Torbjørn Færøvik
Den største folkevandringen i historien foregår akkurat nå. I Kina.
Siden Maos død i 1976 har 300 millioner kinesere forlatt gård og grunn. Og snart vil nye 300 millioner pakke koffertene og dra. Byen neste.
Også i Kina er det vår. Fulle busser og fulle tog, jernbaneperrongene minner om sydende maurtuer. Mennesker, kofferter og pappesker - og høye, skingrende rop, som om verdens undergang er nær. På en jernbanestasjon nær Chengdu, hovedstaden i innlandsprovinsen Sichuan, står et gråtende foreldrepar og vinker sine to sønner av gårde. Når får de se hverandre igjen? Mange av dem som reiser, skal krysse landskaper like store som Europas. Fra bondebygda i Sichuan til Shanghai er det fryktelig langt.
Da Mao forlot denne verden, bodde vel 20 prosent av kineserne i byer og tettbygde strøk - nå 45 prosent. Reiser jeg til Kina med gammelt kart, blir jeg fort rådvill. For kartet stemmer ikke med terrenget. Der jeg før hvilte blikket på en rismark, ser jeg en by reise seg, med høyhus, neonreklame og rundkjøringer til å bli svimmel av. I år 2025 kan Kina ha 221 byer med mer enn én million innbyggere, skriver McKinsey Global Institute i en rapport. I dagens Europa er det «bare» 35 byer med så høye innbyggertall.
Nærmeste nabo til Hongkong heter Shenzhen. I 1980 var den en småby med noen titusener innbyggere. I dag teller den sju eller åtte millioner; noen sier den er større enn britenes tidligere kronkoloni. I Lanzhou, et knutepunkt på den gamle Silkeveien, er myndighetene i ferd med å jevne åser og fjell med jorden. Hensikten er å gi plass til enda flere mennesker. Bildene fra valplassen er nesten ikke til å fatte. Lanzhou sies å ha 3,6 millioner innbyggere. Hvor mange flere vil få plass når byarealet utvides med 800 kvadratkilometer? To eller tre ganger så mange, svarer byens optimistiske ordfører.
Kina raske urbanisering er en villet utvikling. Myndighetene fremmer den med stor iver, og grunnen er enkel: De kinesiske gårdsbrukene er for små. Med sine fem eller seks dekar klarer de å fø noen få mennesker, men ikke en storfamilie bestående av tre generasjoner. Derfor må noen dra, og utsiktene til høyere inntekter og bylivets spenning gjør ikke utferdstrangen mindre. «Vi skal gjøre alt for å hjelpe dere til rette», lovet den nye statsminister Li Keqiang på nasjonalforsamlingens vårsesjon i mars. Går alt som planlagt, vil regjeringen bruke 40.000 milliarder yuan (38.000 milliarder kroner) på urbaniseringstiltak de kommende ti årene.
Når folkestrømmen avtar, vil rundt 70 prosent av befolkningen bo i byer og tettbygde strøk. Omstillingen antas å få store følger for landets økonomi. Med flere kjøpekraftige bymennesker vil det hjemlige forbruket øke. Dermed vil Kina bli mindre avhengig av å eksportere sine varer. Høyst sannsynlig vil kineserne også kjøpe flere varer utenfra, slik at bytteforholdet med utlandet jevner seg ut. Kina har i dag et stort handelsoverskudd med en lang rekke land, ikke minst USA. Men dette resonnementet forutsetter at de nye byinnbyggerne får seg arbeid. I motsatt fall kan folkestrømmen fra landsbygda bli en kilde til sosial og politisk uro.
Underveis vil planleggerne stå overfor store utfordringer av miljømessig art. Hvor skal de nye byene få vann fra? I dag lider 600 av de 800 største byene i landet av akutt vannmangel. Selv i Beijing er vannkrisen alvorlig. I store deler av det nordlige Kina synker grunnvannet år for år, og elvene er sørgelig forurenset. Med flere byinnbyggere og en voksende industri vil CO2-utslippene øke. Hvordan gjøre luften renere? Og hvordan forhindre nedsmeltingen av «Den tredje pol», de store områdene av snø og is i Himalaya og Tibet? Jeg har selv vært der og sett breene trekke seg tilbake.
Ingen kraft kan stanse den store flukten fra landsbygda i Kina. Og nå begynner også de fattige bøndene i nabolandene å røre på seg. De vil vekk fra jordlappene de har svettet på i generasjoner. Jorda blir ikke liggende brakk etter dem, men færre kan gjøre den samme jobben. I India bor 450 millioner mennesker i byer. Om 15 år vil antallet være 600 millioner - eller mer. Landet omtales gjerne som «verdens største demokrati». Vil India, kjent for sitt trege og korrupte byråkrati, makte omstillingen?
Mye står på spill. Skjønt akkurat nå er millioner av asiater mest opptatt av at vårregnet skal komme i tide. Vårregnet, denne himmelske dusjen som skal sørge for at alle får ris nok i bollene de neste månedene. På landsbygda i Kina står vannbøfler og andre firbente slitere foran ei travel tid.
Vi befinner oss i den stille uke. Tibetanerne er i den stille måned.
Tibetanske Kal Kyi er ikke mer. Den 49 år gamle firebarnsmoren brente seg selv til døde sist søndag i protest mot Kinas undertrykkelse av tibetanerne. Et portrettbilde av henne fløy over verden noen timer senere. Hun var en vakker kvinne med regelmessige trekk og svart, tilbakestrøket hår. Det forkullede liket hviler nå i et kloster på hjemstedet, hvor sørgmodige munker fremfører sine mantraer fra soloppgang til solnedgang.
Kal Kyis dramatiske protest fant sted i Aba, et distrikt i Sichuan-provinsen bebodd av mange tibetanere. Sichuan er nærmeste nabo til Tibet. De siste fire årene har mange tibetanere gjort som henne, de fleste har vært munker. Kal ble selvbrenningsoffer nummer 110. Nå frykter lederne i Beijing at flere «vanlige» tibetanere skal følge hennes eksempel og gi støtet til enda mer uro.
