Få måneder etter terrorangrepene i den franske hovedstaden, og bare dager etter at Istanbul ble rammet, kom terroren i går til Brussel.
Den belgiske hovedstaden ble rystet av flere eksplosjoner, på flyplassen Zaventem og på t-banestasjonen Maelbeek ved EU-hovedkvarteret. Europa er igjen rammet av fanatiske mordere med sprengstoff som våpen og uskyldige mennesker som mål.
I skrivende stund er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Men noe vet vi: Vi vet at et høyt antall mennesker har mistet livet i blodbadet, og at langt flere vil være preget i lang tid. Slike målrettede, brutale og feige angrep, der helt vanlige mennesker blir ofre for ekstremistenes terror, rammer dessuten sentrale verdier i samfunnet, som bevegelsesfriheten.
Vi vet så altfor godt hvordan slike angrep rammer hele samfunn. Vi har kjent det på kroppen. Belgia er et land som på mange måter ligner vårt. Det har omtrent dobbelt så mange innbyggere, men er et lite land i europeisk målestokk. Brussel er en større by enn Oslo, men er ingen stor hovedstad. Det er dessuten en by mange av oss har et nært forhold til. Derfor føles dette nærmere enn når terroren rammer i andre deler av verden, på steder vi ikke kjenner like godt. Det er viktig å minne oss selv om at dette er en del av virkeligheten for svært mange mennesker.
Tiden som kommer vil være preget av en jakt på svar på hvordan gårsdagens angrep kunne skje, og en ny omdreining i debatten om hvordan terroren skal bekjempes. Terrororganisasjonen IS tok i går ettermiddag på seg ansvaret for angrepene, og det spekuleres i om terroren har sammenheng med Paris-terroren i november. Belgia ble rammet bare fire dager etter at en av gjerningsmennene fra Paris ble arrestert i Brussel-bydelen Molenbeek.
Uansett hva som kommer fram, og hvilke svar som gis, er én ting klart: Vi skal bekjempe terroren, men ikke med en politikk for økt polarisering.