Eit særnorsk forbod mot høgdehus er utfordra avdet norske toppidrettsmiljøet. Forbodet blir etisk grunngitt, men er rein diskriminering av idrettsfolk.

Høgdehus var svært omdiskutert på 90-talet. Mange meinte at dette var ein kunstig måte å auke talet på raude blodlekamar, som på si side aukar oksygenmengda til musklane. Ein heldt ut meir pina før ein kroknar. Slikt blir det sekund og minutt av i kondisjonsidrett.

Om huset har effekt, blir diskutert. Sjølv meiner eg det, sidan idrettsprestasjon kan splittast slik, om dei ytre tilhøva elles er like: Fysisk kapasitet, teknikk i sportsgreina, mental kapasitet. Tilhengjarane meiner altså at den fysiske kapasiteten blir betre ved å bu periodevis i høgdehus. Like viktig er kanhende den mentale biten. Du trur at du har same nytte av å bu i kunstig høgde, som dei ressurrike utøvarane på landslaga, som førebur seg i treningsleirar i stor naturleg høgde. Med denne trua er du ikkje slegen alt på startstreken.

Faksimile VG: Emil Hegle Svendsen blant dem som mener forbudet er latterlig KREVER NY DEBATT: Flere store forbund, deriblant skiskytterforbundet hvor Emil Hegle Svendsen hører hjemme, ønsker en ny debatt om bruken av høydehus i Norge. Foto: Frode Hansen, VG

 Kort tenkt

At høgdetrening er viktig, særleg om ein skal prestere i stor høgde, er det no brei semje om. Det gir rike Norge ein føremon i høve til utøvarar frå flatbygdene i Baltikum og store deler av aust-europa. Utøvarane derifrå har ikkje same økonomiske musklar.

Kan hende det er ein av grunnane til at så mange derifrå dopar seg, for å utjamne skilnaden mellom fattig og rik i idretten? Ikkje veit eg, men forbodet kan vera kontraproduktivt i kampen mot doping.

Eit av dei sære utspela den gongen forbodet skulle innførast, kom frå ein kappgangtrenar. - Høgdehus er kunstig prestasjonsfremjande og jamngodt med doping, forkynte han frå 4000 meters høgde i Andesfjella. Konsekvensen av slike haldningar er at fattige miljø ikkje skal få nytte tilsvarande fysiologiske reidskap som rike.

Tvilsam etikk

Dette er klassetenking og diskriminering.

Etisk gråsone, seier motstandarane av høgdehus. Etisk heilsvart og diskriminerande seier eg, om eit forbod som hindrar lik konkurranse i idretten.

Etikk handlar om jamnstelling og likehandsaming av menneske. Avgjerder som sikrar ein sjølv fordelar som konkurrenten ikkje har, er ikkje god etikk. Innan idrett er slik etikk forkasteleg.

Utvikling

Kor god ein utøvar kan bli, veit ingen før den vaksne kroppen har sett seg og blitt underkasta knallhard trening gjennom fleire år. Ofte ser ein at talenta frå ungdomsåra ikkje blir dei beste i vaksen alder. Fleire grunnar avgjer slikt. Dei såkalla talenta dreg gjerne nytte av ein tidleg utvikla kropp. Dermed får dei tilgang til beste treningsmiljøa og reiser ute.

Slik får dei føremonar som ein fattig student ikkje har. Det naturgitte gapet mellom like gamle utøvarar blir større, av økonomiske og ikkje treningsmessige grunnar. Kan hende mister vi nokre på vegen. Innanlands har vi altså same skilnaden som mellom norske og moldoviske utøvarar.

Rein diskriminering.

Økonomisk doping

Dette omgrepet har vakse fram dei seinare åra, og ein får kanhende aldri gjort noko med det. Derein langrennar frå eit fattig miljø, heime eller ute, har eit par ski til ulik stilart, har kvar einaste ein på landslaget ski for ulike føre og sdtilart, kan hende eit dusin og vel så det. Der den fattige må smøre og teste sjølv, har Norge ein stab av smøreekspertar og skitestarar.

I åtte av ti konkurransar vil dette vera ein føremon. Så skal denne føremonen forsterkast med fysiologiske grep som den fattige ikkje har.

Særnorsk

Noko av dette må antidpoingsrørsla WADA ha fått med seg. Vi fekk ikkje resten av verda med på forbodet, som altså berre gjeld i Norge. Dermed er og norske idrettsmenn og kvinner diskriminert i høve til utanlandske.

Så dette blir berre kaos ut av. Elles er eit forbod uråd å kontrollere, som nok har spelt inn på WADAs haldning. Ein kan ikkje skilje om blodverdiane kjem frå naturleg eller kunstig høgde. Her er ingen kunstige eller skadelege medikament tilført kroppen. Og konkurransane blir gjennomført på meir like vilkår.

Så mitt råd er; kvitt dykk med forbodet, jau før dess betre!

Avgrensing

I den nye debatten blir grensetjinga diskutert. Trening, mykje trening, er suksessfaktor nummer ein. Korkje i høgdehus eller naturleg høgde kan ein trene så hardt som naudsynt for å bggje ein idrettskropp. Difor er debatt om aldersgrense relevant. I den debatten må ein akte seg for ikkje å reise nye skiljer. Er du gamal nok for høgdetrening i Sveits, skal du ha same rett til høgdehus i Trysil.

Einskilde meiner at utøvarar må halde eit visst nivå for å få lov til å nytte høgdehus. Dropp den tabnken. Meininga er å skape likskapt, ikkje å sementere skilnader.

Sidan toppidrett i dag er jobb, handlar debatten og om like arbeidstilhøve og jamnstelling.

Terje Marøy

Stigmavakta

I disse dager behandler Menneskerettighetsdomstolen EMD i Strasbourg en klage fra nordsjødykkerne. Dermed er 40 års arbeidsmiljøsynder bragt til det juridiske endepunkt. Men en politisk løsning er mulig.

Offshoredykkerunionen (ODU) og fagforbundet Industri Energi har slåss for erstatning til skadde nordsjødykkere i Oslo tingrett (seier), borgarting lagmannsrett (tap) og Norges høyesterett (tap). På ODUs nettsider fins utførlige referater fra rettsrundene. Stigmavakta.no har også skrevet om saken.

Status

I Oslo tingrett fikk dykkerne medhold. Staten var på objektivt grunnlag ansvarlig for skadene dykkerne pådro seg under pionertiden. Borgarting lagmannsrett og Norges høyesterett kom til motsatt resultat.

Nå er alle rettsmidler utprøvd i Norge, og tvisten er bragt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen EMD i Strasbourg. Prosessfullmektig er advokat Tom Sørum ved advokatfirmaet Ness Lundin DA. (En alternativ mulighet for FNs menneskerettighetskommisjon i Geneve behandles ikke i denne artikkelen).

Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon har en stat plikt til å gripe inn når folks liv og helse er truet, også i arbeidslivet. Denne handlingsplikten blir det sentrale spørsmålet i EMD.

Både den tidligere arbeidervernloven og seinere arbeidsmiljøloven hadde strenge krav til at farlige sider ved arbeidsmiljøet skulle avklares før virksomhet ble satt i gang. Staten hevder at den ikke visste nok om forholdene til at de kunne reagere. Dykkerne mener at staten visste mer enn nok til at den burde grepet inn, særlig da det umiddelbart viste seg at et stort antall dykkere ble alvorlig skadet etter kort tids dykking.

Bevisst uvitenhet

Her forberedes dumping av dykkere da dykkerplattformen Philips SS slet seg og drev mot plattformen Tor i orkan høsten 1981, bare halvannet år etter Alexander Kielland-ulykken.  Over sirklet jagerfly klar til å senke plattformen hvis kollisjon ikke kunne unngås. Saken ble dysset ned, dermed ble heller ikke kunnskap rundt nestenulykken sikret til beste for et tryggere arbeidsmiljø. I sikkerhetsarbeidet holdt staten seg i bevisst uvitenhet, og hevder nå at den skal ha juridisk fordel av ikke å vite.

 

Hva visste staten?

Statlige organer hadde fått forhåndsvarsel om at det var registrert omfattende langtidsskader blant vanlige arbeidsdykkere, som i hovedsak opererte fra overflaten til 20 meter. Blant annet skrev University of Newcastle upon Tyne allerede i 1969 at 50 prosent av slike dykkere utviklet bennekrose, skjelettdød. temaet ble også belyst etter at dykkere i Norge krevde verneregler i 1936, et arbeid som ikke ble avsluttet før på slutten av 50-tallet.

Seinskader ble først omtalt allerede på 1850-tallet, og seinere ble det publisert en rekke artikler rundt temaet fram til nordsjødykkingen startet. 

Det staten har rett i, er at den ikke kunne vite hvordan skaderisikoen ville materialisere seg i Nordsjøen, hvor dybdene ble økt til maksimalt 248 meter. Den første utbyggingen av Ekofisk ligger på vel 70 m, altså tre ganger så dypt som de fleste anleggsdykkene innaskjærs. Etter dykkernes mening er det urimelig av staten ikke å ta høyde for at økt dybde ville gi økt risiko for både akutte skader og seinskader. Til støtte for dette synet er en Veritas-rapport fra 1970 som beregnet risikoen for dykkerne til cirka 1000 - tusen - ganger større enn for andre risiko-yrker.

Fasit i dag ligger ikke langt fra Veritas advarsel dengang. Nær 100 prosent av dykkerne er skadd, et ukjent antall er døde av skadene. Ukjent antall døde er i seg selv merkverdig, fra en tidsepoke da det forelå granskningsplikt av hvert eneste dødsfall i arbeidslivet.

Men Staten valgte også å overse andre signaler. Arbeidstilsynet og seinere Oljedirektoratet var vitne til at dykkere forsvant ut av yrket med store skader etter få års dykking. Noen ble skadd allerede på første dykk. Dr Peter Bennet skrev i april 1975 at 11 døde dykkere i 1975 trolig var toppen av isfjellet.

Arbeidstilsynet var vel kjent med at ulykker og nestenulykker ikke ble rapportert. Men de valgte å se gjennom fingrene med tilstanden. Dykkerne på sin side ble truet med sparken om de fortalte noe. Dette var også Arbeidstilsynet kjent med.

Ved flere tilfeller bidro arbeidstilsynet selv til tilsløringen.

