Den 28. juni holdt jeg et innlegg i FNs menneskerettsråd i Geneve. Det varte ikke lenge.

Jeg var invitert til Geneve av UN Watch som arbeider for å hindre at president Hugo Chavez skal lykkes i en kampanje for å gi Venezuela plass i rådet i november i år. Da jeg i mitt innlegg nevnte Kuba i sammenheng med brudd på menneskerettigheter, reagerte den kubanske delegasjonen med å slå nevene i bordet. De protestere høylytt, sparket overende en stol og forlangte at menneskerettsrådets president måtte avbryte mitt vitnemål.

Se video fra opptrinnet i FNs menneskerettsråd den 28. juni

Dette er det jeg rakk å si:
«My name is Thor Halvorssen and I am from Venezuela. In 2004, my mother was shot by the security forces of the Venezuelan government of Hugo Chavez.

Through the Human Rights Foundation, which I founded and direct, I have carefully monitored the Venezuelan state and have established that its current government is among Latin America's worst human rights violators. In Venezuela, exercising free speech is fraught with risks. Political dissent is criminalized. Property is capriciously and unlawfully seized. Opposition politicians are disqualified from elections thanks to false accusations. Journalists are harassed and media critical of the government is simply shut down. Judges are fired and even sent to prison when the president dislikes their rulings. More than 150,000 people have been killed in Venezuela since Lieutenant Colonel Chávez was elected President in 1999. Add to this the more than 5,000 who have died in the country's disgraceful prisons, many of them awaiting trial and therefore possibly innocent of the charges that put them behind bars in the first place. No such murder rate had ever existed in Venezuela, or anywhere else in the world for that matter. The government has proven that it is incapable of protecting the most basic human right--the right to life.While all of this has taken place this council has remained silent.

Madam President, despite all of this, Venezuela is now seeking election to this council. When it was founded in 2006 the council promised that only those countries that "uphold the highest standards in the promotion and protection of human rights" would be the only ones elected. To elect Venezuela would shame and embarrass this council and would allow Venezuela to shield its horrendous record of abuse and equally problematically, to validate other authoritarian governments such as Syria, Iran and one that sits shamefully on this council: Cuba. Electing Venezuela would deny this council the chance to shine a light into the darkness that envelops Venezuela and it will blunt actions to protect 29 millions Venezuelans who are at the mercy [of a malicious and incompetent government].»

Det var som jeg ikke kunne ha begått en mer alvorlig forbrytelse. Kuba, Russland, Kina og Pakistan protesterte høylytt. Rådets president avbrøt meg umiddelbart. Kuba ville ha seg frabedt slikt språk i rådet. Russland stilte seg bak Kuba og anklaget meg for brudd på menneskerettsrådets protokoll. Kina krevde at jeg måtte utestenges fra å få fortsette med mitt vitnemål; det var utenfor hva det måtte være «tilllatt» å ytre seg om. Med andre ord; å nevne krenkelser av menneskerettighetene på Kuba eller i Kina (det eneste landet i dag som holder en Nobels fredsprisvinner i fengsel), er i FNs menneskerettighetsråd ansett som et usømmelig avvik fra protokoll.

Utenfor rådets sal kom delegater fra flere land bort til meg etterpå og takket meg for mitt «mot». At det anses som modig å kritisere udemokratiske regjeringer i et FN-organ plassert i et fritt demokratisk som Sveits, er i det minste tankevekkende. De som kom bort til meg sa de måtte opptre diskret fordi den kubanske delegasjonen «kan gi oss masse problemer.» To delegater fra innflytelsesrike europeiske stater uttrykte frykt for hva denne karibiske politistaten på randen av konkurs, og hvis viktigste eksport er knuste drømmer og mislykkede revolusjonære ideer, kunne finne på. Da er det ikke så rart at FNs menneskerettighetsråd oppfattes som så dysfunksjonell som det gjør. Den eneste representanten som våget å snakke åpent med meg på gulvet inne i rådet var en diplomat fra Sverige.

