Du og eg, og dei der ute.

Av Terje Marøy

Stigmavakta

Enno eit år har fare forbi. Enno ein gong står flaggstanga naken, 17. mai. Slik ho gjorde i mang ein arbeidarheim før fagrørsla dreiv fram inkluderande reformer. Til dei kunne sjå at 17. mai og var for dei, ikkje berre for dei privilegerte. Frå fattige kår, men med fridom i hjartet, har eg hatt eit godt liv. Sutalaus barndom vart sutalaus ungdom, til sutalaus vaksen.

I mitt 53. år såg eg meg rundt. Fridom, for kven? Svaret er framleis, fridom for dei privilegerte. Gruppa frie er større. No er storparten i arbeider-rørsla og frie. God løn, skule til alle, godt om arbeid og god mat.

God mat. Eg minnest eit valordskifte, klistra sat me ved radioen. Far Einar, høyr Rune, han var ikkje berre dykkar far, lova billegare mat. - Skal det og gjelde laks til dei rike i Holmenkollen, spurte ordstyraren. - Det kan hende at ein arbeider og vil smake laks ein gong i blant, svarte han Einar. Slikt varma både hjarte og mage hjå ein svolten gutepjokk som aldri hadde smakt laks, men som elska både tørrfisk og fersk pal med lever.

Men fridom? Framleis er nokon utanfor, dei er berre nokre tusen sjeler. Men sidan dei frie har blitt så mange, og altfor mange av dei dreg opp stigen til fridomen etter seg, er vegen dit framleis skeivbygd og bratt. For dei siste legalsegregerte i samfunnet, funksjonshindra med assistansebehov.

Segregering - sørstatane.

Apartheid - Afrikas horn.

Uff, nei slikt likar me like lite som Valgjerd tykte om bombene ho slepte i hovudet på serbisk paria for 15 år sidan. I fleire krigar er norske ungdomar påført skade, nokre banesår, for andre sin fridom. Dei hardast skadde, om frå krig eller Utøya, segregering kan bli deira lagnad, om regjeringa får det som den vil.

Segregering. Nei, då er det betre å byte slike ord med "omsorg" eller "ta vare på". Aller best kjennest det med å ta vare på dei svake, for ikkje å snakke om dei svakaste av dei svake.

Fordomar. Ta vare på er ikkje synonymt med fridom. Svak, ikkje å kunne lyfte koppen - eller gå på eigne bein? Er det styrke, å kunne springe 60 meter eller hylle laget sitt på næraste skjenkestove? - Det verste du kan gjera mot eit menneske er å ta frå det ansvar og grunngi det med omsorg, sa hin Inge Lønning. Kvifor gjorde eg deg til ein politisk motstandar gjennom livet? Eg var svak, klarte ikkje skilje godt frå vondt i mi eiga venstrevridde verd, klarte ikkje å sjå at nokre kampar må kjempast fri for politiske fordomar. Fridom er ein slik kamp.

Svak. Kva med tankens kraft? Kva med fridomsynskets kraft til å sprenge grenser. Er svaret å byggje høgare murar, er solidaritet å slå ring om oss sjølve, slik at dei der ute framleis ikkje skal sleppe inn? Slikt skriv mange om, for dei som blir stogga ved grensa - eller kjeppjaga ut. I dag på 17. mai gjer eg ikkje det, eg skriv om vår eigen siste legalsegregerte minoritet, som blir aparthert frå grunnleggande borgarrettar, der fridomen er den største.

Kvart samfunn segregerer delar av folket sitt. Straffedømte blir stengt ute til straffa er sona, så blir dei slepte inn att. Alvorleg sinnssjuke blir segregert til dei ikkje lenger er ein fare for andre. Funksjonshindra med assistansebehov blir aldri slept inn at.

Jau, som andre segregerte gjer dei opprør. Men dei får ikkje teke seg til gatene, ikkje kan dei kaste stein, og ikkje kan dei ta til våpen. Ikkje ein gong når meir enn 1000 sleper seg til Oslo med sine krav, blir dei møtt med anna enn ein gjesp. Kven bryr seg, dei er berre så få - der nede kor stigen ein gong sto.

Som alle før dei må undertrykte sjølve slåss for sin fridom. Knapt 1000 av dei gjekk saman og sikra seg fridom gjennom sin eigen modell, sjølvstyrt (brukarstyrt) personleg assistanse BPA. Det er fridomsverktyet. I meir enn 25 år har desse slåss mot departement, KS, mektige kommunesamanslutningar og deler av fagrørsla. Fagrørsla? Ja, og det stikk i sjela til ein mann som har overlevd yrkeslivet, og heile tida vore fagorganisert. No har eg sett at og denne solidaritetsrørsla er seg sjølv nok, solidariteten skal helst brukast på oss sjølve. "Uten merknader," seier LO.

Framlegget har fint namn; rett til BPA. Ein bil heiter framleis bil om skrur hjula av han, men sjåføren mislikar farta.

Lovframlegget vil effektivt stenge døra til funksjonshindras fridom. Ikkje heilt, forresten. Eit vindauga står på gløtt, for dei rikaste funksjonshindra som kan nyte ein bit av arbeidarborgarskapets godar. Fridomsverktøyet BPA blir eit klassedelt gode når arbeidarrørslas eiga regjering får bygd det om. Klasseskilje, innført av min eigen klasse.

Funksjonshindras BPA-løysing gav 99 prosent nøgde brukarar. Alt medan dette er eit rasjoneringsgode, før arbeidsplassar og infrastruktur er tilrettelagt, har mottakarane redusert arbeidsløysa si frå 100 til 75 prosent. Noko å byggje på? Nei seier regjeringa, noko å rive ned.

Medan du og eg kan nyte fridomen i dag, som vi vil - eg til å skrive desse orda, er dei segregerte låst. Nokre kan, etter søknad, juble til barnetoget. Andre fekk ikkje svar. Medan du og eg kan flyte fritt gjennom EØS, både 17. mai og andre dagar, vil ikkje denne regjeringa at dei segregerte, der ute ein stad, skal få flyte fritt over kommunegrensa. Og får du lov til å flyte, så har regjeringa med støtte frå fagrørsla, sett opp nye og høge hinder som i alle høve vil stogge dei fattige i flokken.

Til hausten, kan hende vil 9000-års natta gå inn i ein streif av sol. No ja, sikkert ikkje, men kan hende skimten av ein morgongry?

Dei tagale, Aftenposten, Dagbladet, VG, NRK, TV2, Drammens Tidende, Klassekampen, næringsavisene og pengeblada, kristen-avisene, fagrørsla sine blad, og alle dei andre. Deira likesæle er grunnen til at segregeringstilhengjarar slepp unna med sine ilske og hatefulle åtak på segregerte blant oss.

Nordsjødykkarane veit kva det er å stå opp mot eit vrangt og vondt samfunn. Dei er førebels einaste gruppe som har støtta desse i høyringsrunden.

Medan du og eg har vår fridom rotfesta i overnasjonale konvensjonar, grunnloven og norsk borgarrettslovverk, er dei segregerte sin fridom lagt til moderne "sunnhets"-lovar, 100 år etter at kvinner vart mentalt friske nok til å stemme ved val, og 26 år etter at homofili vart av-diagnostisert. Din og min fridom er verna av institusjonane; FN, menneskerettsdomstolen EMD, Stortinget, Regjeringa og domstolane. Dei segregerte sin fridom er delegert til ein vilkårleg saksarbeidar i ein vilkårleg kommune. Fridomen heng ikkje på lov, men på postnummer.

Difor står flaggstanga mi naken, som i fjor - og året før. Men neste år, kan hende 17. mai?

***

Dagbladet tapte, og deira kollegaer vik unna debatten.

Samleside for tidlegare artikler om saka.

Som i tingretten, tapte Dagbladet saka då dom vart kunngjort i Borgarting lagmannsrett 23. april. Sjølv om erstatningssummen vart lågare, må domen om mogeleg kjennast meir sviande. Tap i to rettsinstansar syner i alle høve at folkets vaktbikkjer ikkje vil ha sensasjon for ein kvar pris.

