ANNONSE
FOTO: ISTOCK

FOTO: ISTOCK

Vis bildetekst

Tallenes tale

Det er bråk i SSB. Men er det signifikant?

«Det finnes tre typer løgner: Løgn, forbannet løgn og statistikk». Disse ordene tilskrives den tidligere britiske statsministeren Benjamin Disraeli. Som politiker må han sies å tilhøre den yrkesgruppen som med størst iver har misbrukt statistikk opp gjennom årene. Målet helliger som kjent middelet, og den som har en graf, et kakediagram eller en tabell å slå i bordet med, har lettere for å overbevise andre enn den som bare tror, synes eller føler.

Samvariansen mellom tung statistikk og politisk pondus har altså lange tradisjoner. Selv om det ikke alltid har vært en klar årsakssammenheng mellom teoretisk kunnskap og praktisk politikk. Historien er full av eksempler på tiltak som glatt overser irriterende fakta og slitsom statistikk. Vår egen regjerings frykt for såkalte «ankerbarn» som flykter til Norge for deretter å få store deler av slekta over etterpå, viste seg for eksempel å være tuftet på en total misforståelse av forskningen på området. Uten at det fikk noen som helst effekt verken på politikken eller retorikken da feilen ble påpekt.

For å styre et land godt, må man ha kunnskap om det. Uten tilgang på fakta, er politikere og byråkrater dømt til å fatte vedtak i blinde. Her i Norge har Statistisk sentralbyrå – «byrået» blant venner – gjennom tiår hatt en avgjørende rolle i å skape politisk konsensus og en kunnskapsbasert økonomisk politikk. Byråets anseelse og faglige tyngde har gjort at både partene i arbeidslivet og politiske partier i de underligste fargesjatteringer stort sett har vært enige om fakta. Det har igjen bidratt til at den politiske debatten om økonomiske spørsmål har vært befriende saklig. I stedet for å diskutere hva som er virkelig, har man diskutert hvilke virkemidler som fungerer.

Når nasjonalistisk orienterte politikere skal definere norske nøkkelverdier, snakker de ofte om vafler, brunost, julesanger og utvalgte langrennsløpere. De burde heller ha trukket fram SSB, det tekniske beregningsutvalget, konsumprisindeksen og – som et slags moderne fornminne - Statistisk årbok, som min samfunnsfaglærer pleide å anbefale med disse ordene: «Skal du lese bare én bok i år, les denne, hvis du ønsker å forstå samfunnet du lever i».

I postfakta-samfunnet, der alt er like sant og ingenting er sikkert, er det viktigere enn noen gang at vi klarer å samle oss om en eller annen form for felles virkelighetsforståelse. Der har SSB alltid stått i en særklasse. Derfor ligger det et dypt alvor i konflikten rundt byrået. Kommentator i Bergens Tidende, Hans K. Mjelva, pekte presist på kjernen da han beskrev palassrevolusjonen til SSB-sjef og tidligere Høyre-politiker Christine Meyer slik: «SSB sine store modellar, full av statistikk frå norsk røyndom, med røter tilbake til Ragnar Frisch og John Maynard Keynes, må ut. Så inn med modellar frå blårussens verktøykasse. Modellar med mindre vekt på historiske tal (empiri) og med fleire føresetnader og reglar. Arven etter Chicago-skulen, og Reagan-Thatcher-periodens posterboy Milton Friedman». Altså: Høyresidens nyliberalistiske økonomiske teorier skal slippes inn i Aps og venstresidens aller helligste. Ikke rart det blir bråk.

Christine Meyer kan ha rett i at SSBs modeller er gamle og på mange måter utdaterte. «Problemet» er bare at de fortsatt treffer imponerende godt. SSB er uslåelige når det gjelder å forutsi hvordan ulike endringer og hendelser påvirker norsk økonomi. For eksempel forsto SSBs Ådne Cappelen at oljeprisfallet ikke ville skape noen ledighetskrise i Norge. Da blir spørsmålet: Hvis det ikke er i stykker, hvorfor fikse det? Og så lenge «alle» andre bruker den type modeller Meyer synes å foretrekke, hvorfor ikke la SSB fortsette med sine velprøvde metoder, i det minste som et korrektiv?

Tilliten til SSB bygger på byråets kompetanse. Men den er også avhengig av at statistikken som produseres er strengt faktabasert og ikke styrt av politiske, skjulte agendaer. Derfor er den delen av SSB-diskusjonen som handler om innvandringsregnskapet ekstra skadelig. Teorien ser ut til å være at Meyer, som selv mener at innvandring er av det gode, skal ha kneblet forskeren Erling Holmøy ved å omplassere ham, fordi han har laget innvandringsstatistikk med konklusjoner som ikke passer Meyers politiske syn.

Slike konspirasjonsteorier er populære i en del såkalt «innvandringskritiske» ytre høyre-miljøer. Den viktige diskusjonen om SSBs framtid reduseres til anklager om politisk styrt frykt for innvandringens fæle konsekvenser. Lydnivået er høyt, påstandene løse og paranoiaen sterkt til stede. Dette er ikke nytt, i og for seg. I disse kretsene har SSB blitt framstilt som de innvandringsliberales løgnmaskin i en årrekke.

Debatten rundt SSB blir dermed, ganske utilsiktet, en perfekt illustrasjon på hvordan altfor mange offentlige diskusjoner i Norge imploderer etter kort tid. De tunge, alvorlige og lite spektakulære endringene skjer uten særlig oppstyr, mens flertallet av debattantene stiller seg opp på en perrong på sidesporet og hyler seg hese om antatte konspirasjoner.

Det sier ganske mye at til og med diskusjonen om det mest faktaorienterte vi har i dette landet, ender på den måten.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!