Venezuela vil mest sannsynlig lykkes i å få en plass i menneskerettsrådet til høsten. På venezuelansk statlig fjernsyn vil de skryte av medlemskapet i FNs høyeste organ for menneskerettigheter – med et klart underliggende budskap om at FN ikke vil ta i menneskerettighetsbrudd i Venezuela, om noen skulle komme på en slik tanke. Det er verdt å merke seg at Venezuela ikke har etterfulgt påpudene en arbeidsgruppe utpekt av FN ga om å få slutt vilkårlig fengsling etter funn på bevis for politisk forfølgelse. Venezuela har også allerede antydet at de ønsker å forlate den mest betydningsfulle institusjonen for mennekerettigheter på den vestlige halvkule: - den inter-amerikanske domstolen for menneskerettigheter (Inter-American Court for Human Rights). Hvorfor? Fordi de taper saker, gang på gang. I FN vil de ta sete, sammen med Kuba, som ledende sabotører.

Opplevelsen var en kraftig påminnelse om at de som frykter ytringsfriheten er de som har noe å skjule. De frykter sannheten i maktens korridorer i Russland, Kina, Venezuela, og på Kuba.

Innlegget er publisert i The Daily Caller og i Huffington Post.

NO ENEMIES, NO HATRED: Selected Essays and Poems by Liu Xiaobo

Nobels fredsprisvinner Liu Xiaobo soner en 11 år lang straff i Jinzhou-fengselet i Liaoning-provinsen i Kina. Hans «forbrytelse» er at han har skrevet «charter 08»; et manifest som krever respekt for menneskerettigheter og demokratiske reformer i Kina. 

Da det ble kjent at han var tildelt Nobels fredspris i 2010, ble hans kone Liu Xia straks satt i husarrest, og nektet å reise til Oslo.

Kinesiske statlige medier gikk unisont i angrep og fordømte Liu som «en kriminell».

Beijing har gjort alt som står i deres makt for å undertrykke hans arbeid og internasjonale anerkjennelse: Essaysamlingen NO ENEMIES, NO HATRED (Belknap Press of Harvard University Press, Januar 2012), gir derfor en unik mulighet til å få innsikt i hans tanke- og verdisett.

Utgivelsen er en samling av essays og dikt, valgt ut av Lius kone.

 
Lius essays er preget av en målbevisst beskjedenhet - og skyld. Boken åpner med: «Listen Carefully to the Voice of the Tiananmen Mothers». Det uttrykker en skyldfølelse for å ha overlevd da så mange andre ble myrdet på den himmelse freds plass i 1989.

- Hva har jeg gjort for massakrens ofre? Spør han.

Han kaller seg selv en "selvutnevnt elitist» og beklager en tilståelse han skrev i varetekt. Det er kanskje ydmykheten og følelsen av å ha gjort for lite som driver ham til å fortsette.

Liu beskriver interessante observasjoner om det han kaller Kinas dobbelte standarder i forhold til Vesten. Tross en en åpenlyst anti-vestlig politisk retorikk, har regimet i Beijing gitt etter for en generell fascinasjon for alt «vestlig»:

- Den mani vi hadde for politisk revolusjon, er nå omgjort til en mani for penger og sex, skriver han.

Han er bekymret for ungdommens «besettelse av det materielle».

Han er derimot ikke spesielt pessimistisk om Kinas framtid. Han tror at internett vil tvinge fram demokratiske endringer, og morer seg med tanker om hvordan hans ord kan gjøres tilgjengelig for hele verden med et museklikk.

Lius essays blander politisk analyse og små observasjoner om landets kulturelle og sosiale utvikling, og gir en uvurderlig innsikt i kinesisk åndsliv. Dessverre er diskusjon og refleksjon som dette en forbrytelse i dagens Kina - der menneskerettighetsbrudd er statens politikk. Millioner soner i tvangsarbeidsleire, vilkårlig fengsling, sensur, og manglende rettssikkerhet er daglig rutine.

