I fjor sommer sto samboeren min og jeg i stekende sol på et stappfullt Legoland sammen med ungene våre. Vi så oss litt rundt, og kom fram til at det sto ganske dårlig til med sikkerheten. Det burde være mer sikkerhet, ble vi enige om. Dit har vi altså kommet. At det er slik man tenker når man er et sted for å kose seg og ha det gøy med barna. Det er ille at det har blitt sånn, men slik er det nok for mange av oss. Hvor skal det ende? Man kan vel ikke ha vakter overalt hvor barn ferdes? Hva slags samfunn ville det blitt?
Europa er blitt stadig oftere rammet av terror de siste årene. Det har smelt på flyplassen Zaventem i Brussel, på T-banen i samme by, på kafeer, på konsertlokalet Bataclan og på fotballstadion i Paris. En lastebil kjørte inn i en folkemengde på strandpromenaden i Nice, og drepte voksne og barn som feiret nasjonaldagen. Barn ble også drept ved en skole i Toulouse. Listen er lang, og dette er bare noe av det som har skjedd de siste årene. Det har også smelt både her hjemme, i Sverige og i Danmark. Og nå på mandag utenfor Manchester Arena, full av barn og ungdom.
Man har tent lys, gått i blomstertog, og brukt flagget til landet som er rammet som profilbilde på Facebook. Vi har holdt hender, sagt høyt og tydelig at terroren ikke skal skremme oss fra å leve som før. Vi skal ikke leve i frykt, sier man. På TV sitter psykologer og forteller foreldre at vi må snakke med barn om hva som har skjedd, men passe på å ikke skremme barna. Gjør helt alminnelige ting, sier de, og ikke vær redd. Lettere sagt enn gjort, når terroren kommer stadig nærmere. Økte sikkerhetstiltak, stadige terrorangrep og samtaler med barna om det som skjer og trusselen som foreligger, er kontinuerlige påminnelser om en ny og mer utsatt situasjon enn den vi kjenner fra før.
Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Vi ble værende på Legoland, satte navnelapper på ungene. Men jeg lurte på om vi burde si noe mer. I hvert fall til hun eldste. Samtalen jeg hadde i hodet mitt gikk omtrent som følger:
«Hør her! Når du skal inn på store turistattraksjoner, bør du alltid merke deg hvor nødutgangen er. Ikke stå helt foran. Hvis det skulle skje noe her, løp vekk fra stedet de høye lydene kommer fra. Gjem deg, og har du fortsatt telefonen din, så er nødnummeret i Danmark 112. Det er samme nummer for politi, ambulanse og brann.»
Slike og andre generelle råd hadde jeg i hodet mitt. Men de forble der. Jeg sa ingen ting. For jeg hadde ikke lyst til å skremme henne. Ikke godt å si om hun likevel merket noe.
Mer informasjon er også trygghet, og det bør finnes en mellomting mellom total naivitet og informasjon som kan gjøre barn redde og nervøse. Men hvordan finner man den perfekte balansen mellom overdrevne forholdsregler og ren fornektelse? Samfunnet vårt er endret. Bør vi ikke da også endre hvilken informasjon som vi gir til våre barn? Vi lærer jo barn hva de bør gjøre hvis det plutselig skulle begynne å brenne, og at de ikke skal bli med fremmede, at man bør gå på opplyste gater hvis man skal hjem etter mørkets frambrudd, og slike ting. Denne typen informasjon gir vi til barn for at de skal kunne føle seg trygge og vite hva de skal gjøre dersom det først skulle skje noe. Vel, terror kan også skje. Bør vi ikke da følge den samme logikken som over: nøktern informasjon og klare forholdsregler?
Mens jeg skriver denne teksten har for eksempel Adresseavisen dette som toppsak: Slik er terrorfaren der du skal på ferie. Inkludert et kart. Dagbladet har det åtte år gamle terrorofferet Saffie som forsidebilde og «Valgte barn som mål» som overskrift. Klassekampens variant etter terrorangrepet i Manchester: «Bombet barn». Dette er noe også mange barn får med seg. Og vi kan ikke snakke om terror eller terrorberedskap i 2017 uten å snakke om sosial medier. Informasjon fra offentlig hold er en ting, den kan være så konkret og ryddig den bare vil, men den uformelle informasjonen – eller desinformasjonen – er gjerne den som når raskest fram og treffer oss hardest. Direktesendte bilder av terrorhandlinger som i Paris, som da Larossi Abballa direktesendte drap og døde mennesker – terrorhandlinger mens de skjedde. Det er også en del av dagens mediebilde. Vi må også lære unge mennesker at de ikke bør dele bilder videre, eller dele desinformasjon videre, det vil ikke bare skremme andre, men også la terroristene vinne.
Jeg er usikker på om det er godt nok med formaninger om ikke å være redde, og påminnelser om at sjansene for å havne i en bilulykke er større enn terrorfaren. Eller som jeg pleier å si til de minste: Det er større sjanse for å møte en løve på Bislett enn at det skjer terror her igjen.
I årets ferie, som går til en europeisk storby, kommer jeg til å oppgradere informasjonen jeg gir til ungene. Jeg skal gi dem samme informasjon som jeg ville ha gitt om det var en epidemi på gang. Da ville jeg jo ha sagt: vaksiner er viktig, vær årvåken overfor symptomer, og oppsøk lege og hjelp om det skulle skje noe.