27. august 1974 omkom pionerdykker Peter Kelly under arbeid på norsk sokkel. Dykkerfartøyet forlot installasjonen og dro til internasjonalt farvann. Det nederlandske dykkerfartøyet Champion var registrert i Panama. Statens arbeidstilsyn ville vite  hva som hadde skjedd, men ble avvist av kaptein og rederi med at norske myndigheter ikke hadde jurisdiksjon over et fartøy under bekvemmelighetsflagg. Arbeidstilsynet aksepterte dette. Da de etterlattes forsikringsselskap henvendte seg til Arbeidstiklsynet for å få informasjon, ble de kontant avvist og henvist til Panama for informasjon. Men Panama hverken har eller hadde sikkerhetsansvar for Nordsjøen. Innenfor en sikkerhetssone rundt hver installasjon er ansvaret definert, og det er norsk.

Under granskning av Skånevik-ulykken i 1978 konkluderte Arbeidstilsynet med at ulykken mest sannsynlig skyldtes menneskeleig svikt, men underslo at de selv dispenserte fra kravet om reservegass under forsøket. De utelot også å nevne at nær 30 innhentede rapporter om saken i hovedsak pekte på systemsvikt. Dykker og tillitsvalgt Jan Warloe hadde en inngående kronikk om dette i Dgabladet, for cirka 10 år siden, som nå er fjernet fra nettet. Jeg sjekket imidlertid den gangen Warloes versjon mot den lokale lensmannen som etterforsket saken. Han stadfestet Warloes fremstilling.

Etterhvert som dykkerne erfarte alvorlige skader etter faglig tvilsomme prosedyrer, kom deres krav om sikrere arbeidsmiljø. Regjeringen erkjente at manglende kompetanse var årsak til de mange ulykkene (3. oktober 1975, Bergrav/foredraget til Kgl resolusjon). Da hadde dykkingen foregått i ni år. I 1976 ba myndighetene Politiets overvåkingstjeneste hindre at en maritim forsker skulle få ansettelse ved den påtenkte forskningsinstitusjonen NUI. Man fryktet at han kunne lekke opplysninger om risiko til dykkermiljøet og opinionen.

I motsetning til Staten ble dykkerne holdt i uvitenhet om de uløste sikkerhetsoprblemene.

Etter dykkernes mening er det derfor ikke mangel på informasjon som er problemet, men at Staten sjøl bidro til å tåkelegge arbeidsforholdene, som den vegret seg mot å ta hensyn til informasjonen.

(Etter et dykkerkurs på Haakonsvern i 1977, ble jeg og flere av mine medelever forsøkt vervet til Nordsjøen. Marinens dykkerlege Svein Eidsvik advarte oss den gangen om at i Nordssjøen måtte fortsatt hvert dykk sees på som et eksperiment, der man visste litt om den akutte risikoen og lite om langtidsrisikoen, som trolig var betydelig. Dermed avsto jeg fra Nordsjøen, og er derfor god helse ogikke blant saksøkerne i dag. Men Eidsvik rettet en rekke advarsler til myndighetene utover 70- og 80-tallet).

Trykkfallsyke

En av de viktigste årsakene til seinskadene er trykkfallsyke, gassbobler i kroppens vev, som kan skade lemmer, kretsløpet og sentralnervesystemet. Mange dykkere fikk gjentatte anfall av denne sykdommen på grunn av mangelfulle tabeller. Staten var hovedmotstander i arbeidet for sikrere tabeller, som på sin side ville øke kostnadene ved dykkingen. Det skulle gå 25 år med dette sykdomsmareritt før Staten bøyde av. Det skjedde først da sykdommene ble så omfattende, med dertil hørende beslag på trykkammer til behandling i stedet for aktiv dykking, at driftsstansen overgikk heftet ved sikre tabeller. Da tabellene kom i 1991, ble tilfellene av trykkfallsyke nær nullet over natten.

Forsøksdykking

Et av de dystreste kapittel i dykkerhistorien var forsøksdykkingen, hvor alvorlige skader i laboratorium ble neglisjert og underslått for politikere og opinion. Desinformasjonen ble i stor grad utført av statens egne vaktbikkjer i oljedirektoratet. Dermed ble politikerne skånet for informasjon som kunne forsinke utbyggingstakten.

En av de sakkyndige vitnene fra Nasjonalt kompetansesenter for hyperbar- og dykkemedisin (Haukeland universitetssykehus) sa dette i sitt vitnesbyrd for tingretten: "Dette er forskning av en slik art at vi må tilbake til dr mengeles forskning under krigen for å finne maken til."

Å høre dette i en norsk rettsal i 2007, for å beskrive tilstanden i Norge på 80-tallet - 30 år etter naziregimets fall, ble en spesiell opplevelse. Noen av oss gråt, andre ble lynende forbanna. Vi forventer mer av menneskerettighetslandet Norge enn den virkelighet som denne legen nøkternt, sannferdig og lavmælt vitnet om under vitneansvar.

I ett tilfelle Deep Ex 1 (350 m), ble dykkerne forsettlig utsatt for trykkfallsyke, med gassbobler til hjernen. Forsøksledelsen nektet å følge meldingen "all stop" da første dykker forlangte eksperimentet stanset etter intense hjernesmarter. Like etterpå ble kontrolløren akutt syk. Trykkfallet fra 127 til 105 meter ble gjort på to minutter, mens selv de mangelfulle tabellene forskrev over 10 timer. Resultatet var gitt, forsøket hadde intet annet mulig utfall enn varig skade eller død. At dykkerne berget seg, skyldtes at de fikk kjapp behandling da forsøksledelsen ble tvunget til å avbryte. Samtlige deltakere på testen fikk varige skader, men det er ikke mulig å skyldfordele skadene på eksperimentene i forhold til den ordinære sdykkingen.

DeepEx 2 (501 m) ble et tilsvarende mareritt for forsøkspersone.

I andre forsøksdykk ble dykkerne nektet behandling underveis, trolig fordi det ikke passet med forhåndsbestemt fasit. Trolldykket (400 m) handlet om at man måtte dokumentere at Nordsjørenna kunne forseres med dykkerberedskap, for ilandføring i Norge.To av dykkerne ble svært alvorlig syke, men det ble underslått overfor opinionen og politikerne.

Forsøket ble så mislykket at man ikke torde gjennomføre det planlagte verifikasjonsdykket i sjø. Likevel ble Stortinget og miljøpolitikerne beroliget med at ilandføring var trygt, og beredskap på plass. For å underbygge beredskapen, ble det inngått en falske beredskapsavtale med dybdegrense på 400 m mellom Statoil, Hydro og Saga på den ene side og Stolt Nielsens dykkeselskap med Seaway Pelican på den annen side. "Pelikanen" var ikke utstyrt for sliike dybder, og hadde hverken prosedyrer eller tabeller som gjorde slike dykk mulig. Men Stortinget ble beroliget. Oljedirektoratet visste imidlertid om alle de tvilsomme detaljene, også at beredskapen var fiktiv. 

Ikke helsvart

I denne herva gikk en hel yrkesgruppe til grunne. Det i seg selv er uten sidestykke i Norges historie. Domstolene har imidlertid kommet til at Staten har en så perifer (?) rolle i forhold til oljevirksomheten at den ikke kan holdes ansvarlig.

Dykkerne vil nå prøve om den massive kunnskapen om skadene, statens tilsløring av fakta og mangel på arbeidervern, kan stride mot menneskerettighetenes handlingsplikt.

Selv om dykkerne tapte rettsprosessene, er ikke bildet helsvart. Samtlige rettsinstanser slo fast at det var sammenheng mellom et uforsvarlig arbeidsmiljø for dykkerne, og de skader de ble utsatt for. Høyesterett går lengst, ved å fastslå at oljeselskapene er ansvarlige. Og det er her Staten viser dobbeltmoral. I egenskap av stat vil ikke Staten påberope seg foreldelse, og Stortinget selger inn sin medmenneskelighet i saken ved å fatte et slikt vedtak. Men i egenskap av eier, påberoper Staten seg foreldelse.

Dermed har dykkerne fått medhold i sin fremstilling, og medhold i at det fins et erstatningsgrunnlag, men de har ingen steder å sende regninga.

Politisk løsning

Dette burde åpne for en politisk løsning. Vi snakker om 2-300 mennesker som i ung alder fikk yrkeslivet rasert, økonomien ruinert, og mange av dem havnet i sosialt uføre. Men uten deres innsats ville utbyggingen i Nordsjøen blitt forsinket, trolig med 5-10-15 år, kanskje mer. Norsk velstand ville ikke vært i nærheten av hva den er i dag.

Staten hevder at den tok et politisk ansvar gjennom kompensasjonsordningen i 2004, som utgjør cirka halvparten av hva et normalt erstatningsoppgjør ville gi.

Er det for ille, at vi som nyter godt av oljerikdommen, gir dem full erstatning. Vår fremste ekspert på arbeidsrett, professor Henning Jakhelln, ba under høringen om saken, at Staten burde handle som om den var ansvarlig. 

Det er et sybspunkt som i hvert fall kunne gi oss brukere av velstanden en form for avlat, og de gjenlevende dykkerne en synlig anerkjennelse de få årene de har igjen å leve.

Se også dykkernes gjennomgang av rettergangen.

(Artikkelen tilegnes de dykkere som døde av skadene sine eller for egen hånd under prosessens gang, blant dem en personlig venn. Fred over deres og tidligere døde dykkeres minne!).

Terje Marøy

Stigmavakta

PS!

 Seway Pelican bløffet til seg kontrakt

 

 

Stolt Nielsens dykkerfartøy Seaway Pelican, påtok seg dykkeberedskap til 400 m. Skip m/ mannskap hadde hverken utstyr eller prosedyrer for å dykke så dypt. Det ble likevel sertifisert til 400 m av Oljedirektoratet, som var pådriver for 400-meters-propagandaen, som de nå tilstår det ikke var faglig dekning for. Dykkere forteller om flere besvimelser på grunnere dyp, som førte til at dykkere på frivakt viftet med håndlær for sikre rett gassblanding.

Beredskapshandelen var falsk, og alle involverte parter visste det, men den bidro til å sikre flertallsvedtak i Stortinget. Kontrakten var verdt 500 millioner for de første tre årene, men hverken Statoil eller Stolt-Nielsen vil opplyse hva neste åremål kostet.

 

SV saman med regjeringskameratane skrotar særfrådraget. Dei skjerpar skattane med fleire titusen kroner for funksjonshindra med store ekstrautgifter frå før. Og dei meiner at det i skattesamanheng er ein føremon å knekke nakken.

PROLOG: SV vart varsla om konsekvensane i god tid før denne saka vart avgjort i Finanskomiteen. Vedtaket er ein del av partiets medvitne politikk.

 

Sosialistisk Venstreparti skjønar ikkje kvifor så mange, mellom dei eg, forlet den synkande skuta. Sorry, som det heiter på new-norsk, eg er meir oppteken av å berga passasjerane dykkar enn å fylgje med til botnen. For de har gjennom fine ord og store fakter lokka til dykk folk som treng solidaritet. Eg opplever SV som ein del av problemet i høve til dei eg står solidarisk att med.

