Internett gjør livet lettere. Ikke minst hvis man ønsker å melde seg ut av hovedvirkeligheten og dyrke en sekterisk identitet næret av paranoide fantasier. For eksempel hvis man er Anders B. Breivik.

På Internett får de hundre blomster blomstre. Der er ytringsfriheten praktisk talt ubegrenset, likesinnede kan finne hverandre, og ingen trenger lenger å forholde seg til mediemogulenes og statsapparatenes regisserte virkelighet. Hvis du for eksempel tilhører gruppen som er overbevist om at 11. september var en «inside job», kan du hele dagen lese innlegg og rapporter fra likesinnede. Om din eneste interesse er landbrukspolitikken i India, trenger du ikke å lære om noe annet. Og hvis din dypeste overbevisning går ut på at et nytt korstog er nødvendig fordi muslimene planlegger å ta makten i Europa, kryr det av nettsteder i inn- og utland hvor det daglig legges ut nye funn som bekrefter ditt verdensbilde.

Du trenger egentlig aldri å åpne en avis. Alt du trenger å vite, og all pålitelig informasjon med relevant vinkling og korrekte fakta, ligger jo på dine yndlingsnettsteder. Ett av dem har kanskje et menyvalg som heter «Etnisk diskriminering», men når du åpner siden, finner du – til din lettelse – bare lenker til artikler som dokumenterer at det er en politisk korrekt løgn at slik diskriminering forekommer.

Du kan handle bøker via noen av favorittnettstedene dine, som omtaler og stundom inneholder annonser for bøker i den spennende «Eurabia»-tradisjonen. Der kan du skaffe deg Bruce Bawers innsiktsfulle analyse av den muslimske invasjonen av det sovende, akk så naive Europa, Bat Ye’Ors viktige studie Eurabia, om den kommende kulturkampen, og en drøss andre informative bøker av skarpe penner fra Ayaan Hirsi Ali til Oriana Fallaci. Og før du vet ordet av det, er du dypt inne i et spennende, men konfliktfylt scenario der noen vil klare seg, mens andre må bukke under.

Det aller beste ved dette lille hjørnet – ditt hjørne – av Internett, er likevel diskusjonene. Her får du nemlig lese innlegg skrevet av personer som ser verden på omtrent samme måte som deg selv. Du kan svare dem, du kan krangle hvis dere er uenige om detaljer, men først og fremst kan dere styrke deres felles overbevisning om at Norge er falt i hendene på en ryggesløs femtekolonne av veike, naive multikulturalister, som i allianse med en håndfull akademiske kannestøpere plaprer tåpelig om et samfunn der det er rom for mangfold. Selv om muslimene er den egentlige hovedfienden, bruker dere mesteparten av tiden på å hate denne svikefulle eliten.

Siden de fleste av dere er anonyme, trenger dere ikke å legge fingrene imellom. Dere kan si akkurat det dere føler i øyeblikket, og bygge hverandres hat opp, tomme for tomme, til dere nesten sprekker. Som Arne And så vakkert uttrykker det: Å tenke før man snakker er som å tørke seg i ræva før man driter. Alt oppdemmet hat mot det etablerte Norge, alle fantasier om skjulte sammenhenger i geopolitikken, all den hets mot navngitte personer du sitter inne med får et naturlig utløp her. Og du får støtte. Kameratskap. Virtuelle klapp på skulderen. Riktignok møter du sjelden dine venner ansikt til ansikt, men du verden som det varmer likevel å føle at man er havnet blant likesinnede.

