En foruroligende tanke dukker opp: Går vi Anders Behring Breiviks ærend, til tross for at vi hater ham og alt hans vesen? Det norske folk reagerte helt rett på udåden til vår hjemmesnekrede terrorist, men klarer vi å ta konsekvensen av vår fredsholdning?

Klokkene ringer til minne om tapte menneskeliv i New York, 11. september 2001.

Hundretusener mennesker; soldater og sivile; menn , kvinner og barn, er blitt drept, lemlestet eller landflyktige, etter USA og G.W. Bush's beslutning om å invadere Afghanistan i 2001, - senere også Irak - for, med president Bush' egne ord; et korstog mot terrorismen.

Dette var en kapital feilvurdering, som dessverre alle USAs venner kjøpte uten å mukke eller fraråde, også Norge - "fredslandet".
De skyldige i "NY 11/9-01", var 19 arabere, tilhengere av Al Quaida, de fleste fra Saudi-Arabia, også et skrekkregime, men USAs venn. Hevnen ble imidlertid rettet mot Taliban og Afghanistan. Etterhvert ble også Irak og Saddam Hussein angrepet på feilaktig grunnlag. Men la oss her holde oss til Afghanistan. 

Taliban (et islamistisk parti) hadde tatt makten i Afghanistan, etter flere tiår med krig og borgerkrig, og førte også et skrekkelig hardstyre, men hadde ingen ting med WT-massakren å gjøre. Det ble den gamle Wessel-historien om å rette baker for smed.

Med skiftende begrunnelser har USA og NATO, pluss en hær av private leiesoldater fra Vesten, sammen med krigsherrer fra Afghanistan, nå sloss mot Taliban i ti år. Taliban ser likevel ut til å holde stand. Antakelig fordi Taliban har genuin støtte i befolkningen.

4000 milliarder US-dollar har dette eventyret kostet USA. (Norge alene har vel brukt 20-30 milliarder norske kroner?)(Tenk om en slik sum noen gang ble brukt humanitært! Kanskje sikkerheten her hjemme hadde vært bedre, enn vi etter 22/7 har fått vite at den var, om Norge hadde brukt milliardene sine i Norge?)

Og hva er facit? De vestlige krigsherrer trekker seg snart ut og etterlater seg to land i borgerkrigslignende tilstand. Vil de gjøre noe for ofrene? Og hva med gjenreisningen av landene? (Eller gjør man som i VietNam? USA er jo bankerott bl.a. på grunna av krigskostnadene.)

Verden for øvrig er i krise, usikker og paranoid; terroren og terrorfrykten er økt. Sikkerhetstiltakene kveler sakte friheten, som innskrenkes for oss alle. Ingen krigsmål er nådd. (Norge fremholder pikeskoler i Afghanistan, men antallet elever der er forsvinnende lite i forhold til behovet. )

Det verste er at terskelen mot vår egen appetitt på voldelige "fredsløsninger" synes å ha blitt lavere. Vi husker TV-bildene der presten/statsministeren Bondevik vinker adjø til kampflyene som tar av for krigen, for 10 år siden. Forleden ville Krf's leder ha norske militære styrker til Sudan.

En foruroligende tanke dukker opp: Går vi Anders Behring Breiviks ærend, til tross for at vi hater ham og alt hans vesen? Det norske folk reagerte helt rett på udåden til vår hjemmesnekrede terrorist, men klarer vi å ta konsekvensen av vår fredsholdning?

Dette er skrevet som kommentar til hendelsene de siste dager. Det er også en ros til våre toppledere for klare holdninger og meningsfulle handlinger. La oss stå sammen om å verne vårt åpne samfunn, demokratiet, ytringsfriheten og rettsstaten.

Jeg skulle ønske det fantes trylleord som kunne viske bort sorgen, redselen, savnet og traumene. Som kunne stille tiden tilbake og avverge marerittet. Som kunne fjerne ondskapen fra menneskenes sinn. I stedet må vi igjen oppleve at en feig og forkvaklet illgjerningsmann setter dagsorden og erobrer verdens oppmerksomhet.

Vår omtanke må gå til alle de umistelige medmenneskene på Utøya og i Oslo regjeringskvartal, som ble rammet av den overlagte voldsutøvelsen til en høyreekstrem fundamentalist, kvasireligiøs fanatiker og rasist.

