Debatt

Tatt ved nesen

Noen holdt seg for nesen og stemte taktisk på Venstre. Resten av partiets velgere kan bli snytt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En gang for lenge, lenge siden, i det herrens år 1884, så Norges eldste parti dagens lys. Venstre ble til i protest mot embetsmannsstaten og i et sterkt forsvar for folkestyret. I høystemte øyeblikk kan vi fortsatt høre Venstre-folk snakke om partiets stolte arv. De castbergske barnelover. Den offentlige skolen. Ordningene som var forløperne til den moderne velferdsstaten. Et konsekvent og kompromissløst forsvar av menneskerettighetene. En betingelsesløs kjærlighet til mangfoldet. Usvikelig tro på toleranse og sosial rettferdighet.

På papiret er Venstre fortsatt et parti med mye for seg. I teorien står Johan Sverdrups arvinger for en human asylpolitikk, en konsekvent klimapolitikk og et bunnsolid forsvar for den liberale rettsstaten. Problemet er bare at Venstre ikke tar seg selv på alvor. Partiet fører ikke en politikk som henger sammen med det det står for. Og det er dessverre sånn her i verden at den som ikke tar seg selv alvorlig, heller ikke kan forvente å bli tatt alvorlig av andre.

I denne valgkampen insisterte Venstre-folk hardnakket på at en stemme på Venstre ikke var en stemme på Frp, slik man hevdet i de rødgrønne partiene. Forsøkene på å klistre Trine Skei Grande til Sylvi Listhaug ble kontant avvist. I stedet tviholdt partitoppene på at eventyrblandingen, en såkalt blågrønn regjering med Venstre, KrF og Høyre, kunne bli en realitet etter valget. Det var litt vanskelig å kjøpe ideen, eller i det hele tatt gå med på at Venstre-toppene trodde på den selv, men la gå. Det ble jo sagt så inderlig innbitt.

Historien ble servert Venstres velgere kontinuerlig. Over hele landet. På stands, i sosiale medier, i aviser, på radio og TV. Det ble hamret inn – med slegge: Venstre vil ikke gå i regjering med Frp. Ikke på tørre møkka. No way. Aldri i livet, min venn. Flere ganger kunne vi se partiets fremste folk fly i strupen på profilerte Frp-politikere.

Men allerede valgnatta – før alle stemmene var talt opp, faktisk, bråsnudde Venstre-leder Trine Skei Grande. Vi ble vitne til et av norsk politikks store «katt ut av sekk»-øyeblikk. Plutselig var det slett ikke utenkelig at Venstre kunne gå inn i regjering selv om Frp ikke ble kastet ut.

I løpet av de siste fire årene har Venstre en og annen gang stått såpass oppreist at man kunne komme i skade for å tro at partiet faktisk har en ryggrad. Sammen med KrF har de hindret boring i Lofoten, Vesterålen og Senja. De har innført flyseteavgift og de fikk nesten til å innføre en plastposeavgift, også. Ifølge partiets egne nettsider har de i tillegg innfridd følgende løfte til velgerne: «Føre en mer human innvandrings- og asylpolitikk». Hvor denne politikken er blitt ført, sier Venstre ingenting om. Det har i alle fall ikke vært i den regjeringen partiet støtter.

Det er mange årsaker til politikerforakt. En av de aller viktigste er at politikere av og til sier én ting for deretter å gjøre noe helt annet. Når dette blir altfor tydelig, når det er åpenbart for alle at de fine ordene ikke er verdt ett øre, men at hangen til makt og posisjoner blir viktigere enn troen på sakene og viljen til stå fast på egne prinsipper, kan politikerforakten bli så sterk at den er skadelig. Når et parti åpent bryter sitt viktigste valgløfte bare timer etter at valglokalene er stengt, for eksempel.

Hele 17 av Venstres 19 fylkesledere sier de kan gå i regjering med Frp. De to som fortsatt står ved sitt ord, snakker om å melde seg ut. De kommer mest sannsynlig til å få følge. Det er ventet et ras av utmeldelser hvis Trine Skei Grande og Siv Jensen bestemmer seg for å bli regjeringens nye bestevenninner.

Ifølge Martine Aurdal i den gamle Venstre-avisen Dagbladet er partiets grunnfjell nå redusert fra fire til under tre prosent av velgerne. Hele 1,5 prosentpoeng av oppslutningen til partiet var taktiske stemmer fra Høyre-velgere, og over 80 prosent av partiets stemmekveg, det må nesten være lov å kalle dem det, stakkar, vil under «ingen omstendighet» samarbeide med Frp.

Fra Montebello, Bygdøy, Frogner, Bærum og Asker meldes det om Høyre-velgere som har stemt taktisk på Venstre. Partiets nestleder Abid Raja har takket dem for støtten og sagt at det er «ikke dumt å være smart». Mulig det, om han tenker på sin nye, kyniske velgerskare. Selv er vel han og Venstre mer å betrakte som nyttige idioter, et instrument for beregnende Høyrefolk som så at Erna trengte en liten krykke. Om Venstre går inn i regjering, vil Raja og Grande sitte igjen med et parti der de som står for noe rømmer, mens støttespillerne er troløse taktikere som holder seg for nesen. Det høres ut som et vidunderlig utgangspunkt for å styre landet.

Å gå i regjering med Frp vil sannsynligvis bli den siste krampetrekningen til et døende parti. Det er på mange måter trist. Norge blir ikke helt det samme uten Venstre.

Men på den annen side. Hvem har bruk for et parti som er så hyklersk at det lar seg misbruke av beregnende taktikere for å komme i posisjon til å svikte alle som trodde på dem? Ikke så veldig mange, viser det seg.

Mer fra: Debatt