Tibet er og blir en verkebyll for de kinesiske kommunistene. For tre år siden feiret de sekstiårsjubileet for fjellrikets «fredelige frigjøring» med svulstige taler og store parader. Men flertallet av tibetanerne ble ikke med på festen. Året i forveien satte den første munken fyr på seg selv, og frontene hardnet. Nå spør mange hvor det hele skal ende. Mye avhenger av den nye partiledelsen, anført av Xi Jinping. En invitasjon til dialog kan bidra til å dempe noe av uroen. Nye besvergelser om «resolutt kamp mot Dalai Lama-klikken» kan føre til det motsatte.
Som et uttrykk for alvoret i situasjonen innførte regjeringen i fjor sommer reiseforbud for utlendinger til Tibet. Ingen turister, takk. Med ett ble det stille på backpackerkafeene i Lhasa. Selv om myndighetene nå og da har tillatt visse unntak fra forbudet, står det ennå ved lag. Mars har vært en spesielt stille måned. Delvis fordi den faller sammen med feiringen av tibetansk nyttår, som for maktens menn kan by på utfordringer nok på Verdens tak. Men også fordi Dalai Lamas flukt fra Tibet fant sted i mars 1959. I et land som Kina er den nære historien en kilde til mye hodebry.
Den nå avgåtte partisjefen, Hu Jintao, var fra 1988 til 1992 leder for kommunistpartiet i Tibet. I løpet av sine ti år ved makten forsøkte han å tekkes tibetanerne ved hjelp av store investeringer i fjellriket. Hans kanskje største «bragd» var å bygge en jernbane til Lhasa. Da det første toget rullet av sted i 2006, var kinesisk presse fra seg av begeistring. Men akk, tibetanerne forsto ikke hvilken velsignelse de var blitt til del. Som en av dem sa: «Vi lar oss ikke kjøpe med jernbaner, veier, rundkjøringer og statuer.» Og deri ligger problemet. Tibetanerne oppfatter seg som et distinkt folkeslag som har krav på selvstyre. Deres lojalitet kan ikke kjøpes for penger.
I mange år etter sin flukt forlangte Dalai Lama full frihet for Tibet. Siden 1988 har han nøyd seg med å kreve selvstyre. Likevel fortsetter de kinesiske lederne å brennemerke ham som «forræder», «splittelsesmaker» og «kriminell». Ord kan brenne broer, og i Beijing er vokabularet av skjellsord fremdeles ubehagelig rikholdig. Da Xi Jinping besøkte Lhasa for to år siden, sa han at han ville «knuse» enhver som forsøkte å «undergrave Kinas enhet». Adressen var ikke til å ta feil av. Vil han fortsette å formulere seg på samme vis, eller vil han - når han etter hvert får summet seg - velge sine ord med større omhu? Dalai Lama venter i spenning.
Høyst sannsynlig har Xi lite å by på. I et Kina hvor problemene tårner seg opp, vil han legge avgjørende vekt på å bevare den nasjonale enheten og respekten for sentralregjeringen. Han er også klar over at landet har mer enn femti etniske minoriteter. Gir han innrømmelser til én av dem, vil alle de andre fremsette tilsvarende krav. Endelig kan han håpe at Dalai Lama - nå 77 år gammel - vil dø snart, og at tibetanerne vil bli mer medgjørlige straks han er borte.
Men det siste er slett ikke sikkert. Mange unge tibetanere har anklaget Dalai Lama for å være vel fredsæl og krever mer «action». Selvbrenningene kan tolkes som et uttrykk for den ulmende misnøyen i deler av den tibetanske befolkningen. Også i Den tibetanske ungdomskongressen (TYC), eksiltibetanernes ungdomsorganisasjon, er det mange som roper på kraftigere lut. «Jeg er født i eksil og har aldri sett mitt eget land,» sa et medlem forleden. «Nå vil jeg hjem, koste hva det koste vil.»
Siste nytt er at Tibet skal åpnes for utenlandske turister den 1. april. Ja, kanskje. Men bli ikke overrasket om lederne i Beijing finner det formålstjenlig å stenge fjellriket på ny.
Sett fangene fri, sier den nybakte partisjefen Xi Jinping.
Nyhetene fra Kina har lenge vært dårlige, men forleden kom en god: De nye lederne i Beijing har besluttet å nedlegge de mange arbeidsleirene rundt om i landet. Selv om avviklingen skal foregå over tid, hilses den med tilfredshet. Men også med skepsis.
Vedtaket er blitt tolket som et signal om at den ferske partisjef Xi Jinping vil ta nye grep for å gi kineserne et bedre rettsvern. Siden Maos død i 1976 har de beryktede arbeidsleirene mistet noe av sin betydning. Mange ble stengt allerede på 1980-tallet. Ifølge myndighetene skal det være vel 300 leirer igjen med til sammen 160.000 innsatte. Antallet kan ikke sies å være oppsiktsvekkende høyt, men lederne er klar over at ordningen er en belastning for regimet, innad som utad.
For Xi Jinping har vedtaket allerede båret frukt. I Forbes Magazine har en kommentator, Ralph Benko, lansert ham som en aktuell kandidat til Nobels fredspris. «Nobelkomiteen anmodes om å følge nøye med,» skriver han. Beklager, men anmodningen er forhastet.
Etter at Mao hadde sikret seg makten i 1949, så han talløse fiender overalt. Hvordan holde dem i sjakk? Fengslene var små og gammeldagse. Løsningen ble et nettverk av arbeidsleirer over hele landet. De største hadde plass til flere titusener innsatte. En fransk forsker, Jean-Luc Domenach, har antydet at mellom to og fire millioner fanger ble sluset inn i Maos arbeidsleirer fra 1949 til 1952. Senere ble det flere, og de eksisterende leirene ble funnet for små. For å bøte på mangelen ble «arbeidsbataljoner» av soningsfanger satt i sving for å bygge nye anstalter. Straks de hadde fullført et oppdrag, pakket de sakene sine for å dra til et nytt, som et omreisende sirkus.
Maos nye leirer bar både keisertidens og Stalins stempel, og fangene ble satt i arbeid fra første stund. Målet var å omforme dem til «nye mennesker» ved hjelp av arbeid og politisk indoktrinering. Ordningen ble derfor kalt «reform gjennom arbeid». Loven som formaliserte den, ble vedtatt i 1954. Tre år senere innførte Mao nok en soningsform, kalt «omskolering gjennom arbeid». Forskjellen mellom dem var ikke så stor, for i begge tilfeller risikerte den dømte å sone i årevis.
