I en harmdirrende kommentar «Tatt ved nesen» begår Dagsavisens kommentator Hege Ulstein flere journalistiske kardinalfeil når hun omtaler Venstres politiske gjennomslag, valgresultat, Venstres fylkesledere og Venstres velgere.
Jeg er enig med Hege Ulstein i en påstand hun framsetter: «Det er mange årsaker til politikerforakt.». En slik årsak er når kommentatorer gjengir et forvrengt bilde av virkeligheten, gjerne basert på en kommentar en annen kommentator har framsatt, eller egen tolkning av oppslag i andre aviser.
1. I Ulsteins kommentar er det minst fire slike tilfeller: Feilaktige påstander som passer inn i historien som males med bred pensel.
Hele 17 av Venstres 19 fylkesledere sier de kan gå i regjering med Frp. De to som fortsatt står ved sitt ord, snakker om å melde seg ut, påstår Ulstein.
Begge deler er feil. Bakgrunnen for påstanden synes å være et oppslag i Aftenposten og Bergens Tidene hvor avisene har snakket med samtlige fylkesledere i Venstre, og hvor en rekke fylkesledere i følge avisene «Ikke er kategorisk avvisende. De fleste fylkeslederne er likevel nøye med å understreke at partiledelsen må få arbeidsro, og at det foretrukne alternativet er samarbeid med KrF og Høyre.». Det er rimelig langt fra dette til å trekke konklusjonen om at 17 av 19 fylkesledere sier de kan gå i regjering med Frp. To fylkesledere uttrykker at det for dem ikke er aktuelt med regjeringssamarbeid med Frp. Ingen av dem snakker om å melde seg ut. Men for Ulsteins historiefortelling passer det bedre med en omtrentlig gjengivelse.
2. Hele 1,5 prosentpoeng av oppslutningen til partiet var taktiske stemmer fra Høyre-velgere, påstår Ulstein med henvisning til en kommentar fra en annen kommentator, Martine Aurdal i Dagbladet.
Det er også feil. Hvor dette tallet kommer fra vet ingen. Høyst sannsynlig er det fra en reportasje fra TV2, hvor kanalen har intervjuet en – 1 – Høyre-velger som stemte taktisk på Venstre. I samme reportasje antyder kanalen at velgerovergangen fra Høyre til Venstre ved dette valget kan utgjøre 1,5 prosentpoeng. Velgeroverganger mellom partier er helt vanlig ved valg, ved dette valget har det f.eks. vært en betydelig velgerovergang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Dette vet Ulstein som mangeårig kommentator godt, men det passer mye bedre inn i historien å gjenta den grovt feilaktige påstanden at 1,5 prosentpoeng av Venstres oppslutning utgjøres av taktiske velgere, gjerne karikert ved at det er velgere fra Montebello, Bygdøy, Frogner, Bærum og Asker. Ja. Det har vært noe «taktisk» stemmegivning fra tidligere Høyrevelgere til Venstre ved dette valget. Hvor stort dette er, vet ingen, aller minst Martine Aurdal og Hege Ulstein. Men for å illustrere hvor langt unna sannheten de er: Dersom all tilbakegang som Høyre har hatt i Bærum, Asker og de vestlige bydelene i Oslo (Frogner, Ullern, Vestre og Nordre Aker, Nordstrand og St. Hanshaugen) har tilfalt Venstre og utelukkende består av taktiske velgere utgjør det rundt 6.700 velgere eller … 0,22 prosentpoeng av Venstres oppslutning. Venstres valgresultat i Oslo, Asker og Bærum er heller ikke spesielt spektakulært, men på omtrent samme nivå som de siste valgene.
Det framsettes også en påstand om at Venstres grunnfjell nå er redusert fra fire til under tre prosent av velgerne, igjen med Martine Aurdal som sannhetsvitne. Jeg har vært så heldig å ha vært på innsiden i Venstre siden Stortingsvalget i 1989. I hele denne perioden har Venstre aldri hatt et grunnfjell på noen annet enn rundt tre prosent. Det gjenspeiles også i valgresultatene i denne perioden, dessverre.
3. Allerede valgnatta – før alle stemmene var talt opp, faktisk, bråsnudde Venstre-leder Trine Skei Grande, hevder Ulstein.