Av og til sender du en hatefull, vagt truende e-post til en av de politisk korrekte idiotene også, bare for moro skyld, for å se om han svarer. Du bruker uansett en hotmailadresse. Hvis idioten svarer og prøver å diskutere saklig med deg, blir det enda morsommere. Da skrur du bare opp aggresjonen et lite hakk neste gang. Ingen kan jo spore deg uansett. Du er usårbar. Hurra for ytringsfriheten på nettet – hurra for anonymiteten!
«Den nye høyreekstremismen» er et ugreit begrep. Som PST nylig har gjort rede for, er bare et fåtall mennesker i Norge registrert som medlemmer av høyreekstreme organisasjoner (tallet 40 har vært nevnt). Anders B. Breivik var ikke medlem av noen slik gruppe. Derimot brukte han Internett målrettet. Ett sted nevner han sine 7.000 Facebook-venner. I en annen sammenheng er det kommet fram at han en tid var flittig bidragsyter til Document.no, et islamfiendtlig nettsted med 35.000–40.000 unike brukere i uken. Hvem de er, og hva de eventuelt har felles bortsett fra et brennende hat mot den politiske eliten og muslimer, er uklart. Men de er definitivt over 40 totalt. De fleste av dem passer neppe inn i vanlige kategoriseringer av høyreekstremister. De har verken barberte skaller eller tatoveringer. Mange har både mastergrader og gode jobber. Uansett deltar de med varierende intensitet i et løst nettverk, som overlapper med andre nettverk, i inn- og utland, på Facebook og Twitter, av mennesker som ser verden mer eller mindre på din måte.

Hans «manifest» tyder på bred, men usystematisk og svært selektiv lesning. Han hadde ikke tid til å se saken fra to sider, og tillot seg vel heller ikke å oppdage at han egentlig var kjempeinteressert i cubansk historie eller tropiske orkideer. Med god hjelp fra Internett (og, formodentlig, en viss intimitet med World of Warcraft) gikk han stadig dypere inn i en parallellverden der gråsonene er borte, alle spørsmål har enkle svar og bare et fåtall problemstillinger og vinklinger har krav på oppmerksomhet.
På denne måten kan Internett hjelpe mennesker med tilbøyeligheter i fundamentalistisk retning med å få realisert sitt indre potensial. Det er blitt lett å sjalte ut informasjon som gir bredde, nyanser, motsigelser og uventede innfallsvinkler. Men det stopper ikke der.

En nylig utkommet bok av Eli Pariser, «The Filter Bubble», viser hvordan Google, Facebook og andre tunge aktører på nettet aktivt filtrerer informasjonen hver av oss får på nettet. Google finkalibrerer dine søketreff basert på informasjon de har innhentet om deg på andre måter, som din søkehistorie og medlemskap i grupper. Det betyr at hvis en miljøaktivist og en oljedirektør søker på ‘klimaendringer’, får de ganske forskjellige trefflister. Begge får sin virkelighetsoppfatning bekreftet. Vi snakker her om en noe mer subtil, og usynlig, versjon av Amazons «personlige anbefalinger».

Man slipper å bli overrasket, eller å skifte mening, i en slik verden. Det eneste problemet er at folk flest til slutt ikke har noe å snakke om, når de innimellom forlater boblen sin. De andre er jo så uopplyste, og interesserer seg dessuten bare for irrelevante ting!

Anders B. Breivik viet sitt liv til å bekjempe flerkulturalitet. Formodentlig betraktet han den som en trussel mot det sosiale samholdet i samfunnet. Ordet «fragmentering» brukes ofte om effektene av flerkulturalitet. Slik fragmentering kan inntreffe, men det er ingen automatikk i det. Det avhenger av hvordan samfunnet er organisert og på innbyggernes vilje til å komme sammen. Derimot er gettoiseringen av nettet og dannelsen av smale subkulturer med begrenset kontakt utad, en oppskrift på fragmentering og tunnelsyn. Kort sagt en trussel mot det nasjonale fellesskap.

Vi måles opp og ned. Lommer tømmes. Jakke og sko må av. For vi er alle farlige, selv på flyet fra Bergen til Ålesund. Vi rammes av den globale avmakten i terrorens kjølvann.