Å skrote særfrådraget er å legge stein til børa for dei som frå før ber tyngst. Argumenta er både usanne, dregne or sin samanheng og tarvelege. Sjølvsagt kunne denne kommentaren og vore skriven om Senterpartiet og Arbeiderpartiet som har kollektivt ansvar for dette. Eg er sosialist, og vel å knytte kommentaren til mitt tidlegare parti SV, som er klårast i språkbruk om fattigdomskamp og inkluderande samfunn.

 

Tidlegare finansminister Kristin Halvosen starta verket som Sigbjørn Johnsen har fullført. Spar dei rike, flå dei fattige.
(Foto;Esben Johansen)

Borgarleg maktløyse

Den i SVs augo usolidariske borgarlege opposisjonen klarte ikkje å stogge SVs ynskje om å auka skattetrykket på kronisk sjuke, funksjonshindra og foreldre med funksjonshindra born. Når SV måtte bøye seg for å frede kaksane sin skatt ut stortingsperioden, vende dei kappa 180 grader og fann ei opning hjå folk som visseleg slit, både med skatt og andre utgifter. Det kostar or kvitauget å falle utanfor A4-samfunnet.

I skatteopplegget er det dei med størst ekstrautgifter som skal straffast hardast. For SV er det elles utenkjeleg med ei enkel justering av til dømes sjukelønsordning eller eigenbetaling for helsetenester for oss prioriterte arbeidsfolk, som ikkje har ekstrautgifter. Vi som er utan fysiologiske eller helsemessige utfordringar, og med inntekter på fleire hundre tusen. Derimot kan partiet gjerne gi 30.000 kroner i skatteskjerpe til ein normalløna funksjonshindra arbeider med 100.000 kroner i ekstrautgifter.

Detaljar i dette kan lesarane finne i  varslingsbrev til LO.

LO er splitta i saka, Det kan bli ein boomerang. Solidaritet er lite verdt om den ikkje femner andre enn eigne grupper.

Solidariske argument - usolidarisk handling.

 

SVs Inga Marte Thorkildsen, ein omvendt Robin Hood, sparar dei rike, tek frå sjuke og funksjonshindra.Truleg inne i sin førebels siste stortingsperiode om ikkje partiet finn att sjela si.

Partiet står sjølvsagt fritt til å plage kven dei vil. Grunngjevinga gjer likevel denne skatteskjerpa ekstra tarveleg. SV bruker solidariske argument for ei usolidarisk handling. I festtalar står dei opp for fattige familiar og fattige born. Irøynda knip dei att på eine etter hitt feltet, både riks- og lokalpolitisk.

SV sine svar

Inga Marte Thorildsen let SV-gruppas rådgjevar Bernt Sverre Mehammer svare på spørsmål i saka. Grunngjevinga hans er etter mitt syn ei fornærming mot tenkande menneske. Les og gjer deg opp di eiga meining:

SV skriv:

"I budsjettet for 2013 varsler regjeringen at vi legger om støtten til dem som har store sykdomsutgifter fra å gi støtte til dem som har rett på skattefradrag til å gi støtte til dem som har mest behov for dem."

Kommmentar: Særfradraget handlar ikke berre om sjukdomsutgifter, men like mykje om konsekvensutgifter. Når fleire funksjonshindra skal t.d. i arbeid, som eg har fokusert på i ordskiftet, kjem utgifter som skuldast eit utilgjengeleg samfunn. Ekstrutgifter til transport, doble utgifter over alt der ein funksjonshindra med assistansebehov rører seg. Tilpassing av eigen bustad sparar samfunnet for millionar til trygdebustad, og så vidare. Eigenbetaling av sjølstyrt personleg assistanse BPA er 24.000 kroner. BPA er einaste måten funksjonshindra med assistansebehov kan sikrast jamstelling i samfunnet. Bortfall av denne frådragsposten utgjer åleine ei skatteskjerpe på 6720 kroner. Og det fins eit utal av andre postar. Ingenting av slikt er tenkt kompensert.

SV skriv:

"På denne måten sikrer vi en mer målrettet bruk av midlene, der støtten ikke er avhengig av at mottaker betaler skatt."

Kommmentar: Vi snakkar om skattefrådrag, ikkje støtte. I oversynet eg gav i varslingsbrevet til LO var alle summane utgifter etter frådrag for støtte. Det ligg ingenting i opplegget som syner at store ekstrautgifter, og stort skattefrådrag, skal kompenserast for dei som mister frådraget. Desse kan få ei skatteskjerpe på fleire tusen kroner per månad. Kona mi har sikkert råd til dette, men ho får auka skatten med 3-4000 kroner i månaden. Fleire av hennar funksjonshindra kolleger, med langt mindre inntekt, opplever det same.

SV skriv:

"Brukerorganisasjonene er enige i at dagens skattefradragsordning fungerer dårlig."

Kommmentar: Utsegna brukt i denne samanhengen er falsk. Alle brukarorganisasjonane er mot at ordninga skrotast. Grunnen til at ordninga fungerer dårleg er at likningskontora har informert dårleg. I min telefonrunde, jfr varsling til LO, møtte eg folk som ikkje har kravd særfrådrag på grunn av feilinformasjon frå likningskontora. Ein av dei har siste ti åra truleg betalt 2-300.000 kroner for mykje i skatt. Skattesnyteri heiter slikt når feilen går andre vegen.  

SV skriv:

"Omleggingen skal skje i løpet av tre år, slik at helt særfradraget er avviklet i 2015. I 2012 tas utgifter til tannbehandling, transport og bolig helt ut av ordningen."

Kommmentar: Tannbehandling skal eg ikkje kommentere. Men transport og bustad er to store postar.

Samfunnet er skeivbygd gjennom dei siste hundre åra. Me som bygde landet var dei sprekaste og bygde for dei spreke. Det har gitt hinder som funksjonshindra må betale for å klyve over. Eit segregerande kollektivt transportsystem medfører ekstra utgifter kvar dag ein rørslehindra person skal på arbeid, politisk møte, nyte eit kulturtilbod eller væra sosial. 20-40.000 kroner i meirutgifter per år er ikkje uvanleg.

Funksjonshindra er som folk flest, dei vil ikkje bu i ein trygdegetto. Difor investerer mange i eigen bustad, der byggeskikken til no har vore diskriminerande. Ombygging er dyrt. Men for kvart ombygd husvære, sparar samfunnet millionutgifter til trygdebustad. Då blir det tarveleg at dei priviligerte i samfunnet, som SVs stortingsgruppe, vil nekte frådrag for slike utgifter. Ein på ringerunda mi bygde om for over 500.000 kroner, og sparte kommunen for over to millionar i eit pressområde, men skal av SV straffast med meir enn 150.000 kroner i ekstraskatt. Regjeringa vil lempe lånereglane for slik ombygging i husbanken, og gi fleire ti-tusen mindre til å betale renter og avdrag.

Korleis skal dette kompenserast i SVs opplegg? Eg finn ikkje spor av noko løysing.  

SV skriv:

"Samtidig stenges ordningen for nye brukere."

Kommmentar: Dette er diskriminering. Folk med lik bør skal med SVs velsigning handterast ulikt. Mannen som er snytt for 2-300.000 kroner, etter feilinformasjon frå skattekontoret, skal ikkje ein gong få frådraget sitt i nedtrappingstida. Truleg er dette i strid med tilgjenge- og diskrimineringslova.

Sv skriv:

"Midlene som frigjøres brukes til å styrke eksisterende tilskuddsordninger med tilsvarende formål."

Kommentar: Dette er eit propagandaknep som SV burde halde seg for god til. Partiet veit at svært mange med rett til frådrag på grunn av dårleg informasjon ikkje har fått frådrag. Partiet veit og at målet om at funksjonshindra skal delta i eit meir ope samfunn, vil føre til at desse menneskafår større utgifter knytt til funksjonsnedsetjinga si. Eit historisk lågt tal for dei alt for få skal kompensere for større reelle utgifter for langt fleire. Dette reknestykket går ikkje i hop. 

SV skriv

Etter nokre ord knytt til diagnosearbeid, som ikkje rører friske funksjonshindra med andre typer utgifter, skriv SV slik:

"Personer med store sykdomsutgifter som gruppe vil derfor ikke komme dårligere ut av omleggingen. Det vil imidlertid kunne skje en omfordeling innenfor gruppa, men det vil i tilfelle være som følge av bevisste politiske prioriteringer."

Kommentar: No er dette blank lygn. Funksjonshindra som gruppe kjem dårelegare ut. Dessutan  er det meiningslaust å snakke om gruppe i samband med frådrag i personskatt. Ein som får ei ekstrarekning på 10-30-60 tusen kroner, opplever dette som ei personleg skattebør - heilt utan omsyn til kva andre i gruppa får. Dette er falsk solidaritesargumentasjon.

Den politiske prioriteringa er at SV vil skattleggje funksjonshindra hardare. Det må dei gjerne gjere, men då får dei stå for sin eigen politikk. Ikkje gøyme seg bak ein skoddeleggjande ordflaum. So får velgjarane høve til å seie sitt om prioriteringa.   

Nakkeknekk, ein skattbar fordel

I regjeringas budsjettforslag grunngjev Finansdepartementet saka mellom anna med at mange med særfrådrag har formue over 500.000. Overfor andre - javel då - "grupper", ville det vera utenkjeleg å knyte trygde- og løneskatt til formue. Ingen, ikkje ein gong SV, vil hevde at utanriksminister Jonas Gahr Støre skal tene mindre enn andre i regjeringa fordi han har arva ein formue på fleire tital millionar kroner.

I dagens samfunn kan ingen funksjonshindra med store ekstrutgifter skaffe seg formue gjennom arbeid eller trygd. Formuen er stort sett blitt til gjennom arv eller uklukkeserstatning. Kona mi  er med i Finansdepartementes statistikk. Ho fekk erstatning etter nakkebrot i ei trafikkulukke. Erstatninga har blitt forsiktig forvalta av far hennar, som er revisor og var økonomisjef i ei større verksemd. Mesteparten vart brukt til gjeldfri bustad, som på si side sparte kommunen for eit par tre millionar kroner i trygdebustad i ski kommune.

Sidan regjeringspartnar SV brukar slikt for å grunngi skatteskjerpe, kan eg opplyse partiet om dette:

Det fins ingen økonomisk eller annan fordel av å knekke nakken.

Terje Marøy

Stigmavakta

 ***

Fleire artiklar om saka, søkeord særfradrag

Sidan eg fyrste gongen tok opp teksting av norsk film har det gått seks år. Når endeleg løysinga kom, blei ho slik eg vil ha den. Prisippet bør nyttast og på andre område.

