoren brente seg selv til døde sist søndag i protest mot Kinas undertrykkelse av tibetanerne. Et portrettbilde av henne fløy over verden noen timer senere. Hun var en vakker kvinne med regelmessige trekk og svart, tilbakestrøket hår. Det forkullede liket hviler nå i et kloster på hjemstedet, hvor sørgmodige munker fremfører sine mantraer fra soloppgang til solnedgang.

Kal Kyis dramatiske protest fant sted i Aba, et distrikt i Sichuan-provinsen bebodd av mange tibetanere. Sichuan er nærmeste nabo til Tibet. De siste fire årene har mange tibetanere gjort som henne, de fleste har vært munker. Kal ble selvbrenningsoffer nummer 110. Nå frykter lederne i Beijing at flere «vanlige» tibetanere skal følge hennes eksempel og gi støtet til enda mer uro.

Tibet er og blir en verkebyll for de kinesiske kommunistene. For tre år siden feiret de sekstiårsjubileet for fjellrikets «fredelige frigjøring» med svulstige taler og store parader. Men flertallet av tibetanerne ble ikke med på festen. Året i forveien satte den første munken fyr på seg selv, og frontene hardnet. Nå spør mange hvor det hele skal ende. Mye avhenger av den nye partiledelsen, anført av Xi Jinping. En invitasjon til dialog kan bidra til å dempe noe av uroen. Nye besvergelser om «resolutt kamp mot Dalai Lama-klikken» kan føre til det motsatte.

Som et uttrykk for alvoret i situasjonen innførte regjeringen i fjor sommer reiseforbud for utlendinger til Tibet. Ingen turister, takk. Med ett ble det stille på backpackerkafeene i Lhasa. Selv om myndighetene nå og da har tillatt visse unntak fra forbudet, står det ennå ved lag. Mars har vært en spesielt stille måned. Delvis fordi den faller sammen med feiringen av tibetansk nyttår, som for maktens menn kan by på utfordringer nok på Verdens tak. Men også fordi Dalai Lamas flukt fra Tibet fant sted i mars 1959. I et land som Kina er den nære historien en kilde til mye hodebry.

Den nå avgåtte partisjefen, Hu Jintao, var fra 1988 til 1992 leder for kommunistpartiet i Tibet. I løpet av sine ti år ved makten forsøkte han å tekkes tibetanerne ved hjelp av store investeringer i fjellriket. Hans kanskje største «bragd» var å bygge en jernbane til Lhasa. Da det første toget rullet av sted i 2006, var kinesisk presse fra seg av begeistring. Men akk, tibetanerne forsto ikke hvilken velsignelse de var blitt til del. Som en av dem sa: «Vi lar oss ikke kjøpe med jernbaner, veier, rundkjøringer og statuer.» Og deri ligger problemet. Tibetanerne oppfatter seg som et distinkt folkeslag som har krav på selvstyre. Deres lojalitet kan ikke kjøpes for penger.

I mange år etter sin flukt forlangte Dalai Lama full frihet for Tibet. Siden 1988 har han nøyd seg med å kreve selvstyre. Likevel fortsetter de kinesiske lederne å brennemerke ham som «forræder», «splittelsesmaker» og «kriminell». Ord kan brenne broer, og i Beijing er vokabularet av skjellsord fremdeles ubehagelig rikholdig. Da Xi Jinping besøkte Lhasa for to år siden, sa han at han ville «knuse» enhver som forsøkte å «undergrave Kinas enhet». Adressen var ikke til å ta feil av. Vil han fortsette å formulere seg på samme vis, eller vil han - når han etter hvert får summet seg - velge sine ord med større omhu? Dalai Lama venter i spenning.

Høyst sannsynlig har Xi lite å by på. I et Kina hvor problemene tårner seg opp, vil han legge avgjørende vekt på å bevare den nasjonale enheten og respekten for sentralregjeringen. Han er også klar over at landet har mer enn femti etniske minoriteter. Gir han innrømmelser til én av dem, vil alle de andre fremsette tilsvarende krav. Endelig kan han håpe at Dalai Lama - nå 77 år gammel - vil dø snart, og at tibetanerne vil bli mer medgjørlige straks han er borte.

Men det siste er slett ikke sikkert. Mange unge tibetanere har anklaget Dalai Lama for å være vel fredsæl og krever mer «action». Selvbrenningene kan tolkes som et uttrykk for den ulmende misnøyen i deler av den tibetanske befolkningen. Også i Den tibetanske ungdomskongressen (TYC), eksiltibetanernes ungdomsorganisasjon, er det mange som roper på kraftigere lut. «Jeg er født i eksil og har aldri sett mitt eget land,» sa et medlem forleden. «Nå vil jeg hjem, koste hva det koste vil.»

Siste nytt er at Tibet skal åpnes for utenlandske turister den 1. april. Ja, kanskje. Men bli ikke overrasket om lederne i Beijing finner det formålstjenlig å stenge fjellriket på ny.

Mer fra: Kultur