Medieoffersyndromet

Saka kasta og lys over eit nytt diagnosetrekk i psykiatrien; psykisk vald (mobbing) gjennom massiv presseomtale gir medieoffersyndromet. Dette er ei svært alvorleg liding, som i fleire saker har fått fatal utgang.

Dagbladet ser det som si oppgåve å utfordre denne grensa, og meiner prentefridomen/mediemakta må gå framfor omsynet til den makteslause.

Inhabil sakkunnig

Fleire tungvektarar i norske media stør denne oppfatninga, mellom anna den røynde pressemannen Nils E. Øy både i retten og media. Han kan mykje om presse, men nett i denne saka er han den mest inhabile eksperten Dagbladet kunne finne. Han er tilsett av Dagbladets og andre redaktørar, som generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Dagbladet, sjølv manisk oppteken av andre sin habilitet, stiller med den mest inhabile dei kan finne.

Øy hevdar mellom anna at andre var like ille som Dagbladet. Det kan godt hende, men kva rettsprinsipp skal frikjenne tjuven fordi andre har stole meir? Eg saknar logisk konsistens i hans offentlege og rettslege utgreiingar.

Sanning

Domen slær fast at pressa i alle høve må freiste å vera nær sanninga før dei gir seg ut på å knuse einskildmenneske. Sidan sanning er journalistikkens grunnstein, bør dette væra ei påminning. Ikkje minst sjefsredaktør Jon Arne Markussen gjekk høgt på bana med dette prinsippet då han ropte ut sin avsky over at NRK trakka feil i vinter.

Men desse to sakene er fundamentalt ulike. Rom-kvinna fekk betre omtale enn ho fortente. Dagbladet knuste Schjenken med usann omtale. Markussen krev rett for seg og sine til å knuse ein sårbar person med ei usann forteljing, medan kollegaer skal fordømast for å framsnakke på feil grunnlag.

Markussen er neppe heilt på høgde med sin Lukas 6:41-43 (versa om splinten i din brors auge og bjelken i ditt eige).

Amnesti for skadeverk

Saka syner og at norske redaktørar og kommentatorar gjerne diskuterer presseetikk på eigne premiss. Men når deira eigne premiss er uetiske, og jamvel ulovlege, skyr dei unna. Dei, som profesjonelle, vil ha eit privilegium framfor andre menneske. Der du og eg må stå til ansvar for våre verbale skadeverk, vil pressa ha eit generelt amnesti.

Ein lov for Loke, ein annan for Tor – for ikkje å snakke om horkaren kong Salomo og Jørgen hattemakar. Då er det greitt at Dagbladet i alle høve får ein økonomisk smekk, 200.000 til Schjenken, ein million til advokaten hans og sikkert meir til Dagbladet som stilte med to advokatar = omtrent 2,5-3 millionar kroner.

Hugs dette, de redaktørar i mindre redaksjonar som vil kopiere Dagbladets etiske verdiar i artiklane dykkar!

Terje Marøy

Pensjonist og borgarrettsaktivist eremitus

Når eg, ein inkjevetta, driv mediekritikk, kjenner eg meg som ein slags Don Quijote i kamp mot vindmøller. Eg har knapt ein Sancho Panza å stø meg på, berre eit lite skulert hovud med tankar forma av eit levd liv.

Eg ropar, men får ingen respons. Ikkje eg skulle skrive desse orda, men mediefolk sjølve, samfunnsvitarar, advokatar, lækjarmiljøa og kan hende profesjonelle kverulantar med akademiske grader.

Ein øydelagt kvardagshelt

I saka mot Erik Schjenken vitna spesialisten Øivind Ekeberg om medieoffersyndromet som i sin verste konsekvens gir alvorleg krigsskade. Posttraumatisk stressyndrom PTSD er skader ein knyter til krigsseglarar, krigsveteranar og nordsjødykkarar. Ekeberg kunne fortelje at Schjenken skåra 60 på ein 70-delt diagnoseskala for denne lidinga, etter at Dagbladet og resten av medienorge hadde harva over han. 20 er nok til å stille diagnosen.

Med 60 poeng, ekstremt høgt sjølv i krig, har ikkje eit menneske lenger kontroll over livet sitt. Det er rein skjær flaks om ein slik person overlever.

Er det verkeleg ei medieoppgåve å utfordre eit menneskes tålegrense?

Kvardagshelten Schjenken vart driven til si tålegrensa, han har sjølv fortalt om hagla mot munnen. Han hadde vigd livet sitt til livbergande førstehjelp, i Norge og dei stader i verda Stortinget sender unge borgarar til krigsområde. Også der var oppgåva å berge liv, norske som lokale. I Afghanistan fekk han til og med ein pris for brubyggingsarbeidet sitt, i fylgje rettsforhandlingane.

Dagbladet med fleire knekte han. Dei lukkast der Taliban feila.

Han gjorde ein tabbe under ei av sine tusentals utrykkingar. Tabba braut ikkje med regelverket, og den vart fanga opp av sikringsprosedyrane i måten ambulansetenesta i Oslo er organisert på.
Tabba var at utagerande handlingar hjå pasienten vart sett på som viljestyrt i staden for ein hjerneskade. Heller ikkje spesialistane på lækjarvakta såg alvoret i hjerneskaden før halv annan time etter innlegging.

All verdas skuld
Til denne tabba valde eit samla medienorge å legge all slags skuld på mannens akslar. Han vart knytt til institusjonell rasisme, høgreekstreme miljø og nynazisme. Dette er vrangverdiar som inga kjelde eller medium hadde noko sakleg grunn eller dokumentasjon for å leggje på Schjenken.
Likevel vart det gjort, og tunge maktmiljø i medienorge forsvarar at slikt kan gjerast. - Ein må kunne dekke det pågåande nyhendebildet med den informasjon ein har, sjølv om fakta kan endre seg over tid, hevda dei i retten. Men det var nett denne regelen Dagbladet og andre braut. Dei hadde kjeldedekning for ein stygg episode, men ikkje for dei langt verre spekulasjonane.

Kjeldekritikk
At kjelder hevdar rasisme, er ingen grunn til å prente slikt. Kjeldekritikk er ikkje berre å vurdere truverdet til kjeldene, men og om dei tolkar rett det dei meiner å ha sett. Ingen av kjeldene kjente mannen, han var anonym i samfunnsdebatten, og haldningane hans var ukjente.

- Men me kan ikkje sensurere utsegner frå statsrådar og kjende politikarar som kasta seg inn i ordskiftet, meinte både presseetikaren frå Norsk Redaktørforening, dagbladets redaktør og tilsette, og VGs tidlegare redaktør.

Feil. Redaktøransvaret er å kontrollere kjelder. Særleg viktig er dette i høve til politiske eller materialistiske maktmiljø. Maktmiljø kan påføre den einskilde særleg skade når falsk informasjon ligg i botnen, i dette høvet var usann mediespekulasjon rama politikarane hadde for sine utspel.
Om Dagbladet vinn juridisk, er det verkeleg grunn til å uroast over medias makt.

Gapestokk blir galge
Kva lagmannsretten seier til dette, får me vite om kort tid. Men eg er skremt over at sterke og profesjonelle mediekrefter vil ha privilegium som ville fått konsekvensar for andre i samfunnet. Skal verkeleg dei profesjonelle ha fritak for ytringar som amatørar kan straffast eller krevjast oppreising for?

Mobbing, som Schjenken-saka er eit døme på, blir ikkje betre av at den går føre seg i eit konstruert mediebilete. Mobbing i eit riksmedium er langt meir alvorleg enn fjortis-mobbinga på nye plattformar, som dei same bladfykane fordømer på det sterkaste.

Er det verkeleg verneverdig at medias gapestokk skal byggjast om til galge? Fleire som er råka av medieoffersyndromet har teke livet sitt.

NRK vart nyleg hudfletta av redaktørar for å ha framsnakke ei romkvinne utan å nemne skuggesida hennar. Langt verre er å spreie usanne spekulasjonar som legg liv og arbeid i grus. Eg minnest noko om flis og bjelke i augo.