Neidå. Eg kan ikkje ta æra for forskriftsendringane som nyss kom. Andre har ført kampen både før og etter at eg ytra meg i saka. Men løysinga blei god. Når reformar knyttast til vilkår, blir dei eit sams lyft. Vi lever saman i samfunnet vårt, vi skal og byggje det saman. Dette er vår ære, og i vår makt. Om nokon blir stilt utanfor, skal utestenginga ikkje vera finansiert av skattepengar.

 

Anniken Huitfeldts løysing i tekstesaka kan nyttast på andre område. Foto Berit Rald/Scanpix

Då dei raudgrøne kom til makta i 2005 var eg meir knytt til SV enn i dag. Eg hevda den gongen at støtteordninga til teksting av film var kontraproduktiv. Øyremerka støtte opna for at filmbransjen hadde lov til å diskriminere, om dei gav avkall på nokre tusenlappar i tekstingsvederlag. I staden burde ein fylgje det amerikanske ADA-prinsippet, ingen offentleg støtte til diskriminerande verksemd. Slik burde sjølve produksjonstøtta vore knytt til universell utforming, altså tilgjengeleg for alle. - Det skal vi fikse i regjering, sa SV den gongen - men det har teke si tid.

No har omsider og Kulturdepartementet sett lyset. Produksjonsstøtte forutset teksting. Det er eit vilkår som er uråd å kome forbi i eit land der privatfinansiering av film førebels ligg etter statlege ordningar.

Privat diskriminering

Påbudet skal gjelde for film vist i offentlege lokale. Framleis skal det vera lov å syne uteksta film i private klubbar. Så både filmklubbar og Vigrid skal kunne diskriminere framover, berre dei gjer det privat.

For det er diskriminering dette har handla om. Nokre titall tusen døve har ikkje sett anna enn stumfilm når dei har forvilla seg inn på uteksta filmframsyning. Slike som eg, med lett nedsett hørsel, mister dialogen i bakgrunnsstøyen. Dermed kan vi rekne med at omlag ti prosent av det norske folket har vore diskriminert av haldningane i det norske filmmiljøet.

Overlagt diskriminering

Denne diskrimineringa har vore overlagt. Filmprodusent Dag Alveberg sa dette til Aftenposten 3.3.2006. - Jeg synes det vil være trist å tekste alle norske filmer for noen hørselshemmedes skyld. Vi må også tenke på resten av publikumet, som er størstedelen.

Altså, det er greit å diskriminere dersom berre mindretallet blir diskriminert. Oftast handlar diskriminering akkurat om det. I samband med regelendringa no, har fleire i filmbransjen uttrykt same haldninga.

Men desse som er så opptekne av at tekst skuggar for det kunstneriske uttrykket, har likevel ingen problem med at filmane deira blir teksta i utlandet. Diskrimineringa av tunghøyrde skal berre foregå i Noreg. Heil Mammon! 

Smart løysing

Her til lands er vi van med at pålegg skal koste noko, helst skal stat og kommune betale. Dette synet gjer at vi stadig er i bakleksa når det inkluderande samfunnet skal byggjast. Her har vi faktisk noko å lære av den amerikanske ADA-lovgjevinga, (Americans with Disabilities Act). Den forbyr diskriminerande løysingar i all verksemd som krev offentleg løyve, finansiering eller subsidiar.

Eg var i Chicago då Donald Trumph bygde sitt 400 m høge Trumph Tower i byen. Ikkje eingong grunnsteinen kunne leggjast før han hadde fått ADA-godkjenning av Karen Tamley ved borgarmeisterens antidiskrimineringsseksjon.

Det er nett slik tenking Kulturdepartementet opnar for gjennom nyordninga. Lat oss vone at tenkinga inspirerer andre departement.

Rimeleg

Om ikkje eit inkluderandee samfunn skal kosta ut or kvitauget, må reformer knyttast til lov og forskrift. Det er ikkje dyrare å tilretteleggje om ein tenkjer smartare.

• TT-ordninga er dyr og dårleg. Tilgjengelege drosjar er i produksjon verda over. Nye løyve kan krevje tilgjengelege bilar. I gamle løyve kan reforma knyttast til bilskifte. Etter kort tid er poblemet løyst.
• Same konsesjonskrav vil gi tilgjengeleg kollektivtrafikk; buss, båt, bane.
• Flytrafikk har fått lov til å bli ein flaskehals i Noreg. I USA får ikkje flyselskap nytte flyplassane om dei ekskluderer funksjonshindra passasjerar.
• Skjenkeløyve, same sak.
• Trussamfunn får pengar, men skal dei med diskriminerande haldningar delfinansierast av oss andre?
• Osv.

Alle skal med

Bøygen blir når prinsippet skal overførast til varer og tenester. Produksjonsliner bør leggjast om, slik at ein fjernkontroll kan nyttast av alle. Minitastar på ymse minidingsar øydelegg moroa for ein med giktbrotne tømmerhoggarnevar. I forretningar må det finnast ei hjelpande hand, tilgjengeleg for både gåande og køyrande, sjåande og blinde. Då må ein hugse at tilpassing ikkje berre er for funksjonshindra, tvertom. Tanken bak eit ope samfunn er at alle skal med, ingen skal apartherast. I det skeivbygde samfunnet, som har vore malen til no, blir ein del stengt ute. Dette er problemet og utfordinga som skal løysast.

Helst ved å tenkje smart. Stortinget krev eit tilrettelagt samfunn i 2025. Det gamle maktsenteret Mainz var tilrettelagt halvanna år etter at bystyret opna eit kontor for slikt, med eit par tilsette.

Terje Marøy

Stigmavakta

- Du skal ikke tåle så inderlig vel ... I varslingsbrevet til LO vises konkrete utslag av den foreslåtte skatteskjerpen, og en kort innføring i hva man ikke lenger skal få skattefradrag for.

Brevet er adressert til LO-leder Roar Flåthen og forbundslederne Jan Davidsen (Fagforbundet), Rigmor Hogstad (Fellesorganisasjonene) og Jon Leirvåg (NTL)

Sitat:

Regjeringa foreslår flere titusen kroner i skatteskjerpe for funksjonshindra arbeidere. Vi i LO er splittet.

Om et par uker vil stortingets flertall trolig vedta å skrote særfradrag knyttet til kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse, med mindre gode krefter i fellesskap får stoppet det. Dette vil påføre mange funksjonshindra arbeidere en femsifret skatteskjerpe. Jeg skal avgrense denne varslinga til å gjelde våre arbeidskamerater. 

Forslaget innebærer en rekke praktiske, prinsipielle og politiske elementer som krever en langt grundigere debatt enn den som hittil er ført.

Ikke vurdert

Utvalget som foreslå skrotinga unnlot å drøfte konsekvensene for funksjonshindra arbeidstakere. Dette er i seg selv en så stor mangel at forslaget i første omgang bør tilbakesendes Finansdepartementet, uten prestisjenederlag for andre enn embetsverket.

LO er splittet i saka. Det skuffer meg, men grunnen er åpenbart at utvalgets argumentasjon er selektiv, noe jeg kommer tilbake til. Med denne varslinga, har i hvertfall vi i LO medansvar om forslaget går gjennom uten vår protest.

I  en tid der de rike er fredet og man sågar vil diskutere reduksjon i formueskatt, velger regjeringen å stramme til overfor funksjonshindra. Jeg finner dette uskjønnsomt, særlig er det uskjønnsomt i forhold til pene ord om inkludering, både i arbeid og samfunnet ellers.

10 personer

Jeg har ringt rundt. Felles for de ti personene i utvalget nedenfor er at de alle sammen er kvalifisert for kommunal trygdebolig og 100 prosent uføretrygd. I stedet har de bokstavelig talt klatret over atskillige samfunnshindringer fram til der de står i dag; med egen bolig og lønnet arbeid. Men når en funksjonshindra person skal ta samfunnet i bruk, medfører dette store utgifter som vi andre ikke har. Til nå har disse personene i etterhånd fått dekket 28 øre av hver krone de betaler ekstraordinært. 

Tabellen viser disse ti personenes særfradrag, og skatteøkningen (28%) de vil få om budsjettinnstillingen følges. Beløpene ville merkes i ethvert familiebudsjett når leve- og boomkostninger, barnehage, strøm og annet skal betales. Faren er at mange funksjonshindra ikke vil klare dagliglivets utgifter og må tilbake i offentlig forvaring, med de konsekvenser det har for valgfriheten og levemåten i hverdagen.

Alle eksemplene viser særfradrag etter at grunnstønad og hjelpestønad først er trekt fra.

Individ                           Særfradrag kr                   Skatteskjerpe kr

Person A                          98.723                              27.642

"           B                          52.428                              14.679

"           C                        147.604                              41.329

"           D                        123.881                              34.686 (Skatteklage ikke ferdigbehandlet)

"           E                        110.290                              30.881 (Skatteklage ikke ferdigbehandlet)

"           F                          19.015                                5.324

"           G                  ca    60.000                        ca  16.800 (Bortreist, tall etter hukommelsen)

"           H                   ca  107.000                        ca  30.000 (Bortreist, tall etter hukommelsen)

"           I                            25.800                                7.224

"           J                         543.973                            152.312

Regjeringa foreslår å kompensere bortfallet gjennom en økning i de direkte stønadssatsene. Men disse som har en vesentlig del av fradraget knyttet til arbeid og samfunnsdeltakelse, vil ikke bli kompensert gjennom de foreslåtte økningene.

J skiller seg ut, ...

... men illustrerer godt ett poeng i dette. Vedkommende må foreta bygningstekniske utbedringer på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Dette betaler han av egen lomme, og får skattelette for, fordi utbedringene er knyttet til funksjonsnedsettelsen. Med denne egeninvesteringen sparer han hjemkommunen i et pressområde for en tilpasset trygdebolig som han ellers har rett til. En skattelette på 152.312 skal i samfunnsregnskapet balansere en trygdebolig med livslangt vedlikehold. I denne presskommunen vil besparelsen trolig være verdt mellom 3 og 6 millioner kroner som kan omfordeles til andre formål. Historisk har vedkommendes særfradrag ligget mellom 50-100.000 kroner etter fratrekk av grunn- og hjelpestønad.

Politisk umulig

Denne saken er politisk umulig å forsvare, både for oss i LO og for den rødgrønne regjeringen. Jeg går inn på utvalgets argumentasjon seinere. Her nevner jeg kort at denne skatteskjerpelsen er i strid med vår politikk for inkluderende arbeidsliv, inngangsterskelen til arbeid blir dyrere.