I de senere år har flere løslatte fanger skrevet bøker om sine møter med Kinas Gulag. Det er rystende lesning. Ord som «dusj», «bad» og «såpe» er fraværende i disse beretningene, men ikke «lus», «innvollsormer», «sult», «tortur» og «død». Under Maos feilslåtte massemobilisering fra 1958 til 1961 døde fangene som fluer. Bare i én leir, Jiabiangou i Gansu-provinsen, døde om lag 2500 av de 3000 fangene. Leiren var beregnet på færre enn ett hundre fanger.
Ordningen med «omskolering gjennom arbeid» har gitt myndighetene anledning til å idømme borgere opp til fire års soning uten vanlig rettergang. Det er ingen hemmelighet at den har rammet ytterst vilkårlig, og at små og store pamper har misbrukt den til å mele sin egen kake. Det er også et faktum at mange innsatte har sonet i mer enn de foreskrevne fire årene.
Spørsmålet er nå: Hva vil lederne i Beijing erstatte arbeidsleirene med? Med nye fengsler? Kriminaliteten i Kina er økende, og stadig flere kinesere utfordrer regimet på det politiske plan. Er domstolene parat til å ta seg av dem? Amnesty International og andre som kjemper for menneskerettighetene, har flere spørsmål enn svar. Poenget er at hele det kinesiske rettsvesenet trenger en overhaling. Til stadighet leser vi om summariske rettssaker uten snev av vern for den tiltalte. Da fredsprisvinner Liu Xiaobo ble stilt for retten i desember 2009, ble hans kone nektet adgang til rettslokalet. Siden da har hun sittet i husarrest i sitt hjem i Beijing, uten lov og dom.
Å være menneskerettighetsadvokat i et land som dette, er noe av det farligste som finnes. Flere av dem soner bak lås og slå. Andre lever i eksil. Flukten til den selvlærte (og blinde) advokaten Chen Guangcheng ble i fjor førstesidestoff i aviser over hele verden. Etter å ha stukket av fra sine voktere klarte han å gå i dekning i USAs ambassade i Beijing. I dag bor han i USA. Lærdommen er krystallklar: Uten en tredeling av makten som gir domstolene full uavhengighet, kan ikke Kina bli rettsstat.
Selv om Xi Jinping kan vise seg å representere noe nytt på visse områder, tyder ingenting på at han vil iverksette grunnleggende politiske reformer. Tvert om, budskapet på partikongressen i november var at kommunistpartiet skal fortsette å styre landet på ubestemt tid. Målet er «å perfeksjonere det sosialistiske systemet», ikke å avskaffe det. Det lover ikke godt for rettsvernet i det mest folkerike landet i verden.
I århundrenes løp har Kina hatt mange konger og keisere. Men ingen er mektigere enn «kong Kull».
«Vannet var kaldt, men det varmet mitt hjerte», skrev kineseren Wong How Man i sin fillete dagbok en augustdag i 1985. Like i forveien hadde han som den første noensinne nådd Yangtseelvas utspring i Tibet og drukket av den piplende kilden.
Mange år senere, i 2002, sto jeg selv foran den samme kilden. Gleden ved å nå den var ubeskrivelig. Samtidig la jeg merke til noe urovekkende: På deler av den hvite breen som kilden har sitt opphav i, lå svarte sotpartikler. I dag er de enda flere, og for hvert år som går, trekker breen seg tilbake.
Himalaya og Tibet omtales ofte som Den tredje pol, og med god grunn. For høyt der oppe fødes noen av Asias viktigste elver. Kommer denne polen i ulage, vil det få store følger for noen av Asias mest folkerike land. De største og viktigste er Kina og India. Problemet er at begge fyres opp med kull. I Kina står kullindustrien for 70 prosent av energiforsyningen, i India 55 prosent.
På denne årstida er deler av Kina et tragisk syn. Plagsomme kullskyer driver over de nordlige og nordøstlige provinsene, og munnbindprodusentene arbeider på spreng for å møte etterspørselen. En tungpustet innbygger i Taiyuan, en kullby i den nordlige Shanxi-provinsen, lar seg intervjue på TV av en spørrelysten reporter. Begge bærer munnbind. Utenfor byen tårner kullhaugene seg opp som svarte fjell. På jernbanestasjonen i Zhengzhou, et knutepunkt i nord, blokkerer flere fullastede kulltog den regulære passasjertrafikken. I Hanelva lenger sør har en stor kullbåt gått på grunn, og mesteparten av lasten har havnet i vannet. For seks år siden laget flere tusen kulltrucker en 130 kilometer lang kø på veien mellom Indre Mongolia og Beijing.
I århundrenes løp har Kina hatt mange konger og keisere, men ingen er mektigere enn «kong Kull», skriver en kommentator. Den dagen «kong Kull» ikke får det som han vil, går hele landet i stå. Siden 1949 skal denne kravstore monarken ha krevd rundt 250.000 menneskeliv bare i gruvene. Hvor mange som ellers har betalt med sine liv, forteller statistikken ingenting om.
Ennå er Kina og India i en industriell startfase. De neste tiårene vil flere hundre millioner kinesiske og indiske bønder slutte seg til den voksende hæren av industriarbeidere. Situasjonen blir ikke mindre alvorlig av at befolkningen fortsetter å vokse i begge land, i Kina med rundt ti millioner i året, i India med femten millioner. Det lover dårlig for Den tredje pol, og Wong How Man tegner et skrekkbilde av det som kan skje; at Kina og India kveler seg selv i jakten på det gode liv.
Utsiktene til en snarlig snuoperasjon hemmes av flere forhold. I begge land må hjulene gå fort for å hindre massiv arbeidsledighet og sosial uro. Dessuten er kull mye billigere enn annen energi. I Kina hemmes miljøarbeidet av at kommunistpartiet gjør krav på å være kilden til all visdom. Uavhengige miljøorganisasjoner blir betraktet med skepsis, i verste fall kneblet. I India er miljøorganisasjonene mange, men politikerne er splittet. Storavisen The Times of India karakteriserer dem som «handlingslammet» og skriver at landet mangler en «framtidsrettet» energipolitikk.