Mange snur et blindt øye til dette på grunn av Kinas betydning for den globale økonomien, eller fordi Bejing har forlatt en maoistisk sosialistisk modell til fordel for Milton Friedmans frie markedsøkonomi.

Kina består likevel som en av de mest undertrykkende diktaturstater i verden. 

Lius tekster har slående likheter Václav Havels og Aleksandr Solzjenitsyns verker. 

De har den samme ukompliserte evnen til å inspirere til å stå i mot det totalitære med sannferdighet og verdighet. Solzjenitsyn mente at "den nakne sannheten er alltid bedre enn den best kledde løgn»; Vold og undertrykkelse er alltid sammevevd med løgner.

Vaclav Havel forsto at om den viktigste pilaren i systemet er løgnen, så må det ikke overraske at den grunnleggende trusselen er sannheten; «Sannhet og kjærlighet må vinne over løgner og hat.»

Liu Xiaobo har valgt å "leve i sannhet".

Hvordan PR-byråer tjener penger på omdømmehåndtering i diktaturstater

General Yoweri Museveni har regjert i Uganda i mer enn 25 år. Han kom til makten ved et militærkupp i 1986, og har siden sikret seg fullstendig kontroll. I 2005 fikk han fjernet regelen som begrenser presidentperioden gjennom et narrespill av en folkeavstemning. Planen er å regjere på livstid, sønnen skal ta over.

Museveni har brukt statens midler til å etablere et redselsregime. Sikkerhetsstyrker fengsler, torturerer og likviderer motstandere og kritikere av regimet uten lov og dom, eller får dem til å forsvinne. Parlamentet er redusert til et rent sandpåstrøingsorgan, mediene er sensurert, og militæret kontrollerer alle sivile institusjoner.

Fremmer homohat

Museveni har pustet nytt liv i et ulmende hat mot homofile, og satt i gang en krig mot Ugandas seksuelle minoriteter og deres talspersoner. Ved å utpeke de homofile som syndebukker med den ene hånden, er den andre gjort ledig til å arbeide med å konsolidere et undertrykkende regime.

Rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch betegner Uganda har et autoritært regime. Den britiske journalisten Peter Tatchell har beskrevet dagens Uganda et de facto konstitusjonelt diktatur og Musevini som en ny Robert Mugabe.

Vi får se et glansbilde

Men du har kanskje hørt en helt annen historie om Uganda: Om hvordan Musevenis sterke lederskap har sikret stabilitet og økonomisk vekst, og om den vellykkede HIV/AIDS-politikken i det krigsherjede landet.

Bill Clinton har i rosende ordelag omtalt Mueveni som representant for en ny generasjon afrikanske ledere. De færreste later til å ha fått med seg at han allerede har sittet med makten i mer enn et kvart århundre.

The Economist er et av få medier som har påpekt at Musevenis regime har fått påfallende mild behandling internasjonalt.

En av årsakene til at Musevenis overgrep er blitt tonet ned, er at han i det minste har fremstått som bedre enn forgjengeren Idi Amin, kjent for både som slakte ned for fote og med en katastrofal borgerkrig på rullebladet.

Den viktigste grunnen til at han har sluppet unna kritikk, er et velsmurt PR-apparat.

PR-byråer som hvitvaskere

Autoritære leder og diktatorer som Museveni har gjort det til vane å leie PR-byråer for å hvitvaske sine rulleblader. Et lukrativt marked for PR-selskapene, som oftest europeiske eller amerikanske. De har gjort seg til spesialister i å skjule bevis på menneskerettighetsbrudd bak rosenrøde floskler om stabilitet, økonomisk vekst og engasjement for de fattige. De arbeider med å påvirke kilder som nyter tillit blant journalister, og få frem sin versjon i velrenommerte medier såvel som på Wikipedia.