Skuldige medieoffer

Bortsett frå ein fagleg tabbe, var Erik Schjenken uskuldig. Ordførar Rune Øygard er derimot dømt for åtferda si mot ei ung jente. Berre i VG talde eg over 80 nettartiklar første vika av rettssaka, aukande til rundt 200 etter kvart. I tillegg kom massiv dekning i papiravisa og andre media.
Øygard verna seg mot dette ved ikkje å lese aviser. Det var bra.

Sjølvsagt skal ei slik hending dekkjast, men også den med måte. Domstolen skal straffe, media har inkje truverdig motiv for den massive dekninga denne saka fekk. Kvar einskild artikkel treng ikkje vera feil, det er mengda som bryt ned mennesket.

Slikt er vel kjent frå all mobbeforsking. Eit lyte eller handling blir drege ut av alle proporsjonar, til menneske sjølv er knekt. Korleis det går med Øygard vil tida vise, men media har utfordra tålegrensa hans.

- Øygard brukte sjølv media til å forsvare seg før saka, hevdar VG. At media slurva med kjeldekritikken før saka, skal då ikkje vera noko argument for at han skal vera fritt vilt seinare.
Dekninga hadde vore alvorstung nok med dei daglege og gode kommentarane, som Jorunn Stølan i VG og Inge D. Hansen i Aftenposten var døme på. Hylekoret i fleire redaksjonar tilførte ikkje saka noko nytt. Når tilfanget av nytt tørkar, skjer og medietabbar. Til sist valde VG å skade jenta dei brukte til å legitimere herva. (Eg vil ikkje bera olje til elden, så eg har teke dette direkte med redaktøren). Men kven skal verne jenta om Rune Øygard blir frikjent i saka? Det er då ho verkeleg treng nokon nær. VG? Neppe etter at nyhendeverdien er borte.

Tek ofte feil

Media har korkje etterforskings- eller domskompetanse. Spekulasjonar og usanne opplysningar har øydelagt liv og karrierar. Anne Alstad var skuldlaus, men måtte gå som helsedirektør for å gi direktoratet arbeidsro. Jan Birger Medhaug var og skuldlaus, men fekk sin politiske karriere gruslagt etter grunnlause påstandar om valdtekt. Bortlagt av politiet som inkje straffbart. Manuela Ramin Osmundsen, ei drivande dyktig kvinne, vart hundsa for ei mindre habilitetssak. Bakgrunnen for at ho ville byte ut eit ombod er framleis ukjent. Tore Tønne, skuldlaus i herva han blei tillagt. Kan hende aktlaus i ei etterlønsak som andre har blitt frikjent for. Den mykje omtalte fakturaen hefta inkje frå Tønnes hand. Meklar- og suksesshonorar ligg innanfor heilt vanleg forretningsdrift.

Var desse og fleire saker verdt konsekvensane?

Rekkja kan gjerast lang. Eg ser at media vrøvlar i sakar eg kjenner godt, andre har sikkert røynt det same. Kva er då grunnen til at vi trur på det som vert skrive i andre saker? Publikum må og bera skuld for at vi ikkje reiser oss mot ei presse utan etisk magemål.

Skadeleg privilegium
Temaet kokar ned til dette: Skal maktmiljøa norsk presse vera ei skjerma næring? Skal media ha rett til å mobbe, spekulere og jamvel lyge offentleg på eit vis som ville fått alvorlege fylgjer for ikkje-profesjonelle meiningsberarar? Eg trur korkje folk flest, prente- eller ytringsfridom er tent med det. Ein pressestrategi som drep i utrengsmål er lite verdt, for andre enn aksjonærane.

Skriv eg, ein inkjevetta i samfunnsdebatten, der dei andre teier.

Terje Marøy

Pensjonist og borgarrettsaktivist eremitus

Stigmavakta

(Dagbladet og VG fekk artikkelen til gjennomlesing før publisering, men har ikkje kommentert han)

Det var ikke Dagbladet, men leserne og politikerne som drev fram rasistanklagerne mot Erik Schjenken, hevder avisa i fullt alvor, og toer sin hender

(Dagbladet er kjent med kritikken og har fått anledning til å publisere den, som forventet uten respons)

Med tunge medievitere i salen, og den gamle sluggeren og tidligere redaktør John Olav Egeland på partsbenken, utsatte Dagbladet rettens tilstedeværende for en intellektuell fornærmelse. I fullt alvor vil avisa ha retten til å tro på at det var leserne og politikerne som drev fram rasismeanklagene mot ambulansesjåfør Erik Schjenken.

Dagbladet bare videreformidlet en løpende debatt, og det har de rett til, påstår deres advokat.

Se også

Grunn presseetisk debatt

Borgarting: Skal pressa ha rett til å trakassere?

Dagbladets perverterte Utopia

Uverdig

Skulle virkelig det norske folk, mange av dem tungvektere i norsk offentlighet, gi rasiststempel til en ung mann de ikke kjenner, uten at noe har trigget mobben? Kristin Halvorsen og Bjarne Håkon Hansen var blant de regjeringsmedlemmene som avisa trakk fram. Selvsagt har avisa både rett og plikt til å formidle deres budskap, hevder advokaten.

Her svikter Dagbladet sin samfunnsrolle. Når makt og mobb samles mot et enkeltmenneske, er det medias fordømte plikt å ettergå det slike kilder fremfører. De skal ikke være tastatur for pressekåte synsere som løper i flokk.

Tillitsbrudd

Kilder som blir bedt om å kommentere avisas oppslag, kan ikke vite at oppslagene ikke stemmer. Dagbladet misbruker samfunnets tillit til dem, når de legger en skeivfremstilling som premiss for utenforståendes kommentarer. Avisa og den alene har ansvar for dette tillitsbruddet. For øvrig rammer dette også avisas eget utmerkede kommentatorkorps. Disse havner selv i uføre når de kommenterer på bakgrunn av avisas slumsete journalistikk. (Jfr. de usanne og/ellere overdevne oppslagene om Anne Aalvik, Jan Birger Medhaug, Tore Tønne, Kjersti Bergstø, Erik Tysse, LO-Anette Trettebergstuen og mange med dem).

Dagbladet opptrer som sjefsmobberen i skolegården. "Tuppen og lillemor synes du er stygg. Fredrik og Jesper hater deg. Og så er du rasist. Jeg synes også du er dum."

Som tilhører i en norsk rettsal, med åtte år som lekdommer bak meg, og i et forum der flere av pressens fremste kvinner og menn er til stede, bør Dagbladet spare oss for slik uverdig ynkelighet.

Dagbladet valgte å trykke sine artikler og kommentarer. Da får en slik meningsbærer i hvert fall ha baller nok til å stå for hva de selv har gjort.

Misbruk av menneskerett

For å legge jus på sin egen hvitvasking, trakk avisa fram en dom i EMD (Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg) der Bergens Tidende var innklaget. Saken gjaldt avisas reportasjeserie om en plastisk kirurg med tvilsomme resultater. Flere av byens kvinner var misfornøyd med arbeidet.

Den dommen er omtrent så langt fra Schjenken-saken som det er mulig å komme. Der var det snakk om en profesjonell aktør som tjente penger på å kutte i folk. Resultatet var så tvilsomt at EMD mente det var innenfor pressens oppgave å avdekke dette av hensyn til den enkelte pasient. Retten beskyttet altså kvinnenes integritet mot en tvilsom forretning.

I herværende sak er premisset annerledes. Schjenkens jobb var livbergende førstehjelp og transport der behovet oppsto. Han gjorde en feilvurdering, men det fins ikke holdepunkt for at han generelt slurvet, eller at han noensinne behandlet fargede mindre respektfullt enn hvite. En tabbe skal ikke være grunnlag for å henges i medielandskapet til spott og spe. Tabber gjør vi alle, Dagbladets journalister hver eneste dag, hvis man leser avisa nøye. Men det betyr ikke at man generelt kan stemple arbeidsstokken deres for udugelig. (Jeg skal ikke her gå inn på nyere tids redaksjonelle linje som spriter opp sensasjoner med skeivvinkler og uetterretteligheter - under redaktørene Lars Helle og John Arne Markussen).

