I motsetning til regjeringen mener Venstre at rettigheter i arbeidslivet skal være universelle, ikke forbeholdt arbeidstakere med tilknytning til den «riktige» organisasjonen.

Fellesforbundets Steinar Krogstad omtaler i Dagsavisen 8. mai mine kommentarer til TV 2s avsløringer av sosial dumping i blant annet Avinors byggeprosjekt på Oslo Lufthavn. Det er oppsiktsvekkende at Krogstad forsøker å plassere ansvaret for uverdige arbeidsforhold i et statlig selskap hos opposisjonen.

Krogstad hevder at Venstres forslag om en nasjonal minstelønn innebærer en legalisering av arbeidsforholdene TV 2 har avdekket. Det er, med respekt å melde, det reneste vås. Venstre ønsker en nasjonal minstelønn fordi vi er opptatt av at alle som arbeider i Norge skal ha en anstendig årslønn.

Krogstads ubegrunnede spekulasjoner om nivået på minstelønnen får stå for hans egen regning, men jeg registrerer at regjeringens ensidige prioritering av LOs virkemidler i arbeidslivet ikke har bidratt til å redusere omfanget av sosial dumping, noe TV 2s avsløringer viser. I motsetning til regjeringen mener Venstre at rettigheter i arbeidslivet skal være universelle, ikke forbeholdt arbeidstakere med tilknytning til den «riktige» organisasjonen.

Kampen mot sosial dumping er avhengig av at folk som opplever uakseptable forhold sier fra om dette. Varslere i arbeidslivet må beskyttes slik at flere tør å stå frem. Varslere av menneskehandel har i dag egne programmer for dem som tør å si ifra, og noe lignende burde vært på plass for de mest utsatte delene av arbeidslivet. Venstre vil i tillegg blant annet opprette en egen varslerenhet under Arbeidstilsynet for å sikre at varslere møter det vernet de har krav på.

Dette vil, sammen med våre forslag om blant annet å stramme inn på bestemmelsene om midlertidige ansettelser, gi et mer inkluderende arbeidsliv i den tida vi lever i.

Skoletiden er kanskje den viktigste tiden i et menneskes liv, i hvert fall er det den perioden som i størst grad preger hvem vi blir og hva vi kan og vet når vi blir voksne.

Derfor er det bred enighet mellom de norske partiene om at det er viktig å lage en god skole hvor alle elever får mulighet til å utvikle seg og sine talenter. Dessverre er det lenge siden den rødgrønne regjeringen gjorde noe mer enn å snakke pent om skolen. Derfor mener Venstre vi trenger en ny regjering, med vilje til å ta tak i de utfordringene vi har i skolen i dag.

Det er mange slike utfordringer å ta tak i. I 2020 kommer vi i følge Statistisk sentralbyrå til å mangle 11 000 lærere i skolen. Allerede i dag mangler 9000 lærere i grunnskolen undervisningskompetanse i sitt eget fag. Av de som utdanner seg til lærere i dag, hopper hver tredje student av før de er ferdig. Og på toppen av det er det 37 000 ferdig utdannede lærere som jobber i helt andre yrker, fordi den hverdagen de møter som lærer i den norske skolen gir dem for lite kontroll i sitt eget klasserom. Kompetanse for lærere er blitt systematisk nedprioritert i årevis, og med dagens finansiering vil det ta 35 år før alle lærere har fått videreutdanning.

Dette har Venstre ambisjon om å gjøre noe med. Norge trenger et Venstre med hånden på rattet i skolepolitikken. Vi er det eneste partiet som prioriterer kunnskap for kunnskapens skyld, og det er altfor lenge siden Norge har hatt en kunnskapsminister som har som mål å gjøre den norske skolen til verdens beste. I Venstre er vi utålmodige på vegne av landets elever, og derfor har vi allerede laget en arbeidsplan for den nye undervisningsministeren som blir satt inn etter valget i høst.

