ANNONSE
Dokken
Vis bildetekst
Foto: Siri Dokken (tegning)

17-12-2016

Tallet er 0,32

Glem alt du har hørt om ankerbarn, hentebruder og menn som leker trojansk hest.

Norge er Europas strengeste land. Nesten ingen slipper inn hos oss. For å forsvare dette – at vi stenger grensene samtidig som fortvilte mennesker skraper på døra og er så desperate etter å komme inn at de er villige til å dø i forsøket, har vi tatt i bruk en effektiv og målrettet retorikk. Den gjør barn, kvinner og menn på flukt til noe truende, fremmed og uberegnelig. Det kan være at de er kriminelle, kvinnefiendtlige, potensielle terrorister, lojale mot en fremmed tro eller ute av stand til å forsørge seg selv. Det spiller ikke så stor rolle. Det sentrale poenget er at de på en eller annen måte oppfører seg uønsket og at de derfor må holdes ute. Skal de først slippes inn, må dette skje i et svært begrenset og kontrollert omfang.

I denne fortellingen er ankerbarnet en helt sentral antagonist. Et ankerbarn minner litt om en fjær som kan bli til fem høns. Fortellingens hovedbudskap er at dersom du slipper inn én flyktning, vil en hel gjeng straks følge etter på familiegjenforening.

Her i Norge er denne fortellingen en av teoriene innvandringspolitikken bygger på. Vi har en innvandringsminister som bekjenner seg til troen på ankerbarnet. Dens disipler sauser ofte sammen likt og ulikt fra statistikk om flyktninger, innvandrere og familiegjenforeninger, og setter det sammen til et ganske skremmende bilde.

Det kan for eksempel gjøres på denne måten: I 2015 kom det 12.592 personer til Norge på familieinnvandring. Det samme året kom det 31.145 asylsøkere til Norge. Hvis man faller for fristelsen til å sammenligne helt ulike tall som ikke har noe med hverandre å gjøre, kan man komme i skade for å tro at asylanttilstrømmingen øker med nesten femti prosent på grunn av familiegjenforening. Da må man se bort fra at innvandring er noe annet enn flyktninger og at mye av familiegjenforening er utenlandske kvinner, særlig fra Thailand og Filippinene, som gifter seg med norske menn. Man må også se bort fra at de aller fleste som familiegjenforenes med flyktninger er flyktningens ektefelle – ikke foreldre eller søsken.

Det er viktig ikke å tulle med disse tallene. Spesielt når man skal lage politikk på grunnlag av dem. Da innvandringsminister Sylvi Listhaug skulle stramme skikkelig inn for første gang, begrunnet hun det blant annet med at «mange barn tvinges på flukt av sine familier» og at «det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser». Hun mente at familiegjenforening kan føre til en «sekundærinnvandring som er enda større». Noen ganger må du gange med 0,6, mente Listhaug. Andre ganger med 0,7. Allerede her ser vi at logikken ikke er helt på plass, for noe kan ikke både være mindre enn 1 og større enn 1 samtidig.

Onsdag la Statistisk sentralbyrå fram en hel bukett av nye tall og rapporter om flyktninger i Norge. Mija Tea Dzamarija og Toril Sandes har sett på fenomenet familieinnvandring blant flyktninger. Av all familieinnvandring totalt til Norge står flyktninger for bare 20 prosent. De øvrige 80 prosentene er det andre, både innfødte nordmenn og innvandrere, som står for. Teorien om at hver av disse flyktningene skulle generere både én og to til stemmer ikke. Det stemmer heller ikke at forholdstallet er 0,6 eller 0,7. For hver flyktning som kommer til Norge, kommer det i snitt 0,32 på familieinnvandring. Om man fjerner de nyankomne fra statistikken og bare ser på dem som kom i 2010 eller tidligere, (det tar tross alt tid å få familiegjenforening), øker tallet til 0,37.

Hvis du blåser opp tallene alt du orker, og plukker ut den enkeltgruppa flyktninger som tar inn flest på familieinnvandring – somaliere – og bare ser på dem som har kommet til Norge før 2010 og således har hatt god tid til å få slektninger hit, og dessuten tar med familieinnvandring i første, annet og tredje ledd, vil du finne at det kommer 0,81 familiegjenforente for hver opprinnelige flyktning. Selv ikke med den mest ekstreme kraftanstrengelse klarer man altså å få tallet over 1.

Når det gjelder mindreårige flyktninger er det nesten ingen som får familiegjenforening. Bare én av ti. Da SSB undersøkte saken, fant de at 800 enslige mindreårige flyktninger av totalt 6900 fikk familiegjenforening. Disse 800 fikk til sammen 1125 ulike familiemedlemmer til Norge. Det er 0,16 familiemedlemmer per flyktning – nøyaktig halvparten av flyktningbefolkningen ellers. Det er mange grunner til å la være å bruke et uttrykk som «ankerbarn». At det ikke har noen rot i virkeligheten, bør veie særdeles tungt.

Nå faller Aleppo. De grønne bussene har fått ut noen få heldige. Enkelte vil mene at vi bør ta dem imot i det trygge Europa, fordi det er sånt man gjør med mennesker i nød. Om enkelte skulle være bekymret for at disse menneskene, mange av dem barn, kan mangedoble seg selv like fort som bakterier, og derfor nøler med å gi dem beskyttelse, er det bare én ting å si: Les statistikk­.

 


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!