I denne saken er det den mektige, Dagbladet, som hevder sin rett til et reportasjeopplegg som knekker et menneske, den maktesløse. Grunnlaget for avisens mobbing av mannen, er synsing om hans motiver, rasisme. Kan hende det verste stigma et menneske kan påføres. Erik Schjenken skal beskyttes av menneskerettighetene, ikke angripes av dem.

Etisk uholdbart

Avisa burde satt seg ned og vurdert: Han mobben noe saklig grunnlag for sine sterke meninger om mannen? Politikerne skulle vært konfrontert med grunnlaget for sine sterke meninger.

Hvis grunnlaget er så tynt som det innledningsforedraget viser, er det tvert imot avisas plikt å droppe anklagene.

Hele ideen med presseetikken er å benytte pressemakten til å beskytte den maktesløse mot maktmiljøenes maktmisbruk. I denne saken har avisa tvert imot vært maktemiljøenes pådriver og talerør MOT den maktesløse.

De kan heller ikke forsvare seg med at spørsmålet om offentlig rasisme var et hett tema våren og sommeren 2007. Og at pressedekningen må sees i den sammenheng. Det argumentet er en alvorlig logisk kortslutning, og dessuten farlig. En viktig debatt med systemkritikk kan ikke føres ved å individualisere problemet. Det blir en alt for tung bør å bære, jfr. Tønne-saken, som smuldret etter hans død.

Det er ikke en presseoppgave å utfordre enkeltpersoners tålegrense, heller tvert i mot.

Rasist-anklagens grunnlag

En norsk-afrikaner ble i august 2007 slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Vitner forteller at han slo hodet kraftig i asfalten da han falt. Han besvimte og var groggy. Flere bilder ble tatt av mannen da han lå nede. Vitnene var ikke i tvil om at han var hardt skadet, noe behandlingen i ettertid stadfestet.

Men dette var ikke synet som møtte ambulansefolkene. De møtte en oppegående mann som attpåtil pisset på dem. Nå vet vi at dette var en følge av skaden. Schjenken og kollegaen hans, samt politiet, så på situasjonen som ordensforstyrrelse uten akuttbehov.

For denne feilvurderingen skal de to i ambulansen ha faglig kritikk, muligens også politiet.

Vitnene derimot hadde sett hele hendelsesforløpet. De reagerte sterkt, og bragte umiddelbart rasisme på banen. Dermed var konklusjonen også gitt, - en hvit mann ville aldri ha blitt behandlet på samme måte, et syn Dagbladet villig stilte seg bak.

La oss tenke oss at en hvit mann som står ved siden av ambulansen, åpner buksesmekken og pisser på de tilstedeværende. Er det utenkelig at en slik person blir mistenkt for ordensforstyrrelse selv om han er hvit?

En profesjonell aktør som Dagbladet bør vite at alt ikke nødvendigvis stemmer med førsteinntrykket. Det er vanskelig å få øye på noe aktverdig motiv for Dagbladets hets.

Etter at avisa var med på å mobbe Tore Tønne til døde, lovte avisa i sin hvitvaskingsrapport å benytte en djevelens advokat for å hindre gjentakelser. Åpenbart må de ved nærmere ettertanke ha funnet ut at personen ville blitt en festbrems i redaksjonen, så ingen i avisa har hørt om ham. Men litt psykososial kompetanse bør det være i hodene på redaktører i en ledende mediegigant.

En redaktør må evne å se lenger enn til sensasjonen, han bør også kunne vurdere virkningen en oppslagsserie har på offeret.

De senere årene har jeg oftere undret: Det fins journalister med integritet i Dagbladet. Når skal de vise civil courage nok til å opponnere mot redaktørenes etiske forfall?

***

Devaluert presseetikk

Etikk spring ut or den gyldne regel, som har ei aktiv og passiv form. Den er uttrykt gjennom fleire tusen år gamle religiøse, filosofiske og seinare humanistiske tradisjonar.

Aktivt; du skal gjera mot din neste som du vil han skal gjera mot deg.

Passivt; du skal ikkje gjera mot din neste som du vil at han ikkje skal gjera mot deg.

Slikt er lite å lage sensasjonspresse av. Nett difor er det avgjerande at pressa i alle høve tek sin restetikk på alvor. Det er dette den pressetiske debatten hoppar over, kor skal ein setje dei lågare etiske grensene som ein ikkje bør krysse.

Pressa er lite audmjuke i høve til den etiske dispensasjonen samfunnet gir prentefridomen.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Skal profesjonelle skribentar sleppe ansvar for tilsvarande ytringar som lekfolk kan straffast eller dømast til erstatning for? Det skal Borgarting vurdere denne veka.

Prinsipiell sak

Saka mellom Erik Schjenken og Dagbladet skal setje grense for presseetikken. Skal media kunne trakassere og mobbe folk til undergang? Skal profesjonelle skribentar sleppe ansvar for tilsvarande ytringar som lekfolk kan straffast eller dømast til erstatning for?

26.2.2013 startar Erik Schjenkens ankesak i Borgarting lagmannsrett. Ankande part er Dagbladet som ikkje godtok idømt erstatning i tingretten på 1 mill kroner for å ha hetsa Schjenken til varig sjukdom og tapt arbeidsevne.

Fleire mediefykar er i harnisk over domen, som etter deira meining trugar ytrings- og pressefridom. Det er i beste høve misforstått.

Trakassering

Saka handlar tvert imot om trakassering. Skal pressa ha rett til å trakassere einskild-menneske hinsides eit kvart magemål, med sterkt krenkande karakteristikkar?

Ambulansesjåføren Erik Schjenken vedgår å ha vurdert situasjonen feil under utrykking då han ikkje tok med ein skadd mann. Seinare synte det seg at mannen var påført alvorleg hjerneskade, og han var alvorleg sjuk i lang tid. For dette fortente Schjenken fagleg kritikk, som han og fekk.

Men Dagbladet gjekk mykje lenger. Som moderne gapestokk og simpel mobbar dreiv dei saka fram til Schjenken sto att som sjølve riksrasisten. Dømt og fordømt av eit hylekor i media, som reiv med seg folk flest i ein medieskapt mobb.

Jaudå, eg vart sjølv riven med, i det eg trudde var kvalitetssikra reportasjar.

Fusk i innhald og konklusjon

I ettertid synte det seg at Dgabladet gjekk for langt. Dei viste bilete av ein liggjande skadd mann, medan Schjenken opplevde ein ståande mann. Dagbladet skreiv feil om handlingar kring den mørke mannen som kunne gitt symptom på hjerneskade.

På bakgrunn av sine eigne slumsete reportasjar, blei stigmaet forsterke gjennom fleire dømande kommentarar.

Men, avisa har ikkje dekning for å kalle han rasist. Mitt beste minne frå tingretten, var at den skadde tok Schjenken i handa og forlikte seg med han.

Slik forma avisa folkemeininga, og slik klarte dei å drive ein mann på kanten til sjølvmord. Hadde dei lukkast, som i Tønne-saka, hadde avisa truleg og sluppe frå Erik Schjenken utan å ta ansvar for sine grumsete metodar. Til all lukke klarte han seg, men saka har kosta han dyrt.

I dag er denne mannen ein skugge av seg sjølv. I fylgje ein dom i fjor er han tilkjent yrkesskadeserstatningetter mediekjøret.

Kommentatorar lurt

Ei spesiell side i saka er at Dagbladet og lurte seg sjølv trill rundt. Høgt vyrde kommentatorar meinte både dette og hint om saka, basert på reportasjar i eiga avis.

Ikkje minst Dagbladets eigen politiske redaktør har fått erfart at ho kan havne på viddene om ho ikkje driv streng kjeldekritikk på avisas eigne journalistar. Det dei skriv treng ikkje vere sant, fordi om det står på trykk i avisa.

Ikkje fritt fram

Ytringsfridomen står sterkt i Noreg. Likevel må vanlege folk, utan fagleg og etisk skulering, alltid stå ansvarlege for sine eigne ytringar. Trakasserer eller mobbar du dine medmenneske, kan du havne i erstatningsansvar, i grove tilfelle kan du straffast.