For snart 20 år siden bidro jeg til en antologi med tittelen «Tror vi fremdeles på fremskrittet?». Så vidt jeg husker, inneholdt boken flere tankevekkende bidrag, men det beste ved utgivelsen var utvilsomt spørsmålet som ble reist i tittelen. Svaret var jo ikke lenger opplagt. Det var langt fra sikkert at folk i denne delen av verden håpet på noe som helst lenger.

Det menneskelige håp hadde i mange tusen år vært knyttet til religion og livet etter døden: Dennesidig urettferdighet og lidelse ble mulig å holde ut når man kunne gjøre regning med et bedre liv etter døden eller gjenfødelse i en mer privilegert posisjon. Så ble religionens kraft gradvis svekket, spesielt i Europa, og tomrommet den etterlot seg, ble fylt av vitenskap og teknologi. Det er vanlig å si at troen på Gud ble svekket av vitenskapelige oppdagelser, men sjeldnere å sammenligne den sekulære fremskrittstroen med religiøse forestillinger om livet etter døden. Ikke desto mindre er det nok riktig at menneskets økende kontroll over naturen, og de akselererende teknologiske innovasjonene, spesielt på 1800-tallet, kunne gjøre det dennesidige interessant nok til at det hinsidige gradvis ble skjøvet i bakgrunnen.

Håpet om fremskritt og utvikling erstattet altså håpet om et liv etter døden. Spørsmålet, som ble stilt i antologien fra 1993, er om dette håpet fremdeles er levende, og i så fall hvor. Det har vært nok av skuffelser de siste tiårene, fra miljøødeleggelser i nord til stagnasjon i Afrika og valutakriser overalt. Og ennå har jeg ikke engang nevnt nine-eleven.

Begynnelsen av 1990-tallet var en optimistisk tid. Jernteppet var borte, og apartheid var over. Internett knyttet verden sammen på nye måter. EU planla både utvidelser og utdypninger av det europeiske prosjektet. Veksten i Øst-Asia var i full gang, og hele OECD befant seg i en lang høykonjunkturperiode. 1990-tallet var tiåret da globaliseringen først og fremst ble forbundet med muligheter, ikke trusler. Francis Fukuyama var tiårets profet, med sitt syn om at historiens dialektikk var over fordi kapitalismen og det liberale demokratiet hadde vunnet.

11. september 2001 representerte et vannskille i så måte. Nittitallet hadde nok en fin-de-siècle-ambivalens over seg, men var alt i alt et optimistisk tiår. 00-tallet ble derimot det første tiåret i globaliseringens paranoide fase.

Noe forsinket gikk det opp for statsledere og analytikere at en åpnere verden ikke bare er en verden av nye muligheter, men også av nye farer. Alt flyter jo lettere enn før nå, også vold, terror og antiamerikanske tanker.

Terrorismen kunne ikke bekjempes slik man bekjemper en fiendtlig stat. Den ligner mer på kreft enn på koldbrann, og helbredes snarere ved strålebehandling enn ved amputasjon. I stedet for å tilføre den nødvendige medisinen gjorde USA vondt verre gjennom sine autistiske og grusomme angrep, anført av en lett kataton president, mot skyldige og uskyldige om hverandre. Det var – og er – en krig som ikke kunne vinnes, fordi man prøvde å amputere den syke kroppsdelen i stedet for å behandle hele kroppen. Et av de mest talende bildene som gikk verden over like etter terrorangrepet, forestilte en tungt bevæpnet soldat som voktet en av inngangene til gigantiske Grand Central Station i New York City. At en soldat skal gjøre politiets jobb, minner om at grensen mellom samfunnets utside og dets innside er kollapset. Fienden kan være overalt! Dessuten var bildet en sterk påminnelse om den dype avmakten mange av verdens stater, og USA i særdeleshet, opplever i konfrontasjon med det nye konfliktbildet. Selv en soldat utstyrt med atombomber og røntgensyn ville jo ikke hatt stort å stille opp med mot en godt forberedt terrorist i rushtiden.