På toppen av listen står det å lage en skole for elevene. Mens høyresiden vil ha en skole som leverer arbeidstakere etter bestilling fra næringslivet, og venstresiden vil lage noe de kaller ”gagns mennesker” (noe som formodentlig betyr gode sosialdemokrater), vil vi lage en skole som gir grunnlag for individuell vekst hos den enkelte elev. Vi mener skolen må ha som mål å finne ut hva alle er gode i, og gi elevene opplevelse av mestring og mulighet til å styre sitt liv. Det er å sette elevene først i skolepolitikken.

Det viktigste vi kan gjøre for å nå dette målet er å sørge for at vi får flere lærere, og gjøre lærerne våre enda flinkere i de fagene de underviser i. Samtidig må lærerne få lov til å være lærer, i stedet for å være sekretær, sosialarbeider, mamma, vaskehjelp og alle de andre tingene læreryrket inneholder i dag. Da må vi også kutte i skolebyråkratiet. I løpet av den neste stortingsperioden skal vi redusere byråkratiet med 25 prosent. Med SV i regjering har det kommet nesten 200 nye rundskriv, forskrifter, lovendringer og læreplansendringer. Det er ikke mulig å forlange at lærerne skal bruke mer tid med elevene, samtidig som man overøser dem med nye bestemmelser som gjør at de må bruke langt mer tid på å dokumentere det de gjør.

Venstre vil gjenreise respekten for læreren, gjennom å innføre en bedre og mer krevende lærerutdanning. Vi tror på kraften i kunnskap, på den selvforsterkende styrken som ligger i at en bedre utdanning tiltrekker seg bedre og mer kvalifiserte søkere. Vi skal lage akademiske karriereveier for lærere som velger å stå i klasserommet. Vi vil bruke de beste på de minste, og stimulere til at folk med doktorgrader får lyst til å ta turen inn i klasserommene. Respekten for læreren skal komme som et resultat av at læreren er en kunnskapsrik person det er lett for elevene å se opp til.

Lærere må også målbære idealet om livslang læring. Venstre vil innføre rett og plikt til etterutdanning for alle lærere. Utviklingen i samfunnet de siste 10 årene har gått i rekordfart. Undervisningsformer og kunnskapsinnhenting er i dramatisk endring. Det er ingenting som tyder på at det neste tiåret blir annerledes. Derfor trenger vi oppdaterte og motiverte lærere, som vil gi oss oppdaterte og motiverte elever.

Venstre tror dessuten at folk er forskjellige. Derfor vil vi la kommunene og skolene få større frihet til å løse utfordringene i sin egen skolehverdag. Et godt eksempel på mislykket sentralstyring er leksehjelpsordningen. Vi vet at dagens leksehjelpordning brukes mest av de som trenger den minst. I stedet for å ha en lovpålagt leksehjelpsordning hvor ufaglærte hjelper de flinkeste elvene, vil jeg gi kommuner og skoler frihet til å målrette leksehjelpen mot de som trenger det mest. Jeg vil at flere av avgjørelsene flyttes dit en ser barn i øynene og snakker med foreldrene, til kommunepolitikere og rektorer som kjenner sine egne skoler og elever og vet hvor støtet bør settes inn akkurat hos dem. Alt er ikke likt over hele landet, i alle kommuner og i alle alderskull. Vi må stole på at de som sitter nærmest utfordringen, også vet best hvordan den bør løses.

Det viktigste i skolen er kunnskap. Men skoletiden er også en turbulent tid i mange ungdommers liv. Det er mer krevende å være tenåring i dag enn i 1984, og alt det som skjer når hormonene farer rundt i kroppen kan ikke nødvendigvis fikses av en lærer. Da er det fantastisk med den åpne døra nede i gangen hvor det sitter en klok fagperson, en helsesøster, som kan snakke om kropp, vekt og sex og alt det andre som er viktig, men som man ikke vil snakke om i klasserommet foran medelevene. Venstre skal få på plass 1000 nye helsesøstre i skolen i løpet av fire år, fordi den jobben de gjør er helt uvurderlig for både elevenes og lærerens mulighet til å mestre skolehverdagen.