Elles i samfunnet stiller lov og rettspraksis strengare krav til profesjonelle aktørar enn til lekfolk. Dagbladet er ein mediegigant som betre enn dei fleste veit korleis dei skal ordleggje seg for å vri folkemeina i den retning som journalist og redaktør ynskjer.

Er det rimelig at slike profesjonelle skal amnesti for ytringar som vi andre skal kunne dømast for. Sjølvsagt ikkje.

Denne domen skal trekkje ei grense, og vil truleg hamne i høgsterett.

God dom

To spørsmål er sentrale;

•  skal pressa fritas for ytringsansvar

• skal pressa fritt kunne drive ei sak hinsides grensene for trakassering og personforfylgjing.

Set domstolane same grense for profesjonelle pressefolk som for oss andre, får vi både ei betre og meir ansvasfull presse. Nytt nederlag for Dagbladet er ikkje berre til å leve med, det er til bate (fordel) for oss alle.

Dommen i tingretten var ein god dom for både pressa sjølv og samfunnet. Kjem lagmannsretten og høgsterett til det motsette, kan vi alle uroe oss over framtida.

Terje Marøy

Stigmavakta

Andre artiklar om presseetikk; Grunn pressetisk debatt og Dagbladets perverterte Utopia

NRKs overtramp om ei fengsla rom-kvinne har utløyst ein etikk-debatt i norske medier. Denne debatten er for viktig til at premissa skal leggjast av media, overgriparen, åleine. Men, etikkdebatt utan kvantumsdebatt pirkar berre i etikkens overflate

(Sidan Dagbladet er kritisert i denne artikkelen, fekk dei førsterett til publisering, som dei avslo)

NRK rota det til for seg sjølv då dei laga ei tårevåt soge om ei fengsla rom-kvinne, utan å nevne at ho faktisk var dømt for medverknad til valdtekt av si 11-årige dotter. Dottera, no 15, lever i løynd i Sverige.

Med rette vart NRK sterkt kritisert i mange medier, og i sine eigne kanalar. Ein knakande god kommentar av Dagbladets kommentator Andreas Wiese oppsummerer saka i etisk samanhang. Når eg likevel ikkje let meg bergtaka av artikkelen, skuldast det at den er for smal, og den rettar brodden mot NRK åleine, "den andre".

For meir enn noko speglar artikkelen Dagbladets eigen devaluerte etikk. Samfunnet har gjennom vern om prentefridom gitt dispensasjon frå etikkens grunnreglar, som den gyldne regel. Nett difor bør vi kunne krevje at pressa i alle høve vernar om rest-etikken.

Devaluert pressetikk

Etikk spring ut or den gyldne regel, som har ei aktiv og passiv form. Den er uttrykt gjennom fleire tusen år gamle religiøse, filosofiske og seinare humanistiske tradisjonar.

• Aktivt; du skal gjera mot din neste som du vil han skal gjera mot deg.

• Passivt; du skal ikkje gjera mot din neste som du vil at han ikkje skal gjera mot deg.

Slikt er lite å lage sensasjonspresse av. Nett difor er det avgjerande at pressa i alle høve tek sin restetikk på alvor. Det er dette den pressetiske debatten hoppar over, kor skal ein setje dei lågare etiske grensene som ein ikkje bør krysse.

Pressa er lite audmjuke i høve til den etiske dispensasjonen samfunnet gir prentefridomen.

Brutalt medietrykk

Elles er eg tvilande til kor djupt Wiese-kommentaren er meint. Wiese er same mannen som forsvarte mediedekninga i Rune Øygard-saka, 610.000 treff på Google. Saka er alvorleg, men dekninga er ei tilleggsstraff som utfordrar mannens tålegrense. Vi treng ikkje fleire mediesaker med prov for at tålegrensa vart overskriden.

Wiese har og vore tagal i avisas råkøyr mot Petar Vukicevic, Erik Schenken, Jan Birger Medhaug, Manuela Ramin-Osmundsen, Tore Tønne, Anne Alstad, Kjersti Bergstø og mange fleire. Nokre heilt skuldlause, andre med ein tabbe i sekken. Sams er ein medial gapestokk med smørjer ute av ein kvar proporsjon. Vi veit at medieofre kan ha gjort ein tabbe,slik vi alle gjer, det fylgjer av å vera menneske. Men dekninga seier ingenting om kven desse menneska verkeleg er/var. Sjølv har eg gjort så mange tabbar i eit levd liv, at eg i dagens medielandskap ikkje ein gong vil stå på botnen av ei kommuneliste, slik eg jamnt har fått tilbod om både frå SV og Raudt. Dei er for små til at dei tåler å råkast av mine feil.

Om verksemder er det like ille. Fakta og lygn sausast saman i ei smørje som har lite med sanninga å gjere. Teknikken er propaganda. Ein tek eitt element ut av sin samanhang, set det inn i ei anna rame, og køyrer saka i det uendelege til all truverde er borte for dei som råkast. Vi som har lest vår Goebbels, kjenner teknikkane når media hyler i kor.

Sjølv om ulike tilsyn og alternative kjelder avslører redaksjonelt falskneri, lever saka vidare på redaksjonens nettsider, og blir tekne fram kvar gong eit liknande tema er oppe. Kva i all verda har ikkje-saka om Medhaug i ei dekning av Øygard å gjere (TV2 mfl)? Saka vart lagt bort, ikkje berre på grunn av "bevisets stilling", men for at inkje straffbart fanst.

Ein etikkdebatt utan å ta for seg verknaden av eit samla medietrykk, pirkar berre i etikkens overflate. Overdriven mediedekning over tid gir alvorlege helseplager, (Erik Schenken), eller død, (Tore Tønne). I ettertid har Tønne-saka smuldra til ein bagatell, i verste fall liknande aktløyse som Magnus Stangeland vart frifunnen for.

• Media skriv gjerne om fjortisars nettmobbing, men let att augo for si eiga og langt verre mobbing i eit ope nettlandskap."

Motmakt

All makt, og mediemakt, korrumperer når den ikkje møtest med motmakt.

Dei fleste har vel sett det. Når media skriv om ting vi sjølve har god greie på, les vi mykje vrøvl. Likevel sluker vi oppslag vi ikkje kjenner djupnene i. Det får passere, fordi media sjølve redigerer både oppslag og tilsvar. Ansynes Dagbladet er mi eiga røynsle at dei og fjernar kritikk av kvaliteten på det redaksjonelle arbeidet frå kommentarfelta, medan all mogeleg anonymt grums som understør artiklane får stå.

Det verste er at tabloidjoutrnalistikkes manglande magemål trugar liv og helse. I tillegg set artiklar gjerne politisk dagsorde, der overflatiske journalistar sjølve legg premiss hinsides kjerna i saka, vinkelen treng ikkje ein gong vera spiss, den er kan hende berre ein korde i kaka, utan mål om å røre ved kjerna.

Den fjerde statsmakta, pressemakta, står utan motmakt.

• Kor lenge skal folket la seg hundse utan å ta att?
  
• Kvifor skal journalistar leve i ei skjerma boble, i skjørtekanten til ein redaktør som tek på seg ansvar og bortforlklarer det meste?

Sjølv har eg sikra domenet tilsvar.com for nett å kunne gi medieofre ein kanal for å opplyse det journalistane løyner, som kan balansere ei sak for einskildmenneske og verksemder, og avsløre propagandajournalistikk. Eg har ikkje lenger sjølv krafta som skal til for å drive eit slikt prosjekt, men frøet er i alle høve sådd.

• Viktigare enn pressas jakt på dop og anna fusk i idretten, vil det vera å avsløre journalistar som fuskar for å sprite opp eigne artiklar når dei skal øydeleggje andre.

Mediemobbing

No stelte NRK seg lagleg til for hogg. Saka deira om rom-kvinna var stygg. Medievitarar veit og å fortelje at NRK toppar statistikken for fellingar i Pressens faglege utval (PFU).

Det seier lite. Mi røynsle er at tabloidene gjerne tek mindre saker og blæs dei opp. Det er gjerne ei kjerne av sanning, som gjer offeret makteslause mot råkjøret. Eit klassisk og brutalt mobbegrep er å gripe ein feil som er gjort, for å tyne den i det uendelege.