Vi hvite, rike mennesker slipper vanligvis å føle etterdønningene av nine-eleven på våre egne kropper – selv om sosiologen Saskia Sassen pleide å snakke, før Obama, om at hun samlet på borgerrettigheter hun hadde mistet under Bush II. Skjønt, det er én type situasjon som jevnlig minner oss middelklassemennesker på at politikken nå er basert på frykt, ikke tillit: at omverdenen er et sted fullt av farer og ikke muligheter.

Denne situasjonen oppstår hver gang vi skal reise med fly. Lommer må tømmes, laptoper legges i et trau. Man må ta av seg belte og ofte sko. Jakken må også av. For ikke å snakke om klokken. Den halvtomme colaflasken må kastes, selv om man demonstrativt drikker en slurk av den rett foran trynet på vakten. Tannpastaen må legges i en gjennomsiktig plastpose. Man er nokså ribbet når man går gjennom sikkerhetskontrollen, og likevel piper alarmen rett som det er fordi den tar tilfeldige stikkprøver. Den falske tryggheten de nitide og autoritære sikkerhetskontrollene skaper, er ikke annet enn en påminnelse om avmakt. Plastiske eksplosiver går lett gjennom metalldetektoren, og det finnes også mye fint i plastskalpeller.

Dette sikkerhetsregimet forteller oss alle at vi er farlige, selv om vi bare skal ta flyet fra Bergen til Ålesund for å besøke en tante. Dessuten smitter det. Når regjeringer i Europa styrker grensekontrollen, innfører datalagringsdirektiver og utviser en beklemmende mangel på vanlig folkeskikk i behandlingen av statsløse og papirløse, reproduserer de modellen fra flyplassene. De skjærer og kutter i stedet for å tilby strålebehandling.

USA mistet sin sjel på den såkalte krigen mot frykt («the war on terror») der motstanderen var utydelig og derfor uovervinnelig. Et land som ikke klarer å straffe de ansvarlige for overgrepene i Abu Ghraib, og som er ute av stand til å slippe de oransjekledde fangene ut av burene i Guantánamo, kan ikke se verden i øynene og snakke om menneskerettigheter. Det er iallfall helt utenkelig at et land med uløste problemer på en slik skala kan ha en leder som mottar fredspriser. Og faktum er, dessverre, at landet som skulle bekjempe frykten, hittil bare har bidratt til å gjøre oss enda reddere. Slik er det jo å være rik i et hav av fattige. Vi vesterlendinger er som kaksene i Kingston, som bruker ti minutter bare på å låse seg inn i huset sitt. Lite tyder på at denne situasjonen vil forandre seg synderlig de kommende årene.

Dette er første innlegg i sommerens kronikkserie i Dagsavisen med tema Ti år siden 9/11. Vi spør hva et tiår i terrorens tegn har gjort med politikk, kultur og samfunn.

Pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag.

Det hviler en tung symbolikk over pågripelsen av Maria Amelie på Nansenskolen i Lillehammer. Skolen er basert på et verdigrunnlag som står i diametral motsetning til verdiene som lå til grunn for politiets aksjon: Medmenneskelighet, humanisme, dialog, respekt, nestekjærlighet.

Maria Amelie er et dannet menneske som tar telefonen når den ringer og baserer sin tilværelse på tillit til andre. Politiet kunne lett ha fått tak i henne om de ville. I stedet valgte de å pågripe henne, brutalt og uten forvarsel, umiddelbart etter at Maria hadde holdt et foredrag for elever og andre interesserte på Nansenskolen. Prioriteringen er interessant. Politiet har sjelden ressurser til å etterforske innbrudd, men de har tydeligvis ingen problemer med å avse fem ansatte til å arrestere en papirløs flyktning en sen kveld i Lillehammer.

Vi var mange som måtte klype oss i armen da vi hørte om pågripelsen. Var dette virkelig mulig? Hadde Norge i all hemmelighet begynt å imitere DDR eller Nord-Korea? Fem mann og to biler for å pågripe en spebygd, ubevæpnet kvinne?