Venstre vil også ta med oss en helt ny holdning inn i kunnskapspolitikken: Vi vil lytte. Vi vil lytte til hvordan elever og foreldre opplever skolehverdagen, og vi vil lytte til innspill om hva som kan gjøres bedre. Vi vil åpne opp skolen for nye tanker og arbeidsmetoder. Vi vil være ja-personer for nye løsninger; for alternative pedagogiske opplegg, for ulike løsninger for tilpasset opplæring, for nye karriereveier inn i skolen, for mer foreldremedvirkning og for fleksible ordninger som hjelper de som sliter og som gjør at de får lyst til å søke kunnskap på nye måter. Og vi skal forske på hva som fungerer slik at arbeidsmåter utvikles og vi lærer av de beste lærerne.

Til slutt, for alle de elevene som har opplevd gleden ved å tilegne seg kunnskap og vil fortsette læringen etter videregående og kanskje til og med gjøre en karriere ut av å lære, undersøke og undervise, vil vi levere en forpliktende opptrappingsplan for forskningen. Pauseknappen har satt seg fast hos den sittende regjering. Vi vil innføre en svensk modell med en fireårig konkret plan for forskning. En slags forskningens NTP; en Nasjonal forskningsplan som forplikter oss over tid.

Dette er Venstres konkrete løfter for en fornyet satsning på kunnskapsnasjonen Norge, for elevene, for lærerne og for foreldrene. Det er et løfte om å sette folk først i skolen, og det er det aller viktigste vi kan gjøre for fremtiden og for alle de individene som skal forme den.  

Norge ligger helt i Europa-toppen når det gjelder overdosedødsfall. Det er en tetposisjon ingen regjering kan ønske seg. Likevel skjer det lite konkret nytenkning i norsk ruspolitikk.

Det ser vi ikkeminst i stortingsmeldingen "Se meg" om norsk ruspolitikk som regjeringen la fram i fjor sommer. Meldingen gir oss side på side med klokkertro på virkemidler vi vet ikke fungerer. Den er like innholdsløs som meldinger fra denne regjeringen pleier å være, enten de handler om klima, dyrevern eller barn på flukt. Dette er en regjering som fremstår som tom for ideer og som i tillegg nekter å høre på gode ideer når de kommer fra opposisjonen.

Nå trenger vi en ny, blågrønn regjering som ser på narkotikaavhengighet som en sykdom. Venstre vil jobbe for en narkotikapolitikk som setter inn målrettede sosiale tiltak heller enn å tviholde på gammeldags moralisme. Da må vi våge å lære av de gode erfaringene, enten det er heroinprosjekter i Zürich, nye lovreguleringer i Portugal, Lasso-prosjektet som sikrer lavterskeltilbud i Oslo eller overdosetemaet som rykker ut på kort varsel i Trondheim. Utgangspunktet for politikken vår må være at menneskeliv kan og skal reddes.

Må tenke nytt

Når rusmeldingen skal behandles i Stortinget vil Venstre derfor foreslå å etablere et prøveprosjekt med heroinassistert behandling til de tyngste misbrukerne. Fastleger med spesiell kompetanse må gis anledning til å dele ut gratis egnet medikamentell behandling. Det vil alltid være rusavhengige som har vært til mange behandlinger flere ganger uten å lykkes, og for dem kan legeordinert heroin være et virkemiddel for bedret helse og økt livskvalitet. Erfaringer fra andre land viser at dette ikke bare redder liv, det gjør også hverdagen bedre for misbrukerne.