Jeg tenker på dem som mistet livet - og på deres pårørende. Jeg sender dem min kjærlighet og dyptfølte kondolanse. Mitt håp er hos de sårede; at de må reddes og heles. Jeg har dyp respekt for, og medfølelse med dem som kom fra massakren mer eller mindre uskadde. De opplevde et helvete. Og vår von må være at traumene ikke blir med dem i resten av livet.

Udåden og anslaget 22.07.2011; mot Norge, vår frie og åpne samfunnsform og vårt demokrati, er uten sidestykke etter 2. verdenskrig. Dagens sivile Norge, fikk samtidig anskueliggjort hva sivile i krigsherjede land må leve med, ofte i årevis.

Det er spurt om udåden kunne vært avverget, eller stanset tidligere. Om de som står for sikkerheten har hatt fokus på de rette objektene. Vi vet ikke. Dette vil kanskje bli klart etter hvert.

Mange fortjener ros for den måten krisen er håndtert på:  Kongen, Statsministeren, Justisministeren og Oslo bys ordfører slo an tonen fra første stund. Det var klokskap og vidsyn i deres råd og dagsorden: Frihet uten frykt. Et åpent samfunn. Et mer demokratisk samfunn.

Beredskapen var på høyt nivå. Politiet hadde etter en tid, full kontroll. Sykehusene, Helse-, Omsorgs- og Redningsapparatet, Røde Kors, Brannvesenet og Militære enheter har forbilledlig utført en stor og krevende jobb. De mange frivillige gjorde en uvurderlig innsats, og reddet utvilsomt mange fra den visse død. Og jeg vil tilføye nyhetsmedia. De har holdt oss oppdatert hele tiden, med sannferdighet, forsiktighet, hensyn og grundighet. Så nødvendig i en krisesituasjon.

Etter hvert blir dagene normale igjen. La oss bygge et åpnere og mer demokratisk samfunn, men som sagt av Statsministeren, uten å være naive.

Jeg foreslår at ungdomsorganisasjonene i Norge tillyser en stor markering med fakkeltog i alle norske byer, for å vise solidaritet og minnes de som mistet sine liv i angrepet på Utøya.

Er Norge blitt han fete drittsekken som slår og spenner de som er mindre enn ham, og dukker dem i doskåla? Jeg kjenner ikke landet mitt i gjen lenger. Det er som styrt av et visst parti, jeg ikke vil nevne navnet på, allerede.

I  Nord-Afrika og Midt-Østen raser Revolusjonen frem som en skogbrann. Det Norske Utenriksdepartement advarer oss mot å dra dit. Ellers oppfordrer utenriksminister Gahr-Støre alle ennå ikke detroniserte despoter der, og de som overtar etter dem, om å huske menneskerettighetene. Ikke skyte hverken på de demonstrerende revolusjonære eller andre. Nei.

Man kunne ratt bli imponert av slikt verdig og sjarmerende atterhald. Men så rinner Tante Sofie i "Kardemomme by", oss i hu, og vi kan ikke annet enn trekke på smilebåndet. Det er om og gjøre at man er god og snill, for da kan man som bekjent ellers gjøre som man vil. Som Norge. Som tjener 50 nye milliarder mer pr. år, forutsatt at det rår tilstrekkelig kaos i Midt-Østen og Nord Afrika, lengst mulig. Og det igjen får de gamle blårøde sosialistene i AP til å rope på utvinning av mer olje utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Norge har brydd seg fælt om freden og mulig demokrati i Sør-Somalia. Somalierne har vært ved urnene og bestemt seg for å dele landet på tvers, i et Nord- og et Sør-Somalia. Med det fattige Sør-Somalia, der sjansen er liten for at en selvstendig stat blir en realitet og kan klare seg selv, har Norge delt av sin rikdom, ved å gi dem flere fengsler! De fengslene er ment for pirater som kidnapper  norske sjøfolk, (- og dyre skip med dyr last. Men det snakker vi ikke om. Det er skipsredernes jobb).

Statssekretær Espen Bart Eide kastet glans over åpningen av første fengsel, og vi så det på TV. Først så vi rett nok etter på kalenderen, om det var 1. april, men det var det jo ikke. Vi fikk se dekorative fengselsbygg med senger i cellene, med sengeklær! I et land med mest jordhytter der folk ligger på stråmatter på jordgolvene, har de nå fått senger med fargerike sengeklær i fengslene og mat tre (?) ganger om dagen. Jeg antar de Somaliske piratene nå vil tilstå hva det skal være, bare for å få seg en fengselsseng + forpleining.