Men så husket vi at over femti irakiske asylsøkere var blitt deportert bare en uke før. Som vanlig kom politiet hjem til dem midt på natten og vekket voksne og barn, fikk dem til å slenge på seg noen klær og raske sammen sine få eiendeler, og kjørte dem ut til flyplassen. Jobben ble utført raskt og effektivt, og vips, så var enda enda et kronglete problem ute av verden for myndighetene.

Den brutale pågripelsen av Maria Amelie er med andre ord ingen isolert hendelse, men typisk for denne statens behandling av rettighetsløse mennesker.

Maria og hennes foreldre kom til Norge i 2002 som statsløse flyktninger fra Kaukasus. Her har de, takket være mange gode hjelpere i det sivile samfunn, hatt en tilnærmet normal tilværelse i åtte år. Det har ikke vært lett, deres økonomiske handlingsrom har vært begrenset, og det er upraktisk å leve som fredløs. Man kan ikke stole på politiet, man kan ikke få bankkonto eller førerkort; man kan ikke engang ta fergen til Frederikshavn. Man har verken rettigheter eller plikter.

Likevel foretrakk familien dette usikre alternativet fremfor å melde seg og bli deportert til Russland. Og så påstår myndighetene at Maria og hennes foreldre forlot sitt hjem i Kaukasus fordi "faren hadde problemer med forretningsdriften der". Hørt maken til sludder! Tror myndighetene virkelig at Marias foreldre ville forlate alt de eide, sine nettverk og slektninger, og flykte hals over hode, først til Moskva, deretter til Finland og så til et liv fra hånd til munn i Norge, fordi det gikk dårlig med businessen? Tror de at den lille familien ville kutte alle bånd til venner og slektninger der de kom fra, og ikke sende så mye som et julekort eller en tekstmelding hjem, fordi de var furtne på grunn av dårlig inntjening? Tror de at Marias far regnet med å tjene mer som flyktning i Norden enn han kunne som veletablert forretningsmann i hjembyen? Og at de flyktet videre fra Moskva, hvor de hadde bodd en stund, fordi de var lei av luftforurensningen i den russiske hovedstaden?

Faktum er at Marias foreldre var livredde. De fryktet ikke først og fremst for sine egne liv, selv om det var en reell fare for at noe ville skje med dem, men hver dag var de redde for at datteren ville bli kidnappet på vei hjem fra skolen og kuttet opp i småbiter, eller at hun en dag bare ville forsvinne. Slikt skjer nemlig, selv om den norske stat ser ut til å ha bestemt seg for at Russland er et demokrati og Putin vår venn.

Onsdag 12. januar spiste jeg lunsj med Maria Amelie. Som vanlig snakket hun glad og entusiastisk om sine kommende prosjekter. Hun var i gang med et revysamarbeid med blant andre Are Kalvø, skulle holde noen foredrag om boken sin, og så skulle hun samme ettermiddag til Nansenskolen sammen med Rune Berglund Steen. Jeg måtte smile da jeg hørte at hun skulle nettopp til Nansenskolen. Fridtjof Nansens store humanitære innsats fant jo sted i Kaukasus, og var basert på den samme grunnleggende medmenneskeligheten som Maria hadde opplevd så ofte fra vanlige nordmenn og så sjelden fra den norske staten. Derfor ligger det en tung symbolikk i at det var nettopp der hun ble arrestert. Pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag.

Lovverket må nødvendigvis utøves med skjønn. Der finnes begreper som "opphold på humanitært grunnlag", "tilknytning til riket" og "sterke menneskelige hensyn". Når disse kriteriene tydeligvis ikke gjelder for Maria, kan man jo spørre seg hvem de skal gjelde for. Hun har hele sitt liv i Norge. Andre land har amnestiordninger for mennesker i denne typen situasjon; Norge har det ikke.

Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet begrunner utkastelsen med at det ville være galt om de som ikke har krav på beskyttelse skal ødelegge for de som faktisk trenger det. Rent bortsett fra at realitetene i denne konkrete saken tyder på at Maria og hennes foreldre i høy grad har behov for beskyttelse, er denne argumentasjonen lite overbevisende når den kommer fra maktapparatet i et land som ikke bare er verdens rikeste, men også velorganisert og nesten folketomt. Statssekretæren snakker ut fra formelen "Tenk om alle skulle gjøre x". Javel. Problemet kan faktisk snus på hodet. Norge har en årlig kvote på 5000 innvandrere med spesielle kvalifikasjoner. Den blir aldri fylt. Problemet for dette landet kan i fremtiden vise seg å være at det bare er de aller mest desperate som kommer hit.

Regimet har selvfølgelig anledning til å håndtere utlendinger som de vil, og papirløse er uansett helt uten rettigheter. De kan når som helst rives ut av sengene sine midt på natten og kjøres, med eller uten blålys og sirener, til flyplassen for å bli tvangssendt ut av landet de har fått en tilknytning til.

Slik ønsker UNE, Knut Storberget og regjeringen at papirløse flyktninger skal behandles, og som utøvende makt er det deres rett å iverksette de nødvendige tiltak. Men da ville det samtidig være en stor fordel om denne staten sluttet å briske seg med menneskerettighetsbegrepet. Det kan vel også tenkes at Arbeiderpartiet en dag må se seg rundt etter nye alliansepartnere. Den mest nærliggende er for tiden et parti som begynner på F.

Et land som har råd til å kaste ut Maria Amelie er kanskje verdens rikeste, men det er også verdens fattigste.

Ikke alle ytringer er like viktige. Tydeligvis er det viktigere å kritisere islam og muslimer enn å korrigere de som bruker bulldozer der teskje ville ha vært et bedre redskap.

Walid al-Kubaisi er en fargeklatt i norsk offentlighet. Siden han meldte sin ankomst for snart femten år siden med boken Din tro – min myte, har han bidratt til norsk offentlighet med uvante og originale perspektiver på alt fra Wergeland til Åsne Seierstad. Med bakgrunn fra Bagdad og Arendal har Kubaisi fremstått som en mellomting mellom en klassisk sørlandsintellektuell (særlig hvis vi regner Veierland med til det utvidede sørland) og en fabulerende araber med en hørbar lyrisk åre.

Den siste uken har Kubaisi fått mye oppmerksomhet for sin film om Det muslimske brorskap, som ble vist på TV2 mandag 29. november. Filmens budskap er at europeerne må være på vakt og demme opp for islamistenes planer om langsomt å overta vårt kontinent. Jeg ser at både Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har kommentert filmen og mediestøyen rundt den på dette nettstedet, men det er litt mer å si om sakens prinsipielle sider.

Eksperter på politisk islam er lite imponert over Kubaisis analyse. En sier at brorskapet representerer en moderat og demokratiserende kraft. En annen tviler på at brorskapets innflytelse er spesielt stor, og anser organisasjonens storhetstid for å være over. En tredje beskylder Kubaisi for paranoia og intellektuell uredelighet, idet han blant annet har beskyldt professor Tariq Ramadan for å være en av brorskapets talsmenn, noe det kan være gode grunner til å argumentere mot. Fraværet av nyanser i Kubaisis analyse og de sterke reaksjonene filmen har skapt, skulle være en drømmesituasjon for landets debattredaktører.

Men så har det altså skjedd noe rart. Kubaisi er blitt intervjuet om filmen i mange medier, og han er også blitt kritisert både for å se spøkelser ved høylys dag (blant annet i Dagsavisen) og for mangelfulle kunnskaper om politisk islam. Imidlertid viser det seg at han verken vil møte sine kritikere til debatt på radio eller tv, eller svare dem i pressen. I stedet sier han at de har misforstått filmen (om Bromark i Dagsavisen) eller at de ikke har noen argumenter å komme med (om bl.a. Usman Rana og Bangstad i Morgenbladet).