Samtidig vil vi innføre en 24-timers behandlingsgaranti som sikrer at rusavhengige får behandling med en gang avrusningen er gjennomført. Innen et døgn må ruspasientene enten få time til poliklinisk behandling eller en langtidsplass som kan hjelpe dem ut av avhengigheten. Rask og konkret oppfølging forebygger tilbakefall og nye overdoser. Det gjør også andre sosiale tiltak som å sikre en trygg bosituasjon for rusavhengige.  Behandling og rehabilitering handler ikke bare om å få rusen ut av kroppen, men om å løfte hele mennesket ut av det som ofte er en fortvilet sosial situasjon.

Starte forebygging tidlig

Men behandling av ruspasienter er bare halve jobben. For ruspolitikk må også handle om dem som ennå ikke har blitt rusmisbrukere, men som kan stå i fare for å bli det. Om barnet som vokser opp i ustabile hjem. Om skoleeleven som plutselig blir borte i noen dager uten at noen vet hvor han eller hun er. Det handler om å ha kapasitet og ressurser til å se hvert enkelt barn og ungdom tidlig, før skoleskulk og fravær blir til avhengighet eller kriminalitet. Vi må sikre gode og langsiktige rusbehandlingstiltak i barnevernets regi, og sørge for at barnevernet og spesialisthelsetjenesten samarbeider godt.

Og vi må ta tak i frafallet i skolen. I dag er skolehelsetjenesten så dårlig utbygd at mange lærere må være både pedagoger og sosialarbeidere. Derfor har Venstre foreslått en opptrappingsplan som gir oss 1.000 nye helsesøstre på fire år. Da sikrer vi en kompetanse og bemanning i skolen som ser hver enkelt elev og som kan ta tak i dem som er nær ved å falle utenfor. Flere helsesøstre hindrer frafall, forebygger helse- og sosialfaglige problemer og gir lærerne tid til å være lærere. Derfor handler en sterkere skolehelsetjeneste om å satse på en bedre framtid for alle barn og unge.

Folk først

Tiltakene finnes. Og dersom regjeringspartiene har problemer med å finne dem selv, skal vi hjelpe dem. 18. mars behandles stortingsmeldingen om norsk ruspolitikk, og da kommer Venstre til å legge fram 17 konkrete tiltak for å hindre misbruk og hjelpe rusavhengige. Det er tiltak som ser hver enkelt rusmisbruker, hver enkelt elev og hvert enkelt barn. Som styrker både medisinske og sosiale tilbud. Som redder liv og forebygger avhengighet. Skal vi lykkes må vi fri oss fra årtier med velmenende tiltak som ikke fungerer. Og vi må sette folk først, også i ruspolitikken.

Erling Folkvord kan ikke ha fulgt godt med i strafferetten.

Erling Folkvord mener det ser bra ut når jeg kritiserer kriminalisering av forberedelser til terror (Dagsavisen 7. november). Jeg takker for det. Men så snubler Folkvord. Han mener at en av mine partifeller, Odd Einar Dørum, innførte kriminalisering av tanker i norsk rett. Folkvord viser til at Dørum la fram lovendringer som medførte skjerpet straff når terrorhandlinger var utført med «forsett», altså at den kriminelle handlingen ble utført med viten og vilje.

Folkvord kan ikke ha fulgt godt med i strafferetten. At en ilegger strengere straff for forsettlige handlinger enn uaktsomme, er - for å si det forsiktig - ikke et prinsipp justisminister Dørum fant på. Det er et godt forankret prinsipp i norsk strafferett. Heldigvis straffer vi forsettlig drap strengere enn uaktsomt drap. Jeg er glad for at samfunnet anser drap utført med vilje som mer straffverdig enn de som skjer ved et ulykkestilfelle, for eksempel med bil. Og vi straffer overlagt drap strengere enn forsettlig drap. Jeg er noe usikker på om jeg skal ta Folkvords beskyldninger som angrep eller ros. Jeg har i alle fall behov for å informere om at det ikke var Dørum som «innførte (..) prinsippet om å dele ut straff på grunnlag av tiltaltes tanker.»

