Ragnar Johan Thomas Stenkjær
Se innlegg (16) | Viser kommentarerDet avvikende er, at man tror ingen lenger demonstrerer politisk på 17. mai. Dagen begynte som en politisk kampdag. (Henrik Wergeland etc. etc.) Arbeiderklassen benyttet dagen til å demonstrere, i sosialismens første år. Under krigen (1940-45) ble 17.mai en absolutt livsfarlig politisk dag . Det var også demonstrasjoner på 17. mai i forbindelse med EU-avstemningene.
17.mai-feiring uten politisk kunnskap om hvorfor, blir det reneste poppycock. Det høres flott ut med selvstendighet, men hvem vet i dag hva den innebærer? Norges politiske fremtoning for tiden, er milevis fra de høye mål våre forfedre på Eidsvoll innstiftet. Hvordan har det for eksempel gått med "brorskapet", for ikke å snakke om "friheten" og "likheten". Dårlig vil jeg si. Spør en Frp'er om du ikke tar mitt ord for det.
Vi liker å fremstille barnetogene som noe unikt i nasjonaldagsfeiring, fordi vi sender barna i tog med norske flagg og faner, sanger og musikk, lokale slogans og ropekor. Ingen kanoner og raketter her. Men det spares ikke på politiske nasjonalsymboler, kanonsalutter og sjåvinistiske sanger - i "jegermarsj". Samme hva du sier, dette er indoktrinering av selvgodhet, i en mer eller mindre uvitende massedemonstrasjon. Eller som det lyder i den nye jubileumssangen for 17. mai-togene 2014: "Gå sammen, elske frem verdier så alle trives."
17. mai skal skal være en festdag, ja, men den er også en politisk dag. Og hvis ulike festkomiteer dummer seg ut (for ikke å bruke sterkere uttrykk), og lager regler som helt klart bryter med nettopp 17. mai-Grunnlovens ånd og bokstav, da bør andre reagere - politisk!
Ikke siden november 1942, har Oslos sivile og polisiære ledelse vært så samlet og så standhaftig i vedtak og handlekraft; om registrering, avvising, bortvising, utendørs soveforbud , oppholdsforbud,- og tvang - mot mennesker i en folkegruppe av annen etnisitet enn flertallet i Norge..
Og bare tenk på at det var Arbeiderpartiets overløpere som reddet dagen for denne menneskefiendtlige framferden av Høyre og Frp.
Og vi bør kanskje merke oss at det var selveste viceborgermester Rieber-Mohn (!) som fremmet forslaget.
Det er sannelig ikke mye å rope hurra for ved inngangen til Grunnlovsjubileet.
Når de nå har forbudt soving utendørs for Rom-folk, regner jeg med at tiggerne får sove innendørs. Kanskje blir det i politiceller, hvis de også nektes rimelig inkvartering.
La meg trekke frem et eksempel på selvgodhet som hemmer utviklingen av demokratiet:
Hvorfor har ikke Regjeringen Stoltenberg utredet og gjennomført forslaget fra Stortinget 14. juni 2012, om adgang til kumulering ved Stortingsvalg?
Stortinget ønsker riktignok kumulering fra 2017, men et nedstemt mindretall ønsket gjennomføring allerede fra 2013, - fordi representantforslaget var blitt levert og referert for Stortinget allerede 24. mars 2010.
Det kan vel hende at tidligere regjeringer, også rød/grønne, burde gjort noe med muligheten til kumulering ved stortingsvalg. Adgangen til kumulering ved kommunevalg, ble innført i 1896! I kommunevalg fungerer ordningen meget godt. Kumulering er et særdeles demokratisk virksomt verktøy.
I begrunnelsene fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen, da den behandlet spørsmålet om kumulering ved Stortingsvalg (vedtak 15. mai 2012), er det full enighet om prinsippet.
Det er selvsagt partienes grunnleggende skepsis mot personvalg og en glidning henimot et system med helt åpne lister, som veier tyngst for dem, mot kumulering. De vil ha tellekant på folks virkelighet.
Folks virkelighet er ofte i strid med partiers oppfatninger. Vi ser stadig regjerings- og/eller stortingsvedtak som går på tvers av, eller mot, folkeflertallets vilje. Partiene justerer seg muligvis som følge av opinioner. Men burde ikke velgerne ha en sjanse til å si sin mening på et tidlig tidspunkt, som f.eks, ved å kumulere stemmeseddelen sin.
Man kan f.eks. være enig med et parti om det meste, men være helt uenig i ett viktig punkt i dette partiets program - eller dets håndtering av en viktig sak. Skal man da heller sitte hjemme på valgdagen?