Forslaget strider mot vårt syn på fattigdomsbekjempelse. De fleste funksjonshindra har dårlig råd, det være seg om de går på trygd eller arbeider, nettopp fordi det er dyrt å ligge utenfor flertallsamfunnets A4-norm. Samfunnet er bygd av oss spreke for de spreke. Gamle synder i et feilbygd samfunn tar lang tid å utbedre. Særfradraget gjør våre synder litt rimeligere for dem vi har rammet.

Selv om jeg i dette brevet varsler om den funksjonshindra arbeider, vil jeg også nevne foreldre med funksjonshindra barn. Forslaget vil ramme dem på samme brutale vis.

Forslaget er også en boomerang. Vi i LO var nær ved å kaste vår egen regjering da statsråd Bjarne Håkon Hansen ville foreta mindre justeringer i sykelønnsordningen, overfor oss som ikke har særutgifter, vi som av fødsel og levd liv er priviligerte. Hvis vi går med på å skrote særfradraget, kan vi ikke med troverdighet argumentere mot justeringer på noen titusenlapper som rammer oss sjøl.

Opposisjonen er samlet mot denne skatteøkningen, trolig også mange i regjeringens støttepartier. Det vil ta seg dårlig ut om regjeringspartiene bruker partipisk for å skjerpe skattleggingen av funksjonshindra, samtidig som økonomisk ressurssterke miljøer skjermes.

Lar vi i LO være å protestere mot dette, vil jeg påstå at vi lider av påtatt solidaritet og har rotet oss bort i vår egen fortreffelighet.

Hva særfradraget omfatter

Statsråd Hanne Bjurstrøm hevdet i et spørretimesvar til stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen at særfradraget dekket sykdomsutgifter. Men det er bare en del av virkeligheten. Særfradraget dekker også konsekvensutgifter.

Ferie

Dokument 2 på TV2 hadde nylig et program om senterpartipolitiker Torstein Lerhol, som benytter liggestol. Da hans "once in a lifetime"-ferie ble lagt til Las Vegas måtte han kjøpe tre seter for å kunne legge ut sin spesialmadrass på flyet. Etter dagens regler må han betale ett sete sjøl fullt ut, men kan få særfradrag for de to ekstrasetene, som da bli 28 prosent billigere. Nå viste programmet at han hadde sin assistanseordning hos borgerrettighetssamvirket ULOBA. Dermed fikk assistentene dekket sine utgifter etter vanlige arbeiderfaglige kriterier. Om han derimot hadde hatt assistanse i en kommune eller privat, ville han sjøl måttet betale utgiftene for assistentene, som hadde vært fradragsberettigede.

Uansett er ekstrautgiftene på ferie så store at de færreste funksjonshindra kan reise bort regelmessig. Ved skroting av særfradraget blir oppsparingstiden lengre, neppe i tråd med slik vi ønsker det for oss sjøl.

Egenandeler

En typisk post for funksjonshindra med assistansebehov er egenandel på sjølstyrt personlig assistanse BPA, ofte mellom 15-20.000 kroner, noe varierende. Stryking av denne posten alene gir skatteskjerpe på 5-6000 kroner.

Egenandeler på eventuelle medisiner, fysioterapi, osv er trolig av de ting som er tenkt kompensert og blir ikke tatt med her.

Transport/forsikring

Et utilgjengelig transportsystem tvinger mange funksjonshindra til å bruke bil, stor bil. Selve jobbkjøringen trekkes fra ordinært. Men stor bil krever mer drivstoff og dyrere forsikring. Denne forskjellen er betydelig, og kan i dag trekkes fra.

Vedlikehold

Kommunene er vel kjent med at motorisert rullestolferdsel innendørs øker slitasje i bolig. Når man tar disse utgiftene sjøl, har man kunnet trekke fra i særfradrag; dvs differensen mellom ordinær og ekstraordinær slitasje.

Snøbrøyting

For å komme seg på jobb, må man først komme seg ut. For folk uten familie betyr dette innleid snørydding. En varierende post i særfradraget.

Ekstra strøm

En typisk ekstrautgift for mennesker med brudd i nakke eller rygg er nedkjøling, kroppens naturlige varmeregulering blir satt ut av funksjon. Derfor må innetemperatur økes fra anbefalt 20 til nødvendige 23-24 grader. Denne ekstrautgiften kan skjønnsmessig trekkes fra.

Ombygging av bolig

Dette har jeg vist under kommentar til person J ovenfor.

Slik kunne jeg fortsette for å vise ekstrautgifter funksjonshindra og kronisk syke møter i hverdagen.

Faktiske private utgifter og samfunnsøkonomisk gevinst

Fradragspostene er altså faktiske utgifter som vi andre slipper. Mange av postene gir innsparinger i lovpålagte ordninger, nettopp fordi den arbeidende funksjonshindra prioriterer den frie levemåten framfor å være isolert i institusjon eller privat hjem. Et fradrag på 28 prosent betyr egentlig ikke mer enn at staten mister et beløp på noen få kroner mer enn momsen på disse utgiftene. For dette høster den enkelte et friere liv, og vi får et mer åpent og inkluderende samfunn.

Det siste har med vår anstendighet som politisk bevisste medmennesker å gjøre.

Fellesskapet på sin side blir spart for en rekke lovpålagte utgifter ved at flest mulig velger en fri levemåte. (I forhold til BPA har forøvrig ECON analyse vist dette, men det er en annen sak som jeg ikke skal belyse her).

Manipulerende argumentasjon

Finansdepartementet argumenterer selektivt, manipulerende og med lavt presisjonsnivå. Noen påstander kommenterer jeg her:

• Særfradraget gir størst fordel til de funksjonshindra og kronisk syke som har størst inntekt.

Det er tilfelle med alle skattefradrag. En fattig enslig mor på Stovner har mindre skattefordel av boliglånet enn rederen i Holmenkollen og middelklassevelgeren på Nordstrand, uten at Finansdepartementet vil røre dette. 

Argumentet er urimelig her, hvor vi snakker om vanlige lønnsmottakere.

• Mange med særfradrag har formue over 500.000 kroner

Mange med særfradrag har vært i alvorlige ulykker og fått en erstatning for dette. Det er ingen fordel i noen henseende å knekke nakken, som er grunnen til at min kone har en slik formue som Finansdepartementet mener skal medføre skatteskjerpe. Skattefradrag er for den øvrige befolkning knyttet til inntekt, ikke formue. Det nye prinsippet er prinsippløst. Uansett formue eller ikke, en skatteskjerpe på 10-50.000 kroner for nokså vanlige lønninger vil merkes hardt.

• Særfradragsordningen er komplisert for skatteyter, de ressusrsterke har større muligheter til å benytte seg av ordningen.

Komplikasjonen skyldes dårlig og tildels utilgjengelig informasjon om ordningen. Den har vært blant skattesystemets hemmelige tjenester. For dem som har satt seg inn i ordningen er den ikke mer problematisk enn andre fradragsposter. Skattedirektoratets manglende kommunikasjonsevne er ikke noe argument for skatteskjerpe, men for intern rutineskjerpe. Når ble det forresten et prinsipp at skarpe mennesker skal straffes økonomisk fordi de forstår skattesystemet? Hva da med skattejurister og økonomer på andre felter?

Telefonrunden i forbindelse med dette brevet, til folk jeg trodde hadde særfradrag, viste et annet alvorlig problem. Skatteetaten har i stor grad feilinformert om særfradraget, noe som minner om ovendt skattesnyteri. En av dem som hadde null de siste ti årene skulle trolig hatt mellom 50-80.000 kroner hvert år. Han har derfor trolig betalt rundt et par-tre hundre tusen kroner for mye i skatt, som hadde vært kjekt å bruke til nedbetaling av f.eks. boliglån. I andre tilfeller, også blant dem ovenfor, har jeg sett at særfradragene er betydelig redusert i forhold til gjeldende regler, som igjen betyr at skatteetaten bør skjerpe internopplæringen.

• Skattefunksjonærer forstår ikke diagnoser.

Det trenger de ikke. Diagnoser fastsettes av behandlende leger og godkjennes av NAV.  Funksjonærene skal kun vurdere enkle fradragsposter. En kronikers fradrag er enkel i forhold til et multinasjonalt konsern. Skal oljeindustrien og seismiske selskaper nektes fradrag for reelle utgifter, fordi ligningsfunksjonærene ikke forstår geologi?

Det fins mange måter å forenkle særfradraget på, som møter Finansdepartementets frykt for skatteetatens arbeidsbelastning på dette området. Men det skal jeg ikke gå inn på her.

• Skatteskjerpen skal kompenseres 

Dette er direkte feil. Robin Hood tok fra rike for å gi til fattige. Regjeringen tar fra alle funksjonshindra og kronikere, de fleste med dårlig råd, for å gi til andre med dårlig råd. De med størst utgifter blir rammet hardest. Kompensjonen gjelder ikke de postene jeg har nevnt foran.

Stopp dette

Her stopper mitt brev.

Jeg ber dere bidra til at regjeringen stopper dette skatteforslaget.

Med kamerathilsen

Terje Marøy (sign)

PS! Brevet blir lagt ut på http://stigmavakta.no

Medan Erna Solberg og Bent Høie har vore klippefast på å frigjere funksjonshindra, har mektige høgrefolk i Vestregionen jobba fram eit isolasjonsvedtak. Funksjonshindra mister retten til samfunnsdeltaking i ny tjenestekonsesjon for BPA.

Dokumentaren Brevet til Jens som vart synt på TV2 31.august d.å, fekk både medieverksemder, politikarar og folk flest til å forstå ein flik av verste velferdsskilnaden i Norge. Funksjonshindra med assistansebehov blir i mange kommunar isolerte og stuva bort. Medan Erna Solberg på Stortinget har vore pådrivar for ordninga med sjølvstyrt (brukarstyrt) personleg assistanse - BPA, har ordførarane i Vestregionen drive eit spel bak ryggen hennar som bryt med partiets politikk.

I Vestregionen finn ein sterke høgrekommunar som Asker, Bærum, Drammen, Lier med fleire. Ordføraren Ulla Navestad i Lier er blant dei som gir sterk støtte til innskrenka livsvilkår for funksjonshindra gjennom ein ny tjenestekonsesjon for BPA-verksemd. I eit virvar av feilinformasjon og informasjonsmanipulasjon har ordførarane i Vestregionen synt låge ambisjonar innanfor fridom, likestilling og samfunnsdeltaking for den funksjonshindra delen av innbyggjarane sine.

Faksimile frå lier.kommune.no

Velkommen til ordførerkrakken!

""Lovverket sier mye om de formelle oppgavene som følger med vervet, men resten av ordførerrollen er det opp til hver enkelt ordfører selv å forme," seier ordførar Ulla Navestad.