Jeg kan forsikre Folkvord at jeg ikke kommer til å ta et oppgjør med strengere straff for overlagte og forsettlige straffbare handlinger. Jeg mener nemlig at det er helt riktig å straffe den onde vilje strengere enn de rene uhellstilfellene. Jeg håper Folkvord er enig med meg i at må være lov å tenke farlige tanker. Jeg håper også Folkvord er enig med meg i det må være lov å gjøre visse forberedelser til straffbare handlinger uten å bli straffet for det.

I svært mange land bruker autoritære styresmakter utvisning av politisk engasjerte studenter som en metode for å kneble og dempe demokratiskapende bevegelser. Venstre vil gi utviste studenter mulighet til å fullføre sine studier i Norge.

SAIH og Den norske Unesco-kommisjonen skriver tankevekkende i Dagsavisen 23. oktober om behovet for å etablere en ordning med at studenter som har blitt utvist i hjemlandet på grunn av politisk aktivisme, kan få komme til Norge for å fullføre sine studier. Det er et godt forslag, som absolutt bør få gehør hos den rødgrønne regjeringen.

I svært mange land bruker autoritære styresmakter utvisning av politisk engasjerte studenter som en metode for å kneble og dempe demokratiskapende bevegelser. Jeg mener at det å gi utviste studenter opphold vil kunne være en god måte å støtte opp under demokratibevegelser ved å vise politisk aktive studenter at de ikke må la seg tie eller skremmes fra å engasjere seg. Dette vil gi sårbare studenter muligheten til å fullføre utdanningen sin og bidra til å forme et verdig liv, til nytte for seg selv og sitt samfunn. Dette er studenter som har få eller ingen andre alternativer og som ikke er omfattet av asylordningen.

På denne bakgrunn tok jeg derfor i august initiativ overfor statsråd Grete Faremo for å få til en slik ordning i Norge. Svaret jeg fikk fra statsråd Faremo var at ordningen og spørsmål i tilknytning til denne tematikken skulle «vurderes nærmere» i samråd med andre berørte departementer. Etter min oppfatning burde dette være en enkel avgjørelse: Studenter som har blitt utvist i hjemlandet på grunn av politisk aktivisme bør få komme til Norge for å fullføre sine studier. 

I dag arrangeres det fakkeltog for Lambda. Venstre støtter initiativet, fordi Bjørvika er det beste alternativet når byen skal gi Munch det storslagne museet hans kunst fortjener.

Arbeidet med å bygge et nytt museum for Norges største kunstner har stått i stampe siden Oslo Ap i fjor vinter slo seg sammen med Frp for å stanse Lambda. Nå er byens kunstnermiljø lei, og arrangerer fakkeltog for å skape oppmerksomhet om et nytt Munch-museum i kulturbydelen Bjørvika. Venstre støtter initiativet, fordi Bjørvika er det beste alternativet når byen skal gi Munch det storslagne museet hans kunst fortjener.

Venstre var de første som foreslo å legge det nye Munch-museet i Bjørvika, og etter at Lambda vant arkitektkonkurransen, har vi kjempet for å få realisert bygget så raskt som mulig. Vi mener Lambda er det beste kunstfaglige alternativet, og utredningene bystyret bestilte i fjor, har vist at det også er det raskeste og mest økonomiske prosjektet å gjennomføre. I Aftenposten 22. oktober fremgår det at byens innbyggere foretrekker Lambda, uavhengig av partitilhørighet. Ap og SV bør merke seg dette når saken kommer til bystyret senere i år.

At Frp og Carl I Hagen ikke ønsker å bruke penger på kultur er en velkjent sak. At Ap og SV lar seg bruke i Hagens sabotasjestrategi, viser at det også for disse partiene er andre hensyn enn Munchs kunst som veier tyngst. Når vi nå vet at en beslutning om Lambda vil gi byen et nytt Much-museum syv år raskere enn alle andre muligheter, bør bystyret kunne samle seg om Bjørvika og Lambda innen utgangen av 2012. Det skylder Oslo-partiene både Munch og hans publikum.