Kanskje er vi ikke modne for et komplett åpent personvalgsystem ennå, men det ville vært mye å vinne på lik åpenhet ved kommune- og stortingsvalg. Ikke minst i politisk engasjement og valginteresse. Politikerforakt ville helt klart få et bunnskudd. Og politske talenter fra mindre partier, kan lett gå tapt for samfunnet, uten muligheten til å kumulere dem inn på sikker liste/plass.
Jeg skulle ønsket at de rødgrønne hadde gjort noe med dette i tide. Mer demokrati er ikke til skade. (Jf. alle festtaler etter 22. juli 2011.) De kunne vel trengt alle slengerne de kunne fått, ved årets valg. Kanskje gjør forslagsstillerne de nødvendige lovendringer selv, hvis de skulle komme i posisjon etter årets valg.
Ikke siden november 1942, har Oslos sivile og polisiære ledelse vært så samlet og standhaftig i vedtak og handlekraft; om registrering, avvising, bortvising, utendørs soveforbud , oppholdsforbud, - og tvang - mot mennesker av en folkegruppe med annen etnisitet enn flertallet i Norge..
Og bare tenk på at det var Arbeiderpartiets overløp som reddet dagen for denne menneskefiendtlige framferden av Høyre og Frp. Og vi bør kanskje merke oss at det var selveste viceborgermesteren (!) som fremmet forslaget.
Det er sannelig ikke mye å rope hurra for ved inngangen til Grunnlovsjubileet.
Når de nå har forbudt soving utendørs for Rom-folk, regner jeg med at tiggerne får sove innendørs. Kanskje blir det i politiceller, hvis de også nektes rimelig inkvartering.
Norge ble i nyere tid frigjort bare i 1905 og i 1945.
7. juni 1905 erklærte det norske Storting unionen med Sverige for oppløst. Svenskene godtok ikke dette, og det varte til 26. oktober 1905, før unionsoppløsningen var de facto i Sverige. I Norge regner vi 7. juni 1905 som frihetsdagen. Og dette ble behørig symbolsk ivaretatt av Kong Haakon i 1945, da han 7. juni vendte hjem fra sitt ufrivillige exil..
Fredsdagen i 1945 var den 8. mai. Da kapitulerte Nazi-Tyskland betingelsesløst. (Men det er jo rett det Ole Ånon Langeland bemerker om 9. mai 1945.)
Vi som opplevde krigen og freden, vet hvilken jublende glad dag 8.mai var. Den bør vi minnes. Og den bør generasjoner senere også minnes.
De norske soldatene og hjemmefronten som hadde kjempet mot Hitler ble mottatt som de helter de fleste var, og for dem som måtte savne sine, var det en alvorlig dag, men likevel en dag å feire. Men også folket hadde bestått en prøvelsens tid, de aller fleste med sann kjærlighet til landet og et fremtidshåp som nå kunne utfolde seg fritt.
Hverken våre eller andre lands soldater har befridd Norge siden 1945.
Derfor skal 8. mai feires med glede, også i fremtiden!
Nå vil noen at 8. mai skal bli veterandag - kanskje også samtidig en sorgens og savnets minnedag. Dette rimer ikke.
Dessverre har Norge rotet seg inn i et avhenighetsforhold til USA og deres ytre forsvarsverker (les NATO). Og det på en slik måte, at våre norske soldater nå etterhvert, har blitt mer som et globalt ekspedisjonskorps for USAs interesser. Forsvaret hevder at våre soldater kriger for vår egen frihet når de deltar i slike felttog. Dette er en usannhet uten modifikasjoner.
FN som skulle opprettholde freden, ev. med maktbruk hvis nødvendig, har utviklet seg til et sandpåstrøerorgan, der medlemsstatene er maktesløse under Sikkerhetsrådets diktatur. Samtidig som stormaktene i dette rådet gjør akkurat som de vil, veto eller ikke fra de andre i rådet.
Antakelig er det bra for veteraner og helter å møtes en gang årlig, for å snakke om sine krigsminner. Men dette bør skje en annen dag enn 8. mai. De er få igjen fra 1940-45.
Kanskje bør veterandagen legges til samme dag som USAs Veteran Day; 11. November. Subsidiært til FNs minnedag for deltagere i fredsbevarende styrker; den 29. mai .
Men kluss ikke med 8. mai.
Vil disse flyene bli levert? Slik de ble beskrevet i bestillingen? Eller modifiserte? Blir leveringsfristene overholdt? Blir prisen som avtalt? Der er reist enda flere spørsmål ved flyets egenskaper av eksperter på dette. Så det er grunn til å undre. Og til å være forsiktige med hvordan man samhandler med Lockheed-Martin som kjøper.
Den entusiasmen Norge viser, er nesten som om vi støtter alt det Lockheed-Martin kan finne på.
Kronprinsen burde holdt seg hjemme.