PR-kunde: Yoweri Museveni har sittet med makten i Uganda siden 1986 og blir sammenlignet Robert Mugabe

PR-selskaper som har spesialisert seg på å hvitvaske despotenes menneskerettighetsbrudd er blant annet:

• Bell Pottinger som hadde lukrative kontrakter med Egypts avsatte president Hosni Mubarak.
• Qorvis Communications jobber for Ekvatorial Guineas Teodoro Obiang
• Brown Lloyd James drev PR for Libyas forhatte og nå avdøde diktator Muammar Gaddafi
• Hill & Knowlton, som også har kontor i Oslo, har tjent millioner på å hvitvaske Musevenis regime i Uganda.

Hill & Knowlton

Et selskap som Hill & Knowlton skjuler sin aktivitet bak hensynet til bedriftshemmeligheter. Når de blir tatt på fersk gjerning, eller kritisert, viser de alltid til at engasjementet bare har vart «et par måneder», og at oppdraget er å fremme «turisme» eller «økonomisk fremgang».

De fremstiller seg som konsulenter som skal bidra til å skape «økonomiske muligheter» og gi råd til regjeringene for å hjelpe de fattige til et bedre liv.

På nettsiden til Hill & Knowlton står det at «Yoweri Museveni har innført demokratireformer, og har æren for at menneskerettighetssituasjonen i landet er betraktelig bedret siden at han ble president i 1986.»

Menneskerettighetsbrudd

Dette kunne ikke være fjernere fra virkeligheten i Uganda, der motstanderne av regimet rutinemessig forsvinner, kritiske

journalister fengsles og der grundige menneskerettighetsrapporter forteller om skremmende enkeltepisoder, og viser oss et land uten respekt for loven og med manglende rettssikkerhet.

PR-agentene fortegner denne virkeligheten ved å avlede oppmerksomheten vekk fra brudd på menneskerettighetene, slik at avtaler med utlandet og økonomisk bistand ikke blir hindret. Dette tjener de gode penger på.

Skurker

De hjelper også diktatorene med å sette motstanderne sine i et dårlig lys. Musevenis propaganda-apparat avfeide blant annet fjorårets Raftopris-vinner, Frank Mugisha, ugandisk aktivist for homofiles rettigheter, som «et skadedyr».

På samme måte blir Uigur-aktivisten Rebiya Kadeer anklaget for «terrorisme» av det kinesiske regimet. Falske anklager som blir «sanne» ved stadig å bli gjentatt.

Diktatorene blir markedsført som gode ledere, mens de i virkeligheten er «sveitserbank-sosialister», «falske frigjørere», «kvasirevolusjonære» og «skurker med dokumentmappe», som George Ayittey fra Free Africa Foundation treffende beskriver dem.

Kan sone

Ved å tilby «ryktehåndtering» til diktaturstater er disse firmaene med å bekjempe sannheten. Kanskje de kan sone ved frivillig innsats for ideelle organisasjoner og for dem som forsvarer menneskerettighetene og arbeider for at land som Uganda skal blir frie og demokratiske, med like rettigheter for alle.

Hill & Knowlton kan begynne med å fortelle sannheten om Frank Mugisha og diktatoren Museveni.

Kronikken ble (noe omskrevet) publisert i Bergens Tidende den 6. november 2011, i forbindelse med utdelingen av Raftoprisen.

Vestlige teknologibedrifter bidrar til sensur og forsvinninger i undertrykkende regimer

I 20 år har ledende IKT(Informasjon, Kommunikasjon og Teknologi)-selskaper gitt avgjørende hjelp til despotiske regjeringer til å identifisere, fengsle, torturere, og ofte drepe opposisjonelle.

Teknologi og kunnskap fra IKT-industrien har i dramatisk grad styrket undertrykkende regimers evne og mulighet til å drive overvåking og etterretning mot sin egen befolkning - og kontrollere informasjon fra omverdenen.

IKT-industrien har samtidig spilt en viktig rolle i å gjøre verden mer effektiv, sammenknyttet, og transparent.
De har gitt oss bredbånd, WiFi, GPS, Skype, YouTube, Spotify, Amazon, BlackBerry, nettbank, live-streaming, e-bøker, Facebook, Twitter og iPhone.
IKT-selskaper har bidratt til betydelige framskritt innenfor så forskjellige områder som landbruk, media, helsevesen og offentlig transport.