Erna Solberg - ein bauta

Utan omsyn til eigen politiske ståstad, kan ingen seie anna enn at Erna Solberg er ein bauta i spørsmål om borgarrettar for funksjonshindra. Med rette skuldar ho den noverande regjeringa for å ha trenert saka. (Konkret er det statsrådane B.H. Hansen og E-G. Strøm Erichsen som la bort Sylvia Brustads framlegg om rettsfesting av BPA etter 2006).

Solberg har ei sterk tru på at menneske både skal og kan prioritere sine eigne liv. Ho er klippesterk i synet på at det einskilde menneske har rett til og skal utfordrast på evner og interesser, og alle har same rett til å styre sine eigne liv. Bent Høie som har vore saksordførar i BPA-sakasiste året, seier det slik: "Ein funksjonshindra skal og vera sjef i sitt eige liv."

Adolf Ratzka, kåra av Time til ein av Europas mest visjonære og grunnleggjar av European Network on Independent Living - ENIL, uttrykkjer sama tanken slik: "Eg er den største eksperten på korleis eg vil leva mitt eige liv." Ratzka får æra for at BPA vart ein lovfesta rett i Sverige alt i 1994. (ENIL som han grunnla, der norske Vibeke M. Melstrøm no er president, er ein viktig premissleverandør for lovreformer i EU og utvikling av BPA i Europa. Siste framgang var lovfesta rett til BPA i Serbia, eit gjennombrot ser og ut til å kome i Bulgaria).

Erna Solberg har vore ein garantist i kampen for lovfesta rett til BPA i Noreg, og initierte denne retten då ho var kommunalminister. Sidan har ho fylgt opp dette i alle fora der spørsmålet har vore på dagsorden. Ho har og ei stor ære for at eit samrøystes storting, og dei raudgrøne partia, gjekk mot regjeringas BPA-framlegg i samhandlingsreforma. Arbeiderpartiet har og snudd i saka, truleg etter ihuga arbeid frå Martin Kolberg og Tove Linnea Brandvik.

Ingen veit kor haren hoppar

Høgreordførarane i Vestregionen har altså innført ei ordning framlagt av den raudgrøne regjeringa, som alt er forkasta av eit samrøystes storting. Knapt noko anna sak syner spriket mellom vedtatt politikk og kommunar som lever sitt eige liv, med kommunal sjølvråderett. Som Senterpartiet kallar det, når kommunar tek fridom frå dei som har minst av slikt frå før.

BPA-saka fekk denne skribent til å planlegge ein internettaksjon "Sosialistar for regjeringsskifte". Sviket frå høgre-ordførarane i Asker, Bærum, Drammen, Lier med fleire, fekk meg til å leggja aksjonen på is - i alle høve til regjeringas nye framlegg kjem på bordet.

Ordførarane visste om at Norsk Standard ville kome med ein standardkontrakt for BPA, gjort gjeldande frå 1. august i år. Ved å forskuttere tjenestekonsesjonsgrunnlaget, vil dei omgå akseptert standard, komande nasjonale kvalitetskrav og lovendringar i fire år (konsesjonsperioden). Slik legg dei medvite opp til eit dårlegare tilbod for sine funksjonshindra enn det som gjeld i resten av landet.

Dokumentaren Brevet til Jens ...

... synte kor godt livet kan vera med BPA. Filmskaparen Mari Storstein kan bevege seg fritt i samfunnet, ta seg utdanning, og jobbe med film og teater. Takk vere sjølstyrt personleg assistanse BPA. Ho er og styremedlem i ULOBA som har utvikla BPA i Norge. Slik har ho god fagleg ballast til å forstå både ordninga og bakgrunnen for elementa i ordninga.

Venninna Stine Machlar har i filmen eit heilt anna liv, der ho i mangel på assistanse må leve delvis på institusjon i Trondheim. Medan Mari feirer nyttår med gode vener i sin eigen heim, sit Stine åleine og hører kongen snakke om at ingen må falle utanfor, eller "Alle skal med", som var APs slagord på siste landsmøte (som vedtok å lovfeste rett til BPA).

Først då ho flytta til Oslo kommune fekk ho den assistansen som opnar journalist-utdanning for henne.

Innskrenka fridom

Det er fridomen i ordninga som Vestregionen no tek bort, i sitt tenestekonsesjonsgrunnlag om BPA.

Det er slik grunnleggjande sprik mellom formålet med BPA og Vestregionens tenestekonsesjonsgrunnlag, at Maris eigen organisasjon ULOBA (ideell verksemd)ikkje vil gå inn i dei nye kontraktane. Dermed avviklar dei 20 prosent av  verksemda si. Cirka 1000 arbeidstakarar vil få nye arbeidsgjevarar, som så langt ikkje garanterer same lønsnivå. Det private firmaet Dialogue AS, som dei siste åra har halde kurs i samarbeid med kommunanes eige Ressursenter for omstilling i kommunene (RO) - har ikkje eingong søkt konsesjon. Det same er tilfellet med fleire andre kommersielle BPA-aktørar. Att står seks mindre aktørar, som er bundne av dei innskrenka konsesjonskrava. Eg seier ikkje at dei ikkje kan vera gode på BPA. Eg kjenner nokre av dei, og veit at desse har både greie på og gode haldningar til BPA som fridomsverkty. Men dei får ikkje lov til å videreføre ordningane slik dei er tenkt.

I røynda er opplegget ei privatisering av kommunale heimetenester, som det er uforståeleg at og fleire ordførarar frå Arbeiderpartiet har slutta seg til. Dei har slik brote med både partilina og landsmøtevedtaket.

Manipulasjon

Les ein om BPA-opplegget i Vestregionen, ser ein straks at informasjonen er sterkt manipulerande og tidvis direkte feil. "... kommunene er lovpålagt å åpne for fri konkurranse." Det er feil. Kommunene kan sjølv velgje om dei vil ta BPA-ordninga sjølv ellere knytte til seg ideelle verksemder, utan anbod. Dette er og stadfesta av ESA. Anbodsutlysing ligg difor innanfor det kommunale sjølvstyret.

"Denne konsesjonen påvirker ikke innholdet i enkeltvedtak," heiter det vidare. Men dei kommersielle verksemdene seier dei må halde seg innanfor konsesjonen, som avgrensar BPA til sjølvstyring av heimetenester. Det trugar ingen sin fridom om dei ikkje har rådvelde over kor tid golvet skal vaskast, det treng dei ikkje BPA til. Derimot skal BPA sikre utdanning, arbeid og samfunnsdeltaking - som ikkje omfattast av konsesjonen.

"Den (tjenestekonsesjonen -min tilf) rokker ikke ved statlige krav/retningslinjer for innholdet i BPA-tjenesten," veit kommunane å fortelje. Dei teier om at det ikkje fins nokon offentlege krav til BPA. Nasjonale kvalitetskrav er eit hovudspørsmål for funksjonshindra sjølve. Krava er ført i pennen av ULOBA (som har bygd ordninga), Norges Handikapforbund og Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Ei felle

Kommunane er juridisk bundne av enskildvedtaka og sine eigne skriftlege lovnader om at konsesjonen ikkje skal føre til endring for den einskilde. Når dei likevel sterkt råder funksjonshindra til å velgje ein av dei seks konsesjonshavarane, som på si side er bundne av avgrensningane, vil endringane tre inn i den augneblinken dei frivillig byter til ein av desse.

Slik saka står i dag, er det difor best at dei funksjonshindra går inn i det kommunale systemet. Der kan dei med jussen i hand kreve at kommunen ikkje endrar ordninga. Dette vil sjølvsagt medføre mange stridsspørsmål, til kommunen har skipa eigen kompetanse på feltet og tilpassa praksisen sin deretter.

Perverterer anbodsystemet

Lier-ordførar Ulla Navestad er av dei iuga tilhengjarane av isolasjonslina og har forsvart konsesjonsordninga i lokalpressa. Ho seier at anbod sikrar det frie brukarvalet.

Anbod er og skal vera ein kombinasjon av pris og kvalitet. Her har kommunen avgjort at innhaldet og dermed kvaliteten skal sterkt avgrensast, og prisen er fastsett til 265 kroner per time. Til samanligning kan nemnast at eigebetalinga for BPA i Bærum kommune, som har laga det sams konsesjonsgrunnlaget, er 415 kroner. I Drammen, der ordføraren og går mot Erna Solberg, er eigebetalinga 357 kroner. Når private då skal drive for monaleg mindre enn kommunen sjølv kan klare, må det gå utover innhaldet.

Dermed er både pris og kvalitet lyft ut av anbodet, og det er å pervertere systemet. Funksjonshindra har no fritt brukarvalg på ei teneste som ikkje er BPA.

No opnar regelverket for at dei som ynksjer det, kan skipa si eiga verksemd og drive BPA-ordninga sjølve, med arbeidsgjevaransvar for assistentane. Det fins fleire eksempel på at slikt har vore vellukka andre stader i landet. Men Navestad har gjennom sin kommunalsjef Bjørn Harry Støle freista forpurre denne retten. Eiga verksemd krev regnskapsføring, løneavrekning og mykje papirarbeid som er særleg utfordrande for småverksemder. Støle meiner at funksjonshindra i Lier ikkje skal kunne kjøpe slike praktiske-administrative tenester billeg gjennom sitt eige ikkjekommersielle samlag.

Dermed tvingar dei sine innbyggjarar til å kjøpe slike tenester dyrt hjå kommersielle, eller avgrense denne retten til å gjelde funksjonshindra med rekneskapsbakgrunn. Ei slik diskriminerande avgrensning er det ikkje grunnlag for korkje i lov, forskrift eller rundskriv.

Navestad og Støle diskriminerer og kognitivt funksjonshindra, når dei går mot at desse (gjennom sine foreldre eller andre vergepersonar) skal få sikre velfungerande ordningar gjennom eiga verksemd.

Angst

Oppi dette er funksjonshindra sjølve. I Vestregionen har svært mange nytta BPA til å kome seg i arbeid, og livskvaliteten til dei alle og nær slekt har blitt revolusjonert. Siste året har dei opplevd angst, fortviling, handlingslaming, frustrasjon og sinne. Dei har aksjonert for livsinnhaldet og livskvaliteten sin. "Rett til å leve", var eitt av slagorda på demonstrasjonen utanfor Folkets Hus i Oslo under Arbeiderpartiets landsmøte i april.

Dei har opplevd eit press som ingen andre innbygjarar i desse kommunane er påført. I beste fall kan dei som velgjer kommunen framfor sitt eige samvirkelag trasse seg til å halde på dagens innhald i ordningane sine. Men framtidige vedtak vil både gjennom kommunen og kommersielle vera avgrensa til konsesjonsgrunnlaget, som dagens ordningar blir avgrensa om den funksjonshindra går over til dei kommersielle med konsesjon.