TV2 anså filmen for å være tilstrekkelig viktig til å arrangere et debattprogram om den dagen etter at den ble sendt. Imidlertid ble ingen av Kubaisis motstandere invitert til å debattere filmen. I stedet diskuterte han den med sin mangeårige støttespiller, professor Unni Wikan.

Nå er det ikke i seg selv så merkelig at Wikan takket ja til å diskutere filmen med Kubaisi, ettersom hun er Midtøstenforsker og kjenner Egypt godt (selv om hun ikke har forsket på politisk islam). Men hun må ha blitt forundret da hun kom i studio og oppdaget at ingen av Kubaisis kritikere var invitert. TV2 ønsket med andre ord ingen debatt. Det er forbausende, ettersom fjernsynskanalene – og ikke minst denne – vanligvis elsker kontroverser og uenighet. At ingen spesialister på politisk islam ble invitert til å diskutere filmen, er tankevekkende nok. Men man noterer seg også at alminnelig folkeskikk ville tilsi at for eksempel Mohammed Usman Rana, som av Kubaisi er blitt omtalt som ulv i fåreklær og løpegutt for Det muslimske brorskaps imperialistiske planer, skulle få tilsvarsrett.

Til Morgenbladet forsvarer Kubaisi sin mangel på nyanser ved å si at sekulære muslimer aldri slipper til i offentligheten. Det kan da umulig være riktig. Hvis han med sekulære muslimer mener enten ikke-troende eller personer med muslimsk bakgrunn som ikke snakker om religion når de får ordet, må han ha hatt ferie fra norsk offentlighet ganske lenge. Han kan ikke ha oppdaget at dette landet holder seg med folk som heter Shabana Rehman, Shahzad Rana, Hadia Tajik, Sharam Alghasi, Khalid Salimi, Fakhra Salimi og Amal Aden, bare for å nevne de jeg kommer på i farten.

Selvfølgelig er TV2 i sin fulle rett til å iscenesette og photoshoppe debattoffentligheten som de vil. Ytringsfrihet kan jo ikke innebære at alle til enhver tid bør ha samme rett til å slippe til. En privat tv-kanal kan godt arrangere en politisk duell som bare består av medlemmer av Nord-Trøndelag Arbeiderparti, og samtidig fortelle seerne at de hermed har fått innsyn i valgkampen.

Denne saken er spesiell, men den er ikke isolert. Da de siste Wikileaks-avsløringene ble sendt et utvalg ledende aviser, gikk diskusjonen høyt om hvilke konfidensielle opplysninger som burde publiseres. Norske aviser har for det meste referert sladder om politikeres baksnakking av hverandre, men minst én statssekretær har også fått problemer på grunn av ting som skal ha vært kommunisert i fortrolighet. Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold sa i sammenheng med Wikileaks at man ikke kan trykke hva som helst. Etter hans oppfatning burde man ikke publisere opplysninger som kunne skade diplomatiske relasjoner.

Dette synspunktet er det lett å begrunne. Vanskeligere er det å forstå den samme Kokkvolds posisjon i karikaturstriden for noen år siden. Den gangen stod han, såvidt jeg husker, kompromissløst på det syn at ytringsfriheten var absolutt, uavhengig av det faktum at ikke bare ble diplomatiske relasjoner skadelidende som et resultat av de danske Muhammed-karikaturene, men flere hundre mennesker ble også drept.

TV2 og Kokkvold kan sikkert forklare hva som foregår; det er trolig bare jeg som ikke har fått øye på det prinsipielle her. For det er jo en kjent sak, leser jeg rundt omkring på nettet, at muslimer er fredet i dette landet og at alle som kritiserer islam umiddelbart blir stemplet som rasister av en massiv, politisk korrekt offentlighet. Så det kan iallfall ikke ha noe å gjøre med den påståtte islamofobien, som politisk korrekte synsere og andre ryggesløse multikulturalister driver og maser om. Svar imøteses forventningsfullt.