På den positive siden skal det anføres at Kina er blitt et foregangsland innen solenergi. Blinkende solcellepaneler hilser den reisende i provins etter provins. Men ingenting tyder på at solenergi vil kunne erstatte «kong Kull» i overskuelig framtid. Noe slikt inngår heller ikke i kinesernes planer, selv om satsingen på fornybar energi er reell nok. Kina vil forbruke enda mer kull i årene som kommer, ikke mindre. Det samme vil flere andre land. Ifølge en rapport foreligger det konkrete planer om å bygge tusen nye kullkraftverk på verdensbasis, 363 av dem i Kina.
Kina har for lengst passert USA som verdens største utslippsnasjon av karbon. Ennå er utslippene per innbygger forholdsvis lave, men kineserne rykker raskt opp på skalaen. Fra visepresident Richard H. Jones i Det internasjonale energibyrået kommer en betimelig påminnelse: «Noen av argumentene vi hører i klimadebatten, holder ikke lenger. Hvilke land som slipper ut mest, endrer seg raskt.» Faktum er at dagens CO2-utslipp i hovedsak drives av utviklingsland som bruker kull.
Drømmen om en renere, eller nesten ren, kullindustri hviler som en luftspeiling over konferansebordene rundt om i verden. Men ennå er veien lang. For de av oss som er opptatt av Kina og helsetilstanden til Den tredje pol, kan det bli mange sotfylte reiser i østerled i årene som kommer.
Gjengvoldtekten i New Delhi har rystet en hel nasjon. Dag etter dag har Indias kvinner stått med knyttede never og ropt på beskyttelse og rettferdighet.
Enhver som har besøkt India, forlater landet med fargesterke netthinnebilder. Av de sarikledte kvinnene, for eksempel. Som tekstilkunstneren Shantipriya Kurada skriver: «Sariens skjønnhet har aldri sluttet å fascinere meg ... Den har noe magisk ved seg og symboliserer den romantiske siden av Indias kvinner - deres sårbarhet, deres unnvikende vesen og deres forbløffende skjønnhet.»
De siste to ukene har kvinner i både sari og andre klær demonstrert over hele landet. Dag etter dag har de stått med knyttede never og ropt på beskyttelse og rettferdighet. Gjengvoldtekten i New Delhi har rystet en hel nasjon. Hva nå? Alle er enige om at gjerningsmennene må straffes hardt. Like viktig er det å bevisstgjøre begge kjønn, væpne dem med kunnskap, skaffe dem arbeid og gi dem framtidstro. Mislykkes det indiske fellesprosjektet som ble påbegynt av Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru, vil ringvirkningene bli store.
India ble fritt natt til den 15. august 1947. «På slaget midnatt, mens verden sover, vil India våkne til liv og frihet,» sa Nehru i sin radiotale til nasjonen. Og midnattsbarna, livfullt beskrevet av Salman Rushdie, presset seg ut for å gi fra seg sine første skrik.
Den gang hadde landet 340 millioner mennesker. I skrivende stund nærmer det seg 1.266.500 millioner. Det lynraske telleverket på «India Population Clock» får øynene mine til å svi. Indias befolkning vokser med 15 millioner i året, mye raskere enn Kinas. Om noen år, kanskje i 2025, vil landets folketall passere Kinas. Da vil de to gigantene ha nærmere tre milliarder innbyggere til sammen. De svimlende tallene illustrerer hvor mye som står på spill.
I mange år etter frigjøringen slet India med å få fart på hjulene. Ekspertene snakket med forakt om «den hinduistiske vekstraten». Nehru og hans etterfølgere gjorde så godt de kunne, men veksten var sjelden høyere enn tre eller fire prosent i året. Først på 1990-tallet begynte den å skyte fart. Resepten var økonomisk liberalisering. Plutselig økte vekstraten til både sju og åtte prosent, og børsfolket jublet. De siste årene har den globale krisen skyllet inn over landet, og baksiden av medaljen er blitt tydeligere. For slett ikke alle har fått del i framgangen, og millioner av kvinner sliter med å hevde seg.
Kvinnen som ble gjengvoldtatt med døden til følge, studerte fysioterapi. Utsiktene hennes var gode. Verre er det med de millioner av kvinner som lever i fattigdom, og som verken kan lese eller skrive. Mer enn 30 prosent av Indias kvinner (over sju år) er analfabeter. Ingen er lettere å bedra enn dem. Ingen er lettere å mishandle.
Gandhi og Nehru drømte om et land hvor alle, jenter som gutter, skulle få skolegang og kunnskap. Nehru minnet om at kloke indere i en fjern fortid hadde oppdaget nullet. Kunne ikke et slikt folk utrette de største bedrifter? Men noe gikk galt underveis. Det rotekte India med sin kaste- og klassetenkning har vist seg vanskelig å bekjempe. Mye godt gjøres, men uendelig mye gjenstår. Uten et skolesystem som satser maksimalt på å hjelpe de svakeste fram, vil landet forbli i den onde sirkel. En slik skole vil koste den indiske statskassen dyrt, men kanskje pengene finnes? I alle fall er det nok privat rikdom under Indias himmel, og landets forsvarsminister har råd til både atomvåpen og langdistanseraketter.
Uheldigvis er ikke India et særtilfelle. Naboene Pakistan og Bangladesh er, med visse variasjoner, i samme stilling. Kvinnene kommer dårlig ut og er stadig gjenstand for vold, både i hjemmene og det offentlige rom. I Kina er selvmordsraten blant kvinner blant de høyeste i verden. Både Kina og India sliter med store kvinneunderskudd. Hvorfor? På grunn av gamle tradisjoner og ny teknologi. Ved hjelp av ultralyd er det blitt mulig å finne ut hvilket kjønn som svømmer i mors liv. Er kjønnet «feil», kan veien til operasjonsbordet bli uhyre kort.