Offentlighet er et grunnleggende prinsipp i den norske forvaltningen. Det burde også være et grunnleggende prinsipp for den sittende regjeringen.

Deres hemmelighold av 22. juli-forklaringene viser at det er stor forskjell på liv og lære i Det kongelige norske Arbeiderparti.

Etter å ha lest gjennom forklaringene fra embedsverket som ble frigjort i dag spør jeg meg hvorfor i alle dager dette har vært unntatt offentlighet fram til nå? Det står klart i referatene at intervjuobjektene har blitt gjort oppmerksom på at referatet vil kunne leses av andre, at det ble tatt lydopptak og at kommisjonen var omfattet av offentlighetslovens regler om innsyn. Kommisjonen har gjort en god jobb med å forklare intervjuobjektene om innsyn.

Da er det mildt sagt god grunn til å stille seg undrende til at referatene ikke ble offentlige med en gang. Først da en enstemmig kontrollkomite instruerte regjeringen, ble avgjørelsen om faktisk å følge offentlighetsloven fattet. Slik kan vi ikke ha det. Det skal ikke være slik at man presses til offentlighet, slik som det ble gjort nå. Da offentleglova ble vedtatt uttalte en samlet justiskomité: «Komiteen understreker at åpenhet skal være utgangspunktet, da det sikrer befolkningen medvirkning og innsyn i demokratiske prosesser.» 

Åpenhet og innsyn øker tilliten til og kontroll av forvaltningen. Offentlighet styrker også demokratiet, rettssikkerheten og bidrar til å spre kunnskap. Det er bred politisk enighet om at offentlighet skal være hovedregelen i norsk forvaltning Med den praksis vi har sett gir det grunnlag forå stramme inn på en praksis som er i strid med offentlighetslovens intensjon.  

I dag blir en rekke dokumenter unntatt offentlighet «for sikkerhets skyld» før det lagres og legges i offentlig elektronisk postjournal.Det kan vi trygt si har skjedd her. Dette er nok et eksempel på at offentlighetsloven ikke følges i praksis. Selv om det er adgang til å unnta dokumenter, betyr ikke det at dokumentene bør unntas.  I hvert fall ikke i denne saken. Dette er rett og slett dårlig politisk håndverk.

Først når noen krever innsyn vurderes meroffentlighet. Denne praksisen mener Venstre er stikk i strid med Stortingets intensjon. Praksisen fører til at langt flere dokumenter unntas offentlighet enn det er grunnlag for.

Denne praksisen har pågått lenge nok. Nå må det tydeliggjøres i loven at det ikke er lov til å unnta et dokument fra offentligheten før noen ber om innsyn. Først da skal det være mulig å unnta dokumentet offentlighet.  Dette gjelder ikke opplysninger som skal unntas offentlighet, altså taushetsbelagte opplysninger og opplysninger om rikets sikkerhet.

Ifølge offentleglova må den enkelte i utgangspunktet selv be om innsyn i et dokument eller en opplysning. Vi har i dag få krav om såkalt « aktiv offentlighet», dvs. at offentlige organer plikter å gi informasjon av eget tiltak. Mye av dette fungerer bra i dag..

Det jeg ikke mener fungerer like bra, er at flere dokumenter unntas offentlighet enn det er grunnlag for. En praksis der en unntar dokumenter offentlighet «for sikkerhets skyld» for så å vurdere meroffentlighet dersom det kreves innsyn i dokumentet er uakseptabelt og uholdbart.