Ellers blir det kanskje lettere å sende Sør-Somaliske asylsøkere hjem igjen tvert. De kommer muligvis til å havne i norske fengsler der hjemme, men de sitter nok heller  og tvinner tommeltotter i  norske faciliteter i Somalia, enn på ett av de  trasige asylfengslene i Norge. (Vel, kanskje ikke, for de vet jo ikke hva de unngikk, siden de ikke kom inn i Norge.) Men der sør er det jo varmere, og de har noen å prate med - som ev. kan fortelle eventyr om skipskapringer og svære løsesummer. 

Det neste er selvsagt å sende krigsfartøyer fra Den Norske Marine til havet sør for Somalia, for å kapre de slemme piratene i de små piratbåtene,  så fengslene kan fylles. Noen undres på hvorfor de store lasteskipene må gå så farlig nært land, men  det koster for mye å gå litt lenger ut. Og Den Norske Marinen er jo gratis. Spesielt for skipsredere som  Stolt-Nielsen, som ikke betaler hverken skatt eller registrering i Norge.

Og krigen i Afghanistan snakker ingen lenger om. Etter at Forsvarsdepartementet mumlet litt i lovotten om å trekke seg ut i 2014, synes visst alle det er helt hunkidory med et par milliarder rett ut av vindu hvert år.  Og 2014 er jo nesten som "fred nå" å regne, virker det som. Tydeligvis er vi mer lettlurte, enn de revolusjonære i Egypt, som ikke engang orket åtte måneder mer av Mubarak. Vi får se hvordan det går, når krigen begynner å trekke ut i tjueåra og ev. flere av gutta våre der borte i ura, kommer hjem i bodybags.

Hva jeg mener med alt dette surmuleriet naivt forkledd som lettbent ironi? Jo, det skal jeg si. Det er at jeg ikke kjenner mitt land igjen. Norge gjør så uverdige ting p.t. Det er som om et visst parti jeg ikke vil si navnet på, styrte landet allerede. Her hjemme er vi opptatt av å bytte fra mobbeprogrammer til mer autoritære toner i skolen.  Men i forhold til fattige land og folk rundt på kloden, er Norge blitt han fete, rike drittsekken som slår og spenner de som er mindre enn ham, og dukker dem i doskåla.

Er Norges asyl- og innvandringspolitikk god nok? Eller kunne en bred politisk dugnad komme frem til smidigere løsninger?

"Savoir faire" eller "laissez faire" ("Vite hva man skal gjøre" eller "La skure")

Disse uttrykkene finner man i norske rettskrivingsordbøker. Dessverre synes det første uttrykkets mening å ha gått ut av kulturen i offentlig administrasjon. Det handler, som vi skjønner, om kunnskap, handlekraft
og rådsnarhet, mens laissez faire beskriver det å la alt skure og gå ukontrollert.

Det siste har vi nå sett en del eksempler på fra Jens Stoltenbergs regjering. At han har fått seg en ryddegutt med statsrådslønn ved sitt kontor, har visst ikke gjort synderlig forskjell.

Hvordan skal man ellers forklare at ingen i regjeringen, fikk med seg at Maria Amelie-saken ville bli en pinlig affære?

Flyktning, med ca. 8 års ulovlig opphold, med en Bachelor i Samfunnsvitenskap og en Master i Kulturstudier fra NTNU, samt prosjektarbeid for StatoilHydro, og forfatterskap til boken "Ulovlig Norsk", i Norge, arrestert ved et oppbud av politifolk og -biler, nær Nansenskolen, der hun holdt foredrag i jubileumsåret for Nansen.

Og det med den begrunnelse bl.a. at hun hadde vært vanskelig å finne i de siste 8 årene! Nansen snur seg nok i graven. (For de som ikke vet det: I 1922 ble nordmannen Fridtjof Nansen utnevnt til Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Etter første verdenskrig ledet han utvekslingen av 400 000 krigsfanger mellom Russland, Tyskland og det tidligere Østerrike-Ungarn. Nansen engasjerte seg også i hjelpearbeid da det brøt ut hungersnød i Sovjetunionen i 1921. For dette fikk Nansen fredsprisen i 1922.)