Og det kunne ha kommet godt med for de rødgrønne ved årets valg.
"Feil skal dø i stillhet", sa vår pedagogikkprofessor til oss ofte. Men de foranstående kommentarene undrer meg så sterkt at dyden går over opptuktelsen.
Jeg tror ikke at folk kan få innrette seg slik de selv vil - i ethvert tilfelle. Likestilling som vi hyller som samfunnsnorm f.eks. kan neppe få bli en individuell eller privat innretning. Likestilling trenger lover, institusjoner og positivisme. De som vil ut i 100% arbeid, må få anledning til det. Og de som ikke vil, bør vel ha lov til det, men de bør neppe betales for det. Høyres deltidsteorier, har jeg 0 tiltro til.
Full barnehagedekning er en del av likestillingspakken. Barna har det fint i barnehagen. De opplever mange nye ting; lærer å omgås, de lærer språket, de lærer å oppføre seg, de utvikler ferdigheter, de blir ikke einstøinger. Og de tar med seg lysten til å lære og oppleve. De blir ikke alltid "rolige", men de blir gagns mennesker - enten de går i domkirkens barnehager eller andre..
Denne ulidelige, hinsides langtekkelige debatten om dop i sport og idrett, fratar meg all idretts- og sportsglede. Alle disse kontrollørene som studerer alle disse blodprøver og pisseprøver mv. ved hvert sports- eller idrettsevenement. Ekkelt? Det roper om at noe er riv ruskende galt.
Noen ganger kommer resultatet av prøvene uker og måneder etter de ble tatt. Og her er vel ikke fritt for korrupsjon og "rigginger" heller. Og utøverne holder frem som intet var skjedd, kanskje etter en kort karantene eller en lang "retts"stvist med idrettsforbundene. Vi ser stadig deres "baker for smed"-dommer. Hvorfor skal dette holde frem?
Jeg vil gjerne heie på dopfrie utøvere. Det kan jeg ikke lenger. De som strever etter eksellens i sin sin sport eller idrett i slik grad, at de ikke kvier seg for å bruke illegale måter å oppnå den på, kan neppe stoppes lenger. Det måtte i tilfelle annen lut til.
For det første måtte all doping i sport og idrett defineres som det! Også bloddoping, - muligens også "høydehus".
Dopbruk i nasjonalt og internasjonalt toppmesterkap måtte så straffes strengt: Ved livsvarig avstengning fra å delta i slike mesterskap. Og både utøverens falskneri og langingen av dopet, måtte offentlig straffeforfølges. (Jeg tror at hvis reaksjonene ved slike mesterskap ble strengere, ville holdningen etterhvert bedres i sport og idrett for øvrig.
Nå er i stedet holdningen til doping stadig mer løssluppen i vårt samfunn. Avhengigheten av medisiner her i landet er tung. Dopbruken har økt. Heroin, kokain og amfetamin kommer inn i landet i økte mengder. Hasj og estacy er blitt partydop nesten som alkohol. Politikertopper går inn for fri dop for narkomane. Så hva kan en vente seg?
Kanskje bør sports- og idrettsmesterskapene deles i avdelinger for "rene" og "urene" utøvere. Hvordan man da kunne skille dem ad, ville nok bli et problem, i hvertfall hvis bare de "rene" skulle televiseres...
Det frihetseksperimentet som utspiller seg i Myanmar, eller Burma, som Aung San Suu Kyi sier, har lav fremdrift. Demokratiet er fortsatt tiår unna. Generalene har makten, både de facto og de jure.
Aung San Suu Kyi blir vel oppfattet nærmest som en levende helgen det forventes mirakler fra. De kommer neppe. Det er som samlende merke, en gallionsfigur, hun kan bety noe nå. Faren er at det oppstår mistillit mellom folkegruppene, som rettes mot hennes parti, og mot henne selv.
Hun er etterhvert eldre, synes satt i en del overbevisninger, men lysende i sine uttalelser. Som blir bare det, takket være styrken USDP bremsemuligheter. (I Norge er mange positivt overrasket over generalenes nye metoder, mens folkene i Myanmar virker å ha svært så ulike negative erfaringer med dem.)
Hvordan hjelper dere til for å få en slagkraftig folkelig balanse i forholdet til Militæret? Støtter dere, i vennskapelighet, godt opp om Aung San Suu Kyi? Med råd og forslag og handlinger?
Hva evner det sivilsamfunnet som nevnes å være - og gjøre? Ved å gjøre Aung San Suu Kyi til syndebukk for tregheten som bremser både det sivile , politiske og økonomiske liv i Myanmar, oppnår man like gjerne å skade saken. Som i den kjente metaforen: "i renslighetens iver, å slå ungen ut med badevannet". Demokrati vokser ikke til fullkommenhet på et døgn, et år eller et decennium.