Det ble en dempet nyttårsfeiring i Delhi og andre indiske byer. Planlagte festligheter ble avlyst av respekt for voldtektsofferet. En alvorsstemt Sonia Gandhi, Kongresspartiets leder, holdt seg hjemme, og de væpnede styrker unnlot å avfyre sine sedvanlige salutter. Veien videre blir vanskeligere å stake ut. Hvor er lederen som skal tenne en fakkel og løpe i forveien? Statsminister Manmohan Singh er en velmenende mann, men med sine åtti år er han neppe særlig løpsdyktig. Noen roper på en ny Gandhi, denne gang 40 år gamle Rahul, sønn av Rajiv Gandhi. Hvis da ikke mor Sonia finner ut at tida er inne?
Mye står på spill i India i 2013.
Det foregår store forandringer i Myanmar. Landet trenger all den hjelp det kan få.
De siste ukene er jeg blitt filleristet på noen av Asias dårligste veier. Jeg har utforsket talløse himmelstrebende pagoder og spist store mengder karpe, krydret med koriander og chili.
Myanmar er en reise verd, og jo tidligere du reiser, desto bedre. For nå skjer det noe i det en gang så døsige landet i øst. I Yangon, landets hovedstad inntil 2005, pågår Den store oppussingen. Travle håndverkere utfører imponerende akrobatikk på byens tusener av bambusstillaser, og lobbyen på Traders Hotel summer av håpefulle forretningsmenn med mobiltelefon og iPad. Og biltrafikken har eksplodert; tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen står den nesten stille.
Investorer fra fjern og nær ser store muligheter i Myanmar. Landet er rikt utstyrt fra naturens side. Det har et livskraftig jordbruk, store mineralressurser, betydelige forekomster av naturgass - og millioner av ledige arbeidshender. Men infrastrukturen er elendig, og lovverket er mangelfullt. Noe må gjøres, og helst så fort som mulig.
En av dem som kan hjelpe, dukket opp i Yangon for to uker siden. Jeg satt ved et kafébord ved den vakre Inlesjøen lenger nord i landet da president Obama kom. Folk flokket seg rundt TV-apparatene for å bivåne begivenheten, men ingen fikk se de jublende massene som sto langs kjøreruten fra flyplassen til byen. Den statlige sensuren likte dem ikke.
Obama lovte Myanmar en startpakke på 170 millioner dollar over en periode på to år. Mer vil komme hvis demokratiseringen fortsetter. Men det pengesterke Kina har langt mer å by på. Kineserne er allerede tungt inne i landets økonomi, bare i fjor investerte de ti milliarder dollar. Mye av pengene har gått til infrastrukturprosjekter, som den nye gassrørledningen fra Indiahavet til byen Kunming i Kina. Kranene åpnes til neste år. Går alt som planlagt, skal kineserne også strekke en vei og en jernbane gjennom Myanmar fra Kina til Indiahavet. Dermed vil kinesisk eksportindustri få lettere adgang til markedene lenger vest.
Da Myanmar innledet sitt Vesten-diplomati for halvannet år siden, spurte mange om landets ledere ville vende Kina ryggen. Det vil de ikke. De to landene har en lang felles grense. Enhver myanmarsk regjering, også en eventuell regjering ledet av Aung San Suu Kyi, må forholde seg til det enkle faktum at Kina er en realitet. Oppgaven i årene som kommer er å skape bedre balanse i utenrikspolitikken ved å etablere gode relasjoner til flest mulig land. Ikke minst til India, en annen stor nabo, og Thailand. Økt samkvem med vestlige land, som USA, er like viktig.
Kinas voksende rolle er likevel ikke uproblematisk. Utlendinger som besøker Myanmar, bruker ikke lang tid på å registrere de antikinesiske understrømmene i samfunnet. Stadig flere kinesiske næringsdrivende slår seg ned i landet, ikke minst i Mandalay. Mens kineserne kjøper de beste eiendommene i byens sentrale strøk, tvinges de fattige innbyggerne til å skaffe seg nytt og dårligere husvære i forstedene. På en grå husvegg lyste en sint ytring: «Boikott kinesiske varer!»
Kinesernes iver etter å utnytte landets mineralrikdommer vekker også mishag. I de siste ukene har tusenvis av mennesker demonstrert mot Kinas engasjement i kobbergruvene ved Monywa, en by litt øst for Mandalay. Utenlandske turister på vei til de vakre grottene i nærheten er blitt stanset av politi og veisperringer.
Mens det sittende regimet strever med sitt, tvinges også opposisjonen til å tone flagg i stadig flere saker. Skal den framstå som et troverdig alternativ ved valget i 2015, må den vise at den står for noe nytt og bedre. Hittil har Aung San Suu Kyi framstått som nesten overjordisk god. Derfor er mange blitt skuffet over hennes manglende vilje til å tale det utstøtte rohingyafolkets sak. Rohingyaene, som er muslimer, lever en kummerlig tilværelse i grensetraktene mellom Myanmar og Bangladesh.
De siste månedene har det buddhistiske flertallet jaget titusener av dem fra gård og grunn. Mange er blitt drept, og FN har slått alarm. Har rohingyaene rett til å bo i Burma, eller har de det ikke? Aung San Suu Kyi har vært høyst uklar i sin tale. Hvem tenker hun mest på? Buddhistene, som skal sikre henne valgseieren om tre år, eller et lite og kjeppjaget folk ribbet for rettigheter?
I dette landskap, hvor motsetningene er like tallrike som pagodene, kan det fort bli enda mer bråk. Derfor trenger Myanmar all den hjelp som landet kan få. Ikke bare investeringer og pengegaver, men også impulser til å møte utfordringene i Buddhas ånd.
Publisert i Dagsavisen 5. desember.
I vår del av verden heter det at penger gir makt. I Kina er det omvendt: Makt gir penger. Mye penger.
I morgen strømmer mer enn 2.000 alvorsstemte delegater inn i Folkets store hall i Beijing. Straks de har inntatt sine seter, lukkes de mektige dørene til den kolossale bygningen.
Historien om Folkets store hall forteller mye om Kina. Bygningen ble reist i løpet av ti måneder i 1958-59, midt under formann Maos katastrofale «Store sprang». Mens millioner av kinesere sultet i hjel, brukte regjeringen vanvittige summer på å reise en koloss som skulle bli 356 meter lang, 256 meter bred og 46 meter høy - det indre arealet 172.000 kvadratmeter. Møtesalen ble dimensjonert til å romme 10.000 deltakere, bankettsalen 7.000. Tilsvarende prestisjebygninger ble reist i andre deler av landet. Hensikten var å demonstrere «sosialismens overlegenhet».