Nansen viste "savoir faire" så det sang i Europa, da han likegodt utstedte sine Nansen-pass til de passløse statsløse flyktningene.

Selvsagt har debatten om Amelie overtoner. Fra Frp og Høyres hykleri, til Venstre og SVs etterpåklokskap. Men også Arbeiderpartiets stolte tradisjoner er brutt. Kanskje er også Amelies egen kompromissløshet i hennes disfavør. Men Norges største parti må finne andre løsninger enn å spille ball i hatt med Frp og Høyre, for å bli populært.
Det er et stort antall flyktninger i verden. Ikke alle kan få opphold i Norge. Men som et rikt og vellykket folk, er det vår plikt å hjelpe de vi kan. Og vi kan bedre enn vi gjør nå. Vi trenger et lovverk som avspeiler vår sanne vilje.

Hva hvis  de gode kreftene her i landet satte seg ned og utformet forslag til smidigere løsninger på asyl- og innvandringspolitikken. I Nansens hjemland i jubileumsåret 2011? For eksempel, hvorfor kan vi ikke  flytte de flyktninger som har rent mel i posen, som vil integrere seg og bli gode borgere av Norge, til arbeidsinnvandringslisten? Hvorfor lar vi ettersøkte massemordere få gå fritt her? Mens altså "årets nordmann" må ut?

I Dagsavisen lørdag, papirutgaven, skriver sjefsredaktør Arne Strand i sin artikkel "Lekksjer i vår tid" at Julian Assange, neppe er noen Daniel Ellsbarg for vår tid. I beg to differ!

For det er jo nettopp det han er! "Vår tids globale Daniel Ellsberg". Han har gjennom WikiLeaks publisert flere hundre tusen sider med offisielt fortrolig materiale, som både gir innblikk i falskheten rundt USAs kriger i Irak og Afghanistan, og dessuten avslører den maktbrunst og de ulovlige metoder amerikanske ledere og diplomater benytter seg av, for at USAs skal nå sine hegemoniske, militære og økonomiske mål vav. resten av verden.

Det er viktig lærdom for folk flest. Men sikkert en nesestyver for mang en løskjeft blant politikere og diplomater. Kanskje deres arroganse kan tøyles? Kanskje hopper vi heretter ikke så villig, når maktmenneskene sier "hopp!" Kanskje besinner vi oss, neste gang våre ledere roper "ulv, ulv" og "krig, krig". Verden blir nok ikke helt den samme, når WikiLeaks når ut til alle land som samhandler med USA og Vesten. Vi får jo f.eks. vite hvordan tilsatte i ulike lands regjeringsadministrasjoner, har løpt med sensitiv informasjon til USAs ambassadører, og smisket seg til "our man-status" hos sine amerikanske velyndere. 

Assange er nå hatet og forfulgt, akkurat som Ellsberg ble det. Han er etterlyst for påståtte forbrytelser og utsatt for kriminelle konspirasjoner. Akkurat som Ellsberg. Ser man med 2010-øyne på de to, tror jeg Assanges "leaks" over tid, vil ha større "impact" enn Ellsberg hadde.

Selv om Ellsbergs lekkasje av "The Pentagon papers", endret den alminnelige amerikaners syn på VietNam-krigen og "bidro til at Richard Nixon måtte gå av", endret den ikke USAs innenrikspolitikk og verdensbilde særlig. Det hverken varig eller radikalt. Et godt bilde på dette er svenskættede William Rehnquists karriere: Som Nixons visejustisminister,forlangte han at Washington Post (- da avisen overtok publiseringen av dokumentene - fordi presidenten hadde fått forbudt New York Times å fortsette sin publisering -), skulle stanse trykkingen av dokumentene. Den saken gikk helt til Høyesterett som fastslo at avisene var i sin fulle rett til å publisere Pentagon-dokumentene.  I 1972 ble William Rehnquist av Nixon, utnevnt til høyesterettsdommer i USAs federale høyesterett, der han senere ble Chief Justice. Og der han i en av sine siste omstridte avgjørelser, sørget for at George W. Bush ble president. 

Borten og EEC-lekkasjen fra 1971, som Strand nevner, viser viser vel bare at lekkasjer kan ha bra følger på lang sikt.

Godt vi har noen som tør - der andre mumler i skjegget.