Dette opnar for systematisk diskriminering mellom funksjonshindra i same kommune.

Forelda menneskesyn

Mellom 1930-70 sto kampen mot såkalla minusvariantar sentralt i Norge. Kriteria for ein minusvariant var at vedkommande skilde seg sosialt, kognitivt eller fysisk frå samfunnsnorma. Før krigen gjekk diskusjonen på om funksjonshindra skulle avlivast eller ikkje. Då nazismen gjorde dette tankegodset til sitt eige, og gjennomførte T-4-aksjonane i Tyskland, kom kampen mot minusvariantar i miskredit. I Noreg tok vi aldri eit oppgjer med dette tankegodset.

Uoffisielt var det eit tilbod om avliving av funksjonshindra born ved norske sjukehus, men det er ikkje forska på omfanget. Truleg vart praksisen avvikla seint på 40-talet eller tidleg på 50-talet.

Minusideologien er at slike menneske korkje kan noko eller skal noko. Dei er ei økonomisk bør på den klassiske arbeidar. Men i humanitetens navn skal dei no takast vare på. Isolasjon i justissektoren er streng straff. Forvaring i kommunal regi kallast omsorg.

Triste røter

Forvarings- og isolasjonstanken har lange og triste røter. For fyrste gong i soga om menneskeætta er no kvaliteten på BPA og tekniske hjelpemiddel slik at funksjonshindra kan leve fritt. I staden for å gripe høvet, tviheld ordførarane i Vestregionen på isolasjons- og forvaringstanken. Institusjonstanken er steindaud, då vil dei gjera den private heimen om til institusjon - til og med innskrenka i høve til frigangsordninga i justissektoren. I konsesjonsgrunnlaget er det til og med innarbeid eit overvakingssystem, der funksjonshindras kvardag skal rapporterest i detalj til konsesjonshavar, som blir gjort ansvarleg overfor kommunane på at overvakinga skjer.

Storebror ser deg er daudt for folk flest, men blir systematisert for funksjonshindra, ikkje berre for BPA i Vestregionen men for alle funksjonshindra i kommunal forvaring landet rundt. Det er grunnen til at eg trakk likesæl på akslene av den heite debatten om EUs datalagringsdirektiv, som blir smått i høve til desse overgrepa.

Ein annan høgrepolitikar Inge Lønning seier det slik: "Det verste du kan gjera mot et menneske er å ta frå det ansvar, grunngjeve i omsorg."

Sjølv om eg er sosialist skulle eg gjerne tilrådd Høgre for usikre velgjarar, nettopp på grunn av Erna Solbergs og Bent Høies BPA-arbeid. No må eg beint fram be folk studere det demokratiske sinnelaget til dei som står på listene, før dei stemmer. 

Mediesvik?

Lokalmedia kjenner godt til desse innskrenkingane og kva dei innebær. Likevel har dei ikkje kommentert saka, i alle høve ikkje på nettsidene sine. Kvifor ikkje?

Terje Marøy

Stigmavakta

I morgen 31. august sender TV2 dokumentaren Brevet til Jens av Mari Storstein. Etter filmen vil vi sitte igjen med bildet av lokalpolitisk svik og pressens ignorans.

LOKALPOLITISK SVIK, PRESSENS IGNORANS - SE DENNE FILMEN

I filmen Brevet til Jens viser Mari Storstein hvordan livet KAN være for funksjonshindra med assistansebehov når de får innvilget sjølstyrt personlig assistanse BPA, representert ved henne selv.

Stine Machlar viser hvordan HUN LEVER uten slik assistanse. Stine
Machlar ble årets vinner av Stolthetsprisen for sin innsats for funksjonshindras frigjøring.

Mari Storstein har det livet som samtlige partigrupper på Stortinget,
ULOBA (ideell borgerretigghetsvirksomhet som har utviklet BPA) og
Ressursenter for omstilling i kommunene (RO er kommunenes eget fagmiljø)
ønsker hun skal leve. Et samstemt storting forkastet regjeringens
forslag om å utvanne sjølstyringa i BPA-ordningene.

Stine Machlar lever det livet som KS, Fagforbundet, Helse- og omsorgsdepartementet og svært mange lokale partigrupper vil tilby.
Fagforbundet som roper høyt om sine priviligerte medlemmers levekår,
er med på å ville nekte funksjonshindra rett til et fritt liv, jfr
deres høringssvar. (Som de vil innføre skatteskjerpe for sine funksjonshindra medlemmer ved å skrote særfradraget - men det er en annen sak og et annet høringssvar).

Mari Storstein lever fritt og er likestilt i samfunnet.

Stine Machlar hadde ikke slike borgerrettigheter da filmen ble laget.

HISTORISK
For første gang i menneskehetens historie er kvaliteten på tekniske hjelpemidler, kombinert med frigjøringsverktøyet BPA, slik at funksjonshindra med assistansebehov kan leve på samme premisser somalle oss andre. Mens vi har våre borgerrettigheter forankret i ulike lover, menneskerettighetskonvensjoner og institusjoner som FN, Stortinget og Regjeringen, er frihet og likestiilling for
funksjonshindra delegert til den enkelte kommunes underordnede saksbehandlere. I Vestregionen har 14 kommuner (Høyre- og AP-styrte) delegert spørsmålet videre til innkjøpskontoret i Bærum, med katastrofalt resultat.

Hvordan kan kommuner delegere fundamentale borgerrettigheter til et lokalt innkjøpskontor?

PRESSENS IGNORANS
Selv om vi er midt inne i en kommunevalgkamp, slipper lokalpolitikerene unna. Jeg forventer at redaksjonene røsker i sin egen selvgodhet og peker på et system som de facto apartherer en del av Norges innbyggere. Forvaring er i justissektoren den strengeste straffemåten. I helse og omsorgstjenestene, hvor BPA absolutt ikke
burde høre hjemme, blir forvaring kalt omsorg. Dette er absurd!

Jeg konstaterer at mine kolleger i norsk presse gir blaffen i dette, trolig det viktigste verdispørsmålet i Norge i dag. Hvis en kommune ville bestemme sjøl om kvinner skulle få ta utdanning og jobb, hadde trykkeriene og eteren kokt over. Men når dette er hverdagen for mange funksjonshindra, snur vi ryggen til.

Dette er vår skam og vårt svik!

FRITT ORD ...
... som støtter alt mulig rart, avslo å støtte denne filmen. At frigjøringsarbeid for en diskriminert minoritet i Norge ikke er verdt deres støtte, er deres skam!

Til mine meddebattanter: Se filmen og kom med deres synspunkter!

Terje Marøy

Stigmavakta

PS! Stigmavakta har mye bakgrunnsstoff om BPA i tekstboks Frihet Nå.

Alt kring terrorhandlinane 22. juli skal granskast. Men både bistandsadvokatar og pressa ser ut til å bli i overkant aggressive på ei tid der heilskapen manglar, og svara berre kan blir fragment.

19 august 2011

Lat meg fyrst gå om lag 25 år attende i tid. Eg skulle melde ei sak og fekk møte ein politimann ved eit kammer på austlandet. Det vart eit heller uvanleg møte. Vi fekk fin kontakt, men i staden for å fokusere på den heller trivielle saka mi, byrja han sjølv å snakke.

Hans hovud var framleis innstilt på ei barnedrapssak som vart ferdig etterforska nokre månader tidlegare. Han snakka om fortvilinga og påkjenninga det var å jobbe med saka, om sorga til foreldra, og slikt ein politimann møter i tenesta. I dag ville eg sett teikn til at dette mennesket, politimannen, var i ferd med å falle frå kvarandre. Lekkasjen hans var i seg sjølv tenestefeil, og hadde inkje formål. Eg var ikkje i posisjon til å gjera noko med korkje han eller saka. Kanskje skulle eg varsla hans overordna som kunne fanga han opp tidleg nok. Eit kort stund etter kom samanbrotet. Mannen utførte ei valdshandling som for alltid skulle stenge han ute frå politiet.

Eg vonar at politiets system for å ta vare på sine eigne er betre i dag enn på 80-talet. For i dag er medietrykket, gapestokken, mykje verre enn for eit kvart århundre sidan.

Alle politifolk ...

... og bergingamannskap, formelle og uformelle, som var involvert i Utøya 22. juli og seinare, møtte eit sak som tærer på den mentale helsa. At nokon ikkje meistrer dette, er mindre overraskande enn om alle skulle kome umerka frå det dei såg og opplevde. Politifolk møter dessutan denne saka i stadig nye detaljar kvar einaste dag.

Det er inga unnskyldng for tenestefeil at politiet gjorde så godt dei kunne. Men at dei gjer så godt dei kan, er god nok grunn til at enkeltmenneske bak feila bør sleppe og få konsekvensane malt ut i dei tunge riksdekkjande media.

No har eg alt konkludert sjølv i at det vart gjort feil, fleire feil. Sjølvsagt, for der ting utviklar seg brått og uventa, vil ikkje alle avgjerder vera like glupe. Men å individualisere dette i ei slik sak fører skam til skade, utan at noko godt kjem ut av det.

Fatalt

Denne saka var spesiell, fordi alt gjort eller ugjort frå politiet si side skulle få fatale konsekvensar. Drapsmannen drap om lag eitt menneske kvart minutt. Eit kvarter forseinking kan ha kosta 15 menneskeliv. Dette er utåleleg for dei etterlatne, som det er ei varig påkjenning for den tenestemann eller kvinne som i ein uklår situasjon tok den eine eller hi avgjerda. Han/ho sjølv må leve med kunnskapen, den kan vera hard i etterpåklokskapens grimme ljos.

Når ein enkel salmakerson som eg skjønar so pass, bør og mediehus og advokatar forstå like mykje.

Eg vil særleg nevne VGs framside den 17. august. Ei jente ringte heim etter eit klokkeslett då Anders Behring Breivik skal ha ytra ynskje om å overgi seg, og vart så drepen. Slike detaljar er salt i såret på dei sørgjande og politifolka involvert. Kor reell Behring Breiviks kontakt var veit ingen. Det ser ut til at han braut samtalen og heldt fram med drepinga utan ynskje om forhandlingar.

Slik ser det ut som varslinga hans var ei slags sjølforsikring, han visste at han kunne bli drepen når politiet kom. Eit varsel om overgjeving kunne sikra han sjølv, utan at han i mellomtida ville leggje ned våpna sine.

Uvæpna politi

Det normale er at ein terrorirst eller drapsmann vil truge når vegen ut er stengt. Forhandlingane har preg av gi og ta. Her var ein mann som ringte og drap samstundes, før politifolk var på plass.