Kina har opp gjennom tidene vært de store prosjekters land. Eneveldige keisere mobiliserte sine undersåtter til å bygge enorme palasser, mausoleer, murer og kanaler. For bare tre år siden ble verdens største damanlegg innviet i Yangzielvas midtre løp. Hundretusener deltok i arbeidet, og halvannen million mennesker ble tvunget til å flytte. Men det største byggeprosjektet er ennå ikke påbegynt: å skape et samfunn som gir den vanlige kineser en stemme. Vi har for vane å hylle Kina for landets rike kultur og historie. Kineserne oppfant papiret, trykkekunsten, kruttet og kompasset. Hvorfor skulle ikke et så dyktig folk også være i stand til å velge sine egne ledere?
Spørsmålet blir stadig mer påtrengende, og de kinesiske lederne er klar over det. Vel vitende om at folket ikke er til å stole på, bevilget de i fjor mer penger til landets indre beredskap enn til den ytre. Alle ledd ble styrket, ikke minst de mobile styrkene som på kort varsel kan sendes til hvilken som helst del av landet for å slå ned opprør.
Det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet i 1921. Bare 13 personer deltok på møtet. I dag teller partiet mer enn 80 millioner medlemmer, og det fortsetter å vokse. I demokratiske land finnes mange veier til makt, i Kina finnes bare én: partiet. I vår del av verden heter det at penger gir makt. I Kina er det omvendt: Makt gir penger. Skaff deg partimedlemskap, rykk fram i rekkene, og du er forutbestemt til å bli rik. For tre år siden var det 143.000 millionærer og 8.800 milliardærer (i kinesiske yuan) bare i Beijing. Én yuan tilsvarer ca. én norsk krone. Taperne fortsetter å slite for ti eller femten kroner dagen.
Ingen bestrider at Kina trengte en ny giv etter formann Maos død. Lederne som etterfulgte ham, sa de ville utvikle en ny samfunnsmodell, «sosialisme med kinesiske særtrekk». I dag framstår den som et avansert kleptokrati (et styre av tyver). Derfor kan den 90 år gamle moren til statsminister Wen Jiabao, en gang en fattig bondekvinne, skilte med en konto på 120 millioner amerikanske dollar. Resten av familienettverket skal være god for vel 2,7 milliarder dollar. Heldigvis har Wen vært smart nok til ikke å sette pengene på egne konti.
I sin ferske bok «Kinas nye prinser» forklarer Trond Einar Jacobsen hva som har skjedd. Da landet innledet sine økonomiske reformer på 1980-tallet, var ledernes slektninger og yngre etterkommere («prinsene») raskt ute med å posisjonere seg: «I dag sies det at de største kinesiske bedriftene er statlige, men det er først og fremst utenpå. Innerst inne, der hvor beslutningene tas, sitter det som regel en prins. Eller en prinsesse. De sitter i ledelsen. De sitter i styret. De sitter på store aksjeposter som de ikke nødvendigvis eier direkte, men som de kontrollerer via andre selskaper eller stråmenn som handler på deres instrukser.»
Disse menneskene påstår at det ikke finnes noen motsetning mellom børs og kommunisme, men på folkemunne omtales de som «svartsnippforbrytere». Som en kineser skriver i en blogg: «Bilene deres er svarte. Inntektene deres er skjult. Alt omkring dem er skjult - som en mann i svarte klær som står ute i svarte natten.»
Under slike forhold er det ikke det minste underlig at Kinas Gini-indeks forblir en godt bevart offentlig hemmelighet. Gini-indeksen er et mye brukt redskap for å måle inntektsforskjellene i et samfunn. Siste gang regjeringen i Beijing offentliggjorde sine tall var for tolv år siden. Uavhengige målinger tyder på at forskjellene mellom høy og lav i Kina er blant de høyeste i verden.
Den forestående kongressen vil høyst sannsynlig munne ut i et vedtak om å «perfeksjonere» den kinesiske formen for sosialisme. Ny partileder etter Hu Jintao blir 59 år gamle Xi Jinping. Tidligere avsløringer viser at også hans familie er god for milliarder. Det lover ikke godt for fortsettelsen.
Hva bør vi forvente av Kinas neste ledere? Svaret er enkelt: Et mer åpent og vennligsinnet land.
Om én måned åpner det kinesiske kommunistpartiet sin 18. kongress. Kabalen er allerede lagt. Xi Jinping (59) avløser Hu Jintao som partileder og blir den mektigste mannen i Midtens rike. Utad framtrer han som en sympatisk skikkelse, mild i formen og forsiktig smilende. Hva han står for i praksis, vet vi ennå ikke.
Selv om Xi hadde et kort studieopphold i USA i 1985 og senere har besøkt flere andre land, har få om noen utenlandske ledere klart å danne seg et tydelig bilde av ham. Eneste unntak måtte være Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew: «Jeg vil sette ham i klasse med Nelson Mandela. Han er et menneske med en enorm følelsesmessig stabilitet ... han er imponerende.»
Xi Jinping tilhører en generasjon som led under Kulturrevolusjonen (1966-1976), da skoler ble stengt og landet ble satt på hodet. Selv fikk han merke galskapen på kroppen. Faren, en høytstående leder, ble stemplet som «revisjonist» og kastet i fengsel. Også andre familiemedlemmer fikk en røff behandling. De vonde minnene som Xi fikk, er forhåpentligvis den beste garanti for at landet aldri vil oppleve noe tilsvarende.
Den kanskje største utfordringen for Kinas nye kost er å få skikk på landets forhold til verden. Det gretne trusseldiplomatiet som landet er blitt så kjent for, er ikke veien å gå. Kina har ingen genuine venner, bare samarbeidspartnere. Dette er det begredelige faktum mer enn seksti år etter at Folkerepublikken ble opprettet. Særlig i de senere år har landet rotet seg inn i den ene konflikten etter den andre, fra Japan til øst til Norge i vest. Konflikter som kunne ha vært unngått om lederne hadde vist seg mindre prektige og mer smidige.