De kommuniserer i tillegg sosialt ansvar gjennom omfattende CSR-programmer.

CSR (Corporative Social Responsibility) er bedriftens måte å fortelle
«hva vi gjør for samfunnet.» Vanligvis innebærer det at for eksempel skader på miljøet, eller dårlige arbeidsforhold for ansatte i utviklingsland blir kompensert med donasjoner til gode formål eller ideelle organisasjoner.
CSR-programmene overser systematisk et ansvar for å beskytte individuelle universelle rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, og frihet fra vilkårlig arrest, søk og beslag.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 i USA, samarbeidet teleselskapet AT & T, Bell South, og Verizon i all hemmelighet med de nasjonale sikkerhetsmyndighetene i National Security Agency med å overvåke og lagre vanlige amerikaneres telefon- og Internett-kommunikasjon uten noen form for rettslig godkjenning. Dette ble avslørt av media og selskapene vil, sammen med myndigheterne bli stilt til ansvar foran amerikanske domstoler for å ha krenket befplkningens lovfestede individuelle rettigheter. I liberale
demokratier er det vanligvis en institusjonell prosess for offentlig granskning og oppreisning. Det er ikke tilfelle i autoritære undertrykkende regimer.

Et eksempel på IKT-bedrifter som har hjulpet autoritære regimer å kontollere informasjon er USA-baserte Cisco som leverte byggestene til Kinas berømmelige «brannvegg»; en gigantisk filtreringmekanisme som hindrer kinesiske borgere i å få tilgang til nettsteder som er kritiske til det kommunistiske regimet.
Yahoo! hjalp det samme regimet med å spore opp e-postadressene til kinesiske dissidenter - som deretter ble arrestert og dømt for «online-kritikk» av regimet. Dette har medført betydelige økonomiske konsekvenser for Yahoo!, som har blitt møtt med rettslige søksmål utenfor Kina.
Forhåpentligvis vil også Cisco bli ansvarliggjort i en internasjonal rettssak.

I Hviterussland har svenske Ericsson bygget ut et telekommunikasjonssystem med en «standard lovlig avskjæringsevne» som har gjort det mulig for diktatoren, Alexander
Lukashenka, å etablere et Stasi-lignende innenlands overvåkningssystem.
California-baserte Blue Coat Systems har levert infrastrukturen som den burmesiske militærjuntaen bruker til å sensurere informasjon og overvåke egne borgere.

Teknologi fra Blue Coat Systems har også funnet veien til Syria, hvor staten bruker den til å kontrollere informasjon og spore opp dissidenter. Assad-regimet har slaktet tusenvis av demonstranter med hjelp av overvåkningsteknologi. NetApp, et stort amerikansk firma med mer enn 10.000 ansatte og en markedsverdi på nesten 15 milliarder dollar, står bak overvåkingssystemer som blir brukt av den syriske regjeringen. The US Securities and Exchange Commission har tidligere gransket selskapet for å ha solgt teknologi diktatureregimene på Cuba, i Iran og i Sudan.

Canadaiske RIM har gitt etter for krav fra Saudi Arabias herskere og levert utstyr som gjør dem i stand til å lese sine borgeres «krypterte BlackBerry-meldinger». Og i Venezuela beordret Hugo Chavez Intercable og DirecTV, to USA-baserte kabelselskaper, til å stoppe kringkasting av en kritisk USA-basert tv-kanal, RCTV International, eller miste all virksomhet i Venezuela.

Et annet skremmende eksempel er Nokia-Siemens som solgte den iranske regjeringen teknologi for telefoni og nettverk som gjør det mulig å spore opp og nøytralisere aktivister. Nøytralisere betyr her å identifisere, arrestere, og henrette -vanligvis ved henging.
Den tysk-finske giganten også levert utstyr som gjør regimet i Bahrain i stand til å lese transkripsjoner av dissidenters tekstmeldinger.