• All meobbeforsking syner at det er eit samla trykk over tid som knekkjer.

Det er til dømes eit kvantesprang mellom å vera ugild (inhabil) og korrupt. Medan Aftenposten, NRK og Dagens Næringsliv går etter private og offentlege maktmiljø, som trugar samfunnsområde og samfunnsverdiar, leitar Dagbladet (og i nokon grad VG) etter småtteri og søkjer stadfesting gjennom einskildmenneskes undergang.

Denne strategien aukar salet, men er like fullt ein feig strategi. Kan hende dette feige utgangspunktet kan forklare skilnaden i klagesaker?

Kjeldekritikk

I fleire saker i ulike media, ser eg manglande kjeldekritikk når desse byggjer opp om journalistens eige syn. Dermed kan maktkjelder råke dei makteslause, gjerne indirekte, som var deira mål. Men kjeldekritikken blir også droppa der journalisten dekkjer ei god sak, som han og folk flest er einige i.

Nordsjødykkarsaka er ei slik sak. Når hjerneskadde menneske blir utfordra på detaljar 30-40 år attende i tid, vil dei hugse feil. Somme kan til og med bløffe, i den gode saks teneste. Dei mange feila og manglande kjeldekritikken i dekninga av dykkarsaka, gav makta fritt spelerom både i politiske krinsar og i domstolane. Faktafeil kamuflerte dei grunnleggjande strukturelle manglane som skadde ei heil yrkesgruppe. Inga medeieverksemd har utfordra Staten, Statoil og fleire med dei på desse manglane, bortsett frå NRK på 70-talet (Bernt Eggen og Bjørn Nilsen; Det brutale oljeeventyret). På ny har dykkarane blitt ofra, denne gongen av ei velmeinande men ukunnig presse.

Manglande kjeldekritikk råkar og medias eigne tilsette.

• Fleire gonger har høgt vyrde kommentatorar havna i uføre fordi dei ikkje kontrollerte oppslag i eige organ som kommentarane bygde på.

(Eks: Dagbladets Marie Simonsen i sakene om Erik Schenken (ambulansesjåføren som slett ikkje var rasist), og den usanne påstanden om at LO i taktfast kor kalla stortingsrepresentant AnetteTrettebergstuen ei hore).

Døyr debatten?
No ligg ein fisketur, og motorhavari, mellom innleiinga og avsluttinga av denne artikkelen. Debatten har lagt seg. Om den held fram i løynda veit eg lite om. Men den er for viktig til at folket og samfunnet vi set pris på skal la debatten havarere.

Terje Marøy

Stigmavakta

Siste plenumssak i Høyesterett ble ført av regjeringsadvokaten mot UNE, som ligger innenfor justisdepartementets domene. 15 av de 19 dommerne hadde bakgrunn fra nettopp disse. Er rekrutteringen til landets høyeste domstol bred nok?

Norges Høyesterett dømte 21. desember to barn til bortvisning fra landet. Regjeringsadvokaten førte saken for Staten, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) tilhører justisdepartementets domene.

Jeg skal ikke gå inn i selve saken. Dommen kan leses her:

Tillit

Formalrettslig var dommerne habile, siden deres engasjement ligger noen år tilbake i tid. Men i de tidligere posisjonene sto de alltid på den sterkes side i møte med den svakere part. Gir dette bred nok rekruttering til at vi kan stole på at domstolen ikke er preget av denne sterke part, staten?

I enkelte dommer, som i nordsjødykkersaken, ser vi at direkte feilaktig faktum på flere steder er lagt til grunn for dommen. Det tyder på at dommerne har større tillit til den sterke parts saksfremstilling enn den lille mann.

Om det har skjedd i utvisningssaken, har ikke jeg saksinnsikt nok til å mene noe om. I flertallet fins dommere som ikke har hatt partstilknytning, som det i mindretallet fins dommere som har hatt slik bakgrunn.

Snevert utvalg

Utover dette er det umulig å si noe annet enn at rekrutteringen til Høyesterett virker svært så smal. Av 20 dommere er det bare fem som ikke har jobbet ved regjeringsadvokatens kontor eller i justisdepartementet. Det bør være mulig å utnevne dommere fra et noe bredere lag av folket enn de som sitter i dag.

Fire av de fem dømte i saken, to av dem stemte for barna. Det gjorde også tre dommere med bakgrunn fra regjeringsadvokaten og justisdepartementet. Liv Gjølstad var ikke tilstede, som den femte ”uavhengige” i dagens høyesterett.

Dommerne i høyesterett har for øvrig glimrende juridiske ferdigheter, og selvsagt bredere erfaring både i og utenfor staten, enn temaet for denne artikkelen, som gjelder tilknytning til regjeringsadvokatens kontor eller justisdepartementet.

Disse stemte mot barna:

Magnus Matningsdal (førstevoterende - ramme)

Ingen tilknytning til regjeringsadvokaten eller justisdepartementet

Steinar Tjomsland

Justisdepartementet 1975-81

Regjeringsadvokaten 1981-89

Kai Arne Utgård

Regjeringsadvokaten 1981-84

Ingse Stabel

Justisdepartementet 1971-73 og 1974-86

Regjeringsadvokaten 1986-88

Toril Marie Øie

Justisdepartementet 1986-88, 1990-2004 (med forbehold pga. noe uklar CV-oppstilling på høyesteretts hjemmeside).

Bård Tønder

Justisdepartementet 1976-78

Regjeringsadvokaten 1985-2006 (bla. perioder som assisterende regjeringsadvokat og konstituert regjeringsadvokat)

Clement Endresen

Regjeringsadvokaten 1979-80

Bergljot Webster

Regjeringsadvokaten 1993-2000

Kristin Normann

Ingen tilknytning til regjeringsadvokaten eller justisdepartementet

Ragnhild Noer

Justisdepartementet 1985-87

Regjeringsadvokaten 1991-2005

Knut H. Kallerud

Justisdepartementet 1983-85

Regjeringsadvokaten 1996-2008

Ass riksadvokat 2008-11

Wilhelm Matheson (tredjevoterende)

Justisdepartementet 1983-88 (med flere avbrudd)

Hilde Indreberg

Justisdepartementet 1989-94 og 1995-2007

Aage Thor Falkanger

Regjeringsadvokaten 1991-92

Disse stemte for barna

Arnfinn Bårdsen (annetvoterende)

Ingen tilknytning til regjeringsadvokaten eller justisdepartementet

Jens Edvin A. Skoghøy

Ingen tilknytning til regjeringsadvokaten eller justisdepartementet

Henrik Bull

Justisdepartementet 1985-87 og 1988-96

Per Erik Bergsjø

Justisdepartementet 1986-89

Tore Schei (høyesterettsjustitiarius)

Regjeringsadvokaten 1972-81

Ikke til stede

Liv Gjølstad

Ingen tilknytning til regjeringsadvokaten og justisdepartementet

Kilde høyesteretts hjemmeside 

Jeg savner dommere som speiler kompleksiteten i det juridiske Norges mange problemstillinger. Derfor oppfordrer jeg myndighetene til en debatt om rekrutteringskriterier for høyesterettsdommere, som går noe lenger enn til kjønnsbalanse.

Terje Marøy

Stigmavakta

Først velger NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas å kringkaste grunnløse anklager. Så forteller han Skiforbundet at dette var gjennomtenkt og en enkel beslutning. Hva slags etikk er dette?

Av Terje Marøy / Stigmavakta

Redaktør Hans-Tore Bjerkaas har fått lese dette innlegget, og har ikke kommentert det.

En viktig oppgave i NRK er å avsløre kritikkverdige forhold. Når så skjer må enkeltperesoner, bedrifter, organisasjoner, politiske miljøer og andre finne seg i å bli eksponert. Men de samme har rett til å ha seg frabedt at NRK farer med grunnløst slarv, som de så må forsvare seg mot. NRK plikter, så langt det er mulig, å frembringe fakta. I denne saken har deres egen kontrollsjekk avdekket at påstanden om de norske langrennsutøverne er grunnløse påstander.