Mye av problemet er de kinesiske ledernes uskikk med å blåse opp små saker til monumentale proporsjoner, for deretter å male fanden på veggen. Hver gang Stalin eller Mao fikk motbør, manet de fram skremmebildene av farlige «nettverk» som truet med å styrte deres perfekte styre. Også i det nye årtusen mener lederne å se skumle fiender rotte seg sammen mot det store Kina. Som da Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris for to år siden. Bak avgjørelsen sto nemlig mektige usynlige krefter, som «internasjonale reaksjonære», «Pentagon» og «Det hvite hus».
Også i Kinahavet ser de kinesiske lederne konturene av et fryktinngytende spøkelse. Det er USA, den gamle imperialismen, som egger til strid og er ute etter å ta kvelertak på det fremadstormende Folkets Kina. Derfor viker ikke kineserne «så mye som en tomme».
Siden 1949 har Kina utkjempet tre unødvendige grensekriger, mot India, Sovjetunionen og Vietnam. Nå truer fem nye, denne gang til havs, mot Japan, Sør-Korea, Taiwan, Filippinene, Malaysia, Brunei og Vietnam. Alltid er det Kina som har rett, alle andre tar feil. Og hvorfor? Fordi kommunister per definisjon ikke kan ta feil. De er jo bevæpnet med sine vitenskapelige «-ismer», ført i pennen av store menn som så Lyset for hundre år siden eller mer. Dessuten er Kina gang på gang sin historie blitt utsatt for imperialistisk aggresjon. Og imperialister skifter aldri natur. De vender alltid tilbake, og hver gang i «ny forkledning».
Det uforsonlige språket Beijing har lagt seg til, er en viktig årsak til de problemer landet har havnet i. Ord forplikter. Ord stenger dører. Et utmerket eksempel på hvor galt det kan gå, er Victor Gaos opptreden i Norge tidligere i år. Gao er en slags halvoffisiell utsending for Kina. Hver gang lederne føler behov for det, sendes han i felten. «Se på hvordan USA har boikottet Cuba. Boikotten har vart i femti år. Jeg håper ikke Norge blir et nytt Cuba», advarte han.
Men Gao hadde mer å by på og sammenlignet Liu Xiaobo med Anders Behring Breivik. Liu hadde riktignok ikke tatt liv, men: «I Kina mener regjeringen at hvis hans program blir iverksatt, vil millioner av liv gå tapt.»
Landets neste ledere, anført av Xi Jinping, vil tjene mye på å tenke før de snakker. Heller enn å avkreve andre land (som Norge) stadige unnskyldninger, bør de se seg selv i speilet. Kanskje vil de finne en og annen kvise i sitt eget ansikt, i verste fall en bjelke i øyet. Først da kan de gjøre seg forhåpninger om å få fred med den omverden de blir stadig mer avhengig av.
Heldigvis er de anti-japanske demonstrasjonene over for denne gang. «De japanske hundene» har fått sine pass påskrevet. I Beijing og de 80 andre byene hvor «massene» gikk amok, telles de økonomiske tapene. Opptellingen vil vise at begge parter tapte, ingen vant. En viktig lærepenge.
Kina har fått et imponerende skolevesen. Men ett fag står til stryk: Kinas egen nære historie.
Også i Kina er det skolestart. Kinesiske aviser forteller at nesten ti millioner barn møter på skolen for første gang. Hva venter dem?
Mye bra. Landet har et stort og variert skoletilbud. Den slaviske Mao-dyrkelsen som en gang preget undervisningen, hører fortida til. Høyere læreanstalter har også utviklet seg med stormskritt. Mange scorer høyt i tekniske fag, og noen av dem er i verdensklasse. Men i ett fag er kineserne sinker: sin egen nære historie.
I Kina er den nære historien kommunistpartiets eiendom. Mens forskerne kan granske den fjernere fortid med forholdsvis stor frihet, bør de være forsiktige med å stikke nesen for dypt i den nyere tid. Kommunistpartiet ble stiftet i 1921. Det meste som har skjedd siden da, er partihistorikernes saksfelt. Historien etter 1949 er spesielt følsom. Derfor gjelder det å trå varsomt og ikke stille for ubehagelige spørsmål. For de autoriserte partihistorikerne består en viktig del av jobben av å fortie, omskrive og lyve.
Resultatet er tragisk. Hvert år forlater flere millioner ungdommer skolebenken med mangelfulle historiske kunnskaper. Samtidig velger mange gamle kinesere å ta den virkelige historien med seg i graven. Det er best slik. Heller taushet enn ubehag.
For to år siden fastslo den nederlandske sinologen og historikeren Frank Dikötter at minst 45 millioner kinesere led sultedøden under Maos «store sprang» fra 1958 til 1961. Bak seg hadde han årelange studier og tålmodig graving i kinesiske arkiver. Men for Kinas lydige lærebokforfattere er denne tragedien et ikke-tema. Offisielt omtales perioden bare som «de tre vanskelige årene» eller «de tre magre årene», og lærebøkene gir ingen anslag over antallet døde.
Slik, med harelabb og viskelær, får partiet en av de største tragedier noensinne til å framstå som en bagatell.
Den gode nyheten er at noen forsøker å gjøre noe med det. En av dem, Yang Jisheng, var journalist i nyhetsbyrået Det nye Kina fra 1967 til han gikk av med pensjon i 2002. Jobben ga ham betydelig makt. Hvor han enn kom, kunne han vise fram sine adgangstegn og anbefalingsbrev, og stengte dører åpnet seg som ved et trylleslag. Som journalist fikk Yang en sterk, ja uimotståelig, trang til å avdekke omfanget av sulttragedien. På reisene sine forsømte han aldri en anledning til å oppsøke lokale arkiver og snakke med høy og lav: «Jeg følte meg som et menneske på skattejakt i fjellene, alene og omgitt av tigre og ville dyr på alle kanter.»
Funnene sjokkerte ham: «Det var ingen krig, ingen sykdom, og været var ganske normalt. Og likevel døde millioner av mennesker. Ufattelig! Slikt skjer ikke ofte i historien, og likevel har myndighetene klart å legge lokk over det som skjedde.» Resultatet av Yangs undersøkelser ble en murstein av en bok, Gravstein. Det skulle være unødvendig å nevne at den er forbudt i Kina.