The Wall Street Journal rapporterte etter Mohammar Gaddafis fall i Libya at det ble avdekket rester av et komplekst sosialt overvåkningssystem i hans hovedkvarter i Tripoli. Bygget opp med hjelp av det franske firmaet Bull SA. Det libyske regimet brukte Bulls
programvare for å spionere på og kontrollere sine egne borgere. Innspille telefonsamtaler og lese tekstmeldinger ord for ord.

I januar 2011 kuttet Vodafone sine tjenester i Egypt på ordre fra Hosni Mubarak. Og i oktober avslørte arabiske bloggere at vestlige teknologiselskaper hadde tilbudt Ben Alis håndlangere i Tunisia betydelig rabatterte priser på programvare for sensurering om de ville "teste det ut".

The Journal avslørte nylig nyheten om at en hemmelig overvåkingskonferanse hadde blitt arrangert nær Washington DC, der IKT-bedrifter hadde markedsført sine produkter. Dokumenter fra konferansen viser en utbredt interesse fra IKT-bedrifter for å selge overvåkingsprodukter og hackingverktøy til undertrykkende regimer.

Ofte, når ledelsen blir konfrontert med moralske betenkligheter internt ber de om råd fra juridisk avdeling eller om en risikovurdering. Vanligvis finner de en måte å gjøre det de gjør lovlig - selv om det er uetisk, eller rett og slett skammelig. Målet er selvfølgelig å maksimere profitt, uansett konsekvenser. I media vil de forsvare seg med at de holder seg innenfor lovverket i de landene de opererer i, selv om disse lovene er i strid med internasjonale konvensjoner om sivile og politiske rettigheter.

Den nå avdøde Tom Lantos, leder for Kongressens utenrikskomité - House
Committee on Foreign Affairs Committee (den eneste amerikanske kongressmann som - som tenåring - opplevde skrekken i Hitlers konsentrasjonsleire), holdt en høring om syndene til en IKT-bedrift. Hans dom var presis og krystallklar: «Teknisk og finansielt er dere kjemper. Moralsk er dere pygmeer».

Noen selskaper som Google, Mozilla, og Twitter har gjort fremskritt i å sikre respekt for individuelle rettigheter , og har høstet lovord fra tøffe kritikere som Electronic Frontier Foundation. Yahoo! har gått fra et motvillig samarbeid med det kinesiske diktaturet til å lede an i et engasjement i Global Network Initiative.
Nokia har også signalisert at de vil ta ansvar for å rette opp tidligere urett.

IKT-selskapene som er omtalt her ble etablert i åpne, frie og demokratiske samfunn som sikrer individuelle rettigheter og rettssikkerhet. Bare det er bevis godt nok for hvorfor dette er verdier er verdt å verne om og fremme. Bedrifter trenger ikke å være på den onde siden for å tjene penger. Et godt eksempel er  Royal Bank of Scotland som har besluttet å nekte å heve obligasjoner for det hviterussiske diktaturet. Google sto opp mot den kinesiske regjeringen i 2010, og nektet å fortsette driften i Kina så lenge de krever å sensurere informasjon. Selv om Google ikke lenger har servere i Beijing, er det fortsatt et av de mest vellykkede selskapene i verden.

I tillegg til å nekte å selge diktaturer teknologi som hjelper dem å overleve, bør IKT-bedriftene vurdere  å gå i seg selv og gjennomgå sin salgskultur. Noen av dem, som Cisco, har begynt å tro på sin egen PR.
Det er forståelig, tatt i betrakning den rekken av CSR-utmerkelser Cisco i det siste har mottatt, inkludert: «Ethisphere 2011», en av verdens mest høythengene priser for etisk forretningsdrift, Company Award; Corporative Secretary Magazine pris for «Best Overall Ethics Program», og prisen for «Corporate Excellence», gitt av den amerikanske regjeringen til bedrifter som «utviser godt «forretningsmessig statsborgerskap», og som fremmer innovasjon og demokratiske prinsipper  ute i verden.