Da skal påstanden rett og slett ikke krinkastes. Der strider ikke bare mot vanlig etikk, skikk og bruk, men det strider også mot pressens egen noe devaluerte presseetikk.

I et brev fra  NRK-sjef og ansvarlig Redaktør Hans Tore Bjerkaas til Norges Skiforbund, fremgår det at Bjerkaas med overlegg har brutt fundamentale etiske spilleregler. Jeg forutsetter at han ikke er så etisk uskolert at han ikke skjønner hva han har begitt seg ut på.

Redaktørplakaten
"Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger."

I begrepet "saklig" forplikter redaktøren seg til å søke fakta, og presentere disse. Særlig i en sak som for de rammede er mer stigmatiserende enn kriminelle handlinger, har han plikt til å trø varsomt.

Han skal gjøre klart for leseren hva som er fakta, og hva som er mediets meninger. Han gjør ingen av delene. Han nøyer seg med å hevde at kilden er relevant, og han har ingen mening om innholdet.

Bjerkaas demonstrerer gjennom sitt brev et underlig forhold til redaktør-plakaten. 

Bjerkaas utsagn og feilvurderinger

Sitat:"I programmet fremkommer blant annet påstander om doping blant norske skiløpere på 1990-tallet."

Kommentar: Så langt fins ikke ett eneste holdepunkt for dette. Inntil så skjer, er dette ei blank løgn, som det er Bjerkaas plikt å luke ut før filmen sendes. Om produsenten ikke går med på dette, har ikke Bjerkaas annet valg enn å sløyfe den.

Sitat: "Disse påstandene ble omtalt og imøtegått av representanter for Norges skiforbund, fagfolk og flere utøvere i NRKs nyhetssendinger torsdag 22. november."

Kommentar: Hvor altså ett av innslagene dvelte ved at påstandene ikke kan motbevises. Poenget er imidlertid at ingen skal være nødt til å stå på TV og fornekte sin uskyld, i forhold til påstander Bjerkaas vet er oppspinn. Han vet hvilken kraft som ligger i begrepet "dokumentar". Når påstanden gis den etiketten, hjelper det lite at Røste og andre bedyrer sin uskyld på lagets vegne. Noe vil klebe, og mistroen i opinionen vokser.

Bjerkaas vet at det ikke fins mistanker mot Kristen Skjeldal, Erling Jevne, Sture Sivertsen, Terje Langli, Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhli, mfl. Likevel kaster han møkk på dem, og kaller det dokumentar.

Sitat: "NRK inngikk en såkalt forkjøpsavtale om visningsrettigheter til produksjonen."

Kommentar: Dette er irrelevant for saken. En visningsrett er ingen visningsplikt. Før visning skal fakta sjekkes. Bjerkaas gjorde det, og fikk klarhet i at påstanden var rein spekulasjon. Denne vissheten gir Bjerkaas overgrep til en overlagt handling, som han vet vil skade omdømmet i en liten gruppe. Handlingen er derfor ondsinnet, hvor motivet neppe kan være annet enn å konkurrere om seeroppslutning med uærlige midler.

Det er alvorlig, for vi snakker ikke om en lurvete bakgårdskatt i et like lurvete bakgårdsmagasin, men toppsjefen i landets fremste medium som fremfor alt skal leve av tillit..

Sitat: "Vi kontaktet derfor produsenten og fikk oppgitt kilden for den konkrete påstanden. Deretter kontaktet vi kilden og fikk bekreftet at vedkommende var den faktiske kilde for utsagnene om doping blant norske skiløpere, og forsikret oss om at vedkommende var riktig gjengitt."

Kommentar: Her foretar Bjerkaas flere logiske kortslutninger. For det første skulle han krevd dokumentasjon av produsenten, ikke bare en blåst kilde. Redaktøransvaret går lenger enn til å vite hvem kilden er. Hvis denne ikke kunne dokumentere påstanden, skulle han krevd at denne sekvensen måtte strykes. Hvis så ikke skjedde, skulle NRK-sjefen kansellert sin visningsrett.

Ettersom filmen inneholder overlagt usann spekulasjon, kunne Bjerkaas trolig krevd tilbake deler av forhåndsbetalingen, og brukt lisenspengene på noe annet.

Sitat: "NRK er vel kjent med de presseetiske problemstillinger knyttet til anonyme kilder, og særskilt når vi står overfor én enkelt kilde. Redaksjonelt var derfor vårt første spørsmål om vi skulle vise dokumentaren eller ikke."

Kommentar: Dette understreker at NRK-sjefen med overlagt valgte å lyve om en liten identifiserbar gruppe. At en sjef vil spre løgn, er skuffende i seg sjøl. Men jeg etterlyser ryggmargrefleksen som burde slått ut i staben rundt ham. Journalistikk er ikke løgn, men søken etter fakta. Ordrenekt er en rett og plikt når sjefer skjærer ut. Det har kostet meg 100.000 kroner per år i pensjon, for journalistene vile det ikke fått noen følger, siden feilen lå hos sjefen. Så - hvorfor i alle verden klarte ikke journalistene å fronte sin sjef? Feighet fins i de beste familier, også NRK.

Sitat: "Doping er et aktuelt samfunnstema. Langrenn er en av de store nasjonalidrettene i Norge. Skulle vi unnlate å vise en internasjonal dokumentar som fokuserer hvordan en av våre fremste konkurrentnasjoner har håndtert den største dopingsaken i skihistorien?"

Kommentar: Svaret er ja, når innholdet ikke er sant.

Sitat:"Dokumentaren går for tiden på kino i Finland, den er oversatt til italiensk og engelsk og vil bli vist i flere land. Hvordan ville det fremstå om vi i Norge unnlot å vise programmet, med den begrunnelse at produksjonen også inneholder en påstand om doping av våre egne utøvere?"

Svar: Begrunnelsen er ikke slik, men at dokumentaren inneholder bevisst feilinformasjon. Hvis utlendinger ikke kan akseptere det, så er det deres problem, og irrelevant i forhold til faktakravet som skal styre Bjerkaas beslutninger. Forøvrig har dette med tillit til produktet å gjøre. Når filmen beviselig er feil om norske skiløpere, kan vi da stole på opplysningene om andre miljøer?

Sitat: "Vår egen nyhetsavdeling vurderte utsagnene om doping av norske skiløpere til å være av allmenn interesse."

Kommentar: Ryktespredning har alltid hatt allmenn interesse. Det er derfor mobbing har vokst til et samfunnsproblem som koster norsk arbeidsliv rundt 40 milliarder kroner per år (i følge Stopp Jobb Mobben). Mye av trakasseringen går ut på å spre grunnløse beskyldninger, av lignende type som Bjerkaas har gjort. Mobbing blir det når saken forfølges over tid, hvilket trolig ikke vil skje her. Men selve handlingen er en mobbehandling.

NRK skal ikke gjødsle den allmenne interessen for skandale, men etter beste evne forsøke og formidle etterprøvbare fakta.

Sitat:"I tråd med de presseetiske regler kontaktet vi Norges skiforbund og ba om en kommentar til påstandene."

Kommentar: Presseetikken er ikke slik. Presseetikken er å søke etterprøvbare fakta. Tilsvarsretten skal være den omtaltes oppfatning rundt opplysningene, for å etterprøve om saken er slik den tilsynelatende ser ut. Presseetikken skal ikke brukes for å gi en redaktør rett til å publisere det han selv vet er grunnløse spekulasjoner.

Sitat: "Jeg uttalte at vi vurderte kilden som relevant, men understreket samtidig at vi ikke hadde grunnlag for å ta stilling til utsagnets troverdighet."

Kommentar: En kildes relevans har absolutt ingen betydning hvis han/hun fremfører grunnløse spekulasjoner. Bjerkaas valgte å se bort fra denne enkle kjøreregelen, og han gjorde det etter eget utsagn med overlegg.