Kommunistpartiets behov for å diktere historieskrivningen begrenser seg ikke til årene fram til Maos død i 1976. Også etter den tid har det demonstrert sin sterke sensurtrang. Partiets forhold til opprøret på Den himmelske freds plass i 1989 er et godt eksempel. Etter at flere hundre tusen demonstranter hadde okkupert plassen i seks uker, valgte partiledelsen å knuse opprøret med våpenmakt. Ifølge offisielle tall ble mer enn tre hundre personer drept. Det virkelige antallet var trolig langt høyere. Siden den gang har partiet avslått ethvert krav om en uavhengig gransking av tragedien.
Den samme sensurtrangen preger landets voksende museumsmiljø. Mange av de nye museene er påkostede og byr på storslåtte utstillinger av utsøkt kunst fra de eldste tider. Men når kuratorene skal illustrere den nære fortid, blir de vage og unnvikende. I hjertet av Beijing skinner det restaurerte nasjonalmuseet som aldri før, og alvorlige vaktmannskaper i stilige uniformer og hvite hansker dirigerer de besøkende fra avdeling til avdeling. Men også der har partiets sensorer vært på ferde. En talsmann sier at museets formål først og fremst er «å feire» det nye Kina.
Kinesiske myndigheter er aldri nådige i sin fordømmelse av japanerne, som ennå kvier seg for å fortelle sannheten om sine ugjerninger under andre verdenskrig. Som Folkets Dagblad skrev for en tid siden: «Japan har på ondskapsfullt vis forkludret historien, benektet sin invasjon i Kina og hvitvasket sine forbrytelser ... Skal Japan bli et «normalt» land, bør det gjøre som Tyskland og se seg selv i historiens speil.»
Også de kinesiske kommunistene gjør klokt i å se seg selv i «historiens speil». Før det skjer, kan heller ikke Kina betraktes som normalt.
Denne uka begir de kinesiske topplederne seg til badebyen Beidaihe, tjuefem mil øst for Beijing. Men får de tid til å bade?
Formann Mao elsket det våte element. «Der det er vann, er det mulig å svømme, unntatt under spesielle forhold,» sa han i 1959. «For eksempel er det ikke mulig å svømme der vannet er bare én tomme dypt, eller der det har frosset til is.» Gang på gang satte han skrekk i livvaktene sine ved å svømme i både Yangtzeelva og de skummende bølgene utenfor Beidaihe. For Mao var svømmingen en politisk akt. Han ville vise at han mestret alt, selv naturkreftene.
Ingen av Maos etterfølgere har gjort seg bemerket som svømmere. Grå og kjedelige som de er, trives de best på land. Og kanskje er det best slik, for sakslisten i Beidaihe blir lang. De siste månedene har problemene hopet seg opp. Selv Xi Jinping, som er påtenkt som ny partileder til høsten, sliter. I juni røpet medieselskapet Bloomberg at hans hyperaktive søster og svoger har klart å rake til seg en formue på flere milliarder kroner. Selv om Bloomberg ikke klarte å avdekke noe negativt om Xis personlige økonomi, var saken så ubehagelig at myndighetene valgte å blokkere selskapets nettside i Kina.
Forberedelsene til partikongressen blir første punkt på sakslisten. At Xi Jinping vil overta etter avtroppende Hu Jintao, tas for gitt. Resten av kabalen virker usikker. Arrestasjonen av Bo Xilai, den mektige partisjefen i storbyen Chongqing, tidligere i år, kan ha skapt rot i planene. Sammen med sin kone skal Bo ha styrt byen med tvilsomme metoder.
I dag stilles kona for retten, tiltalt for å ha medvirket til drapet på briten Neil Heywood i november i fjor. Lite tyder på at rettssaken vil avdekke noe fundamentalt nytt, for partiet har regien fra første til siste klubbeslag. Bo Xilai er ikke blant de tiltalte, men hans politiske karriere synes å være over. Hvor mange som vil følge med i dragsuget, vet ingen.
Kinas maktstruktur er som et spindelvev av synlige og usynlige tråder. Og nå som før må kineserne nøye seg med å betrakte rykningene i veven på høflig avstand. Nesten 2400 år etter at begrepet «demokrati» ble lansert i Aten, er 1300 millioner kinesere politiske statister i sitt eget land. Den reelle makten ligger ikke engang i partiet, men i partiets indre kjerne, i høyden noen hundre personer.
Ettpartistaten står ikke på dagsorden i Beidaihe. Men på en eller annen måte må partiet komme folket i møte for å roe gemyttene. Stadige opprør på grasrota er en påminnelse om at kineserne ikke finner seg i hva som helst. Flere av opprørene skyldes forverringen av miljøet, hvilket er forståelig i et land som må betraktes som et økologisk katastrofeområde. Andre har sitt utspring i myndighetenes maktovergrep overfor enkeltpersoner og svakere grupper.
Like opprørende er den utbredte korrupsjonen. Når tjenestemenn på lavere nivå begynner å kjøre Mercedes, Lexus og BMW, skjønner folk at noe er galt. Enhver kineser som ber det offentlige om hjelp, vet hva «rask saksbehandling» innebærer. Korrupsjonen rir landet som en mare. Alle vet det, men få tør gjøre noe fordi varsling er forbundet med risiko. Slikt tærer på legitimiteten til verdens største kommunistparti.
Ingen forventer at Kina skal demokratiseres over natten. Lederne som nå samles i Beidaihe, gjør likevel klokt i å forberede seg på en ny tid. De må åpne de politiske ventilene, planmessig og i riktig rekkefølge, og slippe flere stemmer til. I partiledelsen skal det være krefter som vil nettopp det. Statsminister Wen Jiabao sies å være én av dem. Hva påtroppende partisjef Xi Jinping vil, er foreløpig uklart. Trolig vil han trenge et år eller to på å befeste sin stilling.
Mens dagene går, må stadig flere bedrifter innskrenke eller stanse produksjonen. Det er ingen grunn til å svartmale bildet, for selv om vekstkurven er fallende, forventer Kina i år en vekst på mellom sju og åtte prosent. Men, et ytterligere fall - til seks eller fem prosent - vil kaste millioner av kinesere ut i ledighet. Det har ikke partiet råd til. «Noe må gjøres», som Lenin sa.
Derfor er rådslagningene i Beidaihe så viktige.