På NRK 1. oktober 2012 kunne vi høre at regjeringen hemmeligholder for mange dokumenter på feil grunnlag. Feilgraderingen skyldes i mange tilfeller manglende kunnskap og fører til manglende åpenhet fra statens side

Det var bakgrunnen for at Venstre i forrige uke et forslag om endring i offentlighetsloven. Vi ønsker mer offentlighet i praksis. Vi vet nemlig at flere dokumenter i forvaltningen unntas offentlighet rent rutinemessig. Denne praksisen fører for eksempel til at et takkebrev fra Jens Stoltenberg til Barack Obama ble unntatt offentlighet. Først da Dagsavisen krevde en utdypende begrunnelse for hvorfor takkebrevet ble hemmeligholdt, snudde Statsministerens kontor og ga innsyn.

- Det var en feil, sa Rigmor Aasrud, da jeg møtte henne i politisk kvarter for å diskutere forslaget vårt. Og feil kan skje. Problemet er at dette ikke er det eneste eksempelet. I dag blir en rekke dokumenter unntatt offentlighet «for sikkerhets skyld». Først når noen krever innsyn vurderes offentlighet. Denne praksisen mener Venstre er stikk i strid med Stortingets intensjon. Denne praksisen har pågått lenge nok. Det burde vært omvendt. Vi mener det må tydeliggjøres i loven at det ikke skal være lov til å unnta et dokument fra offentligheten før noen ber om innsyn. Først da skal det være mulig å unnta dokumentet offentlighet.

Aasrud har sagt til NRK at en lovendring ikke er nødvendig, fordi «det er sånn allerede i dag». Men det er ikke sånn. Av alle dokumenter som legges ut med påskriften unntatt offentlighet er det bare noen som inneholder opplysninger som skal unntas offentlighet, altså taushetsbelagte opplysninger og opplysninger om rikets sikkerhet. Jeg anbefaler Aasrud å gjøre et lite søk i offentlig elektronisk postjournal. Mange dokumenter som ligger der er offentlighet fordi det er «interne» dokumenter (§ 14,1) eller fordi de kommer fra et underliggende organ (§ 15, 1). Disse dokumenter kan unntas, men de må ikke. Det er en stor forskjell.

Venstre mener alle dokumenter som kan unntas offentlighet, men som ikke inneholder hemmelige opplysninger, i utgangspunktet skal være offentlige. Det er mer åpenhet i praksis. Arbeiderpartiet har all mulighet til å sette handling bak ordene og stemme for forslaget når det skal opp i Stortinget. Men det kommer neppe til å skje.

Å si at regjeringen har satset på barnehus, når det så sent som i juli i år ble avslørt at ventetiden for å få gjennomført avhør på barnehusene ligger på mellom 50 og 90 dager er i beste fall en overdrivelse.

Barn starter ikke med blanke ark og like muligheter når de kommer til verden, og ingen barn har muligheten til å velge sin egen oppvekst. 27. juli skrev Kristin Bergersen at regjeringen prioriterer familievold høyt, og trekker blant annet frem barnehus som en satsing fra regjeringens side. Å si at regjeringen har satset på barnehus, når det så sent som i juli i år ble avslørt at ventetiden for å få gjennomført avhør på barnehusene ligger på mellom 50 og 90 dager, til tross for at loven kreves at det gjøres senest innen 14, er i beste fall en overdrivelse. Når det går lang tid fra forholdet blir anmeldt til barnet blir avhørt, vil det bli vanskeligere for barnet å huske og fortelle det det har opplevd. Det kan bli vanskelig for barnet å gi detaljerte beskrivelser, som igjen kan føre til at overgriper ikke blir dømt. Slik situasjonen rundt barnehus er i dag, risikerer vi også at barna blir utsatt for ytterligere vold og overgrep mens de venter på avhør.

Bergersen skryter av at regjeringen har fått familievoldskoordinatorer i 16 av 28 distrikter, men innrømmer at de ikke har kommet helt i mål. Til tross for at det mangler familievoldskoordinatorer i 12 politidistrikter, har regjeringen allikevel i sin handlingsplan skrevet: «Regjeringen har sørget for familievoldskoordinatorer i full stilling i alle politidistrikt». Har regjeringen for vane å si at de har gjennomført prosjekter hvor de i realiteten kun er litt over halvveis?