Sitat: " Skulle vi unnlate å opplyse samfunnet om saken? Det ville etter mitt skjønn ikke være riktig."
Kommentar: Men det gjøres ikke ved å fungere som mikrofonstativ for usannheter. Det er ille å sitte her på et lurvete hjemmekontor og belære en kringkastingssjef om hvordan han skal utføre jobben sin. Hvis Bjerkaas mente dette var viktig, så fins flere andre innfallsvinkler. Han kunne tatt utgangspunkt i filmen grunnløse spekulasjoner og kjørt både kilde og produsent på dette. Så kunne han fått fram nettopp det, at produsenten valgte å sprite opp innholdet med en grunnløs spekulasjon. I stedet følger Bjerkaas å sette godkjentstempelet "dokumentar" på produktet.

Sitat: " Men vi måtte naturligvis sørge for at imøtegåelsesretten ble betryggende ivaretatt."

Kommentar: Imøtegåelsesretten ivaretas ikke ved å få uskyldige til å imøtegå påstander Bjerkaas selv vet er løgn. Det bør i hvert fall finnes noen indisier før identifiserbare personer skal tvinges til å imøtegå noe som helst. Denne misbruken av tilsvarsrett, mot svært kjente personer, egner seg bare til å få dritten til å klebe, og stimulere sensasjonen rundt programmet. Bjerkaas undervurderer sitt publikum hvis han tror at vi ikke ser at tilsvarsretten her brukes spekulativt til å hausse opp en grunnløs sekvens i forhåndsomtalen av programmet.

Sitat: " Jeg håper oppriktig ikke at denne saken skal resultere i en «knekk» i det gode samarbeidet mellom Norges skiforbund og NRK."

Kommentar: Jeg har slaktet familien din, men jeg håper at vi to kan samarbeide like godt som før. Slik er ikke menneskenaturen skapt. Jeg kan bruke mitt eget/sStigmavaktas motto: "Ingen skal dømast for sine feil, men for evna til årette dei." Før man ber om godvær, kan det alltid være greit å erkjenne sitt overgrep. I en erkjennelse ligger også en forpliktelse til å skjerpe seg framover.

Sitat: "Beslutningen om å sende dokumentaren var derfor relativt enkel."

Kommentar: Så har vi lært det. Det faller kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas lett å lyve om identifiserbare personer. Kan hende bør ansettelsesorganet vektlegge bevisste etiske holdninger når hans etterfølger skal ansettes.

Min bekymring er denne:

Når kringkastingssjefen tillater løgn i programmer som lett lar seg  kontrollere, hva skjer i programmer der innholdet er vanskelig tilgjengelig for allmenheten?

Den nye pressetikken, nå også demonstrert i NRK, åpner for å anklage mennesker for forhold de ikke kan motbevise.

Kringkastingssjef og ansvarlig redaktør Hans-Tore Bjerkaas. (Foto na24.no)

Den moderne presseetikken, som også er på vei inn i NRK, åpner for å spekulere i forhold som folk ikke kan motbevise. Denne gangen gjelder det spekulasjonsprogrammet "Når helter lyver",som av NRK-sjefen noe ureflektert blir kalt for dokumentar. I likhet med skipresident Erik Røste, blir også jeg oppgitt når noen uten å ha et eneste indisium, anklager Kristen Skjeldal med flere for doping.

• NRK-sjefen Hans-Tore Bjerkaas er forøvrig samme mann som gjentatte ganger er observert i Norges fornemste horestrøk i perioden som NRK-sjef, uten at det er i reportasjesammenheng. Han kan ikke bevise at han ikke kjøpte sex de gangene han har vandret langs Karl Johans gate.
• Slik er han i samme båt som Kristen Skjeldal, Erling Jevne, Terje Langli, Sture Sivertsen, Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard, Bjørn Dæhli og resten av de unge mennene som vi fulgte tett på 90-tallet. Menneskerettighetene er bygd på uskyldspresumsjonen som det heter. Du er uskyldig der bevisene ikke fins.
• NRK vet hvem kilden til de angivelige dopingbeskyldningene er, og at vedkommende er relevant. Hva slags svar er det? Host opp bevisene før dere sprer slarv. I følge VG påstår kilden at han/hun aldri har ment at disse langrennsløperne var dopet. Har NRK sjekket det?
• Hovedpoenget er likevel dette: I dag er mistanker om doping svært stigmatiserende, mer stigmatiserende enn de fleste kriminelle handlinger. En mektig aktør som NRK kan ikke forsvare kringkasting av reine spekulasjoner med at de anklagede får mulighet for samtidig tilsvar. NRK har plikt til på eget grunnlag å sjekke om kilden snakker sant og kan underbygge sine anklager. Hvis anklager ikke kan underbygges skal de ikke kringkastes, og heller ikke kommenteres av dem som ikke kan bevise uskyld. Det fins en del av oss her i landet, og resten av verden, som ikke kan bevise hva vi ikke har gjort, omtrent seks milliarder av oss. Det er kun Bjerkaas eget ønske om å sjokkere, uten forstyrrende faktasjekk, som kan få ham til både å pervertere presseetikken og den noe høyere samfunnsetikken, som folkeskikken springer ut av.
• NRK-journalistene sviktet. Jeg fatter heller ikke hvor hans journalister har befunnet seg. Å løpe etter sensasjon på denne sjefens premisser er nokså ynkelig. En journalist med ryggrad må våge å fortelle sin sjef at dette opplegget er uetisk og forkastelig, og et overgrep mot dem som rammes. Journalister, også i NRK-sporten, skal ikke være rævediltere (kjuagutt-begrep) etter sin sjef. Tvertimot, i enhver virksomhet er det ansattes plikt å pusse brillene til sjefer som har mistet gangsynet.
• Uten sammenligning forøvrig, så er det i dag 26. november. For nøyaktig 70 år siden skjedde Norges største terrorhandling, hvor omfanget ble som det ble fordi alt for mange politimenn gjorde som sjefene deres beordret. Velfundert ordrenekt vil alltid stå etisk høyere enn blind lydighet. Det bør også journalister merke seg.
• Teknikken Bjerkaas bruker er her den samme som benyttes i rasisme, antisemittisme og andre motbydelige ismer av stigmatiserende karakter. Når noen har gjort noe galt, blir hele gruppen fordømt. Fordi noen har dopet seg i langrenn, som beviselig noen finner, noen russere, en sveitser og andre har gjort, fordømmes hele langrennsfamilien. Flere finske langrennsløpere dopet seg, men man kan ikke si at finske utøvere generelt doper seg. Det fins en drøss fargede som dreper, men man kan ikke påstå at mørkhudede er noen "jævla" drapsmaskiner. Det fins en drøss jøder som snyter og dreper, men man kan ikke stemple jøder med historiens grusomme stereotyper, som i en ondskapens spiral omskapte vanlige folk til en mobb som ble med på pogromer.
• Det fins en drøss idrettsfolk som doper seg, langt flere enn de man har påvist. Men man kan ikke slutte av det at idrettsfolk er mindre hederlige enn folk flest. Javel, å sammenligne dopinganklager med grunnlaget for pogromer, er selvfølgelig ugreit. Men det redaksjonelle håndgrepet kan sammenlignes.

Grums

Det ligger noe undergrums i Bjerkaas handling, som jeg for hans del håper skyldes en mental kortslutning, og at det ikke er et trekk ved mannen. Men siden handlingen hans var overlagt, og er sterkt belastende for uskyldige utøvere, er dette en sak både for Kringkastingsrådet og Pressens Fagflige Utvalg.

Bjerkaas har klart seg greit gjennom sine år i sjefsstolen, men vil nå la et pervertert presseetisk overtramp hefte ved sitt ettermæle. Ikke å beklage denne åpenbare feilvurderingen, vil i tillegg synliggjøre en mann som ikke våger å ta ansvar for egne feil. Slikt er reindyrka feighet. Så min oppfordring til Bjerkaas er at han snarest mulig prøver å redde stumpene, om ikke annet, så for sin egen integritets skyld. "Ein mann skal ikkje dømast for sine feil, men for evna til å rette dei." (Stigmavaktas motto).

Siden denne salven er nokså harsk, vil jeg selvfølgelig sende denne kommentaren til ham. Uansett hvor ille et menneske har opptrådt, fortjener ingen å bli fordømt bak sin rygg, ei heller ansvarlig redaktør Hans-Tore Bjerkaas.

Terje Marøy

Stigmavakta