Feil igjen. På valgnatta – i den direktesendte partilederdebatten – ble Trine Skei Grande utfordret på om hun fortsatt ikke vil være i regjering, være en del av det parlamentariske grunnlaget for den sittende regjering eller om hun har en annen plan. Trine Skei Grandes svar er ordrett følgende: «Nå skal vi sette oss ned og snakke sammen. Erna har sagt at vi skal ha en dialog vi fire fra nå av, og det håper jeg vi får gode politiske resultater ut av. For oss er det viktigste de politiske gjennomslagene, og så ønsker vi oss en blågrønn regjering, men nå må vi ta resultatet, evaluere samarbeidet synes jeg også vi fire skal gjøre – hva er det som har fungert bra, hva har ikke fungert så bra – og så må vi bygge en strategi for de kommende fire årene.»
Og på et senere spørsmål om at Venstre står fast på at dere ikke vil ha en samarbeidsavtale, hvordan skal regjeringen navigere når den ikke har det å holde seg til, svarte Trine Skei Grande følgende (igjen ordrett):
«Vi har sagt at vi ikke går til valg på en samarbeidsavtale. Vi går til valg på en blågrønn regjering. Nå har vi kommet til det punktet at vi har fått et mandat, da må vi finne ut hvordan vi forvalter det mandatet og det tror jeg vi finner ut best dersom vi setter oss ned sammen og ser hvordan vi finner en god løsning.»
Mer eller mindre nøyaktig det samme sa Trine Skei Grande i partilederdebatten på NRK fredag før valget.
Hva Ulsteins påstand om bråsnuing består av, er faktisk helt komplett umulig å forstå noe av, spesielt når hun viser til nettopp denne partilederdebatten når hun ble bedt om å konkretisere på NRKs Politisk kvarter.
4. I et forsøk på desavuere Venstres politiske gjennomslag de siste årene, påstår Ulstein at den regjering partiet støtter har i alle fall ikke ført en mer human innvandrings- og asylpolitikk, slik Venstre påstår.
Det vi kan slå fast er at regjeringen har ført en innvandrings- og asylpolitikk som et bredt flertall av Stortinget står bak, også en politikk som Venstre på enkelte områder har vært uenig i og har ment har vært for streng. Men det som ikke passer i historiefortellingen til Ulstein er at Venstre, ved å samarbeide med regjeringen, har sikret at over 300 lengeværende asylbarn og deres familier – mennesker den regjering Dagsavisen og Ulstein foretrakk ville sende ut av landet – har fått bli. Det er mulig at det i Ulsteins verden er en «teoretisk human asylpolitikk». I min verden er det å sikre en trygg framtid for over 300 lengeværende asylbarn – og det alene – verd kostnadene med å inngå et politisk samarbeid med Fremskrittspartiet.
Det er ganske påfallende at det var ingen i verken Dagsavisen eller Dagbladet som leet et øyelokk da et betydelig andel taktiske Arbeiderpartivelgere berget SV over sperregrensen i 2013, mens det nå passer å gi et karikert bilde av at det var Høyrevelgere fra Montebello eller med villa i Holmenkollen og med ny Porsche som berget Venstre. Det er veldokumentert at så skjedde i 2013, i motsetning til nå. Det kan godt være at det er tilfellet nå også, fordi såkalt taktisk stemmegivning er langt mer utbredt enn det mange synes å tro. Men det vet vi altså ikke. Og hvilke motiver velgerne har for hvordan de stemmer skal både vi som politisk og kommentatorer være forsiktige med å legge oss opp i og langt mindre omtale som hykleriske og/eller beregnende taktikere.
For ordens skyld: 1) Dette er ikke et innlegg som skal eller kan tas til inntekt for det ene eller andre når det gjelder Venstres framtidige samarbeidsform med regjeringspartiene. 2) Hege Ulstein er en politisk kommentator jeg setter svært høyt og som nesten uten unntak leverer presise, nyanserte og interessante kommentarer om norsk politikk og samfunnsliv. Nettopp derfor er det så skuffende at det det denne gangen ser ut som om følelsene har overstyrt fornuften.