Barn har ikke samme mulighet som voksne til å si ifra eller ta tak i situasjonen på egen hånd, og det er derfor desto viktigere at politikere har et stort fokus på barns rettigheter, og at barn i vanskelige situasjoner får all den hjelpen de trenger. Ut ifra hvilke punkter Bergersen trekker frem som satsinger fra regjeringens side, virker det dessverre bare som om hun snakker i store flotte ord, uten at det har noen praktisk betydning for barna det gjelder.

Helseministeren har i hast sendt ut et høringsforslag om endringer i psykisk helsevernlov som bryter med flere av rettstatens prinsipper.

I dag kommer lovutkastet til Stortinget. Noe av det mest graverende som foreslås i høringsbrevet er en hjemmel som gir den faglige ansvarlige, det vil si en lege eller psykolog, rett til å holde en person innesperret dersom det for eksempel foreligger en "særlig risiko for angrep mot pasienten selv”. Vedtaket kan påklages, heter det. Men min liberale ryggmarg sier meg at det er domstolene som skal fatte vedtak om å holde folk innesperret når det ikke er medisinske grunner til det.  I realiteten åpner dette for at en person uten juridisk kompetanse kan fatte vedtak om å holde en person innelåst i seks måneder av gangen, med ubegrensede muligheter til å forlenge vedtaket, uten at pasienten anses som farlig.

Det er betenkelig, for å si det forsiktig, at en enkeltsak styrer utformingen av regler som er ment å være generelle. Lovforslagene vil også gjelde personer som aldri har brutt loven, men som er innlagt på psykiatriske institusjoner fordi de er en fare for seg selv eller andre. Departementet utvider hjemlene for å kontrollere besøk, kroppsvisitere pasienten og undersøke kroppens hulrom. Alt dette skal kunne pålegges mennesker som aldri har brutt loven. Allerede i dag har vi hjemler for ransaking og kroppsvisitasjon – dersom det er grunn for det. Å innføre vide fullmakter på dette området vil kunne innebære grove overgrep mot allerede svake og syke mennesker.

Så er da også lovforslaget sterkt preget av å være et hasteforslag. Helseministeren mener ordinær høringsfrist må fravikes, og ga kun tre ukers høringsfrist. Og hun gjør det fordi Stortinget skal kunne vedta lovendringene før dommen mot Anders Behring Breivik faller. Mer demokrati? Mer åpenhet? Ikke akkurat.

Det er mange spørsmål som melder seg når man leser lovforslaget. Hvordan harmonerer forslaget med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen? Det fremgår ikke, noe justisdepartementets lovavdeling også har påpekt. Men sannsynligvis harmonerer det ikke i det hele tatt. Hva er virkeområdet for disse nye reglene? Det er vanskelig å skjønne. Hvilke andre pasienter enn siktede i terrorsaken vil disse reglene ramme? Høyst uklart. Ingen av disse sentrale spørsmålene er særlig drøftet i forslaget som var på høring. Her setter faktisk regjeringen grunnleggende rettsikkerhetshensyn til side, uten en gang å gi en skikkelig begrunnelse. For et liberalt parti som Venstre er dette fullstendig uakseptabelt.

Venstre mener tiden er overmoden for en prinsipiell gjennomgang av tvangslovgivningen innenfor psykisk helsevern. Men høringsforslaget drøfter ikke hvordan vi faktisk kan løse de reelle utfordringene. Det har som hovedformål å sikre nødvendige hjemler for å holde Anders Behring Breivik innesperret. Det er uakseptabelt å gjennomføre inngripende lovendringer uten debatt og med kort høringsfrist. Forslaget er et angrep på demokratiet og rettssikkerheten og bør forkastes.