Disse tildelingene står i kraftig kontrast med informasjon fra Laogai Research Foundation, en organisasjon som overvåker arbeidsleirer i Kina: «Kina har nå verdens mest avanserte system av internettsensur og overvåking, et eget internettpoliti sysselsetter over 30.000 tjenestemenn som gjennomgår alt innhold på kinesiske nettsider.
Millioner av «disharmoniske» nettsider fjernes hvert år. Hundrevis av nettforfattere og bloggere blir trakassert eller anholdt. Dusinvis er arrestert og dømt etter anklager om «oppfordring til undergraving av statsmakten».
Dette er et system Cisco bevisst har bidratt til å bygge opp. Så bevisst at selskapet skryter av det på sin kinesisk-språklige hjemmeside på nettet. Videre, ifølge et internt Cisco-dokument lekket i 2008, øynet selskapets ingeniører Kinas sensurplaner som en mulighet til å tjene mer penger. Cisco forsvarer seg med at utstyret som selges til Kina er det samme som blir solgt til offentlige biblioteker i vesten. Men et offentlig bibliotek i et demokratisk land har ikke makt til å arrestere folk. Selv ikke de som ikke leverer tilbake bøker i tide. Ciscos eget salgsmateriell viser også hvordan produktet er «skreddersydd» for Kinas regjering.

Cisco toer sine hender når ubehagelige spørsmål om hvordan produktene de har solgt blir anvendt av undertrykkende regimer. Samtidig sikrer de seg god presseomtale ved å helle millioner av dollar i sponsing av Fredspriskonserten i Oslo. Noe som også gjør det mulig invitere viktige kunder og toppledere til å bygge nettverk med den politiske og kulturelle eliten under festlighetene. Det er CSR i aksjon.

I november i 2011, inviterte det svenske utenriksdepartement til et rundebordskonferanse i Stockholm. Blant de inviterte var de fleste av verdens ledende telekommunikasjons- og IT-selskaper. Passende nok var det organisert av ambassadør Lisa Emelia Svensson, leder av Sveriges Partnership for Global Responsibility. Cisco var også til stede. Der konfronterte jeg Ciscos Patrick Fältström med engasjementet i Kina. Han svarte at situasjonen ikke var slik den kunne se ut som.
Senere på kvelden sendte han meg en melding på twitter der han beklaget Ciscos svake
offisielle respons. Ciscos kinesiske forretningseventyr vil sannsynligvis ende i amerikansk rett, det vil forhåpentligvis framtvinge en nødvendig eksponering av selskapet og et fortjent fall i anseelse.

En klar konklusjon på rundebordskonferansen var at IKT-bedrifter erkjenner problemene og ønsker å ta tak i dem. Løsningen er imidlertid langt fra klar. Likevel, når disse selskapene kan utvikle de mest avanserte systemer, programvarer og maskinvarer, bør de også ha kapasitet til møte utfordringene med å inkludere individuelle rettigheter i sine CSR-porteføljer. Det vil kreve at også personer utenfor CSR-kontoret blir involvert, også den juridiske avdelingen.

Med rundebordskonferansen om CSR i IKT-næringen, og dusinvis av lignende tiltak, fortsetter Sverige å bevise at de er Europas ledende regjering i å fremme individuelle rettigheter og sikre ytringsfrihet i den digitale tidsalderen. Om flere regjeringer engasjerte seg i både å holde IKT-gigantene ansvarlige og tilby dem diplomatisk assistanse i ufrie land, ville det være viktige bidrag for en utvikling mot en mer kategorisk standard for beskyttelse av menneskerettighetene.
I mellomtiden må IKT-bedriftenes dårlig oppførsel utsettes for en konsekvent eksponering og kritikk.

Om ikke ledere vil høre, kan det hende aksjonærene reagerer.

Kina får hjelp av vestlig teknologi fra Cisco til å sensurere internett

Innlegget er publisert i Forbes Magazine