Vi har eit politisk ynskje om uvæpna politi. Prisen for dette ynskjet er at politiet jevnt over er utrena på væpna aksjonar. I dag fins jamvel mange yngre politifolk som ikkje ein gong har militær fyrstegongsteneste. Då er det meir slump om dei i det heile kan handtere eit våpen skikkeleg. Nokre rundar på ei skytebane endrar ikkje mykje på dette.

Då er det og ei vanskeleg avgjerd for ein politimeister om ho skal sende folka sine inn i ein uklar væpna situasjon. Til dømes er rekognosering alltid eit grunnleggjande premiss i militære aksjonar. Sjølv er eg trent for å ta slike aksjonar på sparken, men eg er sterkt i tvil om eg i fredstid ville våge å sende kolleger ut på eit slikt oppdrag.

Kanskje ville eg og i hejnar stad venta på politiets innsatsstyrke, som er trent for slikt.

Der advokatar og media byrjar å male i svart og kvitt, er det reelle biletet grått. Inkje er klårt. Ein må huske at aktive politiaksjonar alltid blir sett inn etter eit brotsverk, eller når det er i gang. Det gir meir romsleg tid. Her hadde det heile bråhast, som i seg sjølv opnar for feil. Inkje system kan verne mot slikt, men eit godt system minskar konsekvensane av personfeil.

  

Difor er systemkritikk ...

... avgjerande for å lære av denne handlinga. Involverte miljø skal granskast. Personlege feil er og ofte ei fylgje av eit utilstrekkeleg system. Dette blir ei av oppgåvene til granskingskommisjonen. Jamvel granskingskommisjonen må haldast under oppsyn. Fleire av medlemmene står nær miljøa som skal granskast.

Då er ei mengd spørsmål interessante. Ulike maktmiljø gjekk tidleg ut og fortalte om einsame ulvar som fans under radaren, som ein ikkje kan verne seg mot. PST var alt for tidleg ute med sine utsegner, som gav inntrykk av ansvarsfråskriving.

1. Kan ein verkeleg ikkje avdekkje einskildpersonar som hevdar ekstreme meiningar i ekstreme miljø som oppmodar til vald, når dei dessutan utan sakleg grunn kjøper mogelege bombekomponentar på nett? Svaret for framtida kan bli at vi framleis ikkje ynskjer den overvåkinga som krevst. I såfall er dette eit sams ansvar for folket, og kan ikkje lastast det einskilde fagmiljø. Eller svaret kan vera fagkritikk av PSTs arbeidsmåte. I dag veit vi ikkje.

2. Det seiest at politiet var ubudd på ein slik aksjon. Det spørsmålet er verre. For slike aksjonar er det mange av rundt om i verda, då gjerne knytta til skulemiljø. I Finland har det vore to slike massakrar de siste åra. Skilnaden for Utøyas del er omanget og ei politisk målgruppe. Men drapsforma er velkjent, og politiet bør ha ein strategi for slikt. Om svaret er helikoperberedskap, meir væpna trening lokalt eller andre tiltak skal eg ikkje spekulere i.

3. Ein granskningskommisjon skal granske to heilt ulike terrorhandlingar. Difor vonar eg at dei ikkje vil lage lapskaus av rapporten. Sjølv skulle eg helst sett to kommisjonar, ein for kvar handling. Utøya er ei typisk politioppgåve og må granskast som det.

4. Vern av regjeringskvartalet når Norge er i krig er og ei forsvarsoppgåve. Vi har vore i noko nær samanhengande krig i fleire land, med korte opphald, dei siste 20 åra. Då er regjeringskvartalet eit av dei mest sannsynlege måla for legitime krigshandlingar. Kringvern, som i alle høve forbyr uautorisert lastebiltrafikk til statsministerens parkeringsplass, burde vera sjølvsagt. Avgjerda om dette burde vore tatt same dag som vi gjekke til krig. Eit slikt vern ville og sikre mot terroråtak. Eg vil at kommisjonen drøftar ansvarsfordelinga mellom forsvaret og politiet i Oslo. Dette ansvaret er og politisk, korleis kan ein tenkje på å handtere sikring i krig som ei vanleg byggesak? Eg fattar ikkje det.

Mange spørsmål vil vli reist. Om svara fins veit eg ikkje

Informasjon ...

... til etterlatne og det norske folket er påkrevd. Ein må vurdere nøye kva informasjon som skal sleppast no i akuttfasen, og kva som kan vente til heilskapen teiknar seg.

Å nærme seg individuell syndebukkfordøming gjer vondt verre, for alle. Difor oppmoder eg alle informasjonsaktørar, også meg sjølv, til å vera varsame.

Så får vi heller bruke storslegga om det syner seg alvorlege systemmanglar eller politisk dårskap. Det er ei tid for alt.

***

  

Erik Tysses kamp mot dopingdomen burde engasjere. Er det slik at systemet alltid er ufeilbarleg?

Eg  er så gamal at eg gjekk i fakkeltog for å støtte sovjetiske dissidentar. Der borte var trua slik at om nokon argumenterte mot systemet, så trua dei kollektivet, og dei måtte vera galne. Difor fann systemet ut at dei kunne burast inne, anten i fengsel, fangeleir eller mentalsjukehus.

No er ikkje Tysse-saka av slike dimensjonar. Men eg konstaterer at sidan den påståtte positive prøva, har norske kommentatorar oftast vore meir opptekne av å verne systemet enn å setje spørsmål ved individets rett til rettferdig rettergang. Rettferd er bærebjelken både i menneskerettane og skal vera det i ulike domsorgan.

Dagbladet.no: SPENT:Den dopingtatte kappgjengeren Erik Tysse er i retten for å anke dopingdommen mot seg. Foto: Cornelius Poppe / Scanpix

Eit minne

Før eg går inn i Tysse-saka skal eg dvele ved eit minne frå mine unge år som major i UNIFIL, FN-styrken i Libanon. Der var ein del av jobben å administrere heimsending av soldataer til sine respektive heimland etter disiplinærbrot. Då oppdaga eg at når Norge sende ein ung mann heim i skam, hende det at grunnlaget var urimelig, tynt eller fråverande. I ei verksemd som jobba etter FNs menneskerettserklæring, skulle ein tru at å bøte på urett var eit sjølvsagt verdigrunnlag. So ikkje. Norske styremakter ville aldri bøte urett, av omsyn til systemet.

Dei gjekk i brodden for å bryte den einskilde soldat sine grunnleggjande menneskerettar. Nokre år seinare oppdaga eg at systemet var nett like eins. Ein soldat vart heimsendt for narkotikabruk. Han kom heim til slekta, der særleg far-faren - ein veteran, tok saka svært tungt. Han skulle framstellast for straffeforfylgjing, for dette var eit allment brotsverk som ikkje berre skulle handterast militært.

Så synte det seg at kontrollprøva på Rettstoksikologisk institutt var gullande rein. Saka vart bortlagt som inkje straffbart forhold. Dei som opererte måleinstrumentet i Libanon hadde ikkje fått god nok opplæring, dei tolka målinga feil. Guten skulle sjølvsagt fått jobben att på flekken. men korkje regjeringa eller forsvarsjefen ville trekkje systemet i tvil. Dei ofra guten, med opne auge.

Ei salgs oppreising fekk han etter mine artiklar i Ny Tid, særleg vart det viktig for farfar. Men regjeringa synte, som i så mange saker, at menneskerett gjer seg best i festtalar og på kvitt papir. 

Doping

Jaudå, doparar fuskar, fuskarar lyg. Det heng i hop. Så hender det likevel at det utenkjelege skjer. Ein med dei beste haldningar og åtferd gjennom mange år blir felt. Ingen kan tru det. Skiskyttaren Sylfest Glimsdal var ein slik gut. Den gongen stod forbundet bak han, dei visste kva to han var av.

Han kunne ikkje medvite ha dopa seg. Doplaboratoriet sette difor opp eit testprogram for han. Resultata synte at kroppen sjølv produserte testesteron over grenseverdiane. Etter den saka måtte grenseverdiane hevast for å verne uskuldige.

Georg Andersen vart ikkje verna av systemet. Han vart kontrollert og var rein i konkurransen før Bislett games. Dagane før konkurransen på Bislett trente han i Olympiatoppens treningssal, truleg den staden på jorda med dei fleste dopingprøvar i verda, rekna i høve til talet på brukarar. Ingen, ikkje ein gong ein juksar, vil dope seg på denne plassen. Likevel var det her dei tok han. Han måtte gje frå seg VM-medalja etter at prøvesvaret var klart. Andersen er ein oppegåande mann. Kanhende var resultatet rett, men medviten dopar var han slett ikkje når ein ser desse dagane i samanheng. Vanæra må han likevel leve med, av omsyn til systemet.

Erik Tysse

Denne unge mannen har brukt tida si på antidopingarbeid, vore ambassadør for ungdom. Han har frivillig vore underkasta eitt av dei strengaste testregima i verda. Blodverdiane hans vart kunngjort på intenett, slik at kven som helst kunne kontrollere dei i høve til trening og konkurranse.

Slik var det i fleire år, alt var normalt. Så blir han teken i ein konkurranse i Italia. Han blir nekta å kontrollere om prøva faktisk er hans, ein DNA-analyse kan avsløre det.

No står ikkje saka på dette spørsmålet. Men som i saka til UNIFIL-soldaten; verdas fremste ekspertar meiner at prøven er tolka feil. Den syner ikkje spor av CERA som han er dømt for. Norsk idrett har dømt han til utestenging i to år. Dei set meir lit til at dopsystemet og deira akkrediterte laboratorium ikkje kan gjera feil. Systemet, makta, er ufeilbarleg! Og kanhende; vi som står øvst på barrikaden mot doping, må syne at vi tek vore eigne, skuld eller uskuld er underordna prestisjen i å vera best i klassa.

Tanken er sovjetisk, nordkoreansk, kinesisk, fascistisk eller kva ein nå vil samalikne med. Javel, så blir han truleg dømd, av eit korrumpert system som ikkje evnar å gå i seg sjølv.

Kan hende har Tysse likevel feil. Kan hende vart han sabotert av miljø som ser seg lei på ufeilbarlege Noreg. Då skal han vite at denne skribent ikkje tvilerpå at han aldri har dopa seg medvite. Hadde dette vore ei rettssak med meg som lekdommar, ville mi røyst vore frifinning, basert på den tvilen som dop-ekspertane har ført fram til støtte for han.

Eg minner om Stigmavakta sitt motto."Ingen skal dømast for sine feil, men for evna til å bøte dei." Eg adresserer orda til idretten sjølv. Men idrettens verdiar er på mange område devaluert i høve til samfunnet elles. Så vona mi er ikkje den heilt store. Tysse kan ofrast, det manisk ufeilbarlege får stå.

Omnipotensen står sterkt i landet vårt, og i ideelle organisasjonar.

Terje Marøy

Stigmavakta